Mer The Walking Dead på norsk

9. september 2014 § 1 kommentar

Det har gått lang tid siden den første utgaven av The Walking Dead kom ut på norsk (se her), oversatt av undertegnede. I mellomtiden har Egmont prøvd seg med en bladutgivelse, og deretter så det lenge litt mørkt ut. Nå starter imidlertid bokutgivelsene opp igjen, etter at svenske Apart Förlag har inngått et samarbeid om distribusjon og utgivelse med Minuskel forlag. Det betyr at de som kjøpte bok 1 på norsk, inkludert mange biblioteker, endelig kan få fortsettelsen på samme språk og i samme ytre drakt.

The Walking Dead 2 norsk cover

The Walking Dead 2 er nå ute i norsk utgave.

Bind 2 er nylig kommet ut i Narvesen-kiosker (se hvilke kiosker den kan kjøpes i her), og er på vei ut i bokhandler i skrivende stund. Bind 3 skal slippes omtrent 1. november. « Read the rest of this entry »

Advertisements

The Walking Dead – zombietegneserien som ikke handler om zombier

7. juni 2012 § 3 kommentarer

The Walking Dead bind 1 – Til døden skiller oss ad (norsk utgave)

I disse dager, i tid for Oslo Comics Expo, lanseres første bind av den amerikanske tegneserien The Walking Dead på norsk, fra det opprinnelig svenske forlaget Apart Forlag. Jeg har oversatt boken, og har i prosessen rukket å bli ganske hekta på serien. Det er derfor på høy tid å introdusere den så vidt her på bloggen.

The Walking Dead ble påbegynt allerede i 2003, og har således rukket å gå lenge for et uavhengig publisert månedshefte. Så har den da også blitt en enorm suksess som stadig kaprer minst to-tre plasser på NY Times’ liste over de ti mestselgende tegneseriene der borte. For ikke å snakke om at serien nå har blitt en suksessrik TV-serie, et medium med (dessverre) langt større gjennomslagskraft enn tegneserier. Men hvordan har en tegneserie om zombier (for det er altså det det er – på et vis) klart å oppnå denne populariteten? « Read the rest of this entry »

Anime var ikke død: Fem nyere titler som gir håp for framtiden

18. februar 2011 § 3 kommentarer

Da jeg først ble introdusert for anime gjennom filmene Akira og Ghost in the Shell føltes det som å oppdage et helt nytt kontinent på globusen, eller å plutselig finne en ny fløy i huset sitt. Hvorfor har jeg ikke vært oppmerksom på denne tilsynelatende uuttømmelige kilden av fantastiske filmer før? Men omtrent et år senere så jeg litt annerledes på det. Joda, det var en del fantastiske filmer, men jeg forsto at tilfanget av A-titler på ingen måte var så uuttømmelig som jeg hadde trodd.

På 80- og 90-tallet hadde japanske anime-regissører langt friere tøyler enn i dag, og muligheten til å lage dyre filmer av «far out»-konsepter og sære kunstneriske visjoner var faktisk til stede for en del. Da får man mye rart – en del hårreisende b-film og noen få usannsynlige mesterverk. I dag er situasjonen en helt annen, og markedsavdelingene har åpenbart tatt over langt mer av styringen i selskapene. Det, kombinert med pressede lønnsomhetsmarginer pga. ulovlig nedlastning, gjør at anime-industrien stort sett tar langt færre sjanser enn før, og som oftest holder seg til trygge, etablerte sjangere eller serier som alt har en fanskare fra manga, serieromaner eller datingsimulatorer. Men av og til glimter noen likevel til, og det har faktisk ikke vært noe problem å finne filmer eller serier å begeistres over de seneste årene heller. Her er en liten liste over positive overraskelser fra post-2005, off the top of my head:

  1. Tekkonkinkreet (2006) – Film basert på mangaen ved samme navn av «undergrunns»-tegneren Taiyo Matsumoto. Gateguttene Kuro (svart) og Shiro (hvit) lever sammen et hardt, men likevel bekymringsløst liv i gatene i Treasure Town, en by de kjenner som sin egen bukselomme. Men sterke krefter er i bevegelse i byen, og guttene skvises sakte mellom yakuzaen, politiet og en ukjent gruppe nådeløse gangstere som truer med å ta over byens underverden. Det er imidlertid ikke før de to guttene blir tatt fra hverandre at ting går riktig ille. Filmen er fantastisk animert av Studio 4C. 
  2. Dennô Coil (2007) – En strålende serie som best kan beskrives som «Studio Ghibli møter Ghost in the Shell» eller noe sånt. Kort fortalt handler det om en gjeng barn som er hekta på såkalte «cyber glasses», en slags VR-briller som legger lag med data på virkeligheten, og som har forandret virkeligheten deres til det ugjenkjennelige. Serien er nydelig animert, og balanserer komedie, drama, horror og science fiction på en særdeles glitrende måte.
  3. Michiko to Hatchin (2008) – Siste serie fra Cowboy Bebop- og Samurai Champloo-regissør Shinichiro Watanabe. Denne gang befinner vi oss i et funky og generisk Latin-Amerikansk land. Her møter vi den mildt sagt uortodokse mammaen Machiko Malandro som rømmer fra fengsel for å hente jenta Hatchin fra fosterforeldrene og sammen legge ut på road trip-leting etter en mann fra begges fortid. Serien spenner fra Lupin III-aktig mus-og-katt-lek med politiet til det mer dramapregede. Som ventet har serien fantastisk bruk av musikk.
  4. Bounen no Xamdou (2008) – Et ganske sjeldent eksempel på at det faktisk kan gå bra å trøkke inn alle klisjeene fra en haug bra serier og filmer som har gått forut, og likevel ende opp med god underholdning som oppleves ganske friskt. Her har vi mer enn en liten dæsj Nausicäa, en dæsj Last Exile, en dæsj Laputa, en dæsj Rahxephon, ja til og med en dæsj Neon Genesis Evangelion. Historien er ganske generisk fantasy-anime og ikke noe poeng å gjenfortelle. Men så er det altså blitt en underholdene
  5. Sword of the Stranger (2009) – En av studioet BONES’ største høybudsjettssatsinger hittil. En ekstremt velprodusert, visuelt slående og likandes historisk actionfilm om guttungen Kotaro og hunden hans som sammen med en navnløs samurai må rømme fra en gruppe kinesiske Ming-krigere.

Jeg kunne sikkert ha nevnt både Paprika, The Girl Who Leapt Through Time, Mushishi, Cencoroll og flere andre, men nå var det altså disse jeg kom på. Her er noen andre filmer og serier jeg for øyeblikket har forventninger til:

  1. Summer Wars – Ekstremt hypet film i feel good-sjangeren, som sentrerer rundt et VR-sosialt nettverk og den sjenerte Kenji som blir bedt om å spille forloveden til Natsuki, jenta han er hemmlig forelsket i.
  2. Welcome to the Space Show – Eventyrfilm om en gjeng barn som redder en slags romvesen-hund mens de er på sommerleir, og som følge blir tatt med til en romkoloni på månen som de må prøve å komme seg tilbake fra før sommerleiren er over og foreldrene kommer for å hente dem.
  3. Redline – Årets anime-satsing på OIFF, en edgy og adrenalin-pumpende film om universets største bilrace, skal visstnok være den mest intense og fartsfylte bilkjøringen som noen gang er festet på film.
  4. Kara no Kyoukai (The Garden of Sinners) – En ekstremt abisiøs serie på syv (!) kinofilmer av varierende lengde, med en dyster og blodig historie. Skal etter sigende være fortalt på en ekstremt kryptisk og utilgjengelig måte som likevel gir enorm avkasting for den som kommer seg gjennom alle.
  5. First Squad – En action-Sovjetpastisj fra Studio 4C med musikk av min helt DJ Krush.

BONUS: Fanboy.com har akkurat lagt ut en fotosak om manga- og anime-fandommiljøet i New York på 80-tallet. Vi snakker om tiden før det fantes offisielle engelskspråklige VHS-utgaver av anime eller oversatt manga, da fansubbede VHS-kassetter ble kopiert opp i det uendelige, til det ble umulig å skille fargen på Nausicaäs bukser fra hudfargen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er glad jeg oppdaget manga og anime litt senere, for det spørs om jeg ville blitt med denne gjengen på convention …

Kurosagi Corpse Delivery Service – horror som ikke er horror

8. desember 2010 § 2 kommentarer

Kurosagi Corpse Delivery Service bind 1

Omslagene til KCDS skiller seg effektivt ut i manga-mengden.

Det finnes geniale historier, formfullendte historier, historier som har klartenkt oppbygning, karakterutvikling, en perfekt symbiose mellom form og innhold … og så finnes det god gammeldags underholdning! I den siste kategorien har jeg de siste par årene fulgt mangaserien Kurosagi Corpse Delivery Service av Eiji Otsuka og Housui Yamazaki med stor fornøyelse.

Til å begynne med var det rett og slett coverdesignet som fanget oppmerksomheten min fra Outlands mangahyller av skrikende farger – det minimalistiske og abstrakte designuttrykket kombinert med den røffe, ublekede kartongen som paperbackbøkene er innbundet i, var veldig utypisk manga. (Veldig opp min gate, må jeg legge til.) Men så fikk jeg altså sans for den bisarre serien inni coveret også.

Serien låner det meste av uttrykket og handlingen sin fra horror-sjangeren, men er i sitt vesen en slags overnaturlig detektiv-komedie i horror-innpakning. Og det er altså ikke en kritikk fra min side, snarere en kompliment. Jeg er ingen stor horror-fan selv, har rett og slett aldri prøvd å sette meg inn i sjangerens pensum, men liker godt sjangerlek. Og jeg synes horror-sjangerens tydelige formspråk og særegne virkemidler og konvensjoner fungerer veldig effektivt å stjele (i likhet med western-sjangeren). Det er noe med horror-elementene som har evnene til å røre ved oss på en veldig fysisk og sjokkartet måte, og når det som her blandes med en ganske annen sjanger, føles resultatet overraskende og friskt. (Et helt annerledes eksempel på noe liknende er forresten den svenske boken/filmen La den rette komme inn, som bygger et vart og følsomt tenåringsdrama over en vampyrhistorie.) Jeg må forresten legge til at jeg selvsagt vet at mye horror har de facto undertoner av en slags mørk komedie, men jeg mener altså at vi her snakker om noe litt annet.

Kurosagi Coprse Delivery Service

Den snodige gjengen som utgjør Kurosagi Coprse Delivery Service

Serien som har tagline «Your body is their business», handler om en snodig, sammenrasket gjeng eks-studenter fra et buddhistisk universitet som ikke har klart å skaffe seg vanlige jobber. På oppskriftsmessig vis har de alle en eller annen slags spesiell egenskap, enkelte av dem overnaturlige sådanne. Den soleklart mest spesielle av disse egenskapene tilhører seriens hovedperson Kuro (betyr sort), som ved berøring kan snakke med døde sjeler som ennå ikke helt har forlatt en kropp. Legg til en balsameringsekspert, en som kan finne lik med pendel og et par andre, og VIPS – du har en gruppe med et kult navn og en litt uklar businessidé: Kurosagi Corpse Delivery Service jobber med å utføre døde menneskers siste vilje. Dette kan være så enkelt som å gravlegges på et bestemt sted (selv om heller ikke det nødvendigvis er enkelt), og så komplisert som når døde kropper brukes av robotutviklere til å teste robotdrakter som uheldigvis har bygd systemvaren sin over gamle Nintendo-spill … ganske off-beat greier altså. Felles for de fleste «oppdragene», er at det hører til sjeldenhetene at døde mennesker er gode betalere. Manusforfatter Otsuka er et oppkomme av ideer som kobler horror-elementer til det hverdagslige, moderne og urbane, en konvensjon japanere jo etter hvert er blitt kjent for. Legg til de stilrene, enkle og forholdsvis realistiske tegningene til Yamazaki, som klarer å formidle både de komiske og skremmende elementene like godt, så sitter du med en klar vinner.

Noe av det som fungerer aller best i Kurosagi, er det komiske i at gruppen innehar utrolige evner, men overhodet ikke finner noen politisk korrekt måte å utnytte disse evnene på. Gjengen er derfor gjerne forvist til en Cowboy Bebop-aktig konstant blakk tilværelse. Alle er dessuten ganske asosiale og nerdete typer, og kommer ikke nødvendigvis bedre ut av det med andre asosiale nerder enn de gjør med vanlige folk. Kanskje det er derfor de heller søker de dødes selskap, noe som i så fall heller ikke kan karakteriseres som spesielt vellykket.

Serien er stort sett bygd opp av asvluttede enkelthistorier som spenner over alt fra to til fem-seks kapitler, og selv om serien foregår kronologisk er det etter 11 bøker forholdsvis lite karakterutvikling eller overliggende plotstruktur å spore. Det eneste store, overliggende mysteriet av denne typen er den arrede ånden ved navn Yaichi som fra tid til annen manifesterer seg rundt Kuro, og en sjelden gang griper inn i historiens gang. Hvis serien noen gang beveger seg mot en klimaktisk avslutning, vil Yaichi definitivt spille en viktig rolle.

Det er også verdt å nevne at Dark Horse Manga har gjort en forbilledlig jobb med å utgi denne serien på amerikansk. Siden serien retter seg mot voksne, har de valgt å gå i retning av å holde seg så trofast som mulig til originalen. Det betyr blant annet at lydord har fått stå uretusjert, og at oversettelsen finnes bakerst i boka for den som absolutt vil forstå dem (ikke mitt førstevalg personlig, men like fullt en prinsipiell avgjørelse jeg respekterer). Men viktigere er det at også en rekke historie-elementer, ordspill, vitser og kulturelle referanser har fått inngående forklaringer bak i bøkene av oversetter og redaktør Carl Gustav Horn. Disse er ikke bare nyttige, men også direkte morsomme og godt skrevet. Dette gir bøkene en merverdi, siden serien faktisk renner over av slike referanser som ellers ville gått de fleste vestlige lesere hus forbi.

FAKTA:
Kurosagi Corpse Delivery Service på Wikipedia
Bok 1 hos den amerikanske utgiveren Dark Horse (klikk First Looks for en prøvesmak)

Kurosagi hos Deichmanske Bibliotek

«Monster» av Naoki Urasawa

12. november 2010 § Legg igjen en kommentar

Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma

Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma

Jeg har akkurat lest ferdig mangaserien Monster av Naoki Urasawa, og klarer ikke å la være å begynne å skrive om den (til tross for at jeg egentlig overhodet ikke har tid). Hver eneste av de 18 bøkene (til sammen drøye 2300 sider) har etterlatt meg i samme tilstand av åndeløs spenning, nesegrus beundring og grenesløs undring. Hvordan i alle dager er det mulig å lage en så ambisiøs og omfattende tegneseriethriller som treffer så godt på alle plan, både spenningsmessig, fortellerteknisk, karaktermessig og visuelt, stille noen sterke etiske spørsmål, og endatil gi leseren en udefinerbar følelse av å ha bevitnet noe helt spesielt, noe genialt, noe på grensen til overnaturlig?

Her må det nevnes at jeg til og med kjente historien fra før, jeg har nemlig sett den 70+ episoder lange animeserien bygget på tegneserien (som for øvrig forholdt seg nesten latterlig trofast til kilden). Og nettopp dette penser meg inn på temaet og spørsmålet jeg mest av alt sitter igjen med etter lesningen, et tema som jeg synes manga ofte er en god case for å bale med: Myten om den geniale kunstneren.

Utdrag fra mangaserien Monster

Utdrag fra mangaserien Monster, møte med Johan

Men først: Monster er altså en psykologisk thriller om den japanske hjernekirurgen Kenzo Tenma, som i 1986 i Düsseldorf redder livet til en liten gutt med skuddskader i hodet. Tenma valgte å operere på gutten i stedet for på byens borgermester som ble innlagt umiddelbart etterpå, og falt som følge av dette i unåde hos ledelsen. Umiddelbart etter forsvinner imidlertid gutten og tvillingsøsteren hans fra sykehuset, og to av sykehusets ledere blir myrdet, noe som resulterer i at Tenma må forfremmes til kirurgisk leder. Ni år senere dukker en ung mann ved navn Johan opp og forteller Tenma at han er gutten Tenma en gang reddet, og at han sto bak drapet på de to sykehuslederne – et drap Tenma nå plutselig anklages for. Tenma bestemmer seg for å ta opp jakten på monsteret Johan, samtidig som han flykter fra politiet. Plottet videre derfra er sinnrikt og intrikat, og involverer psykologiske eksperimenter på barn, tsjekkoslovakisk hemmelig politi, et mystisk barnehjem i Øst-Tyskland som gikk til grunne i et Fluenes Herre-aktig ragnarokk, en tsjekkoslovakisk barnebokforfatter med dystre illustrasjoner, en kald og robotaktig detektiv fra det tyske kriminalpolitiet og en rekke andre elementer som åpenbart høres ut som galskap å snekre sammen til en helhet, men som like fullt sitter som ei kule! Og hele veien forblir Johan i skyggene, og for hver gang vi lærer mer om ham, blir han bare mer tåkelagt, mer uforståelig, og mer og mer skremmende – den definitivt mest originale fiendeskildringen jeg har vært borti i noe medium.

Karaktergalleriet i Monster

Naoki Urasawa har et bredt repertoar av karakterskildringer

Serien sjonglerer i tillegg et svimlende persongalleri av Twin Peaks’ke proporsjoner, som ofte etterlater Tenma på sidelinjen i hundrevis av sider i slengen, og der nesten samtlige fortsetter å dukke opp for å spille viktige roller helt til seriens siste slutt. Like fullt består persongalleriet av tredimensjonale (nei, ikke bokstavelig) karakterer av kjøtt og blod, med en stort sett troverdig menneskelig psyke, altså en passe blanding av rasjonalitet og irrasjonalitet.

Så tilbake til myten om den geniale kunstneren: For det er ikke til å komme forbi at mange av oss litteratur-, musikk-, film-, kunst- eller alskens-kulturuttrykk-elskere gjerne forholder oss på en litt mytisk måte til den kreative prosessen. En vet at det er et håndverk involvert, teknikker, virkemidler og tillærte arbeidsmetoder. Men likevel klarer en ikke å fri seg fra tanken på at det kreative også innebærer noe mystisk og udefinerbart, en inspirasjon, en muse, en unik og genial gave.

Nå, hvordan rotet jeg meg bort i dette? Jo, for det første fordi en sammenlikning av tegneserieutgaven av Monster (originalen) og den animerte utgaven, synliggjør nettopp dette skillet mellom håndverk og inspirasjon: Den animerte serien følger tegneserien nesten til punkt og prikke, omtrent bilde for bilde, og er et utrolig helstøpt underholdningsprodukt. Og likevel fornemmer jeg en klar forskjell i opplevelsen av de to, som jeg personlig tillegger den store, innarbeidede, velsmurte, nesten automatiserte prosessen som ligger bak en så stor animasjonsproduksjon. En animert film involverer hundrevis av mennesker i alle mulige arbeidsoppgaver, og tv-serier så lange som denne involverer garantert også en rekke regissører. Uansett årsak, mener jeg å merke at tegneserien oppleves som hakket mer helstøpt, hakket mer visjonær … hakket mer genial enn animeserien.

Som nevnt er også fenomenet manga generelt en god case på dette temaet. Den japanske tegneserieindustrien har nemlig noen særtrekk som skiller den fra for eksempel den amerikanske. Et av disse særtrekkene er den sterke posisjonen selve mangategnerne har i bransjen, synliggjort for eksempel ved at de selv innehar copyright til karakterene og historiene sine, og at de i hovedregel står for både manus og tegninger selv (jfr. de store amerikanske syndikatene som eier karakterer og fritt leier inn manusforfattere, blyanttegnere, fargeleggere, tekstere etc.). Selvsagt har mangatagnere stort sett en liten gjeng med assistenter rundt seg, som står for alt fra bakgrunner og rastrering til håndteksting, men alt er likevel under mangategnerens direkte ledelse.

Det å være «formfullendt» er en kvalitet som ofte knyttes til stor litteratur (i det minste til romaner): At det er enhet mellom form og innhold, men enda viktigere, at verket har en følelse av noe komplett og fullført – vi forventer at skaperen har hatt en slags visjon med verket, visst hvilke elementer som er nødvendige for å virkeliggjøre visjonen, samt at skaperen har utelatt andre forstyrrende og uviktige elementer. På disse punktene byr mangaens episodiske format definitivt på en utfordring for skaperne. De må nesten uten unntak holde seg til en publiseringstakt på 20–25 sider per uke (noe som er et meget høyt tempo, mer om det en annen gang), men er også totalt i mørket om hvor lenge serien deres vil bli publisert. Det er ikke egentlig mulig å planlegge et 2300-siders epos og vite med 100% sikkerhet at serien vil forbli populær nok til at ideen kan gjennomføres. Derfor er det til en viss grad tvingende nødvendig å la serien bli til mens man tegner, så å si. Imidlertid har skaperne en mulighet til å avslutte seriene sine, og arbeide mot et endelig mål, noe en Batman- eller Donald-manusforfatter ikke egentlig kan, siden det omtrent er påkrevet å ende tilbake på status quo.

Uansett: Dostojevskij skrev en rekke av romanene sine som føljetonger, noe som trolig har preget dem på et vis, men som like fullt bare gjør resultatet mer imponerende. Noe av det samme føler jeg om Monster – at det lar seg gjøre å føde frem en så solid og original thriller som dette under noen omstendigheter overhodet, og ikke minst som en føljetong, er intet mindre enn uforklarlig for meg. Og jeg godtar gjerne at noe er uforklarlig, så lenge jeg har så inni hampen glede av det som Monster. Og hvis du ikke forstod det, så var disse galmannsrablingene, uformfullendte som de var, ment som en anbefaling.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with horror at Hans Ivar Stordals blogg.