Opplysning i svart
12. september 2016 § Legg igjen en kommentar
For prest Christoforos Schuff og zenmunk Såzen Larsen er bønn, meditasjon og ritualer en stor del av livet. Men hvis troen ikke viser seg i handling, synes de det kan være det samme.
Dette religionsdialogintervjuet ble gjort i april 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Lars Verket.
Faksimile av Tørst 1/2016. Foto ved Lars Verket.
– Jeg er ikke mer åndelig når jeg sitter i dyp meditasjon her i tempelet enn når jeg underviser i matte, sier Såzen Larsen, zenbuddhistmunk i Den Norske Sotozenorden i Vågsbygd.
– Helt enig, nikker mannen på stolen ved siden av, fader Christoforos Schuff, prest i den ortodokse kirke i Greipstad i Søgne. – Vi kan ikke skille mellom det fysiske og hverdagslige og det åndelige. Det flettes sammen.
MENN I SVART. Larsen er fra Kristiansand og Schuff fra California, men nå bor de bare få kilometer fra hverandre, og begge tar jevnlig imot en forsamling i et innredet rom i sitt eget hjem. Begge har vendt seg østover for å sette religiøse røtter, har tatt nye fornavn. Den ene er glattbarbert, den andre har langt hår og skjegg, men begge er kledt i lange, svarte gevanter som signaliserer presterollen.
– Jeg går med disse klærne 99 % av tiden, sier Schuff og forteller at klesdrakten stadig fører til samtaler på gata: – Noen kommer bort og vil nesten begynne å skrifte der og da.
– «Kule klær,» sier de bare til meg, ler Larsen.
ÅNDELIG HVERDAG. De to sitter i et lite tempelrom med høyt tak i tilbygget til et hvitmalt vånings- hus på Vågsbygd. Vårsola skinner ned på gulvteppene gjennom tøydraperiene i rene farger som dekker veggene. Bak dem står et alter med en rekke dekorative og symbolske gjenstander på: lykter, lysestaker, røkelsesholdere og en gyllen Buddha-statue, om enn ganske liten.
– Kan jeg tenne røkelse? spør Schuff, noe han selvsagt kan.
Til daglig jobber Larsen som lærer på en videregående skole i Kristiansand, noe som ifølge ham selv «fordrer at jeg er kledd litt annerledes enn dette». Utenom arbeidstid mediterer han jevnlig og holder messer i tempelet, i tillegg til feiringer av Buddhas fødselsdag, vigsler og nylig også en konfirmasjon. Men det åndelige gjennomsyrer alt:
– Når jeg er på skolen, er jeg skolelærer, men også spirituell og buddhist. Åndeligheten er en abstrakt dimensjon som er vanskelig å få øye på, du må vite hva du skal se etter, sier Larsen og understreker at det ikke handler om å ta på seg et spesielt plagg eller brenne røkelse:
– I buddhismens tilfelle handler det åndelige først og fremst vårt eget forhold til oss selv, det å være et godt menneske, og selvfølgelig vårt forhold til Buddhas lære.
– En gang kom en person inn på kjøkkenet mitt mens jeg sto med elgitaren min, forteller Schuff, – og sa: «Spiller du elgitar? Jeg trodde du var åndelig.» Jaså, vi har våre fordommer? tenkte jeg da, ler han.
INDRE BØNN. Schuff har også en kontrastfylt hverdag der han sjonglerer familie, eget gårds- og skogbruk og musikk- og kunstvirksomhet med de faste forpliktelsene i prestekallet.
– Når jeg har tid, kan hverdagen ha veldig mange ritualer, i andre perioder kan den ha veldig få. Ritualene kan være givende å utføre, men av og til også befriende å ikke måtte gjøre.
Men det er ikke den vanlige tidsklemma Schuff sikter til. Han har nettopp kommet hjem fra øya Lesvos i Hellas, dit flest båtflyktninger kommer til Europa. Der har han ledet en flyktningleir i syv måneder.
– Det har vært 4–6 timers søvn om nettene, og jeg har konstant jobbet med ulike mennesker for å finne løsninger på alt mulig, forteller Schuff, som lenge har engasjert seg sterkt for både flyktninger og andre utsatte grupper, som romfolkene i Kristiansand. I denne tiden har han funnet styrke i en annen slags bønn.
– I den ortodokse kirke har vi noe vi kaller «indre bønn», å be inni seg uten ord. Jeg vil ikke si at jeg er god til det, for vi snakker ikke så mye om vår egen bønn og faste. Men jeg har erfart at i den grad jeg har gjort det, så har det vært en styrke, sier Schuff.
Larsen og Schuff tilhører begge trosretninger som legger vekt på gjentatte ritualer, som lovsang og faste bønner.
– Når en er gått inn i rollen som munk, betyr det ikke nødvendigvis at alle ritualene er så kjempegøy! forklarer Larsen. – Samtidig er de en av grunnene til at vi er der vi er, at vi finner de betydningsfulle, de gir mening til vårt liv.
INGEN GRENSE. – Mennesker ser etter å være at peace, sier Schuff. – Det er så vakkert på norsk, tilfreds. Men noen blir fullstendig ødelagt av å følge masse religiøse ritualer og forbud og påbud. Da sier jeg til folk at de bare skal slutte med det. «Ja, men jeg må jo lese mer i denne bønneboken,» sier de, og jeg svarer: «Men det har jo ikke hjulpet deg i det hele tatt!»
Da han bestemte seg for å gå i retning av å bli prest, var det særlig den ortodokse kirkens kombinasjon av det konkrete og det mystiske som tiltalte ham, blant annet i ritualene.
– Mange ganger gir de lange tekstlesningene meg ingenting. Men plutselig dukker det opp noe som er sånn, «Oi!», som minner en på noe viktig. Så kanskje noen av tilhørerne også har liknende opplevelser mens jeg resiterer noe som er litt kjedelig for meg?
– Hva betyr trospraksiser som bønn, meditasjon og lovsang for deres hverdagsliv?
– Under zenmeditasjon kommer kropp og sinn i balanse. Men som lærer er det selvsagt episoder da man må telle til ti. – Noen forventer kanskje at en zenmunk skal være sindig til enhver tid, en zombie som aldri lar seg rive med. Sånn er jo ikke livet. Men hvis jeg satt ved siden av meg selv som 24-åring og nybakt verdensmester i kampsport, så ville du sett forskjell, Lunta er like kort i dag, det er genetikken vår. Men min praksis og mitt forhold til Buddhas lære gjenspeiles jo i mitt virke – vil jeg tro.
HELLIG APATI. – Jeg hadde også mye kortere lunte før, sier Schuff. – Den ortodokse tradisjonen har hjulpet meg å beherske den, men også med å kunne gi slipp på ting: For eksempel gi slipp på andres reaksjoner, eller gi slipp på å ha rett.
Han forteller at hvis han blir anklaget for noe, også urettmessig, prøver han å svare med et enkelt: «Unnskyld, be for meg,» i stedet for å forsvare seg.
– I ortodoks kristendom er det et uttrykk som heter «hellig apati». Det er positivt ladet og betyr blant annet å kunne se det verdiløse i mye av det vi tilegner verdi, som omdømmet vårt, eller materielle ting.
Schuff forteller at dette også har hjulpet ham det siste halvåret på Lesvos, der han har sett mye død og elendighet:
– Jeg opplever at jeg kan ha sterk empati uten å la meg rive med så sterkt at jeg blir ubrukelig. I stedet for at empatien suger ut all energien min, kan jeg bruke den til noe godt.
Schuff opplever at denne roen springer ut fra åndelige øvelser som bønn, meditasjon og pusteteknikker.
– For ti–femten år siden kunne jeg aldri reagert som jeg gjør i dag.
GRUNN TIL Å BLI SINT. – Men er det ikke av og til på sin plass å bli sint og ikke reagere balansert?
– Da misforstår du uttrykket balansert, repliserer Larsen raskt. – Folk tror det er å føle kun kjærlighet og glede, å være så balansert at man er helt unyttig. Nei, her i verden er det ting vi må reagere på, sier Larsen ettertrykkelig.
Schuff vet mer enn mange om den «hellige vreden», den som vekkes på vegne av de svakeste og krever handling.
– I Hellas arresterer politiet nå alle som kommer. Småbarn og tusenvis av mennesker er fengslet. Da mener jeg det er en god grunn til å bli sint.
Han gikk til protestaksjon mot politiet, utstyrt med skilter med den provoserende påskriften «Fuck injustice and God damn the war».
– Slike ord bruker jeg aldri om mennesker, men om systemer, forklarer presten. Han holdt så en tale for politiet og oppfordret til sivil ulydighet.
– Selv om jeg ikke sa noe stygt, så hadde jeg en overraskende krass stemmebruk til meg å være.
– Du var ikke spesielt voldelig heller, kanskje? skyter Larsen tørt inn.
– Nei, jeg banket ingen med mikrofonen, ler Schuff. – Men det handler om balansen: Går jeg fram på en måte som fremmer fred? Det er jo det jeg vil. Og likevel er jeg forbannet på urettferdigheten.
– Den dagen det ikke er noen grunn til å være forbannet, er verden et veldig godt sted å være, stemmer Larsen i.
UT I LIVET. – Dere sier at indre bønn og meditasjon gir dere kraft. Går det også andre veien, at deres indre åndelige liv får kraft fra ytre handlinger og opplevelser?
– Først og fremst liker jeg ikke å sette noe skille, sier Schuff og utdyper: – Å drive med sosialaktivistisk arbeid, eller musikk, eller kunst … alt det er for meg bare en del av det åndelige. Dette engasjerer Larsen:
– Vi kan ikke skille intensjon fra handling. Vi kan tenke veldig barmhjertige tanker, men hvis vi ikke setter dem ut i handling – hvilken verdi har de da? Alle religioner har en tro, men hvis ikke troen omsettes til handling, er det jo ingen vits med tro eller Buddhas lære, sier Larsen ivrig, og legger til:
– Nå er jeg så engasjert at jeg mister snart balansen her.
– Da tenker jeg igjen på Jakobs brev i Bibelen, sier Schuff: – «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. For tro uten gjerninger er død.» Hvis kjærlighet og nestekjærlighet forblir på idéplanet, er de jo helt verdiløse.
OPPLYSNING. – Hva vil dere si til en lekperson som føler at troen og hverdagslivet henger for lite sammen?
– Det er veldig enkelt, sier Larsen og tar en kunstpause: – Det finnes ikke noe annet. Det er ikke mer enn det vanlige, ordinære hverdagslivet. Man blir ikke annet menneske om man blir munk, eller konverterer til en annen religion.
– Det jeg liker med tradisjonen min, sier Schuff, – er at jeg får lov til å svare: «Jeg vet ikke. Hva mener du? Hva leter du egentlig etter?» Jeg er veldig sjelden den som bare sier: «Vær sterk i troen!»
– Når tvilen ikke kommer til oss lenger, da er vi død, sier Larsen.
MIN TVIL. Rett før intervjuet fikk Schuff en forespørsel om å tale over temaet «Min tro».
– Da sa jeg, «Nei, men jeg kan godt snakke om ‘Min tvil’.» De to henger sammen for meg.
– Tvil gjør oss jo usikre og triste, og visshet gjør oss trygge og tilfreds. Men veien til et høyere ideal går faktisk gjennom disse vekslingene: tvil, opplysning, tvil, opplysning … Da skal vi akseptere det.
– Embrace it, sier Schuff.
– Ja. Tviler vi, så tviler vi. I zenbuddhismen har vi et ordtak: «Når du sover, så sover du. Når du drikker te, så drikker du te.»
CHRISTOFOROS SCHUFF (37)
- Prest i Den ortodokse kirke
- Musiker, kunstner og deltidsbonde
- Har engasjert seg sterkt for utsatte grupper som romfolk og flyktninger
- Har ledet en flyktningeleir på Lesvos i Hellas i syv måneder
- Sto i 2013 fram offentlig med kreftdiagnose
SÅZEN LARSEN (53)
- Buddhistprest, residerende prest ved Bugaku zentempel i Kristiansand og grunnlegger av Den Norske Sotozen Buddhistorden
- Spesialpedagog i videregående skole
Døden – et nødvendig onde?
1. november 2012 § Legg igjen en kommentar
Dette er en sak jeg skrev for Vårt Land tidligere i høst, som sto på trykk mandag 27.08.2012 i spalten Tro, Etikk og Eksistens.
Teologien knytter døden til synd, men naturvitenskapen ser døden som en forutsetning for nytt liv. Hvordan kan dette henge sammen?
«Syndens lønn er døden,» leser vi i Paulus’ brev til romerne. Men hvis verden til å begynne med var uten synd, var den også uten død? Er det i det hele tatt mulig å forestille seg et liv på jorden uten døden?
Disse spørsmålene reiser Reidar Salvesen, førstelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole, som nylig disputerte over sin doktoravhandling i systematisk teologi ved Det teologiske menighetsfakultet. Avhandlingen har tittelen The Problem with the Problem of Death (Problemet med problemet døden), og er først og fremst en studie av hvordan to teologer forstår forholdet mellom teologi og naturvitenskap, med særlig henblikk på døden.
– Døden er aktuelt tema for en slik studie fordi det er viktig i både teologien og naturvitenskapen, sier Salvesen
Tiden, den dårlige
22. oktober 2012 § 3 kommentarer
Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 4/2012, i gjestespalten Visitt. For enkelhets skyld er den gjengitt i sin uredigerte form.
Lese mens jeg spiser. Høre på lydbok mens jeg går. Alltid en liste med ting å gjøre. Og med en ny mobiltelefon kan alle tidshull på over ti sekunder tettes. Kjenner noen seg igjen?
Jeg er en sånn som alltid har prøvd å få gjort mest mulig, gjerne samtidig. Og følte jeg at tiden var knapp før jeg fikk barn, har jeg iallfall gjort det etterpå. Småbarnslivet gir riktignok hverdagen fast rytme, men det er unektelig mindre tid igjen å disponere fritt. Ofte tar jeg meg selv i å tenke på alt det nyttige eller givende jeg gjerne skulle rukket i løpet av en dag, og selv det å lese seg gjennom en bunke bøker kan av og til settes på en mental må-gjøres-liste: Jeg sitter vel i både tidsklemma og fritidsklemma.
Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om
19. september 2011 § Legg igjen en kommentar
Dette er en reprise av et intervju jeg gjorde for Studentmagasinet IKON nr. 1-2010, der utgavens tema var balanse. Jeg tenkte temaet passet godt sammen med artikkelen om hviledag jeg publiserte tidligere.
Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om
Lars Fr. H. Svendsen (Foto: Simen Kjellin)
Lars Fr. H. Svendsen (39) – professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Har bl.a. gitt ut bøkene Kjedsomhetens filosofi (1999), Ondskapens filosofi (2001) og Work (2008).
– Beskriv en sunn balanse mellom jobb og fritid.
– Rett og slett at man er i stand til å bevare et mangfold og en bredde i hva man gjør i livet. Menneskelivet er mangedimensjonalt, og skal ikke reduseres til én ting. Det som kjennetegner alle typer avhengighet, er at én livsmening får overtrumfe alle andre og blir det man ordner hele livet etter. Da er man alvorlig ute av balanse.
– Er det best å blande jobb og hobby eller å rendyrke dem hver for seg?
– Jeg tror det optimale er å ha sin nest største hobby som jobb, og den største hobbyen kun som hobby. Det ligger i ordet «amatør» at man gjør noe av kjærlighet, «amare». Som profesjonell får man et annet forhold til det.
– Skiller du selv mellom jobbfilosofering og fritidsfilosofering?
– Ja, egentlig. Jeg er i alle fall lite sammen med filosofer og andre akademikere utenfor jobben.
Men i et slikt fag er det vanskelig å trekke helt klare linjer, for nær sagt hva som helst kan jo være faglig relevant. Jeg har f.eks. to katter som heter Lasse og Geir, og det har slått meg at jeg kunne skrive en filosofisk avhandling om hva det er å være katt.
– Hvem er mest fornøyd med balansen sin, de som jobber mye eller de som jobber lite?
– Hvis vi ser på tallene, ser det ut til at kvinner er mer fornøyd enn menn, og kvinner jobber mer deltid enn menn. Det kan indikere at de som jobber lite er mest fornøyde. På den annen side er det sikkert mange som jobber fryktelig mye som synes de har perfekt balanse, siden de outsourcer alt annet. Men en interessant studie i USA viste at folks faktiske tidsbruk og hvordan de ønsket å bruke tiden sin, var forbløffende like. Så med mindre de hadde en helt råtten selvforståelse, så var de faktisk i nabolaget til en slags balanse.
– Synes vi jobben krever mer av oss nå enn før?
– Det der er litt morsomt, for her svarer vi nordmenn helt annerledes på mikro- og makroplan. Generelt svarer vi at det har blitt tøffere, men individuelt er alle like fornøyde med sin egen jobb som før. Hele 90 % svarer enten at de er «svært fornøyde» eller «fornøyde» med jobben. Så jeg tror svaret på makronivå rett og slett er feil, det har ikke blitt tøffere.
– Kan det hende at jobben virkelig krever mer, men at vi liker at det stilles større krav?
– En hel del sier at det stilles flere krav og at de har fått mer ansvar, og dette er noe de fleste liker, så kanskje er det slik. Men da betyr det jo likevel at folk faktisk er fornøyde.
– Tidsklemma har vært mye diskutert. Har vi det virkelig så annerledes i dag enn tidligere generasjoner?
– Jeg liker uttrykket til Frønes, «fritidsklemma». For ja, vi lever livene våre annerledes og har en annen innstilling til det vi gjør. I boken Work skriver jeg om faren min som jobbet på Moss Verft hele livet, til han gikk av. Han stilte ikke store spørsmål om jobben var meningsfull, skilte skarpt mellom jobb og privatliv og hadde ikke et privatliv som var breddfullt med aktiviteter.
– Hvordan ser vi annerledes på jobb og fritid i dag?
– En dansk undersøkelse viste nylig at når folk definerte hva en jobb er, brukte de bl.a. ord som «morsom», «utviklende» og «gjøres sammen med folk en liker». Slike beskrivelser ville nok tidligere generasjoner brukt om fritid. Fritiden har også forandret seg mye, og Franklins tanke om at «time is money» har gjort seg gjeldende. Fritid er en knapp ressurs som må utnyttes til maks og fylles med mest mulig, som japanske bussturister som fyker fra det ene til det andre. Min hypotese er at når vi sier at vi er stresset, så er det fritiden som tar rotta på oss.
– Et spa i Oslo reklamerer med at «Å ta vare på seg selv er ikke luksus, det er en nødvendighet». Har de rett?
– Å gå på spa er selvsagt luksus, men å ta vare på seg selv er en nødvendighet. Man må jo ikke på spa for å ta vare på seg selv. Jeg hadde riktignok selv en uke på spahotell nylig, men kunne klart meg helt fint uten.
– En del aviser har skrevet om barn av rike foreldre som opplever å være stresset. Har de arvet foreldrenes uvaner?
– Vi har nok en tendens til å pushe for mye fritidsaktiviteter på barna, de får for liten tid til å gjøre absolutt ingenting. De bør ha det kjedelig og lære å håndtere kjedsomheten. På den annen side tror jeg det med barn og stress er litt dodgy, undersøkelser sier nemlig at den viktigste stressfaktoren er lekser. Da vi gikk på skolen var ingen stressa, vi hadde ikke hørt om stress. Jeg tror nok ikke leksene i seg selv er problemet, men det er vanskelig å få gjort dem oppå den trillionen av andre aktiviteter elevene har.
– Har vi mistet evnen til å kjede oss?
– Definitivt ikke, i den forstand at tallene på dem som sier at de kjeder seg, øker og øker. Men spør du om evnen til å håndtere kjedsomhet, så mener jeg den er dårlig. I altfor stor grad lar vi livet være en sammenhengende flukt fra kjedsomheten, slik lar vi kjedsomheten diktere livet. En vanlig misforståelse er at den som kjeder seg har lite å gjøre, det er helt feil. Det er viktigere om man oppfatter det man gjør som noenlunde meningsfylt.
De som hater Gud
24. mai 2011 § 2 kommentarer
Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 23.05.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens.
Mange mennesker hater eller anklager Gud uten å dermed fornekte hans eksistens. En ny bok kaller dem misoteister.
Hating God – The Untold Story of Misotheism
Det finnes religiøse dissidenter som ikke kan plasseres på en skala fra ateisme til satanisme, fordi de verken fornekter Guds eksistens eller beundrer hans moststander, og disse bør kalles misoteister. Det mener engelskprofessoren Bernard Schweizer fra Long Island University i USA. I boken Hating God – The Untold Story of Misotheism setter han en rekke skjønnlitterære forfattere som Philip Pullman, Mark Twain, Emily Brönte og Elie Wiesel, men også filosofer som Proudhon, Bakunin, Freud og Nietzsche, i denne kategorien. Slik forsøker han å nedskrive historien om de som, skjult eller åpenlyst, har skrevet om sine antipatier overfor Gud.
Angripe Gud. Ateister har gjerne vært delt i to grupper, de som slår fast at Gud ikke eksisterer og de som simpelthen ikke tror. Felles for begge er at de tradisjonelt har forholdt seg ganske likegyldige til Gud, som de tross alt ikke tror eksisterer. Mange har dessuten ment at tiden spiller på deres side mot religion og overtro.
De siste årene har imidlertid en annerledes og mer lidenskapelig ateisme vokst frem. Bevegelsen er ofte gitt tilnavnet «nyateisme», og kjennetegnes ved at de er langt mer agiterende og bruker en mer fiendtlig retorikk. Denne fiendtligheten er imidlertid først og fremst rettet mot religion som system og samfunnsfaktor. Det er altså troen på Gud, eller andres gudsbilder, som får gjennomgå.
Det er særlig på disse punktene at misoteister skiller seg fra ateister, mener Schweizer. Misoteistene kjennetegnes nemlig ved at de bruker krefter på å angripe Gud selv, tilsynelatende ute av stand til å gi slipp på ham eller gi ham opp. Oftest klandrer de Gud for lidelsen i verden, anklager ham for å ha latt skaperverket seile sin egen sjø og at han passivt tillater grusomme overgrep, naturkatastrofer og ondskap.
Schweizer poengterer i bokens innledning at dette spesielle standpunktet – det å motsette seg en Gud uten å fornekte at han finnes – ofte har blitt oversett av kritikere, hvis det da ikke feilaktig er klassifisert som ateisme. Dette tror han skyldes at standpunktet gjennom historien gjerne har måttet skjules mellom linjene eller gjemmes i fiksjon, av frykt for represalier. For en forfatter i f.eks. 1800-tallets England ville det slett ikke være uten konsekvenser å gi uttrykk for blasfemiske holdninger.
Fra Paradise Lost, illustrasjon av Gustave Doré, 1866.
Litteraturen. Det er for øvrig ikke tilfeldig at vi finner så mange tilfeller av misoteisme nettopp i litteraturen, mener Schweizer. Det ligger i sakens natur at et hat rettet mot Gud ikke konkret kan settes ut i handling. Den som hater Gud kan aldri helt vite om hatet på noen måte påvirker adressaten – ofte er det jo nettopp Guds tilsynelatende fravær og passivitet som er anklagen. Litteraturen, det være seg sakprosa eller fiksjon, blir dermed for mange den best egnede arenaen for å kunne utkjempe en slags duell mot Gud.
Begrepet misoteist består av det greske misos (hat) og theos (Gud), og er slik beslektet med ord som misogyni (kvinnehat). Men om begrepet er nytt, så kan selve fenomenet egentlig spores iallfall helt tilbake til Jobs bok. For der Job selv bare i et forbigående glimt gir uttrykk for sitt raseri overfor Gud, så er det annerledes med Jobs kone. Det eneste historien forteller om henne er oppfordringen hennes i bokens andre kapittel: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Etter dette forsvinner Jobs kone ut av historien, og Schweizer lar henne dermed stå som historiens første misoteist.
Blant Schweizers mer dristige eksempler på tidlige misoteister er den engelske poeten John Milton, som skrev Det tapte paradis (1667) med det uttalte mål å «vise at Guds veier var de rette». Mange, deriblant C.S. Lewis og William Blake, har imidlertid påpekt at Milton virker langt mer interessert i Satan enn i Gud. Kritikeren William Empson gikk på sekstitallet så langt som å hevde at Milton ikke bare skjult beundrer Satan, men at verkene hans på en kløktig måte lar leserne gjennomgå sitt eget «fall» idet de tar seg selv i å ubevisst velge side med den karismatiske Satan, mot en selvisk og manipulerende Gud.
Hovedfiende. Misoteistene kan for det meste deles inn i to tydelige kategorier. Den ene kaller Schweizer for de absolutte misoteistene, de som av ulike årsaker har gjort Gud til sin hovedfiende og nærmest fryder seg over å angripe, anklage og sverte ham.
I denne kategorien havner blant annet den engelske revolusjonære og intellektuelle Thomas Paine (1737–1809). Han var blant de første moderne tenkere som gikk åpent ut med nådeløs kritikk av Bibelens Gud, særlig på grunnlag av det han beskrev som de «… onde og pinefulle henrettelsene og den uopphørlige hevngjerrigheten som fyller mer enn halve Bibelen».
Philip Pullman er en annen som trekkes fram i denne kategorien. Sistnevnte er ofte blitt kategorisert som ateist, særlig på grunn av sin aggressive kritikk av religion og kirken, om enn i form av fantasyhistorier. Når Schweizer likevel kaller ham en misoteist er det delvis fordi Pullman i intervjuer har gitt uttrykk for et agnostisk ståsted i spørsmålet om Guds eksistens. Enda viktigere er det imidlertid at Pullman tilfredsstiller et annet av misoteistenes kjennetegn – at han ikke klarer å sette Gud til side. «Det er tydelig at jeg ikke har klart å unnslippe fra den avskyelige oppfinnelsen Jahwe. Han er død, men han vil ikke legge seg ned», skriver Pullman i et brev til Schweizer.
Håp til Gud. Den andre kategorien av misoteister, som skiller seg langt tydeligere fra ateistene, er de han kaller pinede misoteister. De kjennetegnes av at de riktignok roper ut i sinne og anklager mot Gud, men at de samtidig nærer et slags håp om at Gud vil tilbakevise anklagene deres og vise seg som den gode og rettferdige Gud de mener han skal være. På dette punktet har disse mye til felles med Job.
I sin bok Nattsyn (2008) skriver Ellen Merete Wilkens Finnseth om Job: «Hans øyne lyser av kampgnist og mørk vilje. Hver gang han ser i Guds retning, renner han over: anklager, håner, setter Gud i bås. Han avviser den Allmektige, forlanger og kommanderer.» Men disse anklagene har allikevel et element i seg av å ville engasjere Gud, bringe ham i tale, avkreve ham et svar. Da Job til slutt løfter sin stemme mot Gud, er det ikke fordi han forventer at Gud er ond – snarere tvert imot, han er rasende nettopp fordi han forventer noe annet av Gud. Derfor, antyder Wilkens Finnseth, kan hans anklager dypest sett ses på som en bønn: «For det finnes tider da Jobs taktløse rop er den eneste mulige form for bønn. Og en bønn er det.»
Holocaust. Den moderne misoteisten som i denne forstand har mest til felles med Job er trolig jødiske Elie Wiesel. Han er den mest kjente av holocaust-overleverne som i ettertid har viet mye av livet sitt til å skrive om de grusomme opplevelsene fra konsentrasjonsleirene, vel å merke etter en ti års selvpålagt ventetid.
«Jeg benektet ikke Guds eksistens, men jeg betvilte hans absolutte rettferdighet», skriver Wiesel i sine første memoarer fra holocaustårene, Natten (1958). Schweizer sporer utviklingen i Wiesels forhold til Gud og mener å finne en stadig hardere kritikk av Gud, en kritikk som på et tidspunkt vanskelig kan kalles annet enn blasfemi. For eksempel inneholder flere av verkene hans et motiv han selv var vitne til i Auschwitz; en gruppe jøder i en konsentrasjonsleir som tiltaler Gud for mord i en rettssak, og til slutt enstemmig finner Gud skyldig. I boken Messengers of God avviker Wiesel også sterkt fra den vanlige forståelsen av Jobs bok, idet han kritiserer Job for å altfor lett godta Guds forklaring.
Wiesel selv har imidlertid gitt uttrykk for at han mener at selv flammende kritikk av Gud er trygt innenfor rammene av jødisk protestteologi. «Jødedommen er den eneste religionen som gir de skapte retten til å gjøre opprør mot skaperen og si: ‘Nei!’» (Conversations, 2002) Kanskje er dette en forklaring på at vi i senere år finner en annen tone fra Wiesels penn. I All Rivers Run to the Sea (1996) har Wiesels fokus flyttet seg fra menneskenes lidelse til Guds lidelse: «Er han ikke vår alles far? … Hvordan kan vi unngå å synes synd på en far som er vitne til at hans barn massakreres av andre av hans barn?»
Moralske. Wiesel rører her ved et av misoteismens kjernepunkter, nemlig årsakene til Gudshatet. Schweizer gjør i boken sin et poeng av at misoteistene han skriver om stort sett ikke er umoralske eller amoralske utskudd. Snarere kan de fleste kalles humanister, med et sterkt samfunnsengasjement og rettferdighetssans på menneskehetens vegne. Det er med andre ord på et moralsk grunnlag at de angriper Gud, med anklager om at han er likegyldig overfor, eller til og med aktiv deltaker i, menneskenes lidelse.
Schweizer opererer også med en tredje kategori misoteister, nemlig politiske misoteister, som først og fremst anklager Gud på et politisk eller idémessig grunnlag. Disse forfatterne har først og fremst anklaget Gud for å være en kvinneundertrykker, slavedriver, maktsyk diktator eller, som i Nietzsches tilfelle, for svak og nådig.
Bernard Schweizer (1962–) er opprinnelig fra Sveits, og er professor i engelsk litteratur ved Long Island University, Brooklyn i USA. Hans spesialområder er moderne engelsk litteratur, reiseskildringer og religiøs tematikk. Har bl.a. skrevet boken Hating God – The Untold Story of Misotheism (New York, 2010).
Kristen tro i en postmoderne tid
2. mai 2011 § 7 kommentarer
Jeg er nå straks ferdig med to bøker som jeg har lest parallelt, men som helt klart ikke var ment å lese parallelt. Grunnen er at begge til dels handler om det samme temaet, «kristen tro i møte med det postmoderne», men behandler dette fra forskjellige perspektiver. Det har til tider gjort meg litt småforvirret, men jeg tror at jeg på et vis har fått de to vinklingene til å sameksistere i hodet mitt (uten at det forresten er noe mål i seg selv). Bøkene jeg leser er A New Kind of Christian (2001) av Brian McLaren og Escape from Reason (1968) av Francis A. Schaeffer.
Escape from Reason av Francis Schaeffer
Jeg kan begynne med sistnevnte. Forfatteren Francis Schaeffer var en svært innflytelsesrik og (vil jeg påstå) viktig kristen filosof og intellektuell som særlig gjorde seg bemerket på 60-, 70- og 80-tallet. De viktigste stikkordene om forfatterskapet og virket hans er «kristent verdensbilde», og det å definere dette på filosofiens premisser, ofte i kontrast til moderne og postmoderne tankestrømninger. Som «kristent verdensbilde» spesifiserer han blant annet en del fakta han mener er grunnleggende for å formidle det kristne budskapet (f.eks. at en personlig Gud faktisk finnes, at Gud er verdens opphav, at Gud har gitt seg til kjenne i historien og at Jesus levde, døde og stod opp i en konkret, fysisk og historisk forstand). Dette er imidlertid ikke hovedfokus i Escape from Reason (del to av en trilogi). Her forsøker han å trekke en linje gjennom idéhistorien fra filosofen Thomas Aquinas (1200-tallet) og frem til sin egen tid. På snaut 100 sider er det klart at gjennomgangen bare så vidt skraper overflaten, men Schaeffer har mange svært interessante og dypsindige analyser som tydelig viser de implisitte konsekvensene av ulike filosofier, også innenfor kunstfeltet. Hans kanskje viktigste poeng i denne boken angår Aquinas’ lære om at menneskets intellekt og sanser i seg selv er en sikker kilde til viten om Gud og verden, uavhengig av Guds åpenbaring (en lære som for øvrig har mye av æren for at folk i det hele tatt begynte å interessere seg for å studere naturen, både vitenskapelig og kunstnerisk, stikk motsatt av det «religion vs vitenskap»-paradigmet mange ser ut til å ta for gitt i dag). Denne læren mener Schaeffer at åpnet opp en filosofisk dør som har satt tydelige spor gjennom hele filosofihistorien, og som når den først var åpnet førte lenger og lenger vekk fra det kristne verdensbildet.
A New Kind of Christian av Brian McLaren
Den andre boka, A New Kind of Christian, er skrevet av Brian McLaren som av mange har vært regnet som den mest sentrale personen i den uklart definerte «emerging church«-bevegelsen, kort fortalt en uorganisert «strømning» av kristne som ser et behov for å redefinere og revitalisere samtalen rundt kristen tro og livsstil. Boka er skrevet i en slags romanform, selv om McLaren i en «disclaimer» presiserer at boka ikke av den grunn skal leses med tanke på litterære kvaliteter. Boken består hovedsaklig av samtaler mellom jeg-personen Daniel, en pastor som plages av stadig vanskeligere spørsmål omkring den formen for kristendom han selv preker, og en eks-pastor med kallenavnet Neo som representerer en radikalt annerledes måte å se Gud, verden og det kristne budskapet på. Gjennom samtalene deres får leseren del i veldig interessante meningsutvekslinger der det ikke alltid er gitt at noen av personene representerer forfatterens syn 100%, selv om det nok ofte ligger nærmest Neos. Til sammen danner samtalene en skisse til en slags dekonstruksjon av vår tids kristendom, og delvis et paradigmeskifte i synet på kristen tro – ikke et nytt budskap, men en grunnleggende ny måte å snakke og tenke om kristen tro på.
Det interessante er som sagt at de to forfatterne har to ganske ulike vinklinger på begrepet «postmoderne». Schaeffer mener med «postmoderne» først og fremst en bestemt gruppe filosof(i)er som utgjør idéhistoriens seneste utviklingstrinn (til da, i 1968), og det trinnet som tydeligst og mest grunnleggende har fjernet seg fra det han mener er et kristent verdensbilde. Særlig gjelder dette oppløsningen av troen på at det eksisterer sannhet, og på at det kan finnes en modell som kan inkorporere all viten i et enhetlig system, noe som har vært mange filosofers uttalte mål. For Schaeffer utgjør altså det postmoderne verdensbildet en slags trussel, eller rettere sagt en enorm utfordring: Han mener at de kristnes største oppgave ligger i å kommunisere det kristne budskapet til en generasjon som ikke lenger deler det samme grunnleggende verdensbildet og synet på livet, mening, sannhet og en rekke andre sentrale temaer.
For McLaren er «postmoderne» mer en generell merkelapp på tiden vi nå lever i. Han hevder at kirken og kristendommen i de siste århundrene har vært svært preget av de rådende tankene og idealene som kjennetegnet «moderniteten» (erobring, mekanisering, vitenskap, analytisk tenkning, konsum, individualisme etc.), men at kristne til alle tider må børste vekk dette støvet og gjenoppdage de grunnleggende og bakenforliggende sannhetene som konstant må inkarneres i nye ord og bilder for å forbli de samme.
De to forfatterene er altså enige i at kristne bedre må forstå tankene og verdiene i den tiden de lever i for å kunne kommunisere budskapet sitt, men der Schaeffer peker tilbake på et «kristent verdensbilde» som han definerer forholdsvis tydelig, er McLaren langt mer spørrende og forskende i sitt forsøk på å avdekke noe slikt. McLaren har ikke den samme troen på et slags «tidløst språk» og systematisk definert verdensbilde. Snarere vektlegger han at kommunikasjon alltid avhenger av en bestemt kontekst, og stiller for eksempel spørsmålet om ikke også Jesus selv ville brukt helt andre formuleringer, bilder, analogier og metaforer, hadde han skullet forkynne om seg selv til Vestlige kristne i dag. Kunne bildet om «Guds rike» kanskje like gjerne blitt «Guds familie», «Guds nettverk» eller «Guds historie» i vår kultur?
Nettopp denne lille ulikheten i vektlegging gjør at jeg i retrospekt er glad for at jeg leste de to bøkene samtidig, ikke minst fordi jeg fikk brynet meg litt ekstra mot de svimlende tankene i begge bøkene. Kanskje jeg skal fortsette å lese disse to forfatterskapene parallelt?
Japanske apokalypser 2: Nausicaä av Hayao Miyazaki
24. mars 2011 § 3 kommentarer
Her kommer neste stopp i serien om apokalypser fra den japanske fiksjonens verden (les også om foranledningen og del 1):
Nausicaä of the Valley of the Wind av Hayao Miyazaki
Mangaserien Nausicaä of the Valley of the Wind er skrevet og tegnet av den svært anerkjente filmregissøren Hayao Miyazaki (Studio Ghibli) fra årene 1982 til 1994, med pauser innimellom for å jobbe på filmer. Miyazaki er jo nemlig mest kjent som regissør, og i forbløffende likhet med Akira ble også Nausicaä animert som helaftens film av skaperen selv før mangaen var fullført, og med en svært forkortet og forenklet historie. I mine øyne står absolutt filmen om Nausicaä seg som en flott og fascinerende eventyrfilm, men den kan på ingen måte måle seg med det mesterverket denne tegneserien er.
I denne snaut 1200 sider lange økologiske fabelen skildrer Miyazaki en verden som er så kompleks og troverdig, på alle plan, at den eneste verdige sammenlikningen jeg kan komme på er Tolkiens Midgard (det er mulig det er skrevet andre fiktive verdener som er like dypt og grundig unnfanget, med politiske, økonomiske, religiøse og økologiske sammenhenger, men jeg har iallfall ikke kommet over noen). Vi møter en verden der en liten håndfull menneskelige sivilisasjoner klamrer seg fast i ytterkantene av en enorm, viltvoksende soppskog som kalles forråtnelsens sjø (Sea of Corruption) hvis sporer er svært giftige for mennesker og dyr. Denne skogen har vokst frem over de tusen årene som er gått siden hendelsen som omtales som «de syv ilddagene» (Seven Days of Fire), en vagt beskrevet krig med en type masseødeleggelsesvåpen som kalles gudekrigere. Denne apokalypsen kom som en kulminasjon av flere århundrer med grov ødeleggelse av jordens ressurser, ofret på industrialiseringens alter. De eneste som nå kan overleve i forråtnelsens sjø er gigantiske, forvokste insekter. Aller størst blant disse er ohmuene, enorme, mystiske vesener som likner krysninger mellom hvaler og skrukketroll. De overlevende menneskene lever i skyggen av denne skogen, i en kamp om de få gjenværende ressursene, tvunget til å bruke gassmasker og på annet vis beskytte seg hver gang de skal nærme seg sporene.
Seriens hovedperson, prinsesse Nausicaä fra det lille kongeriket Vindens Dal, er en eventyrheltinne av det aller reneste og edleste slaget, helt uten at det føles overdrevet. Hun har en helt spesiell interesse for naturen og en egen evne til å forstå og kommunisere med dyr, inkludert insekter og de nevnte ohmuene. Det lille kongeriket Vindens Dal er en av flere små vasallstater som blir tvunget til å komme keiseren i det store riket Torumekia til unnsetning når han bestemmer seg for å invadere nabolandet Dorok. Torumekia har en stor konvensjonell armé, mens prestekasten i Dorok har utviklet et våpen fra sporene i forråtnelsesens sjø som de svarer med. Imidlertid har sporevåpenet en uant effekt, og ender opp med å spre forråtnelsens sjø over store deler av Dorok, noe som resulterer i enorme menneskelige tap og at mesteparten av landet blir ubeboelig. Av ukjente grunner kommer også de gigantiske ohumene strømmende til den nye soppskogen i enorme, rasende horder som legger alt øde i sin vei. Til sist konfronteres også Nausicaä med et enormt, radioaktivt biovåpen (eller «giftig lys», som det kalles) i en slags uhyggelig og enorm menneskeskikkelse, de omtalte gudekrigerne. Denne stammer fra de syv ilddagene, og er gravd frem fra bakken og gitt liv av den maktsyke Torumekiske keiseren.
På workshopen om japansk populærkultur jeg nylig deltok på, tok faktisk to av foredragsholderne, Takayuki Tatsumi og Paul Rollason, for seg nettopp temaet om apokalypser i japansk populærkultur. Det ble pekt på at langt de fleste apokalyptiske historier, kanskje alle, portretterer en skapende ødeleggelse, en slutt som også er en ny begynnelse. Dette kan absolutt også sies om Nausicaä. Selv om selve apokalypsen, de syv ilddagene, ligger omkring tusen år tilbake i tid, representerer forråtnelsens sjø fortsatt en slags tilstedeværelse av apokalypsen. Også utfallet av krigen med biologiske våpen resulterer i en slags apokalypse. Imidlertid har Nausicaä dyrket sporer i rent vann og oppdaget at soppskogen i seg selv ikke er giftig. I stedet tar den faktisk opp i seg jordens giftstoffer og renser sakte, men sikkert jordsmonnet og gjenoppretter livsgrunnlaget på jorden, for til slutt å bli til stein og forvitre. Denne oppdagelsen blir bekreftet av Skogfolket, en mystisk folkegruppe som har tilpasset seg et isolert liv midt i forråtnelsens sjø. Et av Nausicaäs viktigste anliggender er derfor å spre denne kunnskapen til de krigende statslederne for om mulig å skape en ny forståelse av hva som er menneskenes fremtid på jorda.
Uten at jeg skal gjengi hele den lange og komplekse handlingen i serien, må jeg si noe om den mesterlige og unike behandlingen Miyazaki gir de store, filosofiske spørsmålene i serien. Prinsesse Nausicaä kommer nemlig til den ikke uventede, men likevel urovekkende konklusjonen at det er menneskene selv, og ikke forråtnelsens sjø, som utgjør den virkelige forurensningen på planeten. Dette fører imidlertid ikke prinsessen til noen slags fatalisme eller motløshet. Mot slutten av historien får hun vite at de siste menneskene før de syv ilddagene forutså de store ødeleggelsene som ville komme, og skapte forråtnelsens sjø som en rensende prosess, en slags siste utvei. Imidlertid lagret de også sitt eget DNA i en krypt i Dorok, slik at noen en dag kunne gjenreise en «ny og ren» menneskehet fra askene av den gamle. Dette gjør imidlertid Nausicaä sint. Hun vil ikke godta at menneskehetens håp ligger i å kunstig bringe frem en ny menneskeslekt. Hun ødelegger det lagrede DNAet og «dømmer» dermed menneskeheten til enten å forandre seg til det bedre, eller også gå til grunne. Denne konklusjonen er radikal og uventet, men står helt i tråd med Nausicaäs stadige understreking av livets ukrenkelighet.
Nausicaäs oppdagelse om at plantene (når de bare blir gitt rent vann og ren luft) selv er ufarlige, er også på et høyere plan en parallell til måten prinsessen møter hver eneste person, skapning og ytre fiende på: Med den overbevisning om at hvis de vises forståelse og respekt, vil de i mange tilfeller også gi det samme tilbake. Dette kommer tydelig fram allerede i seriens første tyve sider, der hun redder et menneske fra en løpsk ohmu ved å roe den ned, og også får seg et trofast kjæledyr ved å la den lille ekornreven bite henne i fingeren uten å trekke hånden skremt tilbake. På denne og liknende måter stifter Nausicaä om mulig fred overalt der hun kommer. Men dette er ikke det eneste messias-aktige ved henne. Hun oppfyller også, svært uventet, både Dorokenes og skogfolkets profetier om en fredsskapende skikkelse, og går attpåtil selv gjennom en slags død og oppstandelse.
Nausicaä ble først samlet på engelsk i fire bøker med vestlig leseretning og ganske lite format. Senere har serien heldigvis kommet i forlaget Viz’ editor’s choice-serie i syv bøker i større format, nå med vestlig leseretning og de japanske lydordene intakt. I tillegg til at Miyazaki selv har gjort små visuelle forbedringer her og der, er serien bemerkelsesverdig i at den er trykket i et sepia-aktig blekk med en svak bruntone, og på et papir som ikke er helt bleket. Resultatet er en «mykere» opplevelse som føles mer organisk og eldet, perefekt for en serie med dette temaet. Hver utgave har i tillegg en utbrettsplakat med et maleri av Nausicaä og et kart i farger.
Les mer på nettets største uoffiselle fanside om Nausicaä og Studio Ghibli.
Hans Ivars 2. tese: Læringskurven ved nye interesseområder
31. januar 2011 § Legg igjen en kommentar
Etter å ha levd i snart tretti år har jeg akkumulert en liten porsjon livsvisdom som det ville være egoistisk å holde for seg selv. Det er tross alt snakk om visdom jeg tilfeldigvis, eller nærmest ved en serie uhell, har snublet over. Som dette:
Når en får et nytt interesseområde, går læringen gjennom disse tre lett gjenkjennelige stegene:
- A: En innser at interesseområdet eller kunnskapsfeltet eksisterer. Litt som å oppdage en ny dør i sitt eget hus. En føler seg dum som ikke har hatt øynene åpne for dette før, og motivasjonen for å sette seg mer inn i materien stiger. Går på biblioteket (etc).
- B: En er i gang med å lese sine første par bøker om emnet (etc.), og motivasjonen går rett til værs. En føler seg raskt som en av «de innvidde», og har alt meldt seg inn i sin første forening, samt flagget sin interesse høyt og skingrende for alle som vil høre. Sliter med å konsentrere seg om noe som helst annet.
- C: En innser (på en hard og brutal måte) at emnet eller feltet var en hel del mer omfattende enn det virket i den første boka, og at det trolig vil ta en livstid med beinharde studier eller trening å virkelig skaffe seg oversikt eller evner verdt å skilte med.
Etter å ha nådd punkt C, står man som oftest igjen med to alternativer: Å gå plystrende videre og prøve å glemme hele greia, eller å gjøre en eller annen hard prioritering for å jobbe seg videre inn i materien. Eventuelt kan man definere et tredje alternativ, nemlig å beholde interesseområdet som et slags «hobbyprosjekt», der man legger til side alle ambisjoner og klarer å glede seg over å lære det lille man klarer. Det siste er kanskje ofte det mest fornuftige, iallfall for folk som meg med allsidighet som et ideal. Men jeg synes også det er det vanskeligste alternativet.
Jeg vil forresten ikke helt utelukke at det faktisk finnes mennesker der ute som har realistiske forventinger til hvor mye det er mulig å lære seg i løpet av et liv, men jeg er iallfall ikke en av dem. Jeg mener, en gang trodde jeg faktisk at det gikk an å leve av å lese tegneserier …
An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?
19. januar 2011 § 5 kommentarer
An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936
Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.
Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Press–trykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)
Eric Gill
Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.
Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.
Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:
Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …
Market Day av James Sturm
Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.
Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt. Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.
Til slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.
Juleforberedelser: Sun Tzi og krangelens kunst
21. desember 2010 § Legg igjen en kommentar
Jula er familiens høytid, og dermed også høytid for familie-, kjæreste- og ekteskapskrangler. Som en forberedelse til årets julehøytid, kommer her en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #3-2008, der temaet var «Krangel».
Krangelens kunst fra IKON #3-2008, Illustrasjon av Astri Neema Nyen
Sun Tzi sa: Krigens vesen må studeres og forstås til fulle.
IKON sa: Det viktigste er ikke å ha rett, men å få rett.
Kjenner du følelsen av å plutselig stå midt i en krangel og føle deg naken? Det kan skje enhver som kommer uforberedt. Heldigvis for deg har IKON lest det eldgamle krigsstrategiverket Krigføringens kunst av Sun Tzi. Og her presenterer vi Krangelens kunst – de beste strategiene for å knuse kjæresten din i en krangel!
Den forutseende
Du vet du er en drittsekk. Du vet du kan anklages for tusen ting, og du vet at du ganske snart vil bli det. Da er det bare én ting å gjøre: Kom anklagerne i forkjøpet med motanklager.
Særlig effektiv mot: Den reaktive og Den strategiske
Sun Tzi sa: «Den som inntar slagmarken først (…) vil være rolig. Den som kommer senere til og styrter ut i kampen, vil være utmattet.»
Den reaktive
Hvorfor i det hele tatt trekke pusten og la motstanderen slippe til med et mulig motangrep? Dette er et spørsmål du overhodet ikke finner noe godt svar på. Derfor svarer du på hver minste kritiske antydning med å ignorere den og isteden gå til frontalangrep på samtlige av motstanderens svake punkter – samtidig. Cowabunga!
Særlig effektiv mot: Den strategiske
Sun Tzi sa: «Gi aldri fienden ro. Tapp ham for krefter.»
Den analytiske
Hvorfor krangle om dine egne feil og mangler, når man heller kan stille en psykisk diagnose på fienden som tillater en å overse alle dens argumenter? For hvem trenger ærlig talt å ta imot kritikk fra en schizofren, kverulant psykopat med autistiske trekk? Og hvis alle abstraheringer slår feil, har du alltids kronargumentet «Men nyere forskning viser at…»
Særlig effektiv mot: Den forutseende og Den tellende
Sun Tzi sa: «Kjenn din fiende og kjenn deg selv, og din seier vil aldri være truet.»
Den gråtende
En gråter svarer på alle angrep, hint om kommende angrep eller ubehagelige situasjoner med å gråte, gjerne hikstende og uhemmet, i håp om å forvirre fienden og ta fra han/henne ønsket om å angripe.
Særlig effektiv mot: Alle unntatt Den voldelige
Sun Tzi sa: «Jeg hevder at seier kan skapes. Selv om fienden er tallrik, kan jeg hindre ham i å angripe.»
Den voldelige
Det kan hende oss alle: En situasjon oppstår der ord rett og slett kommer til kort . Det kreves handling , det kreves mot, det kreves – en saftig knehøne, en finger i øynene og prikkedøden. For deg oppstår disse situasjonene ganske ofte, og du forundres egentlig over hvor undervurdert denne metoden er.
Særlig effektiv mot: Like forbasket effektiv mot alle sammen
Sun Tzi sa: Selv ikke med den største godvilje kan man tolke Sun Tzi til å gå god for denne strategien.
Den strategiske
I en krangel er det viktig å ikke fremstå som den drittsekken du faktisk er. Det er derfor strategisk å krydre dine krav, anklager og ufordelaktige personkarakteristikker med fraser som «ikke at jeg er så mye bedre, men…» og «jeg liker ikke å kalle deg en …, men jeg føler jeg bare må være ærlig.» Dette vil lamme motstanderen i et nett av dårlig samvittighet og hindre han/henne i å slå tilbake med full kraft.
Særlig effektiv mot: Den reaktive og Den forutseende
Sun Tzi sa: «All krigføring er basert på å villede. Når du er dyktig, gi inntrykk av at du er udugelig.»
Den tellende
Har kun ett våpen: Å telle til hundre hver gang det oppstår antydning til gnisninger. Det tilsynelatende nære slektskapet med Taushet er gull-typen er bare overflatisk: Der den tause bruker stillheten for å stenge ubehageligheter ute, bruker telleren sin strategi langt mer offensivt; for å signalisere at han/hun hever seg over fiendens lavmål, og dermed vippe fienden ut av balanse.
Særlig effektiv mot: Den strategiske
Sun Tzi sa: «Er fienden rolig, terg ham.»
Den brente jord-typen
Av og til er den eneste muligheten man har å minimere tapet, og for noen mennesker har dette utviklet seg til en grunnleggende livsholdning: Hvis man unnskylder seg for absolutt ALT, inkludert sin del av Nord-Sør-konflikten og CO2-utslippene, kan man håpe at fienden vil miste krigslysten og kampmoralen.
Særlig effektiv mot: Den forutseende og eventuelle halvhjertede av De reaktive
Sun Tzi sa: «Er man underlegen i antall, må man være i stand til retrett.»
Den tause
Skilpadden er ikke så dum. Du synes i grunnen vi har mye å lære av kloke dyr som klarer å leve så lenge som skilpadden: Derfor stenger du alle tegn på konflikt ute, og svarer med å bli stum som en østers. I ekstreme tilfeller har du også hatt god erfaring med å stikke fingrene i ørene og synge «Bæ, bæ lille lam». Alt må jo gå over en gang?
Særlig effektiv mot: Alle i den utspekulerte strategigruppen, samt Den forutseende
Sun Tzi sa: «For å være sikker på å holde det du forsvarer, skal du forsvare et sted som fienden ikke angriper.»
FAKTA OM «KRIGFØRINGENS KUNST»:
Krigføringens kunst av Sun Tzi, Damm 2006
Krigføringens kunst er et klassisk kinesisk militærstrategiverk av Sun Tzi fra det 6. århundre f.Kr. Det består av 13 kapitler om ulike aspekter ved krigføring, og har lenge vært regnet som sin tids fremste verk om militær strategi.
I moderne tid har strategiprinsippene i Krigføringens kunst også blitt flittig brukt på andre områder. Mange firmaer, særlig i Japan, har gjort boken til obligatorisk lesning for sine toppsjefer, og en rekke sportsmanagere hevder også å være sterkt inspirert av boken.
Å bruke den i krangel kan også, for alt vi vet, fungere utmerket. Men husk at Sun Tzi sa: «Hundre seiere i løpet av ett hundre slag er ikke toppen av dyktighet. Å overvinne fienden uten kamp er toppen av dyktighet.»
Utgitt på norsk både av Gyldendal (1999) og Damm Forlag (praktutgave, 2006).
Illustrasjon: Astri Neema Nyen
Hans Ivar Stordals blogg 