The Walking Dead – zombietegneserien som ikke handler om zombier

7. juni 2012 § 3 kommentarer

The Walking Dead bind 1 – Til døden skiller oss ad (norsk utgave)

I disse dager, i tid for Oslo Comics Expo, lanseres første bind av den amerikanske tegneserien The Walking Dead på norsk, fra det opprinnelig svenske forlaget Apart Forlag. Jeg har oversatt boken, og har i prosessen rukket å bli ganske hekta på serien. Det er derfor på høy tid å introdusere den så vidt her på bloggen.

The Walking Dead ble påbegynt allerede i 2003, og har således rukket å gå lenge for et uavhengig publisert månedshefte. Så har den da også blitt en enorm suksess som stadig kaprer minst to-tre plasser på NY Times’ liste over de ti mestselgende tegneseriene der borte. For ikke å snakke om at serien nå har blitt en suksessrik TV-serie, et medium med (dessverre) langt større gjennomslagskraft enn tegneserier. Men hvordan har en tegneserie om zombier (for det er altså det det er – på et vis) klart å oppnå denne populariteten?

Hovedpersonene Rick, Carl og Lori Grimes.

På ett vis er svaret enkelt: Den er veldig god! Men la meg utdype: Den handler, i likhet med omtrent alle andre gode historier i hvilket som helst medium, om mennesker vi kan tro på, forstå, kjenne oss igjen i og identifisere oss med. Fremst blant disse er politimannen Rick Grimes, kona hans Lori og gutten Carl. Det geniale (som, når det først er gjort, virker forunderlig selvsagt) er at manusforfatter Robert Kirkman har skrevet en zombie-historie som egentlig ikke handler om zombier i det hele tatt. Den handler snarere om mennesker – mennesker som stilles overfor en katastrofe som savner sidestykke i historien, og som med eller uten hverandre må møte denne katastrofen slik det synes dem best. Men serien skiller seg fra de fleste skrekk- eller katastrofefilmer på ett vesentlig punkt: Lengden på historien. Kirkman skriver i forordet til bind 1:

Det jeg hater mest med alle zombie-filmer, er slutten. Jeg vil bare vite hva som skjer etterpå. Selv når alle karakterene dør til slutt … så vil jeg bare se videre. Som regel føles zombiefilmer som å få se en liten bit av en persons liv, helt til den som lager filmen, går lei.

Mens de fleste skrekkfilmer slutter idet alle hovedpersonene (evt. unntatt én) er døde, og de fleste katastrofefilmer slutter med en «helikopterscene», redningen fra katastrofen – så følger The Walking Dead karakterene videre inn i de stadig nye forsøkene på å gjenopprette en form for «normalt liv» i den nye verdenen. På den måten likner serien langt mer på Cormac McCarthys hjerteskjærende The Road (Veien) enn den gjør på de fleste zombie-filmer. Relasjonene er den egentlige historien. Katastrofen, den ukjente zombie-epidemien, er i stor grad bare et bakteppe å spille karakterene ut mot.  Et bakteppe som riktignok utgjør en trussel under stadig utvikling, men denne trusselen er like ofte indirekte som direkte: Ofte ligger den største trusselen i hva katastrofen kan få mennesker til å gjøre, og i hvordan katastrofen har forrykket alle menneskelige relasjoner og samfunnsstrukturer.

Gruppen som skal overleve sammen, blir stilt overfor mange umenneskelige dilemmaer.

Likevel er det minst én avgjørende forskjell på denne zombie-apokalypsen og en hvilken som helst annen katastrofe: Zombiene er på samme tid levende og døde, men de har alle en gang vært levende. Og trusselen om en dag å bli redusert til en «vandrende død» henger over alle som én. Det oppstår dermed et hjerteskjærende drama rundt mange nye situasjoner: Enhver overlevende må venne seg til å bruke vold for å holde seg i live, og selv om det nærmest kan kalles «barmhjertighetsdrap», føler mange av karakterene på at de blir emosjonelt avstumpet. Enhver smittet person utgjør også en trussel for hele gruppen, så de overlevende må stadig ta stilling til kompliserte etiske spørsmål om liv og død, både sin egen og andres. Å se sine nære og kjære dø er traumatisk uansett hvordan det skjer, men det er liten tvil om at traumet her er mangedoblet av kunnskapen om hva som kan bli deres nye skjebne, og av den stadige påminnelsen på død og fordervelse – bokstavelig talt – som vandrer rundt overalt.

Likevel klarer altså serien i mine øyne det mesterstykket det er, under forutsetningene jeg har beskrevet over, å lage en serie som for det meste oppleves som om den handler mer om liv enn om død, mer om mennesker enn om vandøde. Sant å si går det en stund mellom hver gang jeg leser en historie med så gode, troverdige og mangefasetterte karakterer, der selv de usympatiske stort sett har noe sårt ved seg, som i det minste vekker en form for forståelse. (Sekvensen med borgermesteren utgjør forresten et unntak, der jeg personlig synes serien henfalt for dypt til sjokkeffekter og grusomheter på bekostning av det menneskelige.)

Bind 1, Til døden skiller oss ad, kan for eksempel kjøpes på Tronsmo eller i Outland-butikker, bestilles i din lokale bokhandel eller på nettbokhandlene til f.eks. Haugenbok, Adlibris.com eller Bokkilden.no. Eller altså kjøpes på OCX nå i helga.

Tagged: , , , , , , , , ,

§ 3 Responses to The Walking Dead – zombietegneserien som ikke handler om zombier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading The Walking Dead – zombietegneserien som ikke handler om zombier at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: