Bibelspråk for barn: Å oversette en barnebibel

30. november 2012 § Legg igjen en kommentar

Mine Bibelfortellinger kom ut på Luther forlag i høst. Copyright © Luther forlag.

I våres ble jeg bibeloversetter. Jepp, Bibelen 2011 er så 2011. Derfor satte jeg i gang å oversette min egen Bibelen 2012, eller som den egentlig heter, Mine Bibelfortellinger. Det er en forholdsvis tradisjonell barnebibel for aldersgruppen 4–7 år, som først og fremst fokuserer på de mest kjente historiene. I tillegg til selve oversettelsen gjorde jeg også satsen (altså å sette teksten inn på sidene i InDesign, lage typografiske maler og tilpasse tekstflyten til bildene etc.).

Selve tekstene var engelske parafraser, men i arbeidet med oversettelsen syntes jeg ikke det var tilstrekkelig å forholde meg til de engelske tekstene. Det finnes en etablert tradisjon for å oversette Bibelen til norsk, med navn, uttrykk og begreper som har vært brukt i hundrevis av år, og jeg følte det var relevant å ta aktivt stilling til det norske bibelspråket underveis. Oversettelsen ga meg derfor en god grunn til å lese Bibelen 2011 litt nøyere enn jeg ellers ville gjort, siden det ofte var interessant å skjele til valgene som er tatt der. Men for all del, det står uansett lite om både kjøtt og jomfruer i en barnebibel. « Read the rest of this entry »

Advertisements

Ukas lenker: Oversettelse, sjangerkollisjon og husmorrollen

29. mai 2011 § Legg igjen en kommentar

På denne bloggen har jeg hittil prøvd å styre unna ren lenkeblogging, men nå har jeg bestemt meg for å prøve et lite eksperiment. I en tid framover skal jeg prøve å kjapt redigere ukentlige samlinger av artikler, lenker og evt. andre kulturuttrykk jeg har hatt glede av den siste tiden.

1. Oversettelseskrigen: Jeg holdt på å ramle ut av stolen da jeg for litt over to uker siden leste en bokanmeldelse i Morgenbladet. I teksten, som attpåtil hadde forsidehenvisning, utfører anmelderen Herman Willis et så nådeløst og målrettet totalslakt av oversetter Fartein Jonassens norske romanoversettelse, at jeg aldri kan huske å ha lest maken.Som f.eks. dette:

Hadde det ikke vært for en rekke svært dårlige oversettelser fra Gyldendal de siste årene, hadde jeg anmeldt denne til litteraturpolitiet med påstand om lovens strengeste straff: inndragning av opplaget. (Herman Willis)

Men da jeg akkurat hadde kommet meg av befippelsen, uka etter, kom det jommen et tilsvar  fra oversetteren som satte anmelderen og anmeldelsen i et særdeles dårlig lys (bill.mrk. Google), samt et fra Norsk Oversetterforening. Og som jeg trodde, uka etter var det ikke noe tilsvar fra anmelderen, som tilsynelatende har funnet det best å ligge lavt. (Selve anmeldelsen er dessverre bare for MB-abonnenter, men ikke strengt nødvendig for å nyte del 2 og 3 av eposet.)

EDIT: (Så kom det altså til slutt et gjensvar på saken: Morgenbladet forsvarte på lederplass Willis for at han, javel, kanskje hadde tatt noen snarveier, men likevel var så fordømt god til å skrive SINT, og at han derfor er en uveruderlig stemme i norsk presse. De presiserte dessuten at Willis hadde utformet kritikken mot oversettelsen helt uten bruk av Google. Willis, på sin side, lot anklagen om googling stå ukommentert, som en enorm elefant på avissiden, men kom med et slags merkelig tilsvar om at han fra nå av kun vil anmelde litteratur i original språkdrakt. Ja ja, det er jo noen som heller later som ingenting enn å trekke opp buksesmekken når folk peker.)

EDIT 2: (… og jommen fikk ikke saken ytterligere sving i dag, 10. juni. Det var tydeligvis flere som syntes Morgenbladets håndtering av saken var klønete. Og ja, Morgenbladet og Willis, det heter faktisk Galileasjøen nå for tiden.)

Saken fikk meg forresten til å tenke på en artikkelserie New York Times Book Review publiserte for en tid tilbake, med den selvransakende tittelen «Why Criticism Matters». En av artikkelforfatterne gjør et poeng av at litteraturkritikk er den eneste formen for kulturkritikk som bruker samme form som det kritiserte verket – som om en teateranmelder skulle lage et teaterstykke om et teaterstykke – og at dette faktum betyr at det må være et forhold mellom kvaliteten på verket og kvaliteten på anmeldelsesteksten:

A badly written book review is worse than a badly written political speech or greeting card or poem; a badly written review is self-canceling, like a barber with a terrible haircut. (Sam Anderson, NYT.com)

Hvis det er tilfelle, må jeg si at oversetter Fartein Jonassen vant saken over overlegent, for tilsvaret hans er rett og slett glitrende skrevet, og levner forholdsvis liten tvil om oversetterens evner …

Når jeg først er inne  på oversettelse, syntes jeg også denne artikkelserien  (Del 1 og del 2) om å oversette Tolkien, av Tolkien-oversetter Nils Ivar Agøy, var vel anvendt tid. Men nå er jeg jo forholdsvis interessert i Tolkien, så det er kanskje ikke så rart.

2. Sjangerkollisjoner: På science fiction-bloggen io9.com leste jeg en veldig morsom artikkel om hvordan man skriver en vellykket sjanger-mashup. Teksten fungerer, som forventet, mer som en diskusjon om hva sjangere egentlig er, enn som en virkelig instruksjonsbok.

3. Husmorrollen: Denne morsomme artikkelen, etter sigende hentet fra en heimkunnskapsbok fra 50-tallet, var innmari morsom lesning. Ikke minst var det et ekstremt tydelig eksempel på at idealer og tidsånd kan forandre seg ganske fort. Jeg lurer også på om menn selv virkelig trodde på at deres lønnede arbeid var så utrolig mye mer slitsomt enn det arbeidet kvinnene gjorde med hus og barn. Nå  ja, la oss ikke begynne på den debatten …

Cowboy Bebop og Samurai Champloo: To nydelige nær døden-scener

11. mars 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en liten hyllest til to scener som har gjort enormt inntrykk på meg, fra animeseriene Cowboy Bebop og Samurai Champloo. Hvis du har sett seriene, husker du helt sikkert disse scenene – hvis du ikke har sett dem, håper jeg at de kanskje gjør deg nysgjerrig på seriene. Eller i det minste lar deg inspirere av den mesterlige historiefortellingen.

Vanligvis mener jeg nok at det er en slags svakhet for en kunstner å gjenta seg selv, men likevel kommer jeg ikke unna at mange av mine favorittregissører, -forfattere og -musikere stadig kretser rundt de samme temaene – og at jeg elsker dem for det! Aller tydeligst er dette faktisk innenfor anime, der dette er et veldig fremtredende trekk ved alle mine fire favorittregissører: Hayao Miyazaki (Min nabo Totoro, Chihiro og Heksene m.fl.) har med flyving og sterke kvinne-/jenteskikkelser i nesten alle filmene sine, Mamoru Oshii kretser stadig rundt temaer som teknologi og menneskelighet (og har i tillegg med en bassetthund i alle filmene sine!) og nylig avdøde Satoshi Kon (Perfect Blue, Paprika m.fl.) lot nesten alle filmene sine spille på vekslingen mellom illusjon og virkelighet.

Også arbeidene til regissøren Shinichirô Watanabe har flere fellestrekk. Han har til nå skrevet og regissert tre hele animeserier på 26 epsioder hver, de nevnte Cowboy Bebop og Samurai Champloo, samt Michiko to Hatchin og enkeltepisoder i andre serier og flere kortfilmer som bl.a. «Kid’s Story» og «Detective Story» i Animatrix. Men det er særlig de to førstnevnte seriene som hadde mange fellestrekk: Begge var sjangerpastisjer (henholdsvis sci-fi/western/beatnik/jazz og samurai/hip-hop), begge hadde sterkt fokus på musikk (lagd av henholdsvis Yoko Kanno og Nujabes) og brukte musikk til dels som en integrert del av historiefortellingen, og begge handlet om en usannsynlig sammensatt gjeng som er nødt til å holde ut med hverandre mens de stadig prøver å nå et tilsynelatende uoppnåelig mål – konstant skrubbsultne. Og som disse to scenene viser, har han også trukket to ganske like ess ut av ermet for å gi karakterene sine en fortid – liknende ess, men like fullt ess.

Den første scenen er fra episode 5, «Ballad of Fallen Angels». Den viser dusørjegeren Spike Spiegel som havner ansikt til ansikt med sin nemesis Vicious, en skygge fra fortiden hans i Syndikatet. Vi vet hittil omtrent ingenting om fortiden disse deler, dessuten viser rulletekst-sekvensen på slutten av hver episode  en mystisk blond kvinne som vi hittil ikke har sett noe til i serien. Vicious har nå kidnappet Faye, en av Spikes dusørjegerkolleger, for å lure ham i en felle. Spike kommer til en forlatt kirke, der Faye holdes. Etter en heftig skytesekvens i kirken står Spike og Vicious plutselig i en mexican standoff foran et glassmaleri. Det som deretter skjer er en mesterlig leksjon i historiefortelling: I løpet av to minutter med en kollasje av klipp i sakte film, tilbakeblikk, små visuelle detaljer og et musikkspor som bryter totalt med stilen i serien ellers, kan seeren selv lappe sammen et vagt, men likevel tilstrekkelig klart, bilde av hva kampen i kirken egentlig handlet om – og så må man bare digge den lydløse eksplosjonen. (En mer inngående analyse av scenen kan forresten finnes her og her.)

Den andre scenen er fra Samurai Champloo episode 14, «Misguided Miscreants pt.2», andre del av en dobbelepisode. Her har Mugen, en rå og ubehøvlet sverdmester med tonnevis av attitude og en mørk fortid som pirat (ikke helt ulik Spike, altså) igjen blitt fanget opp av en jente og en medskurk fra fortiden sin, og dratt med på en siste kapring av et pengetransportskip. Imidlertid blir Mugen forrådt av sine medsammensvorne og etterlatt på det brennende skipet som syndebukk, før han til slutt må kaste seg i havet. I mellomtiden har Jin, en av de andre hovedpersonene, lagt to og to sammen og funnet ut at Mugen trolig en gang ble rekruttert som pirat ved hjelp av en vanlig, men spesielt grusom metode: Piratene drepte alle kvinner og barn i en landsby, og lot mennene kjempe mot hverandre til bare noen få gjenlevende sto igjen, og disse fikk bli med piratene. Det er meningsløst med noen inngående analyse, men det er verdt å vite at de mystiske pelskledde skikkelsene er pantu, en slags mytologisk gudeskikkelse. (Musikken er forresten av Ikue Asazaki, en folkemusikk-sanger, og mye mer info om episodene og serien finnes f.eks. her.)

Selvsagt er det ikke helt det samme å se disse scenene isolert som å se dem i sammenhengen i episoden de forekommer i, eller i hele serien. Mye av styrken i scenene ligger jo i den følelsesmessige kontakten seeren har med hovedpersonene, og kraften i det å bli mer kjent med noe av fortiden til disse karakterne. Men likevel – for meg er dette stor fortellerkunst.

Anime var ikke død: Fem nyere titler som gir håp for framtiden

18. februar 2011 § 3 kommentarer

Da jeg først ble introdusert for anime gjennom filmene Akira og Ghost in the Shell føltes det som å oppdage et helt nytt kontinent på globusen, eller å plutselig finne en ny fløy i huset sitt. Hvorfor har jeg ikke vært oppmerksom på denne tilsynelatende uuttømmelige kilden av fantastiske filmer før? Men omtrent et år senere så jeg litt annerledes på det. Joda, det var en del fantastiske filmer, men jeg forsto at tilfanget av A-titler på ingen måte var så uuttømmelig som jeg hadde trodd.

På 80- og 90-tallet hadde japanske anime-regissører langt friere tøyler enn i dag, og muligheten til å lage dyre filmer av «far out»-konsepter og sære kunstneriske visjoner var faktisk til stede for en del. Da får man mye rart – en del hårreisende b-film og noen få usannsynlige mesterverk. I dag er situasjonen en helt annen, og markedsavdelingene har åpenbart tatt over langt mer av styringen i selskapene. Det, kombinert med pressede lønnsomhetsmarginer pga. ulovlig nedlastning, gjør at anime-industrien stort sett tar langt færre sjanser enn før, og som oftest holder seg til trygge, etablerte sjangere eller serier som alt har en fanskare fra manga, serieromaner eller datingsimulatorer. Men av og til glimter noen likevel til, og det har faktisk ikke vært noe problem å finne filmer eller serier å begeistres over de seneste årene heller. Her er en liten liste over positive overraskelser fra post-2005, off the top of my head:

  1. Tekkonkinkreet (2006) – Film basert på mangaen ved samme navn av «undergrunns»-tegneren Taiyo Matsumoto. Gateguttene Kuro (svart) og Shiro (hvit) lever sammen et hardt, men likevel bekymringsløst liv i gatene i Treasure Town, en by de kjenner som sin egen bukselomme. Men sterke krefter er i bevegelse i byen, og guttene skvises sakte mellom yakuzaen, politiet og en ukjent gruppe nådeløse gangstere som truer med å ta over byens underverden. Det er imidlertid ikke før de to guttene blir tatt fra hverandre at ting går riktig ille. Filmen er fantastisk animert av Studio 4C. 
  2. Dennô Coil (2007) – En strålende serie som best kan beskrives som «Studio Ghibli møter Ghost in the Shell» eller noe sånt. Kort fortalt handler det om en gjeng barn som er hekta på såkalte «cyber glasses», en slags VR-briller som legger lag med data på virkeligheten, og som har forandret virkeligheten deres til det ugjenkjennelige. Serien er nydelig animert, og balanserer komedie, drama, horror og science fiction på en særdeles glitrende måte.
  3. Michiko to Hatchin (2008) – Siste serie fra Cowboy Bebop- og Samurai Champloo-regissør Shinichiro Watanabe. Denne gang befinner vi oss i et funky og generisk Latin-Amerikansk land. Her møter vi den mildt sagt uortodokse mammaen Machiko Malandro som rømmer fra fengsel for å hente jenta Hatchin fra fosterforeldrene og sammen legge ut på road trip-leting etter en mann fra begges fortid. Serien spenner fra Lupin III-aktig mus-og-katt-lek med politiet til det mer dramapregede. Som ventet har serien fantastisk bruk av musikk.
  4. Bounen no Xamdou (2008) – Et ganske sjeldent eksempel på at det faktisk kan gå bra å trøkke inn alle klisjeene fra en haug bra serier og filmer som har gått forut, og likevel ende opp med god underholdning som oppleves ganske friskt. Her har vi mer enn en liten dæsj Nausicäa, en dæsj Last Exile, en dæsj Laputa, en dæsj Rahxephon, ja til og med en dæsj Neon Genesis Evangelion. Historien er ganske generisk fantasy-anime og ikke noe poeng å gjenfortelle. Men så er det altså blitt en underholdene
  5. Sword of the Stranger (2009) – En av studioet BONES’ største høybudsjettssatsinger hittil. En ekstremt velprodusert, visuelt slående og likandes historisk actionfilm om guttungen Kotaro og hunden hans som sammen med en navnløs samurai må rømme fra en gruppe kinesiske Ming-krigere.

Jeg kunne sikkert ha nevnt både Paprika, The Girl Who Leapt Through Time, Mushishi, Cencoroll og flere andre, men nå var det altså disse jeg kom på. Her er noen andre filmer og serier jeg for øyeblikket har forventninger til:

  1. Summer Wars – Ekstremt hypet film i feel good-sjangeren, som sentrerer rundt et VR-sosialt nettverk og den sjenerte Kenji som blir bedt om å spille forloveden til Natsuki, jenta han er hemmlig forelsket i.
  2. Welcome to the Space Show – Eventyrfilm om en gjeng barn som redder en slags romvesen-hund mens de er på sommerleir, og som følge blir tatt med til en romkoloni på månen som de må prøve å komme seg tilbake fra før sommerleiren er over og foreldrene kommer for å hente dem.
  3. Redline – Årets anime-satsing på OIFF, en edgy og adrenalin-pumpende film om universets største bilrace, skal visstnok være den mest intense og fartsfylte bilkjøringen som noen gang er festet på film.
  4. Kara no Kyoukai (The Garden of Sinners) – En ekstremt abisiøs serie på syv (!) kinofilmer av varierende lengde, med en dyster og blodig historie. Skal etter sigende være fortalt på en ekstremt kryptisk og utilgjengelig måte som likevel gir enorm avkasting for den som kommer seg gjennom alle.
  5. First Squad – En action-Sovjetpastisj fra Studio 4C med musikk av min helt DJ Krush.

BONUS: Fanboy.com har akkurat lagt ut en fotosak om manga- og anime-fandommiljøet i New York på 80-tallet. Vi snakker om tiden før det fantes offisielle engelskspråklige VHS-utgaver av anime eller oversatt manga, da fansubbede VHS-kassetter ble kopiert opp i det uendelige, til det ble umulig å skille fargen på Nausicaäs bukser fra hudfargen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er glad jeg oppdaget manga og anime litt senere, for det spørs om jeg ville blitt med denne gjengen på convention …

Hjelp, kjære, se, jeg oversetter filmtitler …

2. februar 2011 § 8 kommentarer

Hjelp vi flyr

Hjelp vi flyr, en trendsetter innen oversettelse av filmtitler

I 1980 ble det skrevet verdenshistorie. Nei, jeg tenker ikke på Iran–Irak-krigen eller Kielland-ulykken, jeg tenker på en ny trend innen oversettelsen av filmtitler. Dette året kom nemlig filmen Airplane, eller Hjelp vi flyr, som den ble hetende på norsk (uten komma etter «hjelp»!). Dermed var Hjelp-filmene født.

Et snaut titalls filmer led en liknende ublid skjebne det kommende tiåret, mest kjent blant dem er selvsagt alle Chevy Chase-feriene. Mest bemerkelsesverdig av Hjelp-filmene er for øvrig kultfilmen Spinal Tap, som faktisk het Hjelp, vi er i popbransjen i sin første norske utgave. Pop, ja! Tittelsjangeren fikk for øvrig et par undersjangere, med Kjære-filmene og Se-filmene, men de er ikke verd å dvele ved her.

Nå er det nye tider. Filmer markedsføres globalt og har premiere over hele verden samtidig, og det er ikke til å undres over at de fleste filmer får beholde sitt utenlandske navn også i Norge. At filmer får nye utenlandske titler (som da Miss Congeniality på mystisk vis ble Miss Undercover) overrasker visst heller ingen. Imidlertid slår det meg som snodig at ikke flere har brukt den geniale Hjelp-formelen, tross alt lar jo de fleste filmplot seg presse ned i denne formelen mer eller mindre friksjonsløst. Jeg nevner i fleng fra mine egne favoritter, og oppfordrer samtidig fantasifulle lesere om å bidra med egne forslag i kommentarfeltet:

  • Hjelp, jeg skal til Jupiter! (2001: En romodyssé)
  • Hjelp, jeg har bestilt en kidnapping av kona mi! (Fargo)
  • Hjelp, jeg har et romvesen i magen min! (Alien)
  • Hjelp, barna mine tror det bor en rund og søt skoggud i skogen vår! (Min nabo Totoro)
  • Hjelp, vi er i countrybransjen! (O Brother, Where Art Thou?)
  • Hjelp, jeg har sprengt Neo-Tokyo! (Akira)
  • Hjelp, noen har hacket hjernen min! (Ghost in the Shell)
  • Hjelp, faren min er Sith! (Star Wars)
  • Hjelp, jeg er en romanfigur! (Stranger than Fiction)
  • Hjelp, jeg har fått en farlig ring! (Ringenes Herre)
  • Hjelp, jeg er (kanskje) en replicant! (Blade Runner)
  • Hjelp, jeg føler meg bortkommen i Tokyo! (Lost in Translation)

Bonus for tekstnerder: Nettstedet FontFeed kommenterer regelmessig typografien i filmplakater. Hvis du synes dette er morsomt og passe nerdete, kan du lese innleggene her.

På norsk i 2011: David Mazzucchellis Asterios Polyp og City of Glass

26. januar 2011 § 3 kommentarer

Asterios Polyp coverJeg hadde nylig gleden av å få språkvaske/korrekturlese/fikle med den norske utgaven av tegneserieromanen Asterios Polyp av David Mazzucchelli (Batman: Year One), som kommer ut på CappelenDamm i løpet av våren 2011. Jeg fikk med meg alt buzzet rundt boken i lang tid før utgivelsen i 2009, men har av en eller annen grunn aldri fått plukket den opp. Jeg er av natur ofte skeptisk til verk som får for mye god forhåndsomtale, men jeg må bare bøye meg i støvet her: Asterios Polyp er et mesterverk av den typen som bare dukker opp noen ganske få ganger i løpet av et tiår. (Og den norske oversettelsen av Jens E. Røsåsen er for øvrig bare å glede seg til.)

De siste årene har begrepet «grafisk roman» festet seg mer og mer, som et uttrykk for tegneserier som aspirerer til det vi gjerne kaller «litterære kvaliteter». Men til tross for at begrepet er anvendelig, synes jeg også det er litt trist at tegneserier tilsynelatende må kalle seg selv «roman» for å prøve å bli tatt mer på alvor. Begrepet «tegneserieroman» liker jeg bedre, siden det holder på det vanlige (og veldig presise) navnet vi bruker på selve mediet, «tegneserie».  Men referansen til «roman» henger altså igjen, til tross for at romanen er en ganske spesifikk sjanger som oppsto i en bestemt kulturell kontekst, og at forskjellene til dagens tegneserier er minst like mange som likhetene. Dessuten er det bare et fåtall av de såkalte «grafiske romanene» som virkelig har de trekkene man vanligvis forventer av en roman. Men, men … hvorom allting er, så er Asterios Polyp et interessant eksempel på en slik «ambisøis tegneserie»:For riktignok har den noen referanser til litteratur (dog fra lenge før romanens tid, nemlig myten om Apollo og Dionysus), men den bruker mye mer fra andre kunstarter som har like mye slektskap til tegneseriene som romanen, nemlig design, billedkunst og arkitektur. Derfor kunne vi kanskje like gjerne kalle den «fortellende billedkunst» som «grafisk roman»?

Asterios Polyp er en intellektuell og selvhøytidelig professor i arkitektur. Han er vel ansett, til tross for at ingen av prosjektene hans noen gang er blitt bygget. Asterios er enegget tvilling, men tvillingbroren Ignazio var dødfødt. Imidlertid har Asterios gjennom hele livet hatt en merkelig følelse av at Ignazio fortsatt er til stede i livet hans, som en slags usynlig observatør. Dette har også ført til at Asterios er svært opphengt i tallet to, og særlig i det å dele alt og alle inn i to klare og adskilte kategorier. Asterios blir sammen med en tysk-japansk jente ved navn Hana. Hun er skulptør, men av en langt mer følsom karakter enn Asterios. Asterios’ forhold til Hana, og det nesten uunngåelige bruddet, er historiens røde tråd, men likevel bare én av mange sentrale elementer.

Asterios Polyp side

Asterios Polyp er mettet med grafiske virkemidler

Jeg er ikke i stand til (og vil ikke) gå inn i noen ingående analyse av boka, men jeg må nevne noen få ting jeg virkelig falt for:

  • Boka er trykket i svart og fire pantone-farger, i stedet for vanlig CMYK-trykk. Dette er helt tydelig innarbeidet i hele den kreative prosessen, siden farger mange steder spiller en vesentlig rolle, både for historiefortellingen og symbolsk (se bildet til høyre). Det har også gitt boka en utrolig smakfull fremtoning.
  • Mazzucchelli er en mester til å benytte seg av ulike tegneteknikker for å berike historiefortellingen. Særlig brukes dette for å karakterisere ulike personer, som i eksempelet til høyre, der Asterios fremstår i harde, geometriske former, mens Hana er tegnet i diffuse sjatteringer. En annen fiffig detalj er den tjukke bilmekanikeren som ikke har noen strek rundt magepartiet, så fargen nærmest «flyter» utover arket.
  • Det virker som om hver eneste side i boka, rutene på sidene og tomrommet rundt rudene, er spesifikt designet for å bidra til historiefortellingen. Øyet ledes lett og lekent gjennom historien, og samtidig manipuleres leserens opplevelse av tid og sted på en fabelaktig måte, særlig når historien veksler mellom ulike tider eller flere «virkelighetsplan».
  • Alle karakterene i boka snakker med sin egen skrifttype, en skrifttype som er med på å karakterisere personens talemåte på en visuell måte. Man skulle kanskje tro at dette ville gi et veldig eklektisk og rotete inntrykk, men jeg synes det fungerer kjempebra (sikkert fordi Mazzucchelli er så flink til å håndtekste).

Nå vil jeg riktignok ikke falle i fellen det er å gå ut fra at jo flere snedige virkemidler, allegorier, litterære og intertekstuelle referanser og whatnot et verk inneholder, jo bedre er det … Et fortellende verk skal først og fremst fortelle en historie, og det å fortelle en historie som treffer leseren er definitivt ingen eksakt vitenskap. Jeg synes at hver gang jeg nesten har klart å definere for meg selv akkurat hva det er ved et verk som fascinerer og treffer meg så sterkt, så snubler jeg over et annet verk som på en helt annen måte, og med helt andre virkemidler, treffer meg like sterkt eller sterkere. Det er slike gjentatte opplevelser som gjør at jeg ikke helt klarer å bli kvitt den mytiske forestillingen om geniale kunstnere. Og med denne boka har Mazzucchelli for min del klart å definere seg inn i denne myten, ikke minst fordi den fortalte en historie jeg virkelig ble oppslukt av.

City of Glass

City of Glass, tegnet av David Mazzucchelli

Tilfeldigvis kommer også en annen av Mazzucchellis bøker på norsk i år, nemlig hans tegneserieversjon (eller var det «grafisk roman»?) av Paul Austers City of Glass, eller By av glass, fra 1994. Den skal utgis av relativt nye Minuskel Forlag, som tidligere har utgitt tegneserieversjoner av Prosessen, Forbrytelse og straff og Mørkets hjerte med flere. Mazzucchelli og manusforfatter Paul Karasiks versjon høstet mange lovord for sin spennende «nytolkning» av romanen, som på mange uventede måter gjør bruk av tegneseriemediets muligheter for å formidle det delvis surrealistiske og postmoderne «meta-mysteriet» i boken. Det andre opplaget av boka ble utstyrt med et til tider panegyrisk forord av Maus-skaperen Art Spiegelman, som karakteriserer verket som «banebrytende».

Prosjekt bokinnkjøpsstopp

12. januar 2011 § 4 kommentarer

Bøker

Bøker

Nye år er gjerne tiden for å evaluere sin egen livsførsel, og eventuelt gjøre korrigeringer. Jeg må innrømme at jeg har liten tro på nyttårsforsetter som sådan, men rimelig stor tro på når-som-helst-forsetter, vel å merke hvis de består av små og gjennomførbare skritt, med en slags konkret plan bak.

I år ville det seg altså slik at jeg i desember gjorde to oppdagelser jeg ikke likte. Den ene var at jeg slet med å finne på noe å ønske meg til jul. Den andre var at jeg oppdaget årsaken til dette, nemlig at jeg er altfor rask til å innfri mine egne ønsker selv, ved å bare kjøpe meg det jeg ønsker meg med en gang jeg kommer på det. Dette tror jeg er en dårlig uvane, fordi det a) gjør meg mindre takknemlig for alt jeg eier eller skaffer meg, og b) skaper et unødvendig høyt forbruk, fordi jeg da visker ut grensen mellom «ønsker meg» og «trenger».

Jeg har derfor startet et lite, konkret og veldig gjennomførbart prosjekt, ved navn «bokinnkjøpsstopp». (Jeg innfører et mer generelt innkjøsstopp også, men det er ikke temaet her.) Jeg er nemlig altfor glad i å kjøpe bøker, og kunne sannsynligvis fylt minst et par kasser med bøker jeg ikke har lest hjemme (jeg tør ikke telle). Bare tanken på disse uleste bøkene, som bare er papirbunter før de blir lest og omgjort til tanker, idéer og opplevelser, gjør meg jo nesten litt trist. Jeg setter meg derfor som mål å lese (evt.lese  ferdig) følgende 15 bøker jeg allerede eier, pluket fra et bredt spekter av sjangere, før jeg kjøper meg noe som helst nytt av papir og papp (e-bøker frister meg uansett ikke noe særlig, så det er ikke noe problem).

  • Enki Bilal: Monstertetralogien
  • G.K. Chesterton: The Everlasting Man
  • Philip K. Dick: The Divine Invasion
  • Kjetil Gilberg: Var det alt? (omtale)
  • Eric Gill: An Essay on Typography (omtale)
  • Peter Halldorf: Jomfrumark
  • Kazuo Ishiguro: En kunstner i den flytende verden
  • Hitomi Kanehara: Slanger, piercing
  • Karl-Ove Knausgård: En tid for alt
  • Brian McLaren: A New Kind of Christian (omtale)
  • George MacDonald: Phantastes
  • Frank Mangs: Høyst personlig II
  • Chil Rajchmann: Jeg er den sidste jøde
  • Francis Schaeffer: He Is There and He Is Not Silent Escape from Reason (omtale)
  • Doug TenNapel: Ghostopolis
  • Frank Viola: Pagan Christianity? (omtale)

Da er prosjektet offentliggjort, og dermed litt mer bindende. Alt annet enn dette (for jeg har også som mål å lese gjennom Lone Wolf and Cub og Sandman i år, mer om dette senere) må jeg nøye meg med å låne, fortrinnsvis på bibliotek. Tvi tvi.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with sjangere at Hans Ivar Stordals blogg.