Japanske apokalypser 1: Akira
18. mars 2011 § 3 kommentarer
For et par dager siden filosoferte jeg litt over hvorvidt japanske katastrofer som jordskjelv og, ikke minst, atombombenedslag på en eller annen måte har vært med på å forme den japanske populærkulturen. I den forbindelse tenkte jeg å presentere noen apokalypser fra fiksjonens verden som har gjort sterkt inntrykk på meg. Først ut:
Akira av Katsuhiro Otomo
Denne post-apokalyptiske science fiction-tegneserien ble skapt av Otomo på 80-tallet. Historien ble også til en muligens enda mer kjent anime-film, regissert av Otomo selv, med en svært forkortet og omstrukturert handling. Serien begynner i 1992 med en enorm eksplosjon av ukjent opprinnelse som totalt ødelegger det meste av Tokyo. Deretter hopper handlingen til 2030, der vi følger en motorsykkelgjeng med unggutter i den oppbygde neo-Tokyo. Guttene ramler tilfeldigvis inn i en konspirasjon med et regjeringsstøttet program som forsker på å utvikle barn med psykokinetiske evner og avdekker sakte, men sikkert sannheten om den grusomme eksplosjonen 38 år tidligere. Samtidig settes en maktkamp og krefter i gang som gjør en ny liknende hendelse stadig mer uunngåelig.
Det er interessant å sammenlikne Akira med amerikanske superhelttegneserier, i den forstand at denne serien også handler om unge mennesker som blir utstyrt med svært spesielle evner langt utover det menneskelige. Men der slutter også likhetene. Karakterene i Akira kommer aldri til noe klart og enkelt valg mellom å bruke kreftene sine for det gode eller det onde, særlig fordi serien ikke tegner den typiske motsetningen med «velorganisert samfunn vs kriminalitet og skurker» som vi ofte finner i superheltene. I stedet kastes ungdommene mellom regjeringens militære styrker, krigende motorsykkelbander, et Fluenes Herre-aktig gategutt-imperium, religiøse fraksjoner og etter hvert også inngripen fra amerikanske spesialstyrker. Og der Spider-Man tar onkelens utfordring på strak arm og handler rasjonelt i det godes tjeneste, handler Tetsuo, seriens «antihelt», i stor grad ut fra et mindreverdighetskompleks og andre vonde følelser fra barndommen som han ikke er i stand til å håndtere. Og det er nettopp ustabiliteten og uforutsigbarheten ved den menneskelige faktoren som flere ganger i serien tydelig beviser at det å utstyre barn med slike enorme krefter er nødt til å føre til utilsiktede konsekvenser med tragisk utfall.
Denne 2000+ sider lange mangaen kan nesten leses som en slags krønike over ødeleggelsen av en storby, og den videre kampen i ruinene. Noe av det mest spesielle med serien er hvordan de voldsomme ødeleggelsene skildres med slik inngående detalj, side opp og side ned med sirlig detaljerte skyskraperrester, knuste betongmasser, forvridd armeringsjern og rennende vann. Når man vet at mange av beliggenhetene som brukes i serien, som det olympiske stadionet, er virkelige steder, får det meg til å lure på hvordan det oppfattes for byens innbyggere å se sin egen by knuses og maltrakteres så inngående og detaljert som her.
I’ve seen Neo-Tokyo fall a thousand times,
Japanimation, detailed destructions of the nations.
I suppose it’s got something to do with Hiroshima, Nagasaki,
fatalistic like a kamikaze.
– Talib Kweli, «Peace Infinity», Mood
Akira er utgitt i farget utgave med reversert leseretning i 20 bind fra danske Carlsen Comics, og er også tilgjengelig som en seksbindsutgave i original leseretning og svarthvitt fra Dark Horse Comics.
Neste apokalypse: Nausicaä from the Valley of Wind
Hans Ivar Stordals blogg 
[…] Her kommer neste stopp i serien om apokalypser fra den japanske fiksjonens verden (les også om foranledningen og del 1): […]
[…] som har vært i drøyt ti år nå, opprinnelig vekket av oppdagelsen av japanske tegneserier som Akira, men gjennom årenes løp fordypet, nyansert og videreutviklet. Dette blir mitt fjerde besøk til […]
[…] av en syntese mellom europeiske og japanske serier. I likhet med landsmenn som Katsuhiro Otomo (Akira), Masamune Shirow (Ghost in the Shell) og Hayao Miyazaki (Nausicaä) var Taniguchi alt tidlig i sin […]