The Walking Dead – zombietegneserien som ikke handler om zombier

7. juni 2012 § 3 kommentarer

The Walking Dead bind 1 – Til døden skiller oss ad (norsk utgave)

I disse dager, i tid for Oslo Comics Expo, lanseres første bind av den amerikanske tegneserien The Walking Dead på norsk, fra det opprinnelig svenske forlaget Apart Forlag. Jeg har oversatt boken, og har i prosessen rukket å bli ganske hekta på serien. Det er derfor på høy tid å introdusere den så vidt her på bloggen.

The Walking Dead ble påbegynt allerede i 2003, og har således rukket å gå lenge for et uavhengig publisert månedshefte. Så har den da også blitt en enorm suksess som stadig kaprer minst to-tre plasser på NY Times’ liste over de ti mestselgende tegneseriene der borte. For ikke å snakke om at serien nå har blitt en suksessrik TV-serie, et medium med (dessverre) langt større gjennomslagskraft enn tegneserier. Men hvordan har en tegneserie om zombier (for det er altså det det er – på et vis) klart å oppnå denne populariteten? « Read the rest of this entry »

Advertisements

Japanske apokalypser 3: Patlabor 1 & 2 av Mamoru Oshii

11. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Her kommer endelig tredje og siste installasjon (tror jeg) i den lille miniserien min om apokalyptiske fremstillinger i japansk populærkultur. Denne gangen strekker jeg kanskje begrepet «apokalypse» vel langt, men jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive om to personlige favoritter jeg mener er oversett. Det er to filmer som særlig tar for seg terrorisme og storbyens sårbarhet.

Før jeg setter i gang, må jeg bare peke på denne artikkelen som setter disse fabuleringene mine i et nytt lys: Den forteller at søkene etter «Godzilla» på Wikipedia økte markant i etterkant av jordskjelvet i Japan 11. mars, og forklarer det med et ønske om å forstå, i et forsøk på å skape mening. Kort sagt hevder artikkelen at noen typer mennesker pugger strålingsdoser og leser om thorium, mens andre søker etter Godzilla på nettet og skriver teite artikler om populærkultur. Ragadadisj!

Patlabor: The movie og Patlabor 2: The movie av Mamoru Oshii

Patlabor er samlenavnet på en serie historier fortalt over ulike medier, utviklet i fellesskap av et team som kalte seg Headgear. De to filmene jeg skriver om her, fra henholdsvis 1989 og 1993, representerer det definitivt mest sofistikerte fra Patlabor-universet. I denne nære fremtiden har det blitt vanlig å bruke store menneskestyrte robotdrakter, såkalte labors, særlig i anleggsbransjen. Blant annet er de flittig brukt i det såkalte «Babylon Project», et enormt prosjekt for å demme opp Tokyo Bay og slik skape mer land for eiendomsutvikling o.l. (For øvrig ikke noen fremmed tanke, Japan har allerede flere kunstige øyer.) Men med den nye teknologien kommer også nye former for kriminalitet og ulykker, som krever at også politiet har en egen enhet for labors – patrol labors, eller patlabors. I Oshiis filmer er imidlertid gjerne de politiske omstendighetene rundt plottet litt mer virkelighetsnære enn man er vant til å se på film, så politiets patlabor-enhet er i virkeligheten ikke mer enn en svært underprioritert og stemoderlig behandlet avdeling som har hovedkvarter på en landfyllingsplass langt utenfor Tokyo sentrum.

Selv om begge filmene står støtt på egne ben, behandler jeg dem her nærmest som én film. De har nemlig såpass mange likhetstrekk i både tematikk og plot at det lar seg gjøre. Imidlertid er jeg ikke et sekund i tvil om den andre filmen er den beste av dem, og i mine øyne en altfor oversett klassiker innen anime, kanskje rett og slett fordi den på et vis er for virkelighetsnær. Her har Oshii alt funnet sin egen stil som han senere har perfeksjonert, den karakteristiske vekslingen mellom action, dialog og dvelende bildemontasjer.

Kort sagt tar disse filmene for seg storbyenes sårbarhet for terrorisme, og hvor avhengige vi har gjort oss av moderne teknologi. Og selv om ingen av filmene handler om verken verdens eller byens totale undergang, så viser de levende hvordan tryggheten i det moderne samfunnet kan være en illusjon det skal lite til å knuse. Begge filmene, men særlig Patlabor 2, har imidlertid fått et helt nytt sett med konnotasjoner etter 9/11.

Den første filmen tar for seg en serie hendelser der labors går berserk og forårsaker store ødeleggelser, øyensynlig uten noen god forklaring. Under etterforskningen av hendelsene kommer det for en dag at alle de aktuelle robotene nylig hadde oppgradert til et nytt og bedre operativsystem, HOS, programmert av en ingeniør ved navn Hoba som begikk selvmord i filmens åpningsscene. Nøyere undersøkelser av operativsystemet, samt etterforskning av alle Hobas 26 (!) ulike bosteder i Tokyo, avslører at operativsystemet gjør labor-ene følsom for en slags høyfrekvent lyd som f.eks. kan forårsakes av store bygninger som vibrerer i vinden. Nå er en tyfon på vei mot Tokyo, og beregninger viser at «Arken», et enormt labor-verksted som ligger midt i Tokyo-bukten som en del av Babylon Project-demningen, med stor sannsynlighet vil vibrere på en slik måte at alle byens labors vil gå amok.

Den andre filmen forholder seg enda mer til virkelighetens verden. Den åpner med en scene der japanske tanks fra JSDF (Japan’s Self Defence Forces – etter den andre verdenskrig har ikke Japan hatt en konvensjonell hær) blir beskutt i jungelen i et annet sørøst-asiatisk land, men ikke får radiotillatelse til å besvare ilden. Én av tanksene tar til slutt saken i egne hender, og står til slutt igjen som den eneste overlevende. Filmen hopper så til «dagens» Tokyo, der en bombetrussel er fremsatt mot en av byens mange broer, og broen er derfor sperret. Brått stuper et jagerfly ned fra himmelen og fyrer av en rakett mot broen, som raser sammen. Som resultat blir det erklært unntakstilstand i byen, og forsvaret, JSDF, rykker inn i hovedstaden for å forsvare den mot den ennå ukjente fienden. Fra dette punktet av har filmen en uhyggelig stemning av uvisshet og frykt, og bildene viser tanks, soldater og veisperringer som blander seg med det dagligdagse, sivile folkelivet. Imidlertid varer det ikke lenge før et av byens mange reklameluftskip plutselig kommer svevende ned i en tett befolket gate og utløser en farget gass. Folk flykter i panikk, men det viser seg imidlertid at gassen var ufarlig. Likevel svever flere luftskip over byen, og befolkningen holdes på et vis som gisler. Til sist rulles det opp en konspirasjon bestående av én mann – den overlevende fra tanksepisoden i begynnelsen av filmen. Han mente den rådende freden i Japan var bygget på en løgn og en illusjon, og bestemte seg for å bringe krigen, eller opplevelsen av den og frykten for den, til hovedstaden for å vekke innbyggerne.

Begge filmene tar opp en rekke ulike temaer og har et rikt rom for tolkning, og det er umulig å yte dem virkelig rettferdighet her. Ikke minst er den fremtredende bruken av bibelske begreper og sitater noe som interesserer meg veldig. I Patlabor 1 siterer filmens antagonist fra historien om Babels tårn, da Gud griper inn og ødelegger menneskenes planer. I Patlabor 2 siterer antagonisten fra Jesu ord i Matt 10.34, «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden …» Særlig interessant er det sistnevnte i lys av at filmen langt på vei sympatiserer med denne mannens forsøk på å «vekke opp» innbyggerne, og at mange av mannens synspunkter bl.a. om Japans defensive militærpolitikk faktisk er synspunkter Oshii langt på vei selv står for.

I denne sammenheng er jeg imidlertid mest opptatt av hvordan Oshii i filmene tematiserer byen. Han viser hvordan byen er som en levende organisme som pulserer, vokser og stadig fornyer og utvikler seg. Dette er nemlig særlig sant i et land som Japan, som på 70- og 80-tallet opplevde en enorm økonomisk vekst som nærmest fikk skyskraperne til å tyte opp av bakken. Filmene inneholder mange dvelende og vakre scener av Tokyo sett fra havet og kanalene, et uvanlig perspektiv som de færreste får oppleve, og som Oshii har basert nøye på research. Her ser man de siste restene av den «gamle» bebyggelsen, de gammeldagse og til dels falleferdige trehusene. Dette er viktig fordi det er med på å understreke bakteppet for hele Patlabor-universet, som er de voldsomme byggeprosjektene i Tokyo, planene om å tørrlegge Tokyo-bukten og følgene dette har fått på mange plan.

Men det mest påtrengde perspektivet på byen handler altså om trygghet kontra frykt. For filmene viser hvordan byens trygghet balanserer på en knivsegg, all den tid det er umulig å beskytte seg mot alt. Ikke minst er det umulig å beskytte seg mot det uforutsigbare. Og hvem kan egentlig på forhånd forestille seg et virkelig terrorangrep? Hvem kunne forestilt seg et 9/11? Eller enda mer «point in case», hvem kunne forestille seg at det to år etter Patlabor 2 ville finne sted et virkelig giftgassangrep i Tokyo. Faktisk forteller Oshii selv at politiet kom og avhørte ham etter dette angrepet, på grunn av filmens fellestrekk med det virkelige angrepet som drepte tretten mennesker. Men filmen handler ikke bare om terror. I en større sammenheng stiller antagonisten opp hva som er best av en «urettferdig fred» og en «rettferdig krig». Han mener at freden de nyter i Japan (og vitterlig kunne han ha utvidet det til de fleste land i Vesten) er en «urettferdig fred», en fred, økonomisk vekst og livsstil som direkte og indirekte bygger på krig og urettferdighet som finner sted andre steder i verden, og som vi i stor grad lukker øynene for.

Til slutt må jeg bare nevne at disse to filmene er gitt ut både i USA og Europa i en av de beste collector’s edition-utgaver jeg har sett, begge med en egen disk med ekstramateriale, en egen bok om produksjonen og en egen bok med komplette storyboards. I disse utgavene er filmene remastret til 5.1-surround, og den nydelige og atmosfæriske filmmusikken til Kenji Kawai kommer virkelig til sin rett.

Se også artikkelen min om regissør Mamoru Oshii her.

Japanske apokalypser 2: Nausicaä av Hayao Miyazaki

24. mars 2011 § 3 kommentarer

Her kommer neste stopp i serien om apokalypser fra den japanske fiksjonens verden (les også om foranledningen og del 1):

Nausicaä of the Valley of the Wind av Hayao Miyazaki

Mangaserien Nausicaä of the Valley of the Wind er skrevet og tegnet av den svært anerkjente filmregissøren Hayao Miyazaki (Studio Ghibli) fra årene 1982 til 1994, med pauser innimellom for å jobbe på filmer. Miyazaki er jo nemlig mest kjent som regissør, og i forbløffende likhet med Akira ble også Nausicaä animert som helaftens film av skaperen selv før mangaen var fullført, og med en svært forkortet og forenklet historie. I mine øyne står absolutt filmen om Nausicaä seg som en flott og fascinerende eventyrfilm, men den kan på ingen måte måle seg med det mesterverket denne tegneserien er.

I denne snaut 1200 sider lange økologiske fabelen skildrer Miyazaki en verden som er så kompleks og troverdig, på alle plan, at den eneste verdige sammenlikningen jeg kan komme på er Tolkiens Midgard (det er mulig det er skrevet andre fiktive verdener som er like dypt og grundig unnfanget, med politiske, økonomiske, religiøse og økologiske sammenhenger, men jeg har iallfall ikke kommet over noen). Vi møter en verden der en liten håndfull menneskelige sivilisasjoner klamrer seg fast i ytterkantene av en enorm, viltvoksende soppskog som kalles forråtnelsens sjø (Sea of Corruption) hvis sporer er svært giftige for mennesker og dyr. Denne skogen har vokst frem over de tusen årene som er gått siden hendelsen som omtales som «de syv ilddagene» (Seven Days of Fire), en vagt beskrevet krig med en type masseødeleggelsesvåpen som kalles gudekrigere. Denne apokalypsen kom som en kulminasjon av flere århundrer med grov ødeleggelse av jordens ressurser, ofret på industrialiseringens alter. De eneste som nå kan overleve i forråtnelsens sjø er gigantiske, forvokste insekter. Aller størst blant disse er ohmuene, enorme, mystiske vesener som likner krysninger mellom hvaler og skrukketroll. De overlevende menneskene lever i skyggen av denne skogen, i en kamp om de få gjenværende ressursene, tvunget til å bruke gassmasker og på annet vis beskytte seg hver gang de skal nærme seg sporene.

Leserens første møte med en ohmu. Legg merke til Nausicaä foran ohumen i bilde to.Seriens hovedperson, prinsesse Nausicaä fra det lille kongeriket Vindens Dal, er en eventyrheltinne av det aller reneste og edleste slaget, helt uten at det føles overdrevet. Hun har en helt spesiell interesse for naturen og en egen evne til å forstå og kommunisere med dyr, inkludert insekter og de nevnte ohmuene. Det lille kongeriket Vindens Dal er en av flere små vasallstater som blir tvunget til å komme keiseren i det store riket Torumekia til unnsetning når han bestemmer seg for å invadere nabolandet Dorok. Torumekia har en stor konvensjonell armé, mens prestekasten i Dorok har utviklet et våpen fra sporene i forråtnelsesens sjø som de svarer med. Imidlertid har sporevåpenet en uant effekt, og ender opp med å spre forråtnelsens sjø over store deler av Dorok, noe som resulterer i enorme menneskelige tap og at mesteparten av landet blir ubeboelig. Av ukjente grunner kommer også de gigantiske ohumene strømmende til den nye soppskogen i enorme, rasende horder som legger alt øde i sin vei. Til sist konfronteres også Nausicaä med et enormt, radioaktivt biovåpen (eller «giftig lys», som det kalles) i en slags uhyggelig og enorm menneskeskikkelse, de omtalte gudekrigerne. Denne stammer fra de syv ilddagene, og er gravd frem fra bakken og gitt liv av den maktsyke Torumekiske keiseren.

workshopen om japansk populærkultur jeg nylig deltok på, tok faktisk to av foredragsholderne, Takayuki Tatsumi og Paul Rollason, for seg nettopp temaet om apokalypser i japansk populærkultur. Det ble pekt på at langt de fleste apokalyptiske historier, kanskje alle, portretterer en skapende ødeleggelse, en slutt som også er en ny begynnelse. Dette kan absolutt også sies om Nausicaä. Selv om selve apokalypsen, de syv ilddagene, ligger omkring tusen år tilbake i tid, representerer forråtnelsens sjø fortsatt en slags tilstedeværelse av apokalypsen. Også utfallet av krigen med biologiske våpen resulterer i en slags apokalypse. Imidlertid har Nausicaä dyrket sporer i rent vann og oppdaget at soppskogen i seg selv ikke er giftig. I stedet tar den faktisk opp i seg jordens giftstoffer og renser sakte, men sikkert jordsmonnet og gjenoppretter livsgrunnlaget på jorden, for til slutt å bli til stein og forvitre. Denne oppdagelsen blir bekreftet av Skogfolket, en mystisk folkegruppe som har tilpasset seg et isolert liv midt i forråtnelsens sjø. Et av Nausicaäs viktigste anliggender er derfor å spre denne kunnskapen til de krigende statslederne for om mulig å skape en ny forståelse av hva som er menneskenes fremtid på jorda.

Uten at jeg skal gjengi hele den lange og komplekse handlingen i serien, må jeg si noe om den mesterlige og unike behandlingen Miyazaki gir de store, filosofiske spørsmålene i serien. Prinsesse Nausicaä kommer nemlig til den ikke uventede, men likevel urovekkende konklusjonen at det er menneskene selv, og ikke forråtnelsens sjø, som utgjør den virkelige forurensningen på planeten. Dette fører imidlertid ikke prinsessen til noen slags fatalisme eller motløshet. Mot slutten av historien får hun vite at de siste menneskene før de syv ilddagene forutså de store ødeleggelsene som ville komme, og skapte forråtnelsens sjø som en rensende prosess, en slags siste utvei. Imidlertid lagret de også sitt eget DNA i en krypt i Dorok, slik at noen en dag kunne gjenreise en «ny og ren» menneskehet fra askene av den gamle. Dette gjør imidlertid Nausicaä sint. Hun vil ikke godta at menneskehetens håp ligger i å kunstig bringe frem en ny menneskeslekt. Hun ødelegger det lagrede DNAet og «dømmer» dermed menneskeheten til enten å forandre seg til det bedre, eller også gå til grunne. Denne konklusjonen er radikal og uventet, men står helt i tråd med Nausicaäs stadige understreking av livets ukrenkelighet.

Nausicaäs oppdagelse om at plantene (når de bare blir gitt rent vann og ren luft) selv er ufarlige, er også på et høyere plan en parallell til måten prinsessen møter hver eneste person, skapning og ytre fiende på: Med den overbevisning om at hvis de vises forståelse og respekt, vil de i mange tilfeller også gi det samme tilbake. Dette kommer tydelig fram  allerede i seriens første tyve sider, der hun redder et menneske fra en løpsk ohmu ved å roe den ned, og også får seg et trofast kjæledyr ved å la den lille ekornreven bite henne i fingeren uten å trekke hånden skremt tilbake. På denne og liknende måter stifter Nausicaä om mulig fred overalt der hun kommer. Men dette er ikke det eneste messias-aktige ved henne. Hun oppfyller også, svært uventet, både Dorokenes og skogfolkets profetier om en fredsskapende skikkelse, og går attpåtil selv gjennom en slags død og oppstandelse.

 

Nausicaä ble først samlet på engelsk i fire bøker med vestlig leseretning og ganske lite format. Senere har serien heldigvis kommet i forlaget Viz’ editor’s choice-serie i syv bøker i større format, nå med vestlig leseretning og de japanske lydordene intakt. I tillegg til at Miyazaki selv har gjort små visuelle forbedringer her og der, er serien bemerkelsesverdig i at den er trykket i et sepia-aktig blekk med en svak bruntone, og på et papir som ikke er helt bleket. Resultatet er en «mykere» opplevelse som føles mer organisk og eldet, perefekt for en serie med dette temaet. Hver utgave har i tillegg en utbrettsplakat med et maleri av Nausicaä og et kart i farger.

Les mer på nettets største uoffiselle fanside om Nausicaä og Studio Ghibli.

Japanske apokalypser 1: Akira

18. mars 2011 § 3 kommentarer

For et par dager siden filosoferte jeg litt over hvorvidt japanske katastrofer som jordskjelv og, ikke minst, atombombenedslag på en eller annen måte har vært med på å forme den japanske populærkulturen. I den forbindelse tenkte jeg å presentere noen apokalypser fra fiksjonens verden som har gjort sterkt inntrykk på meg. Først ut:

Akira av Katsuhiro Otomo

Denne post-apokalyptiske science fiction-tegneserien ble skapt av Otomo på 80-tallet. Historien ble også til en muligens enda mer kjent anime-film, regissert av Otomo selv, med en svært forkortet og omstrukturert handling. Serien begynner i 1992 med en enorm eksplosjon av ukjent opprinnelse som totalt ødelegger det meste av Tokyo. Deretter hopper handlingen til 2030, der vi følger en motorsykkelgjeng med unggutter i den oppbygde neo-Tokyo. Guttene ramler tilfeldigvis inn i en konspirasjon med et regjeringsstøttet program som forsker på å utvikle barn med psykokinetiske evner og avdekker sakte, men sikkert sannheten om den grusomme eksplosjonen 38 år tidligere. Samtidig settes en maktkamp og krefter i gang som gjør en ny liknende hendelse stadig mer uunngåelig.

Det er interessant å sammenlikne Akira med amerikanske superhelttegneserier, i den forstand at denne serien også handler om unge mennesker som blir utstyrt med svært spesielle evner langt utover det menneskelige. Men der slutter også likhetene. Karakterene i Akira kommer aldri til noe klart og enkelt valg mellom å bruke kreftene sine for det gode eller det onde, særlig fordi serien ikke tegner den typiske motsetningen med «velorganisert samfunn vs kriminalitet og skurker» som vi ofte finner i superheltene. I stedet kastes ungdommene mellom regjeringens militære styrker, krigende motorsykkelbander, et Fluenes Herre-aktig gategutt-imperium, religiøse fraksjoner og etter hvert også inngripen fra amerikanske spesialstyrker. Og der Spider-Man tar onkelens utfordring på strak arm og handler rasjonelt i det godes tjeneste, handler Tetsuo, seriens «antihelt», i stor grad ut fra et mindreverdighetskompleks og andre vonde følelser fra barndommen som han ikke er i stand til å håndtere. Og det er nettopp ustabiliteten og uforutsigbarheten ved den menneskelige faktoren som flere ganger i serien tydelig beviser at det å utstyre barn med slike enorme krefter er nødt til å føre til utilsiktede konsekvenser med tragisk utfall.

Denne 2000+ sider lange mangaen kan nesten leses som en slags krønike over ødeleggelsen av en storby, og den videre kampen i ruinene. Noe av det mest spesielle med serien er hvordan de voldsomme ødeleggelsene skildres med slik inngående detalj, side opp og side ned med sirlig detaljerte skyskraperrester, knuste betongmasser, forvridd armeringsjern og rennende vann. Når man vet at mange av beliggenhetene som brukes i serien, som det olympiske stadionet, er virkelige steder, får det meg til å lure på hvordan det oppfattes for byens innbyggere å se sin egen by knuses og maltrakteres så inngående og detaljert som her.

I’ve seen Neo-Tokyo fall a thousand times,
Japanimation, detailed destructions of the nations.
I suppose it’s got something to do with Hiroshima, Nagasaki,
fatalistic like a kamikaze.

– Talib Kweli, «Peace Infinity», Mood

Akira er utgitt i farget utgave med reversert leseretning i 20 bind fra danske Carlsen Comics, og er også tilgjengelig som en seksbindsutgave i original leseretning og svarthvitt fra Dark Horse Comics.

Neste apokalypse: Nausicaä from the Valley of Wind

Japan, landet på kanten av stupet

14. mars 2011 § 2 kommentarer

Bølgebrytere ved stillehavskysten utenfor Iwaki, et bilde jeg tok i april 2004

De siste dagene har vært uvirkelige. Det virker som om katastrofen i Japan ingen ende vil ta, og at alvoret i situasjonen bare øker for hver time som går. I skrivende stund, tre dager etter, er altså det rekordsterke jordskjelvet og tsunamien blitt etterfulgt av en rekke små og store etterskjelv, eksplosjoner/skader ved tre kjernekraftverk og nå faretruende aktivitet i en vulkan. Jeg har vært i Japan to ganger, og begge gangene besøkte jeg byen Iwaki på nordøstkysten. Dette er et av områdene som ble aller hardest rammet av tsunamien. Selve sentrum av byen ligger et stykke fra kysten beskyttet av fjell, og har derfor klart seg bra, men områdene utover mot kysten er visstnok nærmest utslettet. Heldigvis har jeg hørt fra alle venner og kjente i landet, og vet at de er uskadd. Likevel er det uvirkelig å tenke på at nettopp her hvor jeg sto har denne enorme bølgen skyllet inn og ødelagt alt i sin vei.

Sentrum av Iwaki ligger et stykke fra kysten, med en del fjell rundt, og skal visstnok ha kommet greit ut av det. Foto av undertegnede.

Alt dette får meg til å tenke på at til tross for at Japan på mange måter er et svært trygt og velutviklet samfunn, er det likevel et land som på en måte har måttet venne seg til å leve på kanten av stupet. Selv om jeg ikke vil drive psykoanalyse på nasjonsnivå, så tror jeg det er en lite vågal påstand at de fleste japanere er preget av å ha en rekke katastrofer friskt i sitt kollektive minne: Jordskjelvet i Tokyo i 1923 (over 100 000 døde), jordskjelvet i Kobe i 1995 (over 6 000 døde og enorme materielle skader) og, i en klasse for seg, atombombene i Nagasaki og Hiroshima i 1945 med de påfølgende stråleskadene. For mens jordskjelv har vært en konstant og lunefull, men like fullt kjent fare, var atombombene katastrofer av et totalt nytt og ukjent slag – en grusomhet det ikke fantes ord for å beskrive. I tillegg til disse kommer også den «konvensjonelle» bombingen som la Tokyo og Osaka i ruiner i 1945, og som faktisk kanskje har preget mange japanske sinn like mye som atombombene. En kan også nevne andre, miljøkatastrofer som kvikksølvfogiftningene i Minamata og terrorangrepet med saringass i Tokyo i 1995.

Det virker på meg som om disse katastrofen er blitt etset inn i folks bevissthet og på et eller annet vis, ikke overraskende, også har sevet inn i populærkulturen. Titler som Barefoot Gen (både manga og anime) og filmen Grave of the Fireflies, samt Serieglobus-aktuelle Town of Evening Calm, Country of Cherry Blossoms, tar alle for seg virkelighetens grusomheter fra den andre verdenskrig og årene etter. Disse er sterke og nære skildringer som viser bombingens grusomheter på nært hold, og fra et barneperspektiv.

Godzilla fra 1954

Men svært mange manga- og animetitler viser også ulike apokalyptiske hendelser av fiktiv art. Muligens kan vi spore dette tilbake til 1954, med det radioaktive monsteret Godzillas herjinger i filmen med samme navn (som til dags dato har fått et tredvetalls oppfølgere). Av nyere dato kan vi nevne titler som Akira, Neon Genesis Evangelion, Nausicaä of the Valley of Wind og Patlabor – dette er bare et lite knippe serier og filmer som handler om enorme fiktive ødeleggelser i science fiction-form. Om det dreier seg om terapi fra skapernes side, ubevisst bruk av felles referanserammer, kynisk utnyttelse av sjokkeffekten eller rene tilfeldigheter, kan man selvsagt ikke vite. (Nå er det selvsagt ingen mangel på såkalte katastrofefilmer fra f.eks. Hollywood heller, så perspektivet jeg legger for en dag her kan kanskje beskyldes for å være nihonjinron. Jeg våger likevel påstanden om at det har vært en viss forskjell i måten temaet har blitt behandlet på i Japan og Hollywood – men kanskje ble den mindre etter 11. september 2001?)

Jeg er klar over at dette perspektivet kanskje kan oppfattes som ufølsomt i disse tider, å snakke om tegneserier mens virkelige mennesker lider, men jeg mener det absolutt ikke slik. Snarere er nok dette mitt spede forsøk på å forstå og prøve å identifisere meg med dette folket. Jeg tror nemlig ofte populærkulturelle fenomen er et godt sted å begynne for å ta tempen på de rådende stemningene og ideene i en befolkning, folkesjela eller hva man nå skal kalle det. Ikke minst fordi populariteten disse verkene oppnår til en viss grad kan indikere hvor sterk gjenkjennelseseffekt og resonans verket har.

I noen installasjoner fremover tenkte jeg å prøve å se nærmere på noen av de mest interessante eksemplene på fiktive apokalypser i manga og anime.

EDIT: I tiden fremover vil det tydeligvis (og forståelig nok) bli mindre katastrofescener i anime. Denne artikkelen som nylig ble postet på Anime News Network forteller om en rekke filmer og episoder som i nær fremtid enten vil bli sensuerert eller tatt av luften på grunn av slike scener.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with katastrofer at Hans Ivar Stordals blogg.