Anime på kino i Oslo denne uken: Møte på Valmueåsen og A Letter to Momo

20. november 2012 § 3 kommentarer

Det hender en sjelden gang at jeg savner å bo i Oslo, eventuelt bare litt nærmere. For eksempel når det settes opp spennende, nye animefilmer på kino. Stort sett er jeg fornøyd med at både Internett og postgang er like raskt på Birkeland som i Oslo, for jeg kjøper uansett lite anime i fysiske butikker. Men det er noe eget med det store kinolerretet …

Den første visningen er av Møte på Valmueåsen (From Up on Poppy Hill, eller Kokuriko-zaka kara), den nyeste filmen fra Studio Ghibli, regissert av Goro Miyazaki, etter manus av pappa Hayao. Filmen vises på Cinemateket onsdag 21/11 kl 18, som en førpremiere. Filmen vises til og med gratis, men visstnok må man melde seg på via e-post, mer info hos Mangapolis. Jeg så den på dvd her om dagen, og likte den i grunn veldig godt, selv om den nok treffer litt smalere enn mange andre Ghibli-filmer, med en eldre målgruppe og en historisk, realistisk setting. Jeg skal jommen prøve å få skrevet ned litt om den snart.

Den neste filmen vises på Oslo Internasjonale Filmfestival, en årlig favoritt fra tiden i Oslo. Årets animefilm er A Letter to Momo (Momo e no tegami) fra regissør Hiroyuki Okiura. Dette er filmen han har jobbet med siden han regisserte Jin-Roh (tilfeldigvis filmen jeg skal innlede til på Fredrikstad bibliotek i morgen kveld, mer om den i en senere bloggpost) i 1999. Filmen handler om jenta Momo, som etter farens dødsfall flytter til en stille øy sammen med moren. Men faren etterlot henne et brev, og etter at Momo ankommer øya, begynner mystiske ting å skje – ting som visstnok har en sammenheng med brevet. Denne filmen har jeg ikke sett, men den ser ut til å ha mer enn én ting felles med klassikeren Min nabo Totoro. Filmen vises på Cinemateket lørdag 24/11 kl 15 og søn 25/11 kl 17.45.

 

Reklamer

Arriettas hemmelige verden og Hayao Miyazakis favorittemaer

11. desember 2011 § 1 kommentar

Arrietta

For ikke så lenge siden fikk jeg sett den nye Studio Ghibli-filmen Arriettas hemmelige verden. Filmen er regissert av Hiromasa Yonebayashi, men har manus og «screenplay» av Hayao Miyazaki (basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne), og kan derfor med en viss velvilje kalles en Miyazaki-film. Selv om den kanskje ikke er blant hans topp tre-filmer for min del, så tilfredsstiller den enkelt alle  forventninger jeg har til en Studio Ghibli-film.

Først og fremst, så klart, er forventningen om at filmen skal være morsom, fascinerende, vakker, levende, forførende og engasjerende – check på alt sammen. Vel så interessant er forventningen om at Miyazaki skal inkludere favoritt-teamene sine. Og også her var det ganske full pott (med et gapende hull på flyvescener, som var nesten fraværende, men så er dette tross alt ikke Miyazakis egen historie heller). Den fantasirike regissøren har nemlig noen favorittelementer han kommer tilbake til igjen og igjen, som en slags grunntone som sniker seg inn i alle verkene hans. Og jeg må understreke at jeg ikke mener det som kritikk å liste dem opp slik: Disse elementene er jo blant de viktigste grunnene til at Miyazakis filmer treffer oss så godt, og vi elsker ham for dem. Ikke sant?

1. Sterk jente i hovedrollen: Arrietta er en låner som vokser opp med moren og faren sin, og filmen begynner idet hun skal gå igjennom sitt «overgangsrituale» til de voksnes verden, nemlig å gå på låning for første gang. Det viser seg imidlertid at Arrietta ved flere anledninger tar andre valg enn foreldrene har prøvd å prente inn i henne at lånere skal, noe som til dels får store konsekvenser for familien. Men også disse konsekvensene får frem Arriettas sterke personlighet og handlekraftighet. Disse karaktertrekkene deler hun helt klart med Prinsesse Nausicaä fra Nasuicaä, Satsuki fra Min Nabo Totoro, Kiki fra Kikis Budservice og San fra Prinsesse Mononoke.

2. En annen verden i/ved siden av vår egen: Gutten Shô (Johs) kommer til sin tante på landet for å få hvile ut og komme seg fra sykdommen sin, og må belage seg på en svært kjedelig sommer tilbrakt stort sett i sengen. Men ikke før har han kommet inn i hagen foran huset, før han får øye på noe som minner om en liten jente, bare snaue ti centimeter høy, som gjemmer seg bak et blad i gresset og smetter inn i en busk. Før filmen er omme har seeren, men også delvis Shô, blitt bedre kjent med en fantastisk verden som praktisk talt eksisterer inne i vår egen. Litt på samme måte som Mei og Satsuki kan se støvalvene, Totoro og kattebussen i Min nabo Totoro, Sheeta og Pazu finner den flyvende verdenen i Laputa og Chihiro havner i åndenes badehus i Chihiro og heksene (samt kattekontoret i Katteprinsen, men den er teknisk sett ikke noen Miyazaki-film).

3. En hovedperson som har en spesielt god kommunikasjon med (store) vesener andre finner truende: Arrietta er ikke redd for katten, slik de andre lånerne er, og slik en på hennes størrelse burde være. I stedet har hun en slags ordløs kommunikasjon med katten, og på et tidspunkt hjelper den henne også på eget initiativ. For ikke å snakke om at det jo er Arrietta som innleder et slags tillitsforhold til gutten Shô (Johs). Disse forholdene har klare paralleller i både Nausicaä (Nausicaäs forhold til både ohmuene og krigerguden), Laputa (Sheeta og Pazus forhold til vokteren), Prinsesse Mononoke (Ashitaka og  Sans forhold til både ulveguden, villsvinguden og skogguden) og Chihiro og heksene (Chihiro som hjelper både den stinkende elveguden og Haku/dragen).

Boblere:

  • Landlig , rustikt, idyllisk miljø med et slags tidløst gammeldags europeisk preg.
  • Hovedperson som er veldig opptatt av å studere blomster og planter.
  • En hovedperson som går mot strømmen og utfordrer etablerte normer i sitt miljø/sin gruppe.

OIFF med Japanfokus

22. november 2011 § 1 kommentar

Årets Oslo Internasjonale Filmfestival (OIFF) er i gang, og mot slutten av uka skal jeg komme meg til storbyen for å ta del i festlighetene. I år har festivalen et litt spesielt fokus på Japan, noe som jo er en selvsagt vei til mitt hjerte. OIFF har alltid vært en opptur for meg, ikke minst (men ikke bare) fordi de alltid har hatt med et par-tre gode japanske animasjonsfilmer som jeg slik har fått mulighet til å se på «the big screen», og det gjerne et snaut år før de blir tilgjengelige på dvd i Europa. Blant de beste opplevelsene fra tidligere års OIFF husker jeg Tokyo Godfathers av Satoshi Kon, franske Corto Maltese basert på Hugo Pratts klassiske tegneserie, graffitifilmen Bomb the System, Harvey Pekar-biografien American Splendor og en rekke andre.

Her er noen av filmene jeg håper å få med meg, og noen stikkord om hva jeg har hørt om dem:

Beats, Rhymes & Life: The Travels of A Tribe Called Quest (am): En hiphop-dokumentar om en av mine absolutte favorittgrupper gjennom tidene. ATCQ står for en glad, leken, sample-fokusert,  jazzete og like fullt samfunnsbevisst (conscious) tilnærming til hiphop som for meg utgjør en perfekt antitese til alt som var feil med gangsterrapen fra samme periode. Visstnok kommer Phyfe Dawg på afterparty i Oslo!

Arrietta (jp) er den nyeste helaftensfilmen fra Studio Ghibli, regissert av Hiromasa Yonebayashi, men med et manus av Hayao Miyazaki basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne. Jeg forventer meg kanskje en Ghibli-film med litt mindre sjel og litt mer barnefilm-preg enn f.eks. Prinsesse Mononoke eller Min Nabo Totoro, men jeg tviler likevel sterkt på at filmen vil være bortkastet tid.

Himizu (jp) er visstnok et ganske realistisk og mørkt yakuza-relatert thriller-drama. På det jeg har lest om handlingen (gutt fra fattige og dårlige kår må ordne opp i farens narkotikarelaterte problemer) minner den ikke så rent lite om en Winter’s Bone fra Japan. Det kan imidlertid ikke være snakk om noe rip-off, for filmen er løselig basert på en manga av Minoru Furuya.

Colorful (jp) er en animefilm om en avgått sjel som etter døden får beskjed om at han vil få en ny sjanse til å leve, og deretter blir plassert i kroppen til 14 år gamle Makoto som nettopp har begått selvmord. Han må nå finne ut hva han gjorde galt i sitt første liv, og prøve å rette opp denne feilen.

The Prodigies 3D (fr.) er en fransk animasjonsfilm i 3D som jeg strengt tatt vet veldig lite om, men som jeg tenker å se først og fremst på grunn av den lovende animasjonsstilen, og fordi den tydeligvis har et slags interessant science fiction-plott et sted der inne.

Tokyo Koen (jp) vet jeg omtrent ingenting om, og den ser muligens i overkant klissete ut, men … jeg har jo gode minner fra å gå i parker i Tokyo, så kanskje jeg likevel lar meg overbevise.

Jeg får dessverre ikke med meg Smuggler (jp) basert på manga-oneshoten av Shohei Manabe, men jeg husker det som spennende lesning, så jeg skulle gjerne fått den med meg.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with Oslo Internasjonale Filmfestival at Hans Ivar Stordals blogg.