Ukas lenker: Oversettelse, sjangerkollisjon og husmorrollen
29. mai 2011 § Legg igjen en kommentar
På denne bloggen har jeg hittil prøvd å styre unna ren lenkeblogging, men nå har jeg bestemt meg for å prøve et lite eksperiment. I en tid framover skal jeg prøve å kjapt redigere ukentlige samlinger av artikler, lenker og evt. andre kulturuttrykk jeg har hatt glede av den siste tiden.
1. Oversettelseskrigen: Jeg holdt på å ramle ut av stolen da jeg for litt over to uker siden leste en bokanmeldelse i Morgenbladet. I teksten, som attpåtil hadde forsidehenvisning, utfører anmelderen Herman Willis et så nådeløst og målrettet totalslakt av oversetter Fartein Jonassens norske romanoversettelse, at jeg aldri kan huske å ha lest maken.Som f.eks. dette:
Hadde det ikke vært for en rekke svært dårlige oversettelser fra Gyldendal de siste årene, hadde jeg anmeldt denne til litteraturpolitiet med påstand om lovens strengeste straff: inndragning av opplaget. (Herman Willis)
Men da jeg akkurat hadde kommet meg av befippelsen, uka etter, kom det jommen et tilsvar fra oversetteren som satte anmelderen og anmeldelsen i et særdeles dårlig lys (bill.mrk. Google), samt et fra Norsk Oversetterforening. Og som jeg trodde, uka etter var det ikke noe tilsvar fra anmelderen, som tilsynelatende har funnet det best å ligge lavt. (Selve anmeldelsen er dessverre bare for MB-abonnenter, men ikke strengt nødvendig for å nyte del 2 og 3 av eposet.)
EDIT: (Så kom det altså til slutt et gjensvar på saken: Morgenbladet forsvarte på lederplass Willis for at han, javel, kanskje hadde tatt noen snarveier, men likevel var så fordømt god til å skrive SINT, og at han derfor er en uveruderlig stemme i norsk presse. De presiserte dessuten at Willis hadde utformet kritikken mot oversettelsen helt uten bruk av Google. Willis, på sin side, lot anklagen om googling stå ukommentert, som en enorm elefant på avissiden, men kom med et slags merkelig tilsvar om at han fra nå av kun vil anmelde litteratur i original språkdrakt. Ja ja, det er jo noen som heller later som ingenting enn å trekke opp buksesmekken når folk peker.)
EDIT 2: (… og jommen fikk ikke saken ytterligere sving i dag, 10. juni. Det var tydeligvis flere som syntes Morgenbladets håndtering av saken var klønete. Og ja, Morgenbladet og Willis, det heter faktisk Galileasjøen nå for tiden.)
Saken fikk meg forresten til å tenke på en artikkelserie New York Times Book Review publiserte for en tid tilbake, med den selvransakende tittelen «Why Criticism Matters». En av artikkelforfatterne gjør et poeng av at litteraturkritikk er den eneste formen for kulturkritikk som bruker samme form som det kritiserte verket – som om en teateranmelder skulle lage et teaterstykke om et teaterstykke – og at dette faktum betyr at det må være et forhold mellom kvaliteten på verket og kvaliteten på anmeldelsesteksten:
A badly written book review is worse than a badly written political speech or greeting card or poem; a badly written review is self-canceling, like a barber with a terrible haircut. (Sam Anderson, NYT.com)
Hvis det er tilfelle, må jeg si at oversetter Fartein Jonassen vant saken over overlegent, for tilsvaret hans er rett og slett glitrende skrevet, og levner forholdsvis liten tvil om oversetterens evner …
Når jeg først er inne på oversettelse, syntes jeg også denne artikkelserien (Del 1 og del 2) om å oversette Tolkien, av Tolkien-oversetter Nils Ivar Agøy, var vel anvendt tid. Men nå er jeg jo forholdsvis interessert i Tolkien, så det er kanskje ikke så rart.
2. Sjangerkollisjoner: På science fiction-bloggen io9.com leste jeg en veldig morsom artikkel om hvordan man skriver en vellykket sjanger-mashup. Teksten fungerer, som forventet, mer som en diskusjon om hva sjangere egentlig er, enn som en virkelig instruksjonsbok.
3. Husmorrollen: Denne morsomme artikkelen, etter sigende hentet fra en heimkunnskapsbok fra 50-tallet, var innmari morsom lesning. Ikke minst var det et ekstremt tydelig eksempel på at idealer og tidsånd kan forandre seg ganske fort. Jeg lurer også på om menn selv virkelig trodde på at deres lønnede arbeid var så utrolig mye mer slitsomt enn det arbeidet kvinnene gjorde med hus og barn. Nå ja, la oss ikke begynne på den debatten …
Hans Ivar Stordals blogg 
Legg igjen en kommentar