Intervjuer om anime

9. november 2012 § 2 kommentarer

I forbindelse med årets Film fra Sør-festival og de japanske animasjonsfilmene de satte opp under banneret Mangapolis, ble jeg kort intervjuet både i Aftenposten Innsikt og Ny Tid tidligere i høst.

Kjetil Johansen i Innsikt brukte Film fra Sør kun som inngang til en generell (og god) artikkel om anime og manga, som desken i magasinet ikke har klart å la være å introdusere med henvisningen «Japansk animasjonsinvasjon» på forsiden. Nåvel. Johansen spurte først om interessen her i Norge, og hvorvidt det er snakk om en slags syklus. Jeg svarte at jeg tror det har vært en jevn vekst, men at det har vært et slags generasjonsskifte:

Det har vært en sakte voksende bølge som til dels har endret karakter og blitt bredere etter hvert. Manga og anime fikk sin første bølge av popularitet i Vesten tidlig på 90-tallet, særlig i forbindelse med filmen Akira og de første engelske mangautgivelsene. I denne første bølgen tente fansen særlig på at medier som ble forbundet med barn, altså tegnefilm og -serier, ble fylt med et såpass voksent innhold.

Selv om jeg var utrolig sent ute i forhold til bølgen, føler jeg meg nok likevel mest som en del av denne generasjonen manga- og animefan, som for eksempel falt for science fiction-, cyberpunk- og samurai- eller kampsport-titler. Denne generasjonen fans var vel stort sett tegneserie- eller filminteresserte tenåringer og unge voksne, særlig menn, og kanskje var det stort sett snakk om et kultfenomen. Når jeg sier at jeg liker anime eller manga i dag, er jeg alltid redd for at folk skal tro jeg sitter og leser One Piece eller ser på fjollete serier om skolejenter med magiske evner, grøss. Derfor svarte jeg videre (litt :

Mot slutten av 90-tallet begynte også titler rettet mot barn, som Dragon Ball, Ranma 1/2 og ikke minst Pokemon, å slå bredt igjennom. Det er særlig etter at denne barnegenerasjonen har vokst opp, at manga og anime har begynt å ta av i popularitet. Men de dedikerte manga- og animefansene i Norge er nok fortsatt en subkultur, selv om Desucon samler 3-4000 personer på i Oslo hvert år.
Jeg ble også spurt om hva som kjennetegner manga, sammenliknet med vestlige tegneserier:
De viktigste forskjellene ligger i historiene og måten de blir fortalt på. Manga er i all hovedsak karakterdrevne fortsettelseshistorier, nesten som såpeoperaer, der leserne i korte, ukentlige episoder følger favorittseriene sine over flere år. Dette er veldig annerledes enn både striper og typiske novellehistorier, og til og med tegneserieromaner, som dominerer det vestlige seriemarkedet. Ellers bruker manga gjerne mange flere sider på å skildre et hendelsesforløp enn vi er vant til, og tar tydelig kontroll over leserens tidsopplevelse. Japanere benytter seg også mye mer av stemningsskapende bilder av omgivelser, eller av tause reaksjonesbilder av figurene. Man kan si at manga ofte har et mye mer aktivt og utforskende «kamera» enn vanlige vestlige tegneserier.
Til slutt fikk jeg også nevnt at manga først blir utgitt i antologier med typisk 10–20 ulike serier, og dette gjør at det i Japan er lettere å prøve ut nye og kanskje sære eller edgy seriekonsepter: Det er ikke like risikabelt å bytte ut én serie i en antologi, som å skulle markedsføre en helt ny serietittel på egne ben.

Fredrik Giertsen fra Ny Tid skrev mer spesifikt om hele programmet til årets Film fra Sør. I tillegg til noen generelle linjer om anime, var han også spesifikt interessert i en av filmene som ble satt opp under Mangapolis-seksjonen, nemlig Metropolis (Rintaro, 2001), basert på Osamu Tezukas manga ved samme navn, og med manus av Katsuhiro Otomo:

Anime-filmen Metropolis er et visuelt og fargerikt fyrverki av en film som låner nesten like mye av Fritz Langs stumfilm som av Osamu Tezukas manga, som den egentlig bygger på. Historien er såpass enkel at den etter min mening fungerer best som en pastisj over 40- og 50-talls science fiction, ikke minst på grunn av Osamu Tezukas svært karikerte karakterer. Likevel behandler den lettbente filmen store temaer på en overraskende sofistikert måte, ikke minst klasseteori, plutokrati og mulighet for fredelig samekstistens på tross av ulikheter. Filmen er også svært severdig for sitt fantastiske jazz-soundtrack, ikke minst et bokstavelig talt uforglemmelig musikalsk klimaks.

Det er mange år siden jeg så Metropolis, men spørsmålet ga meg lyst til å se den igjen snart. Så får jeg håpe at jeg har mine ord i behold om at den faktisk har en viss substans under alt det fargesprakende visuelle. Ikke minst har jeg lyst til å se nevnte klimaksscene, med sin uforglemmelige og totalt uventede bruk av Ray Charles sin «I Can’t Stop Loving You»:

Tagged: , , , , , , ,

§ 2 Responses to Intervjuer om anime

  • Jeg tjuvleste Innsikt-artikkelen på jobb forleden (Innsikt er et magasin jeg gjerne skulle abbonnert på om økonomien tillot det, men heldigvis kan jeg kikke i bladet i lunsjpausen på Rema), og jeg må si det var en god artikkel. Jeg likte spesielt godt FFS-innfallsvinkelen, som du påpeker her.

    • Ja, det er et veldig bra blad. Du sparer deg for mye fjas og får mye verdifulle perspektiver når du destillere nyhetsbildet en måneds tid og ser på det som fortsatt er interessant etter en stund;) Siden det var du som skrev FFS, tenkte jeg med en gang på om det hadde noe med Final Fantasy å gjøre, før jeg skjønte at du mente Film fra Sør.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Intervjuer om anime at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: