Oversatt ny bok av Tomas Sjödin: «Det er mye man ikke må»
24. april 2015 § Legg igjen en kommentar
Den svenske forfatteren Tomas Sjödin kan i dag legge en ny bok til sin liste over norske utgivelser: hans nyeste Det er mye man ikke må. Denne er også oversatt av undertegnede, i likhet med hans forrige Mens du hviler. Den nye boken har ikke ett enkelt tema, men består av 77 kortere tekster Sjödin opprinnelig har skrevet som fast spaltist for sin lokale avis Göteborgs-Posten. Det betyr at boka egner seg godt for å lese korte stykker nå og da, kanskje som en slags andaktsbok eller nattbordbok.
Forlaget skriver på omslaget:
Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom, eller som en leser skrev: «En god spaltist beskriver noe man allerede visste, men ikke har tenkt på.» Kanskje er det nettopp derfor Tomas Sjödin er blitt en høyt verdsatt skribent. Det er mye man ikke må inneholder 77 refleksjoner hvor det særlig er tre temaer som går igjen: tiden, kjærligheten og troen. Sjödin protesterer mot prestasjonssamfunnet og alt- vi-må-rekke-før-vi-dør-jaget. Han beskriver kjærlighetens gode krav og viser hvordan troen leter seg inn i alle livets kriker og kroker og alltid er en del av det hele.
Mer The Walking Dead på norsk
9. september 2014 § 1 kommentar
Det har gått lang tid siden den første utgaven av The Walking Dead kom ut på norsk (se her), oversatt av undertegnede. I mellomtiden har Egmont prøvd seg med en bladutgivelse, og deretter så det lenge litt mørkt ut. Nå starter imidlertid bokutgivelsene opp igjen, etter at svenske Apart Förlag har inngått et samarbeid om distribusjon og utgivelse med Minuskel forlag. Det betyr at de som kjøpte bok 1 på norsk, inkludert mange biblioteker, endelig kan få fortsettelsen på samme språk og i samme ytre drakt.
Bind 2 er nylig kommet ut i Narvesen-kiosker (se hvilke kiosker den kan kjøpes i her), og er på vei ut i bokhandler i skrivende stund. Bind 3 skal slippes omtrent 1. november. « Read the rest of this entry »
«Mens du hviler» av Tomas Sjödin – Oversatt bok
9. juli 2014 § 3 kommentarer
I disse dager slippes en bok jeg har oversatt i vår. Den er skrevet av den svenske forfatteren Tomas Sjödin, og har fått den norske tittelen Mens du hviler.
Sjödin og bøkene hans har betydd mye for meg i de par årene som har gått siden jeg «oppdaget» ham (mer om det her). Han er en personlig og presis stemme som makter å snakke om store og svevende temaer på en befriende lite pompøs måte, men en måte som skaper både gjenkjennelse og lengsel. Han har på en måte et språk som et isfjell –både solid og med sore dyp under overflaten. Det var derfor vanskelig, for vanskelig, å takke nei til oppdraget, til tross for deltidspappapermen jeg har hatt dette året.
Som tittelen røper, handler denne boken om å hvile. Og mer presist, om å hvile regelmessig. Om å hvile selv før vi har fortjent det, selv før vi er ferdige med alt som skal gjøres. Om hva sabbaten, eller en regelmessig hviledag, har å tilføre oss i det sekulariserte, individualistiske, post-kristne Skandinavia. Men Sjödin løfter tematikken elegant over enkle selvhjelpsformler og «syv skritt til et bedre liv», noe som lett kunne gjort hvile til enda en aktivitet å skvise inn i en allerede overfylt kalender. Han formidler til hode og hjerte i likt monn, og makter å skrive en slags tilfredsstillende hybrid av selvbiografisk prosa, essayistikk, forkynnelse og religions- og kulturhistorie. Resultatet er trolig til større hjelp for selvet enn de fleste selvhjelpsbøker. « Read the rest of this entry »
The Walking Dead: Nominert til Sproingprisen og bladaktuell
19. april 2013 § 2 kommentarer
To små oppdateringer om zombietegneserien The Walking Dead, som jeg i fjor oversatte for Apart Forlag: Bok 1, Til døden skiller oss ad, er nylig blitt nominert til Sproingprisen, Norges gjeveste pris for tegneserier, i kategorien beste oversatte tegneserie i 2012. Jeg tror nok ikke jeg skal ta noe av æren for dette, men uansett er det gledelig med
I tillegg er serien nå også straks aktuell som månedsblad! Ja, du leste riktig. Det skulle ta sin tid, men den 6. mai kommer altså første utgave av månedsbladet The Walking Dead ut i bladhyllene i butikker og kiosker over hele landet, utgitt av min gamle arbeidsgiver Egmont Serieforlaget og distribuert gjennom BC. Hvert blad inneholder to amerikanske blader, altså snaut femti sider tegneserie, pluss en liten snutt med noe redaksjonelt stoff. Jeg håper mange nye lesere plukker det opp, inspirert av tv-serien, og samtidig at Egmont har tålmodighet til å satse iallfall et halvt års tid, til materialet i bladene kommer forbi det allerede publiserte materialet.
Jeg må også nevne at to andre utgivelser jeg så vidt har hatt de lange, tynne fingrene mine borti (språkvask) også er nominert til Sproingprisen i kategorien beste oversatte serie, nemlig Minuskel forlags Aya fra Yopougon og Skyttergravskrigen. Gratulerer så mye til Minuskel og oversetter Alexander Leborg!
Bibelspråk for barn: Å oversette en barnebibel
30. november 2012 § Legg igjen en kommentar
I våres ble jeg bibeloversetter. Jepp, Bibelen 2011 er så 2011. Derfor satte jeg i gang å oversette min egen Bibelen 2012, eller som den egentlig heter, Mine Bibelfortellinger. Det er en forholdsvis tradisjonell barnebibel for aldersgruppen 4–7 år, som først og fremst fokuserer på de mest kjente historiene. I tillegg til selve oversettelsen gjorde jeg også satsen (altså å sette teksten inn på sidene i InDesign, lage typografiske maler og tilpasse tekstflyten til bildene etc.).
Selve tekstene var engelske parafraser, men i arbeidet med oversettelsen syntes jeg ikke det var tilstrekkelig å forholde meg til de engelske tekstene. Det finnes en etablert tradisjon for å oversette Bibelen til norsk, med navn, uttrykk og begreper som har vært brukt i hundrevis av år, og jeg følte det var relevant å ta aktivt stilling til det norske bibelspråket underveis. Oversettelsen ga meg derfor en god grunn til å lese Bibelen 2011 litt nøyere enn jeg ellers ville gjort, siden det ofte var interessant å skjele til valgene som er tatt der. Men for all del, det står uansett lite om både kjøtt og jomfruer i en barnebibel. « Read the rest of this entry »
Stadig flere kvalitetstegneserier på norsk: NTFs kanon seks år senere
16. november 2012 § 1 kommentar
I 2006 tok styret i Norsk Tegneserieforum (som jeg var med i) initiativet til en kåring av verdens 25 beste tegneserier som ikke var oversatt til norsk (se bildet til venstre eller i tekstform nederst)l. Jeg hadde ikke ventet den gangen at drøyt seks år senere ville hele ti av titlene være utgitt på norsk.
Per i dag er altså disse ti utgitt: 1. Palestine (Palestina) og 3. Buddha på Gyldendal, 2. Jimmy Corrigan og 4. Epileptic (Epileptisk) på No Comprendo Press, 5. Blankets (Tepper), 8. Blacksad og 18. The Tale of One Bad Rat (Eventyret om den slemme rotta) på Egmont Serieforlaget, 22. Pyongyang på Aschehoug og nå altså både 24. Skyttergravskrigen og 25. The Push Man and Other Stories (Kikkeren) på Minuskel Forlag. I tillegg til en lang, lang rekke andre gode tegneserier, så klart. « Read the rest of this entry »
The Walking Dead – zombietegneserien som ikke handler om zombier
7. juni 2012 § 3 kommentarer
I disse dager, i tid for Oslo Comics Expo, lanseres første bind av den amerikanske tegneserien The Walking Dead på norsk, fra det opprinnelig svenske forlaget Apart Forlag. Jeg har oversatt boken, og har i prosessen rukket å bli ganske hekta på serien. Det er derfor på høy tid å introdusere den så vidt her på bloggen.
The Walking Dead ble påbegynt allerede i 2003, og har således rukket å gå lenge for et uavhengig publisert månedshefte. Så har den da også blitt en enorm suksess som stadig kaprer minst to-tre plasser på NY Times’ liste over de ti mestselgende tegneseriene der borte. For ikke å snakke om at serien nå har blitt en suksessrik TV-serie, et medium med (dessverre) langt større gjennomslagskraft enn tegneserier. Men hvordan har en tegneserie om zombier (for det er altså det det er – på et vis) klart å oppnå denne populariteten? « Read the rest of this entry »
Bibelen som litteratur
30. januar 2012 § 1 kommentar
Jeg var en av mange som hadde en utgave av Bibel 2011 både på ønskelista og under treet i jula som var. Utgaven jeg ønsket meg, og fikk, var den såkalte litteraturutgaven. Vekk med flortynt papir, myke skinnpermer, gullkanter og «hellig bok»-konnotasjoner. Dette er en utgave der bibelteksten er ribbet for versenummer og (nesten) kapittelinndelinger, brukket i kun én spalte (som i en vanlig roman) med litt større skrifttyper, med mer luft rundt satsflaten, trykt på et tykkere papir (et litt gult 60g) og innbundet med stive permer og tekstilbind i tre separate bøker, alle behørig plassert i en kassett. Tanken er at bibelteksten skal kunne leses på samme måte som man leser de fleste andre bøker, mer som litteratur enn som et oppslagsverk. Bøkene er for øvrig designet av Aud Gloppen fra Blæst design, i mine øyne en av Norges absolutt dyktigste bok- og tidsskriftdesignere, iallfall for titler med litt tyngde. Og selv om tekstilbindet i blasse farger nærmer seg en pastisj på typiske samleutgaver av kanonisert litteratur, synes jeg alt i alt bøkene er meget smakfulle.
Bibelselskapets insistering (både eksplisitt og i form av denne utgaven) på at Bibelen gjerne kan leses som «vanlig litteratur», har også hatt en interessant effekt, nemlig at opptil flere toneangivende medier har ryddet spalteplass for å anmelde Bibelen og dens nye språkdrakt. Morgenbladet har plukket ut noen bøker, som Forkynneren og Jesaja, og anmeldt dem separat. I Klassekampen har de anmeldt både nynorsk- og bokmål-utgaven grundig, med litt varierende fokus. En skriftdesignerkompis av meg, Frode Bo Helland, har også skrevet en interessant anmeldelse av det typografiske arbeidet i denne og andre Bibel 2011-utgaver. « Read the rest of this entry »
Jimmy Corrigan – Verdens beste tegneserie?
10. juni 2011 § 2 kommentarer
Vinneren av Sproingprisen 2010 for beste oversatte tegneserie ble ikke overraskende Jimmy Corrigan – den smarteste gutten i verden (No Comprendo Press, 2010) av Chris Ware, selv om konkurransen i år var forholdsvis tøff. Serien har ved en rekke anledninger blitt utropt til verdens beste tegneserie eller grafiske roman (sic), også her til lands av en ekspertjury i regi av P2 i 2007. Og jeg antar at hvis man først skal forutsette at noe kan være «verdens beste tegneserie», så kan kanskje Jimmy Corrigan være en kandidat. Det får så være at det blir litt som å si at Ulysses eller På sporet av den tapte tid er verdens beste roman, noe som etter alt å dømme også kan sies, uten at det nødvendigvis betyr så mye for for så mange. Men ikke misforstå meg, prisen var 100 % velfortjent.
På overflaten er boken en slags slektssaga om de brutte og elendige farsrelasjonene i familien Corrigan. Hovedpersonen er 36 år gamle (surprise, surprise) Jimmy Corrigan fra Chicago, som i voksen alder plutselig får høre fra sin hittil helt fraværende og ukjente far. Med en nysgjerrighet og et farsfigur-savn som bare så vidt overstiger frykten for det nye og ukjente, reiser han på besøk til faren i Michigan. Boken beskriver den korte tiden de to får dele, og deres klønete, hjelpeløse og til dels mislykkede forsøk på å lære hverandre å kjenne – på å innlede det som tilsynelatende har potensial til å bli begges første ekte, dype og nære relasjon til et annet menneske. Trolig har det bidratt til bokens kultstatus at skaperen selv har gjennomgått et liknende forhold til sin egen far – etter eget sigende beløp den samlede kontakten deres seg til noen få «awkward hours.»
Samtidig følger vi også Jimmys bestefar som liten gutt i Chicago på slutten av 1800-tallet, en historie som tematisk går nærmest parallelt med hovedhistorien. Jimmys bestefar er som karakter mer eller mindre identisk med Jimmy, på mange måter er det snakk om «en alternativ gjenfortelling av Jimmys oppvekst». Når historien i tillegg er såpass lik hovedhistorien i tone og stemning, fører det til at de to historiene snarere flyter sammen med enn kontrasterer hverandre. Tilbakeblikkene, som sikkert fyller omtrent halvparten av boka, tilfører imidlertid mye i form av rike miljøskildringer, visuelt storslagne scener(som verdensutstillingen i Chicago) og noen gode bikarakterer. Også noen av sekvensene med mest emosjonell bevegelse, nerve, intensitet og fremdrift i plott befinner seg i denne delen.
Jimmy er innadvendt, usikker og helt ute av stand til å relatere sunt og normalt til andre mennesker, særlig kvinner. Dette kommer særdeles tydelig fram i historien, siden Jimmy stort sett er ute av stand til å si noe som helst, for ikke å snakke om fullføre en setning. Dette visualiseres nydelig gjennom at Ware bare i liten grad viser bikarakterenes ansikter. Like ofte kuttes hodene fra billedrammene, som for å la leseren se verden gjennom Jimmys skamfulle, nedslåtte øyne. Men om det visuelt sett er en styrke, så er det etter min mening en svakhet for boken som roman (i den grad man kan kritisere den på det premisset – det merkes jo at boken opprinnelig ble publisert som føljetong). I store deler av boken med lot jeg meg begeistre over Wares evne til å skildre stemning og karakter gjennom vart skildrede detaljer i den uforløste og klønete dialogen (som stort sett består i at andre snakker til Jimmy og at han stotrer ufullendte setninger tilbake). Etter hvert som bokens nær 400 sider passerer, synes jeg imidlertid at disse skildringene gradvis mister en del av sin sjarm og stilistiske effekt, og snarere bidrar til en opplevelse av noe litt uforløst. Til å begynne med føles all tausheten nærmest ladet med innhold og spenning, men mot bokens slutt synes jeg boken svikter litt i struktur, helhet og tematisk behandling, for ikke å snakke om karakterutvikling, og ikke helt innfrir den forventningen jeg har til en roman på disse områdene. Og ja, enkelte vil sikkert mene at jeg banner i kirka, eller at jeg dummer meg ut og ikke har forstått at det er dette uforløste og stillestående og antiklimaktiske som nettopp er Wares geniale intensjon … men jeg har mine tvil.
Det er særlig på det grafiske og visuelle planet at dette er et tilnærmet fullendt og ekstremt imponerende verk. Alt fra sidenes utgangspunkt i et stramt rutesystem på 12×16 ruter til den nydelige og rike typografien som gjenspeiler ulike designperioder, til den utbrettbare plakaten som utgjør bokens smussomslag, til papirkunst-sidene som man nærmest må konsentrere seg for ikke å klippe, lime og brette i, til de mange ekstremt innovative visuelle og ikonbaserte løsningene som formidler skjematisk faktainformasjon på en glimrende måte, til de mange nyskapende virkemidlene for grafisk historiefortelling – alt dette er Wares sterke side, og et område han briljerer på.
Det skal også legges til at den norske versjonen, grafisk tilrettelagt av årets norske Sproingvinner Sindre W. Goksøyr, gjengir alt det typografiske og visuelle så perfekt som det overhodet kan tenkes å gjøre, og at minst en kvartpart av denne bokens Sproingpris i så måte tilfaller ham. At sidene egentlig skulle vært minst dobbelt så store for at bobleteksten skulle vært uanstrengt leselig, er ikke noe de norske utgiverne har ansvaret for – det ville dessuten dessverre ha gjort boken uhåndterlig stor.
Mitt eneste lille ankepunkt på det visuelle planet er dette: Til å være tegnet av en med så åpenbare ambisjoner og talenter innenfor visuell historiefortelling, overrasket det meg at serien stadig vekk var lite intuitiv å lese, med tvetydig bilderekkefølge (altså uten noen intendert effekt, med piler for å styre leseretningen etc.) som gjorde at jeg måtte tenke på hvilken rute som var den neste, litt som folk som leser manga for første gang. I min ordbok er det ikke god design å forstyrre innlevelsen, uansett hvor imponerende det ser ut. Men dette er egentlig flisespikking.
Så er Jimmy Corrigan virkelig verdens beste tegneserie? Tja, de som liker å si sånt må gjerne kalle den det. Den utvider iallfall de flestes oppfatning av hva som er mulig å gjøre med tegneseriemediet. Men verdens beste grafiske roman, med vekt på roman, det mener jeg det er en overdrivelse å kalle den.