Foredrag om Hayao Miyazaki på Arendal bibliotek

16. oktober 2013 § 2 kommentarer

MangaplakatI morgen, torsdag 17. oktober er jeg invitert til å holde foredrag om Studio Ghibli og Hayao Miyazaki på Arendal bibliotek, som del av deres animerelaterte helaftens arrangement Natt på biblioteket med Studio Ghibli. Forrige gang jeg holdt foredrag som del av et arrangement på Arendal bibliotek, var det møtt fram en stor gjeng med interesserte, deriblant en betydelig gruppe cosplayere som konkurrerte, og arrangørene var veldig fornøyde med interessen og mottakelsen arrangementet fikk, både i og utenfor målgruppen.

Fasaden på bruktmangabutikken Mandarake i Shibuya i Tokyo.

Fasaden på bruktmangabutikken Mandarake i Shibuya i Tokyo.

I skrivende stund (ikke publiserende) sitter jeg på flyet hjem fra Japan etter en veldig innholdsrik, men intens uke som medreiseleder for en folkehøgskoleklasse. Siden andre oppdrag krevde omtrent all tilgjengelig arbeidskapasitet frem til avreisen, har jeg brukt ledige øyeblikk til å forberede foredraget mens jeg har vært i Japan. Det har – som ventet – vært en god match: Turen vår inkluderte jo blant annet et besøk på det særegne og fantasifulle Studio Ghibli Museum ved Mitaka/Kichijoji utenfor Tokyo, samt et par besøk i otaku-butikken Mandarake i Shibuya, der jeg fikk med meg noen bra Ghibli-relaterte bøker av typen The Art of – en om filmen Nausicaä og en om tv-serien Conan – Boy from the Future som Miyazaki regisserte før han begynte å regissere helaftens filmer og senere stiftet Studio Ghibli. I tillegg til disse relaterte tingene var det også et visst historisk og eksotisk (japanofilt?) sus over det å sitte bak i hagen til ryokanet vårt og skrive på foredragsnotater mens store karper svømte rundt i den sildrende dammen foran meg.

De som kommer på foredraget på torsdag, kan forvente å lære mer om historien bak Studio Ghibli og Miyazakis filmografi,  samt hva som er særegent for Ghiblis filmer. Jeg vil også prøve meg på en liten sammenliknende studie av temaer som går igjen i flere av filmene (noe jeg også overfladisk var inne på her), og slik forsøke å sammenfatte den viktigste grunnfilosofien som kommer til uttrykk.

I arbeidet med foredraget har jeg også hatt utbytte av bøkene Studio Ghibli – the films of Hayao Miyazaki and Isao Takahata (2009) av Colin Odell & Michelle Le Blanc og Anime – from Akira to Princess Mononoke (2000) av Susan J. Napier.

Advertisements

Til Tokyo med Sørlandet Folkehøgskole

7. oktober 2013 § Legg igjen en kommentar

Selvportrett fra en t-banevogn i Tokyo, tatt på sist besøk.

Selvportrett fra en t-banevogn i Tokyo, tatt på sist besøk.

Livet som frilanser kan ha noen ulemper, men innimellom glimter det jommen til. Som for eksempel nå, da jeg sitter på et fly til Tokyo etter et par måneder med jobbing til alle døgnets tider (særlig med denne boken). Der skal jeg være assisterende reiseleder for en skoleklasse fra Sørlandet Folkehøgskole, linjen data og media. Det er jo et ganske greit oppdrag.

I tillegg har jeg så godt som null stressende deadliner i den umiddelbare horisonten, foruten de tematisk svært velpassende forberedelsene til et foredrag jeg skal holde i Arendal 17. oktober om Studio Ghibli og Hayao Miyazakis filmer. Derfor kan jeg stort sett ta dagene her som de kommer, nyte både programmet og de lommene av fritid som eventuelt måtte oppstå underveis, med god samvittighet.

De som kjenner meg litt, eller som har tatt en titt på stikkordsskyen i margen på bloggen min, vet at jeg har en sterk forkjærlighet for Japan. Det er en «crush» som har vært i drøyt ti år nå, opprinnelig vekket av oppdagelsen av japanske tegneserier som Akira, men gjennom årenes løp fordypet, nyansert og videreutviklet. Dette blir mitt fjerde besøk til soloppgangens land – helt sikkert et annerledes et enn de forrige.

Dagene fremover vil nok bli ganske fullpakkede og hektiske, med et tight program av obligatoriske Tokyo-opplevelser, hvorav de fleste er kjente fra tidligere. Men for en far til tre små er det likevel forlokkende å «bare» skulle passe på 18 mer eller mindre selvstendige studenter. Jeg øyner derfor et visst håp om også å få tid til å dele noen opplevelser og observasjoner her på bloggen i løpet av oppholdet (men lover ingenting).

Sayônara, suckers.

Japanske apokalypser 3: Patlabor 1 & 2 av Mamoru Oshii

11. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Her kommer endelig tredje og siste installasjon (tror jeg) i den lille miniserien min om apokalyptiske fremstillinger i japansk populærkultur. Denne gangen strekker jeg kanskje begrepet «apokalypse» vel langt, men jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive om to personlige favoritter jeg mener er oversett. Det er to filmer som særlig tar for seg terrorisme og storbyens sårbarhet.

Før jeg setter i gang, må jeg bare peke på denne artikkelen som setter disse fabuleringene mine i et nytt lys: Den forteller at søkene etter «Godzilla» på Wikipedia økte markant i etterkant av jordskjelvet i Japan 11. mars, og forklarer det med et ønske om å forstå, i et forsøk på å skape mening. Kort sagt hevder artikkelen at noen typer mennesker pugger strålingsdoser og leser om thorium, mens andre søker etter Godzilla på nettet og skriver teite artikler om populærkultur. Ragadadisj!

Patlabor: The movie og Patlabor 2: The movie av Mamoru Oshii

Patlabor er samlenavnet på en serie historier fortalt over ulike medier, utviklet i fellesskap av et team som kalte seg Headgear. De to filmene jeg skriver om her, fra henholdsvis 1989 og 1993, representerer det definitivt mest sofistikerte fra Patlabor-universet. I denne nære fremtiden har det blitt vanlig å bruke store menneskestyrte robotdrakter, såkalte labors, særlig i anleggsbransjen. Blant annet er de flittig brukt i det såkalte «Babylon Project», et enormt prosjekt for å demme opp Tokyo Bay og slik skape mer land for eiendomsutvikling o.l. (For øvrig ikke noen fremmed tanke, Japan har allerede flere kunstige øyer.) Men med den nye teknologien kommer også nye former for kriminalitet og ulykker, som krever at også politiet har en egen enhet for labors – patrol labors, eller patlabors. I Oshiis filmer er imidlertid gjerne de politiske omstendighetene rundt plottet litt mer virkelighetsnære enn man er vant til å se på film, så politiets patlabor-enhet er i virkeligheten ikke mer enn en svært underprioritert og stemoderlig behandlet avdeling som har hovedkvarter på en landfyllingsplass langt utenfor Tokyo sentrum.

Selv om begge filmene står støtt på egne ben, behandler jeg dem her nærmest som én film. De har nemlig såpass mange likhetstrekk i både tematikk og plot at det lar seg gjøre. Imidlertid er jeg ikke et sekund i tvil om den andre filmen er den beste av dem, og i mine øyne en altfor oversett klassiker innen anime, kanskje rett og slett fordi den på et vis er for virkelighetsnær. Her har Oshii alt funnet sin egen stil som han senere har perfeksjonert, den karakteristiske vekslingen mellom action, dialog og dvelende bildemontasjer.

Kort sagt tar disse filmene for seg storbyenes sårbarhet for terrorisme, og hvor avhengige vi har gjort oss av moderne teknologi. Og selv om ingen av filmene handler om verken verdens eller byens totale undergang, så viser de levende hvordan tryggheten i det moderne samfunnet kan være en illusjon det skal lite til å knuse. Begge filmene, men særlig Patlabor 2, har imidlertid fått et helt nytt sett med konnotasjoner etter 9/11.

Den første filmen tar for seg en serie hendelser der labors går berserk og forårsaker store ødeleggelser, øyensynlig uten noen god forklaring. Under etterforskningen av hendelsene kommer det for en dag at alle de aktuelle robotene nylig hadde oppgradert til et nytt og bedre operativsystem, HOS, programmert av en ingeniør ved navn Hoba som begikk selvmord i filmens åpningsscene. Nøyere undersøkelser av operativsystemet, samt etterforskning av alle Hobas 26 (!) ulike bosteder i Tokyo, avslører at operativsystemet gjør labor-ene følsom for en slags høyfrekvent lyd som f.eks. kan forårsakes av store bygninger som vibrerer i vinden. Nå er en tyfon på vei mot Tokyo, og beregninger viser at «Arken», et enormt labor-verksted som ligger midt i Tokyo-bukten som en del av Babylon Project-demningen, med stor sannsynlighet vil vibrere på en slik måte at alle byens labors vil gå amok.

Den andre filmen forholder seg enda mer til virkelighetens verden. Den åpner med en scene der japanske tanks fra JSDF (Japan’s Self Defence Forces – etter den andre verdenskrig har ikke Japan hatt en konvensjonell hær) blir beskutt i jungelen i et annet sørøst-asiatisk land, men ikke får radiotillatelse til å besvare ilden. Én av tanksene tar til slutt saken i egne hender, og står til slutt igjen som den eneste overlevende. Filmen hopper så til «dagens» Tokyo, der en bombetrussel er fremsatt mot en av byens mange broer, og broen er derfor sperret. Brått stuper et jagerfly ned fra himmelen og fyrer av en rakett mot broen, som raser sammen. Som resultat blir det erklært unntakstilstand i byen, og forsvaret, JSDF, rykker inn i hovedstaden for å forsvare den mot den ennå ukjente fienden. Fra dette punktet av har filmen en uhyggelig stemning av uvisshet og frykt, og bildene viser tanks, soldater og veisperringer som blander seg med det dagligdagse, sivile folkelivet. Imidlertid varer det ikke lenge før et av byens mange reklameluftskip plutselig kommer svevende ned i en tett befolket gate og utløser en farget gass. Folk flykter i panikk, men det viser seg imidlertid at gassen var ufarlig. Likevel svever flere luftskip over byen, og befolkningen holdes på et vis som gisler. Til sist rulles det opp en konspirasjon bestående av én mann – den overlevende fra tanksepisoden i begynnelsen av filmen. Han mente den rådende freden i Japan var bygget på en løgn og en illusjon, og bestemte seg for å bringe krigen, eller opplevelsen av den og frykten for den, til hovedstaden for å vekke innbyggerne.

Begge filmene tar opp en rekke ulike temaer og har et rikt rom for tolkning, og det er umulig å yte dem virkelig rettferdighet her. Ikke minst er den fremtredende bruken av bibelske begreper og sitater noe som interesserer meg veldig. I Patlabor 1 siterer filmens antagonist fra historien om Babels tårn, da Gud griper inn og ødelegger menneskenes planer. I Patlabor 2 siterer antagonisten fra Jesu ord i Matt 10.34, «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden …» Særlig interessant er det sistnevnte i lys av at filmen langt på vei sympatiserer med denne mannens forsøk på å «vekke opp» innbyggerne, og at mange av mannens synspunkter bl.a. om Japans defensive militærpolitikk faktisk er synspunkter Oshii langt på vei selv står for.

I denne sammenheng er jeg imidlertid mest opptatt av hvordan Oshii i filmene tematiserer byen. Han viser hvordan byen er som en levende organisme som pulserer, vokser og stadig fornyer og utvikler seg. Dette er nemlig særlig sant i et land som Japan, som på 70- og 80-tallet opplevde en enorm økonomisk vekst som nærmest fikk skyskraperne til å tyte opp av bakken. Filmene inneholder mange dvelende og vakre scener av Tokyo sett fra havet og kanalene, et uvanlig perspektiv som de færreste får oppleve, og som Oshii har basert nøye på research. Her ser man de siste restene av den «gamle» bebyggelsen, de gammeldagse og til dels falleferdige trehusene. Dette er viktig fordi det er med på å understreke bakteppet for hele Patlabor-universet, som er de voldsomme byggeprosjektene i Tokyo, planene om å tørrlegge Tokyo-bukten og følgene dette har fått på mange plan.

Men det mest påtrengde perspektivet på byen handler altså om trygghet kontra frykt. For filmene viser hvordan byens trygghet balanserer på en knivsegg, all den tid det er umulig å beskytte seg mot alt. Ikke minst er det umulig å beskytte seg mot det uforutsigbare. Og hvem kan egentlig på forhånd forestille seg et virkelig terrorangrep? Hvem kunne forestilt seg et 9/11? Eller enda mer «point in case», hvem kunne forestille seg at det to år etter Patlabor 2 ville finne sted et virkelig giftgassangrep i Tokyo. Faktisk forteller Oshii selv at politiet kom og avhørte ham etter dette angrepet, på grunn av filmens fellestrekk med det virkelige angrepet som drepte tretten mennesker. Men filmen handler ikke bare om terror. I en større sammenheng stiller antagonisten opp hva som er best av en «urettferdig fred» og en «rettferdig krig». Han mener at freden de nyter i Japan (og vitterlig kunne han ha utvidet det til de fleste land i Vesten) er en «urettferdig fred», en fred, økonomisk vekst og livsstil som direkte og indirekte bygger på krig og urettferdighet som finner sted andre steder i verden, og som vi i stor grad lukker øynene for.

Til slutt må jeg bare nevne at disse to filmene er gitt ut både i USA og Europa i en av de beste collector’s edition-utgaver jeg har sett, begge med en egen disk med ekstramateriale, en egen bok om produksjonen og en egen bok med komplette storyboards. I disse utgavene er filmene remastret til 5.1-surround, og den nydelige og atmosfæriske filmmusikken til Kenji Kawai kommer virkelig til sin rett.

Se også artikkelen min om regissør Mamoru Oshii her.

Japanske apokalypser 1: Akira

18. mars 2011 § 3 kommentarer

For et par dager siden filosoferte jeg litt over hvorvidt japanske katastrofer som jordskjelv og, ikke minst, atombombenedslag på en eller annen måte har vært med på å forme den japanske populærkulturen. I den forbindelse tenkte jeg å presentere noen apokalypser fra fiksjonens verden som har gjort sterkt inntrykk på meg. Først ut:

Akira av Katsuhiro Otomo

Denne post-apokalyptiske science fiction-tegneserien ble skapt av Otomo på 80-tallet. Historien ble også til en muligens enda mer kjent anime-film, regissert av Otomo selv, med en svært forkortet og omstrukturert handling. Serien begynner i 1992 med en enorm eksplosjon av ukjent opprinnelse som totalt ødelegger det meste av Tokyo. Deretter hopper handlingen til 2030, der vi følger en motorsykkelgjeng med unggutter i den oppbygde neo-Tokyo. Guttene ramler tilfeldigvis inn i en konspirasjon med et regjeringsstøttet program som forsker på å utvikle barn med psykokinetiske evner og avdekker sakte, men sikkert sannheten om den grusomme eksplosjonen 38 år tidligere. Samtidig settes en maktkamp og krefter i gang som gjør en ny liknende hendelse stadig mer uunngåelig.

Det er interessant å sammenlikne Akira med amerikanske superhelttegneserier, i den forstand at denne serien også handler om unge mennesker som blir utstyrt med svært spesielle evner langt utover det menneskelige. Men der slutter også likhetene. Karakterene i Akira kommer aldri til noe klart og enkelt valg mellom å bruke kreftene sine for det gode eller det onde, særlig fordi serien ikke tegner den typiske motsetningen med «velorganisert samfunn vs kriminalitet og skurker» som vi ofte finner i superheltene. I stedet kastes ungdommene mellom regjeringens militære styrker, krigende motorsykkelbander, et Fluenes Herre-aktig gategutt-imperium, religiøse fraksjoner og etter hvert også inngripen fra amerikanske spesialstyrker. Og der Spider-Man tar onkelens utfordring på strak arm og handler rasjonelt i det godes tjeneste, handler Tetsuo, seriens «antihelt», i stor grad ut fra et mindreverdighetskompleks og andre vonde følelser fra barndommen som han ikke er i stand til å håndtere. Og det er nettopp ustabiliteten og uforutsigbarheten ved den menneskelige faktoren som flere ganger i serien tydelig beviser at det å utstyre barn med slike enorme krefter er nødt til å føre til utilsiktede konsekvenser med tragisk utfall.

Denne 2000+ sider lange mangaen kan nesten leses som en slags krønike over ødeleggelsen av en storby, og den videre kampen i ruinene. Noe av det mest spesielle med serien er hvordan de voldsomme ødeleggelsene skildres med slik inngående detalj, side opp og side ned med sirlig detaljerte skyskraperrester, knuste betongmasser, forvridd armeringsjern og rennende vann. Når man vet at mange av beliggenhetene som brukes i serien, som det olympiske stadionet, er virkelige steder, får det meg til å lure på hvordan det oppfattes for byens innbyggere å se sin egen by knuses og maltrakteres så inngående og detaljert som her.

I’ve seen Neo-Tokyo fall a thousand times,
Japanimation, detailed destructions of the nations.
I suppose it’s got something to do with Hiroshima, Nagasaki,
fatalistic like a kamikaze.

– Talib Kweli, «Peace Infinity», Mood

Akira er utgitt i farget utgave med reversert leseretning i 20 bind fra danske Carlsen Comics, og er også tilgjengelig som en seksbindsutgave i original leseretning og svarthvitt fra Dark Horse Comics.

Neste apokalypse: Nausicaä from the Valley of Wind

DJ Krush: Teknologi, tradisjon og tøfler

29. oktober 2010 § 1 kommentar

Dette er en reprise av en sak jeg skrev for hiphop-magasinet KingSize i 2004, da jeg var i Japan og fikk et intervju med DJ Krush, en av mine store personlige helter. Intervjuet ble gjort mens han arbeidet med albumet Jaku. Artikkelen bærer nok litt preg av å være skrevet av en nerd og (delvis) for nerder.

Hvis du vet om én DJ fra Japan, er det sannsynligvis DJ Krush. Og siden det er så vanskelig å definere musikken hans, vil han helst at musikken hans skal stå under kategorien «DJ Krush music» i butikkene.

DJ Krush sitter med en sigarett i den ene hånda og en kopp med kald, grønn te på bordet foran seg. Han har et veldig skarpt og intenst blikk, men ansiktet er furete og slitent. Han har slitte, baggy jeans, en svart skinnjakke med «Futura» skrevet i store bokstaver på ryggen, og en lue der det lange, strie, svarte håret stikker ut som dreads på toppen. Det eneste som ikke helt stemmer med imagen er de grønne plysjtøflene som er så typisk for Japan.
– Akkurat nå jobber jeg med et nytt album, forteller DJ Krush på hes japansk. Han kan nemlig knapt et ord engelsk, men heldigvis har han tolk tilgjengelig.
– ­Jeg spiller inn omtrent halve albumet her i Tokyo, og den andre halvdelen i New York. Der skal jeg spille inn noe sammen med Aesop Rock og Mr Lif, så får vi se hva som kommer ut av det, fortsetter han. DJ Krush lager for det meste instrumental hiphop av den mørke, tunge sorten. Og selv om han ikke sjelden har med rappere, sangere eller andre DJs på platene sine, er allikevel det meste av musikken hans laget for å stå alene.
– Det er litt vanskelig å forklare hvordan det nye albumet blir musikalsk, fordi hvert album går stort sett i forskjellige retninger. Men det blir mye som det forrige, et album som er mest instrumentalt, men med to eller tre emcees. Denne gangen er konseptet Wa, det er et uttrykk for japansk tradisjon. Derfor har jeg også hatt musikere i studio som har spilt forskjellige tradisjonelle japanske instrumenter, sier Krush, og gestikulerer for å illustrere ulike fløyter.

NIP-HOP
– Hvordan er situasjonen for hiphop i Japan?
– Jeg tror at hiphop i Japan nå, som de fleste andre steder, er todelt. Den ene er de som vil gjøre tradisjonell, amerikansk hiphop, sier Krush og poser som en b-boy med både bein og armer i sittende stilling, alt med et stort glis. – Den andre siden, fortsetter han, prøver å gjøre noe helt nytt. Det er fortsatt rim og dj’ing, men de vil gjøre noe nytt. Jeg for min del blir mye mer påvirket av de som gjør noe som virkelig kommer fra hjertet. Men det er heldigvis mange up and coming artister som gjør det veldig bra med den nye teknologien, sett fra mitt old-school synspunkt, sier Krush.
Japansk hiphop har ikke akkurat den største hylla i butikkene, heller ikke i Japan, men det finnes tross alt en del. Allikevel er Krush trolig den eneste som er stor i internasjonal målestokk, og jeg spør hvorfor:
– Ja, hvorfor? spør Krush retorisk tilbake, og ler rått. – Jeg liker virkelig å støtte japanske artister, fortsetter han, for det er mange gode, men det er vanskelig å komme opp for tida. Det er noen japanske DJer som klarer seg utenlands innen house og techno, men det virker som om det er vanskeligere innen hiphop, sier han.
– Merker du forskjell på responsen i Japan og internasjonalt?
– Det var egentlig i Europa at folk ble oppmerksomme på musikken min først, med utgivelsene på MoWax. Jeg husker at folk her i Japan som hørte musikken min på den tida sa at det ikke var ordentlig hiphop, forteller han. – Men jeg bare fortsatte. Det tar nok tid før denne typen musikk blir veldig populær i Japan, vi er fortsatt dårlig på å produsere helt nye typer musikk her. Sånn var det med punkrock også, i begynnelsen sa folk «hva er dette?». Men nå hører jo alle på det. Japanere hører ofte på det bladene og avisene sier at er populært i USA. Der tror jeg folk i Europa er litt annerledes, at dere lytter til den musikken som dere synes er bra, uansett hva magasinene sier, sier Krush.

KRUSH MUSIC
– Jeg har lagt merke til at platene dine alltid blir satt under ulike kategorier i butikkene, hvor burde de egentlig stå?
– Ja, jeg synes også det er interessant, jeg finner også skivene mine under både jazz, abstract og hiphop. Jeg synes egentlig de burde lage en egen kategori som heter «DJ Krush music», ellers blir platene mine så vanskelige å finne, ler han, tydelig imponert over sin egen idé: – Jeg vil egentlig ikke kategorisere min egen musikk, så det ville jo vært best å hatt en egen sjanger.
– Hvilke andre artister føler du at du har mest til felles med?
– Det er jo mange DJs som har samme basic tankegang som meg, men som lager musikk som er helt annerledes. F.eks. tenker jeg og DJ Shadow mye likt, «hvor mye kan man uttrykke med denne typen breakbeats?». Men musikken er jo helt forskjellig.
– Hva er det som påvirker deg til å lage musikk?
– Det er vanskelig å si hva som påvirker meg, men når jeg lager musikk pleier jeg å se for meg bildene og filmene som musikken skal skape hos lytteren. Hvilke bilder ser du? Er det de samme som meg? Nei, alle ser forskjellige bilder, det kommer an på hvem du er og i hvilken form du er, forklarer Krush.
– Men har du noe budskap?
– Ja, det er veldig enkelt: I verden bruker folk våpen for å løse konflikter, men når det gjelder musikkverdenen bør vi gi hverandre en hånd og ha fred, vi er mennesker alle sammen.

SAVNER DAMEPRAT
– Du har lagd musikk lenge, har utstyret ditt forandret seg mye i løpet av årene?
– Det har egentlig vært det samme fram til nå, til og med forrige album har jeg bare brukt Akai S1000 sampler, Roland MC50 sequencer og turntables. Men nå har jeg begynt å bruke mer data, Pro Tools og annen software. Det er mye enklere når jeg får forskjellige tilbud fra utlandet, f.eks. om filmmusikk og andre samarbeid, og kan sende musikken over nettet.
– Hvordan påvirker det musikken din å gå over til digitalt utstyr?
– Vel, jeg likte jo godt det analoge lydbildet jeg hadde før, og jeg har vært redd for å miste det. Men nå er det heldigvis så mange effekter og plugins som høres bra ut, så fordelen med samarbeid får gå foran, sier Krush. Og det er lett å forstå at han sier det. Opp igjennom årene har nemlig DJ Krush jobbet med en rekke internasjonale storheter, fra Black Thought til Ronny Jordan, via CL Smooth og til en rekke japanske DJer og musikere som er mindre kjente her i Norge. Men hvilke har han satt mest pris på å jobbe med?
– Det er veldig vanskelig å si hvilke jeg har likt spesielt, for alle har vært bra. Egentlig var det største samarbeidet jeg har vært med på, da jeg fikk lage en remix av Miles Davis, selv om jeg jo ikke jobbet sammen med han. Det var en veldig stor ære å få jobbe med musikken til en så stor legende. Men en annen jeg likte særlig godt å jobbe med, var DJ Shadow på «Duality», da jeg fikk se hvordan han programmerte og scratchet. Som DJ var det veldig spennende, han er utrolig god på MPCen sin.
– Men hvordan går det å samarbeide når du ikke snakker engelsk?
– Stort sett holder det faktisk å spille musikk, det er jo et språk i seg selv, så nikker jeg og smiler eller rister på hodet. Men noen ganger er det vanskelig å få kommunisert om spesifikke detaljer i musikken. Men det dummeste er at vi ikke får snakket sammen om damer.

FUTURA
Som 42-åring er Krush absolutt blant de eldste og mest erfarne innenfor hiphopkulturen. Han har også tidligere viet et helt album, Milight, til filosofering om fremtiden. Derfor er det interessant å høre hvor han tror at hiphop er på vei.
– Hiphop begynte jo i USA, men så har det sakte spredd seg utover, og nå gjør folk sine egne ting mange steder i verden. her i Japan rapper folk på japansk, og på fransk i Frankrike… det jeg først og fremst håper, er at folk over hele verden skal lage sin egen versjon av hiphop.
– Hvor er du om ti år?
– Hmm, da er jeg femti… Kanskje jeg lar en sykepleier stå ved siden av meg og gi meg sprøyter mens jeg spiller. Eller scratcher ved å skjelve naturlig på hånda, fortsetter han og ler rått. – Nei seriøst, jeg håper at jeg fortsatt holder på. Teknologien blir jo så mye bedre nå, så det blir jo interessant å se hva som skjer. Kanskje vi får MPC innplantet i kroppen, med usb- og firewire-utganger. Det er vanskelig å se for seg hva som skal skje, men musikk går alltid i sirkel, og jeg håper at nye up and coming artister gjør fremtiden spennende. Vi må ikke la teknologien ta over, selv om det blir lettere å lage musikk for alle, det må fortsatt være menneskene som styrer utviklinga, sier han, men han fortsetter å tenke:
– I fremtiden kan man kanskje få en maskin man kan putte hjertet sitt inn i, og få musikken rett ut, filosoferer han videre. – Jeg vil gjerne se hvordan musikkscenen blir, men jeg vil ikke kikke inn vinduet dit enda, det får komme når det kommer.

LINKER:
DJ Krush official homepage
DJ Krush på Wikipedia

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with tokyo at Hans Ivar Stordals blogg.