Hans Ivar Stordals blogg

Onward Towards Our Noble Deaths (1973) kom ut på engelsk fra D&Q i 2011

Onward Towards Our Noble Deaths (eller Soin gyokusai seio!) er en tragisk, men også humoristisk krigsmemoar fra andre verdenskrig. Slik skikken gjerne er i Japan, er memoaren anonymisert og delvis fiksjonalisert. Den er nok et eksempel på at de engelskspråklige  forlagenes satsing på manga er i ferd med å nå et nytt nivå av modenhet, da viktige og klassiske verk endelig blir tilgjengelige, samt utgitt med en profil som tydelig henvender seg mot et boklesende, voksent publikum. Skaperen, japanske Shigeru Mizuki, forteller her om den tragiske endelikten til en japansk bataljon som blir beordret til å dø for sitt fedreland i et meningsløst selvmordsangrep. Mizuki var selv en del av denne bataljonen på en øy i dagens Papua Ny Guinea mot slutten av krigen, og var en av omtrent 80 overlevende. I et etterord og intervju forklarer Mizuki for øvrig mer i detalj hvilke deler av historien som skiller seg fra virkeligheten.

Et eksempel på kontrasten i tegnestiler: Offiserens ansikt er karikert, gjenkjennelig som karakter, mens soldatene under fremrykningen mister individualitet og eventuelle komiske trekk.

Noe av det første som slår en når man leser Onward … (og Mizukis serier for øvrig) er den store kontrasten mellom de karikerte personene, tegnet i en enkel og skisseaktig strek, og de ekstremt detaljerte håndtegnede bakgrunnene, tegnet helt uten bruk av ferdigskapte mønstre etc. Ja, ikke bare bakgrunnene, men også en rekke av bildene som viser selve krigshandlingene, er tegnet i en realistisk og svært detaljert strek. Det er interessant å legge merke til at dette grepet i serien bygger tydelig opp under seriens budskap og innhold – i leirene og det daglige livet er de menige soldatene vanlige mennesker med egne identiteter, men under selve krigshandlingene er de bare anonyme slaktefår uten annen hensikt enn å dø. Serien gir et sterkt innblikk i det vi kan kalle de aller mest negative og ekstreme konsekvensene av Japans sterke vektlegging av ære, og heldigvis er også denne utgaven utstyrt med både oversetterens kommentarer og for- og etterord som hjelper leseren å sette serien, tidsperioden og skaperen inn i kontekst.

Onward …,  som opprinnelig er fra 1973, kan godt nevnes i samme åndedrag som gekiga (mer om begrepet her). Riktignok har Mizuki meg bekjent aldri brukt en slik betegnelse om seriene sine, men vi ser her mange av de samme trekkene: Historier fra et virkelighetsnært (i dette tilfellet virkelig) miljø, fokus på enkeltmenneskers skjebne i det større samfunnet, bruken av hverdagslige, men meningsladede scener som belyser det absurde eller tragiske i omstendighetene, og vekslingen mellom dramatiske og mer stillestående passasjer. Alt dette er med på å øke leserens følelsesmessige involvering i historien, og det gjør også at hendelsene som utspiller seg oppleves desto mer tragiske og hjerteskjærende, dog uten at man opplever å få disse reaksjonene presset på seg utenfra. Sant å si er det utrolig at ikke en tegneserie som dette har vært mer kjent i Vesten tidligere. I USA florerte det på samme tid (og tidligere) med krigstegneserier, men meg bekjent var det først og fremst Blazing Combat (1965–1966) som forsøkte å gå forbi det glorifiserende bildet og beskrive krig på en mer realistisk og menneskelig måte, i all sin grusomhet – egentlig som antikrigstegneserier. På dette området skriver Onward … seg virkelig inn i tegneseriehistorien som en slags pionér.

Shigeru Mizuki og kona

Det er for øvrig vanskelig å forstå at ikke Shigeru Mizuki har blitt oversatt til engelsk før nå, særlig med tanke på alle B- og C-titler som har blitt oversatt siden Tokyopop-bølgen. Foruten «the godfather of manga», Osamu Tezuka, er det faktisk godt mulig at Shigeru Mizuki er Japans aller mest elskede, folkekjære og respekterte mangaskaper – iallfall nålevende. Blant annet har det i lengre tid gått en populær tv-serie om livet til Mizuki og kona på japansk tv.

Yôkai-relaterte figurer fra Mizukis kanskje mest kjente mangaserie, Ge Ge Ge no Kitaro.

Noe av grunnen til denne enestående posisjonen er hans spesielle fokus på japansk folklore, og særlig på såkalte yôkai, mytologiske åndeskapninger eller monstre. Mizuki har vært fascinert av disse historiene siden barndommen, da han fikk dem fortalt av en gammel dame i nabolaget. Han har siden studert dette feltet inngående, studier som har brakt ham til over 60 land for å foredra eller studere og sammenlikne lokal folklore.