Oversatt ny bok av Tomas Sjödin: «Det er mye man ikke må»

24. april 2015 § Legg igjen en kommentar

Det er mye man ikke må sDen svenske forfatteren Tomas Sjödin kan i dag legge en ny bok til sin liste over norske utgivelser: hans nyeste Det er mye man ikke måDenne er også oversatt av undertegnede, i likhet med hans forrige Mens du hviler. Den nye boken har ikke ett enkelt tema, men består av 77 kortere tekster Sjödin opprinnelig har skrevet som fast spaltist for sin lokale avis Göteborgs-Posten. Det betyr at boka egner seg godt for å lese korte stykker nå og da, kanskje som en slags andaktsbok eller nattbordbok.

Forlaget skriver på omslaget:

Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom, eller som en leser skrev: «En god spaltist beskriver noe man allerede visste, men ikke har tenkt på.» Kanskje er det nettopp derfor Tomas Sjödin er blitt en høyt verdsatt skribent. Det er mye man ikke må inneholder 77 refleksjoner hvor det særlig er tre temaer som går igjen: tiden, kjærligheten og troen. Sjödin protesterer mot prestasjonssamfunnet og alt- vi-må-rekke-før-vi-dør-jaget. Han beskriver kjærlighetens gode krav og viser hvordan troen leter seg inn i alle livets kriker og kroker og alltid er en del av det hele.

« Read the rest of this entry »

Omveien til lykke

15. februar 2013 § Legg igjen en kommentar

Det finnes tilsynelatende mange snarveier til lykke. Jeg tror jeg holder en knapp på omveiene.

[Dette er en tekst som opprinnelig sto på trykk i Studentmagasinet IKON #1–2007, premiereutgaven, der temaet var «lykke». At teksten er autentisk 2007-modell går tydelig frem av minidisk-referansen i første avsnitt.]

Her en kveld gikk jeg hjem fra t-banen. Batteriene i den ellers så trofaste minidisk-spilleren min var tomme, og jeg var derfor overlatt til den øredøvende stillheten og mine egne tanker. Da slo det meg at jeg gikk med en slags udefinerbar, vag følelse av uro, frykt og utilfredsstillelse. Jeg føler meg rimelig sikker på at det ikke er snakk om noen psykisk diagnose, men bare en ganske vanlig følelse jeg ofte ikke tar meg tid til å kjenne på. Nå hadde jeg tilfeldigvis tid.

Det ledet meg til å stille et spørsmål: «Hvis jeg ikke føler meg lykkelig når jeg går her, alene og stille for meg selv, og egentlig trenger musikk, jobb eller folk rundt for meg for å bedøve denne følelsen, er jeg dypest sett lykkelig i det hele tatt?»
Jeg vet egentlig ikke hva svaret er. Det er liten tvil om at vi mennesker trenger nærkontakt med andre mennesker for å føle oss lykkelige og tilfredse, men kan det hende at det finnes en slags plattform alt dette må stå på, en etasje lenger ned i behovspyramiden som må tilfredsstilles? « Read the rest of this entry »

Tiden, den dårlige

22. oktober 2012 § 3 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 4/2012, i gjestespalten Visitt. For enkelhets skyld er den gjengitt i sin uredigerte form.

Lese mens jeg spiser. Høre på lydbok mens jeg går. Alltid en liste med ting å gjøre. Og med en ny mobiltelefon kan alle tidshull på over ti sekunder tettes. Kjenner noen seg igjen?

Jeg er en sånn som alltid har prøvd å få gjort mest mulig, gjerne samtidig. Og følte jeg at tiden var knapp før jeg fikk barn, har jeg iallfall gjort det etterpå.  Småbarnslivet gir riktignok hverdagen fast rytme, men det er unektelig mindre tid igjen å disponere fritt. Ofte tar jeg meg selv i å tenke på alt det nyttige eller givende jeg gjerne skulle rukket i løpet av en dag, og selv det å lese seg gjennom en bunke bøker kan av og til settes på en mental må-gjøres-liste: Jeg sitter vel i både tidsklemma og fritidsklemma.

« Read the rest of this entry »

Tomas Sjödin om å skrive personlig

10. mai 2012 § 6 kommentarer

Tomas Sjödin (t.v.) i samtale med forlagsredaktør Arne Christian Konradsen. Foto av Luther Forlag.

I går var jeg så heldig å bli invitert med på et «forfattermøte» arrangert av Luther Forlag, som jeg innimellom har gjort oppdrag for. Møtet var med den svenske forfatteren, foredragsholderen og pinsepastoren  Tomas Sjödin, som for meg var et nytt bekjentskap. Han beskrives av enkelte som en slags «Sveriges Per Arne Dahl», trolig fordi han i stor grad tar for seg livets «store teamer» på en måte mange kan kjenne seg igjen i. Mange av bøkene hans, hvorav fem finnes på norsk, har tatt utgangspunkt i hans eget liv med to multihandikappede barn, og om hva dette har gjort med ham og lært ham. Etter møtet i går gleder jeg meg til å begynne å gjøre meg kjent med forfatterskapet hans. « Read the rest of this entry »

Kristen tro i en postmoderne tid

2. mai 2011 § 7 kommentarer

Jeg er nå straks ferdig med to bøker som jeg har lest parallelt, men som helt klart ikke var ment å lese parallelt. Grunnen er at begge til dels handler om det samme temaet, «kristen tro i møte med det postmoderne», men behandler dette fra forskjellige perspektiver. Det har til tider gjort meg litt småforvirret, men jeg tror at jeg på et vis har fått de to vinklingene til å sameksistere i hodet mitt (uten at det forresten er noe mål i seg selv). Bøkene jeg leser er A New Kind of Christian (2001) av Brian McLaren og Escape from Reason (1968) av Francis A. Schaeffer.

Escape from Reason av Francis Schaeffer

Jeg kan begynne med sistnevnte. Forfatteren Francis Schaeffer var en svært innflytelsesrik og (vil jeg påstå) viktig kristen filosof og intellektuell som særlig gjorde seg bemerket på 60-, 70- og 80-tallet. De viktigste stikkordene om forfatterskapet og virket hans er «kristent verdensbilde», og det å definere dette på filosofiens premisser, ofte i kontrast til moderne og postmoderne tankestrømninger. Som «kristent verdensbilde» spesifiserer han blant annet en del fakta han mener er grunnleggende for å formidle det kristne budskapet (f.eks. at en personlig Gud faktisk finnes, at Gud er verdens opphav, at Gud har gitt seg til kjenne i historien og at Jesus levde, døde og stod opp i en konkret, fysisk og historisk forstand). Dette er imidlertid ikke hovedfokus i Escape from Reason (del to av en trilogi). Her forsøker han å trekke en linje gjennom idéhistorien fra filosofen Thomas Aquinas (1200-tallet) og frem til sin egen tid. På snaut 100 sider er det klart at gjennomgangen bare så vidt skraper overflaten, men Schaeffer har mange svært interessante og dypsindige analyser som tydelig viser de implisitte konsekvensene av ulike filosofier, også innenfor kunstfeltet. Hans kanskje viktigste poeng i denne boken angår Aquinas’ lære om at menneskets intellekt og sanser i seg selv er en sikker kilde til viten om Gud og verden, uavhengig av Guds åpenbaring (en lære som for øvrig har mye av æren for at folk i det hele tatt begynte å interessere seg for å studere naturen, både vitenskapelig og kunstnerisk, stikk motsatt av det «religion vs vitenskap»-paradigmet mange ser ut til å ta for gitt i dag). Denne læren mener Schaeffer at åpnet opp en filosofisk dør som har satt tydelige spor gjennom hele filosofihistorien, og som når den først var åpnet førte lenger og lenger vekk fra det kristne verdensbildet.

A New Kind of Christian av Brian McLaren

Den andre boka, A New Kind of Christian, er skrevet av Brian McLaren som av mange har vært regnet som den mest sentrale personen i den uklart definerte «emerging church«-bevegelsen, kort fortalt en uorganisert «strømning» av kristne som ser et behov for å redefinere og revitalisere samtalen rundt kristen tro og livsstil. Boka er skrevet i en slags romanform, selv om McLaren i en «disclaimer» presiserer at boka ikke av den grunn skal leses med tanke på litterære kvaliteter. Boken består hovedsaklig av samtaler mellom jeg-personen Daniel, en pastor som plages av stadig vanskeligere spørsmål omkring den formen for kristendom han selv preker, og en eks-pastor med kallenavnet Neo som representerer en radikalt annerledes måte å se Gud, verden og det kristne budskapet på. Gjennom samtalene deres får leseren del i veldig interessante meningsutvekslinger der det ikke alltid er gitt at noen av personene representerer forfatterens syn 100%, selv om det nok ofte ligger nærmest Neos. Til sammen danner samtalene en skisse til en slags dekonstruksjon av vår tids kristendom, og delvis et paradigmeskifte i synet på kristen tro – ikke et nytt budskap, men en grunnleggende ny måte å snakke og tenke om kristen tro på.

Det interessante er som sagt at de to forfatterne har to ganske ulike vinklinger på begrepet «postmoderne». Schaeffer mener med «postmoderne» først og fremst en bestemt gruppe filosof(i)er som utgjør idéhistoriens seneste utviklingstrinn (til da, i 1968), og det trinnet som tydeligst og mest grunnleggende har fjernet seg fra det han mener er et kristent verdensbilde. Særlig gjelder dette oppløsningen av troen på at det eksisterer sannhet, og på at det kan finnes en modell som kan inkorporere all viten i et enhetlig system, noe som har vært mange filosofers uttalte mål. For Schaeffer utgjør altså det postmoderne verdensbildet en slags trussel, eller rettere sagt en enorm utfordring: Han mener at de kristnes største oppgave ligger i å kommunisere det kristne budskapet til en generasjon som ikke lenger deler det samme grunnleggende verdensbildet og synet på livet, mening, sannhet og en rekke andre sentrale temaer.

For McLaren er «postmoderne» mer en generell merkelapp på tiden vi nå lever i. Han hevder at kirken og kristendommen i de siste århundrene har vært svært preget av de rådende tankene og idealene som kjennetegnet «moderniteten» (erobring, mekanisering, vitenskap, analytisk tenkning, konsum, individualisme etc.), men at kristne til alle tider må børste vekk dette støvet og gjenoppdage de grunnleggende og bakenforliggende sannhetene som konstant må inkarneres i nye ord og bilder for å forbli de samme.

De to forfatterene er altså enige i at kristne bedre må forstå tankene og verdiene i den tiden de lever i for å kunne kommunisere budskapet sitt, men der Schaeffer peker tilbake på et «kristent verdensbilde» som han definerer forholdsvis tydelig, er McLaren langt mer spørrende og forskende i sitt forsøk på å avdekke noe slikt. McLaren har ikke den samme troen på et slags «tidløst språk» og systematisk definert verdensbilde. Snarere vektlegger han at kommunikasjon alltid avhenger av en bestemt kontekst, og stiller for eksempel spørsmålet om ikke også Jesus selv ville brukt helt andre formuleringer, bilder, analogier og metaforer, hadde han skullet forkynne om seg selv til Vestlige kristne i dag. Kunne bildet om «Guds rike» kanskje like gjerne blitt «Guds familie», «Guds nettverk» eller «Guds historie» i vår kultur?

Nettopp denne lille ulikheten i vektlegging gjør at jeg i retrospekt er glad for at jeg leste de to bøkene samtidig, ikke minst fordi jeg fikk brynet meg litt ekstra mot de svimlende tankene i begge bøkene. Kanskje jeg skal fortsette å lese disse to forfatterskapene parallelt?

Hans Ivars 2. tese: Læringskurven ved nye interesseområder

31. januar 2011 § Legg igjen en kommentar

Etter å ha levd i snart tretti år har jeg akkumulert en liten porsjon livsvisdom som det ville være egoistisk å holde for seg selv. Det er tross alt snakk om visdom jeg tilfeldigvis, eller nærmest ved en serie uhell, har snublet over. Som dette:

Når en får et nytt interesseområde, går læringen gjennom disse tre lett gjenkjennelige stegene:

  • A: En innser at interesseområdet eller kunnskapsfeltet eksisterer. Litt som å oppdage en ny dør i sitt eget hus. En føler seg dum som ikke har hatt øynene åpne for dette før, og motivasjonen for å sette seg mer inn i materien stiger. Går på biblioteket (etc).
  • B: En er i gang med å lese sine første par bøker om emnet (etc.), og motivasjonen går rett til værs. En føler seg raskt som en av «de innvidde», og har alt meldt seg inn i sin første forening, samt flagget sin interesse høyt og skingrende for alle som vil høre. Sliter med å konsentrere seg om noe som helst annet.
  • C: En innser (på en hard og brutal måte) at emnet eller feltet var en hel del mer omfattende enn det virket i den første boka, og at det trolig vil ta en livstid med beinharde studier eller trening å virkelig skaffe seg oversikt eller evner verdt å skilte med.

Etter å ha nådd punkt C, står man som oftest igjen med to alternativer: Å gå plystrende videre og prøve å glemme hele greia, eller å gjøre en eller annen hard prioritering for å jobbe seg videre inn i materien. Eventuelt kan man definere et tredje alternativ, nemlig å beholde interesseområdet som et slags «hobbyprosjekt», der man legger til side alle ambisjoner og klarer å glede seg over å lære det lille man klarer. Det siste er kanskje ofte det mest fornuftige, iallfall for folk som meg med allsidighet som et ideal. Men jeg synes også det er det vanskeligste alternativet.

Jeg vil forresten ikke helt utelukke at det faktisk finnes mennesker der ute som har realistiske forventinger til hvor mye det er mulig å lære seg i løpet av et liv, men jeg er iallfall ikke en av dem. Jeg mener, en gang trodde jeg faktisk at det gikk an å leve av å lese tegneserier …

Trosmøte utenfor kirken

20. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

En liten pause fra Japan-manien min nå om dagen. Dette er en reprise av en sak jeg skrev for avisen Vårt Lands spalte Tro, Etikk og Eksistens 31.05.2010. Det var et intervju med den svenske forleggeren Dan-Erik Sahlberg. Han har spilt en vesentlig rolle i å gjøre bøker om spiritualitet og eksistensielle spørsmål til bestselgere og gjenstand for de mest populære bokmesse-programpostene i Sverige, noe som foreløpig virker fjernt i den norske bokbransjen.

Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010

Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010

Kanskje finnes det mer tro i våre sekulariserte samfunn enn vi kan se ved første øyekast? Det gjelder bare å bli oppmerksom på den.

Det har kanskje vært en tid da de aller fleste skandinaver gikk regelmessig i kirken, og kirken hadde en selvsagt posisjon i samfunnet. I dagens sekulariserte samfunn er imidlertid situasjonen svært annerledes. Kristne ser ut til å miste innflytelse på mange arenaer i samfunnet. Mange kristne har kalt utviklingen for en «avkristning».
– Et annet synonym for sekularisering kan være «religiøs forandring». Det siste er et begrep med mer muligheter i seg, sier Dan-Erik Sahlberg (48), tidligere forlagssjef i svenske Cordia forlag. Han er kanskje mest kjent for å ha vært med på å forandre profilen til forlagene han har arbeidet i, fra kun å være interne forlag for egne kirkesamfunn, til å nå forholdsvis bredt ut. Innsatsen med Bibel 2000 skaffet ham en pris som «Årets markedsfører» i Sverige.

Positiv sekularisering
Utviklingen i Sverige tyder på at sekulariseringen nå har gått hele runden, mener Sahlberg.
– Hele perioden fra 50- til 80-tallet var preget av oppgjør med statskirken og kritikk av kirkemonopolet. I dag har troen i stor grad blitt flyttet til den private sfæren, særlig etter at skillet mellom kirke og stat ble virkelighet i år 2000. Jeg synes faktisk det har vært en veldig bra prosess, for den lange tradisjonen med en «enhetskultur» har gitt lite rom til å snakke om hva troen egentlig er og hva den betyr for enkeltmennesker – lite rom for å nærme seg de eksistensielle spørsmålene. I stedet har det handlet mest om institusjonene. Men i et sekularisert samfunn, må kirken tilpasse seg det positive med sekulariseringen, sier Sahlberg.
– Har du eksempler på hva du mener er positive sider ved sekulariseringen?
– Ja, blant annet at den myndiggjør både mennesker og Gud i forholdet til hverandre. Man er ikke lenger kristen bare fordi man er norsk eller svensk, men fordi det er ens eget valg.
Sahlberg mener at denne individualiseringen av troen og det endrede åndelige klimaet var spesielt synlig i Sverige på 80-tallet og fremover, med fremveksten av New Age-bevegelsen.
– Slik jeg ser det, snudde det store samfunnsprosjektet på denne tiden mer innover i mennesket, og fokuserte på hvordan man kan takle sine egne problemer. For mange mennesker med en eksplisitt åndelig søken ledet dette til New Age, og for noen av dem videre inn i kristen mystikk, som også mange kristne begynte å gjenoppdage. Dette kunne vi blant annet se i bokutgivelsene på 70- og 80-tallet, da mange av de klassiske kristne mystikerne ble gitt ut i nye utgaver.
– Hva tror du dette var et uttrykk for?
– Jeg tror det dreide seg om en generasjon i 40-årene og eldre, som oppdaget at 60- og 70-tallets idealisme sakte hadde glidd over i materialisme. Mange opplevde nok at dette skapte et eksistensielt tomrom som ble større og større, sier Sahlberg.

Kulturens røtter
Men slett ikke alle har umiddelbart søkt mot det åndelige. Sahlberg mener også å ha sett en litt annerledes trend i sekulariseringen:
– En annen bevegelse er den økte betoningen på etikk, moral og verdier i samfunnsdebatten. Når den ene institusjonen som har stått som leverandør av dette, altså statskirken, ikke lenger har denne rollen, så oppstår det et vakuum som må fylles av noe. Dette «noe» ble politiske prosjekter som menneskerettigheter og ytringsfrihet. Men mange forstår jo instinktivt at disse ideene også må komme fra et sted, og ser at røttene i kulturene våre ofte finnes i religionene – i vår vestlige kultur først og fremst i kristendommen, sier Sahlberg.
Han oppfatter denne mer intellektuelt baserte tilnærmingen som typisk for en viss gruppe mennesker:
– I de kretsene jeg har beveget meg, har jeg sett disse tankene særlig blant intellektuelle mennesker og kunstnere. Jeg har inntrykk av at mange av dem jeg møter er følsomme mennesker av natur, som for eksempel er svært åpne for estetiske budskap formidlet gjennom kunst. Jeg har også sett mange eksempler på mennesker som har opplevd ting i sitt eget kunstneriske virke som, til slutt, har ledet dem frem til en tro.

Finne troen
Gjennom sitt virke som forlegger har Dan-Erik Sahlberg selv vært i kontakt med mange mennesker som har opplevd å finne troen på uventede steder og måter, og som har skrevet om opplevelsen. En av dem er den anerkjente svenske forfatteren og poeten Maria Küchen. På et tidspunkt ble Küchen innbudt av Svenska kyrkan til et salmeprosjekt, der en gruppe skribenter skulle reise til et kloster i Italia for å arbeide med svenske salmer for 2000-tallet.
– Mens hun var på dette klosteret, opplevde hun plutselig å høre en stemme som sa «Det er jeg», og hun var helt klar på at det var Guds stemme hun hørte, forteller Sahlberg.
– Det er mange andre som sier de har hatt en slik dyp, eksistensiell opplevelse i livet, men som ikke vet hvordan de skal gå videre med det, og til slutt renner det bare ut i sanden. Men Maria Küchen skjønte at hun ikke kunne gå forbi dette. Hun gjorde dog ikke som mange andre gjør, og prøvde å finne en menighet som passet for henne. I stedet gikk hun rett til nærmeste, kjedelige, vanlige Svenska kyrkan-menighet, der hun snakket med presten og etter hvert ble døpt og konfirmert.

Utenfor kirken
Sahlberg forteller at han synes han har sett mye spor av tro fra mennesker langt utenfor kirkens vegger, men presiserer at det å se denne troen ofte avhenger av øynene som ser:
– Hvorvidt man får øye på denne troen, avhenger ofte av hva slags syn man har på kunst og kultur. Hvis man opererer med et klart skille mellom «oss» og «dem», «kristen» og «sekulær», hvem som er innenfor og utenfor, da ser man kanskje ikke disse sporene så tydelig. Men jeg liker uttrykket semper major, «alltid større» – Gud er alltid større enn våre tenkte systemer og rammer, og han virker utenfor dem. Og hvis vi er åpne, kan vi få se det, sier Sahlberg, som også er opptatt av at man ikke skal tenke for snevert om hvilke veier som kan føre mennesker til tro.
Sahlberg mener kirken har mye å gi til menneskene utenfor, men at den ofte ikke lykkes så godt i å kommunisere bra utad. Han tror at en av mange årsaker til dette, kan være at vi i kirken møter stemmene til offisielle representanter som snakker på vegne av en institusjon, mens vi i kulturen og kunsten oppfatter avsenderne mer som personlige og frie fra bindinger, noe mange oppfatter som mer troverdig.
– En kirke er naturligvis en felles teologisk og sosial kontekst, og er man biskop eller pastor, så har man jo dette fellesskapet i ryggen og må tilpasse seg det. Men når det er sagt, så skaper slike roller kanskje ikke de mest interessante stemmene som folk vil høre på. Da er det nok for eksempel mer interessant med dem man kan kalle «kristne kulturpersonligheter»: Mennesker i offentligheten som alle vet at er kristne, men som ikke bare snakker om troen sin for kirkens del, men til intellektuell stimulans for andre og som en naturlig del av livet. Problemet er at det gjerne er for få mennesker som har evnen til å ha denne rollen. Biskoper får for eksempel veldig sjelden denne rollen, på grunn av embetet de har.

Til stede
Et unntak er Martin Lönnebo, tidligere biskop i Linköping, som også er kjent for et stort forfatterskap.
– Han var en mann som folk også hørte på da han var biskop, for han hadde en tydelig visdom og var så grunnfestet. Men etter at han pensjonerte seg, har han allikevel kunnet være mye friere og mer personlig, nå som han ikke har det ansvaret som ligger i selve vervet. Da tror jeg man kan møte mennesker på en litt annen måte, sier Sahlberg.
– Hva mener du er kirkens største utfordring overfor de menneskene som i utgangspunktet er kirkefremmede?
– Jeg tror den største utfordringen er i det hele tatt å være til stede i det offentlige rom, et rom som består av mange deler. En del er kulturen og kunsten, der eksistensielle spørsmål om liv, død, krig, mislykkethet, kjærlighet og lignende temaer bearbeides hele tiden. Videre finner veldig mye av det offentlige rom sted i nyhetsmedia, som i sin natur er raske, spissete og konfliktorientert. Skal man presentere tro i media er det viktig å vite hvordan media virker, og for å være ærlig fraråder jeg ofte folk å stille i debattprogrammer og lignende, fordi jeg har mer tro på samtalen, sier Sahlberg.
Et eksempel er bokmessen i Gøteborg, der det siden 1999 har vært en egen scene under vignetten Se Människan. Der arrangerer kirken samtaler med kjente forfattere og kulturpersonligheter, som gjerne stiller opp.
– Media har ofte har en klar idé om hvor de vil ha religion. På den ene siden har vi tv-gudstjenester, der man så og si bare setter et kamera inn i religionens egen verden. Og på den andre siden har man konfliktsakene i nyhetene, om homofili, kvinnelige prester og så videre. Det er veldig sjelden at en vanlig kristen person får mulighet til å fortelle hvordan han eller hun lever, tenker, tror, går gjennom kriser og slike ting. Hvorfor er det sånn? spør Sahlberg.

Inn i kirken
Tro kan fødes utenfor kirken, men den kan ikke overleve i lang tid utenfor kirken, mener Sahlberg. Han legger ikke skjul på at mange kirkefremmede kan oppleve veien inn i kirken som enda lenger og tyngre enn selve veien til troen.
– Noe av den vanligste kritikken mot kirken, er at den presenteres som «en ferdig pakke», som man kun kan svelge hel. Jeg mener ikke at kirken skal være vid åpen for alle meninger heller, men mange savner en tydelighet på at det finnes et stort spekter av meninger som er representert i kirken. Jeg tror det viktigste er at kirken har et sterkt, levende og tydelig sentrum som menneskene kan bevege seg mot, og ikke at den setter opp gjerder av regler og meninger som man må passe på å befinne seg innenfor, sier Sahlberg.
– En annen stor utfordring, særlig for folkekirkene som er overalt der folk bor, er å møte kirkefremmede folk som har hatt eksistensielle opplevelser i gode samtaler. Jeg tror det er veldig viktig at man ikke møtes med holdninger som at opplevelsen høres for karismatisk og sprø ut, eller at den bortforklares og rasjonaliseres med religionspsykologi, eller til og med at opplevelsen man har hatt ikke følger en korrekt teologi.

Dan-Erik Sahlberg

Dan-Erik Sahlberg

FAKTA DAN-ERIK SAHLBERG:

  • Programsjef på det økumeniske kultur- og kurssenteret Sigtunastiftelsen (www.sigtunastiftelsen.se)
  • Tidligere forlegger i de kristne bokforlagene Libris og Cordia. Cordia var også utgiver av de svenske tidsskriftene Pilgrim og Trots Allt.
  • Ble i 2000 kåret til Årets markedsfører i Sverige for sitt arbeid med lanseringen av bibeloversettelsen Bibel 2000 som solgte over en million eksemplarer.
  • Sluttet i Corda i 2006, etter at det opphørte som selvstendig forlag og ble tatt opp i eierforlaget Verbum.
  • Where Am I?

    You are currently browsing entries tagged with eksistensiell at Hans Ivar Stordals blogg.