Døden – et nødvendig onde?

1. november 2012 § Legg igjen en kommentar

Dette er en sak jeg skrev for Vårt Land tidligere i høst, som sto på trykk mandag 27.08.2012 i spalten Tro, Etikk og Eksistens. 

Teologien knytter døden til synd, men naturvitenskapen ser døden som en forutsetning for nytt liv. Hvordan kan dette henge sammen?

«Syndens lønn er døden,» leser vi i Paulus’ brev til romerne. Men hvis verden til å begynne med var uten synd, var den også uten død? Er det i det hele tatt mulig å forestille seg et liv på jorden uten døden?

Disse spørsmålene reiser Reidar Salvesen, førstelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole, som nylig disputerte over sin doktoravhandling i systematisk teologi ved Det teologiske menighetsfakultet. Avhandlingen har tittelen The Problem with the Problem of Death (Problemet med problemet døden), og er først og fremst en studie av hvordan to teologer forstår forholdet mellom teologi og naturvitenskap, med særlig henblikk på døden.

– Døden er aktuelt tema for en slik studie fordi det er viktig i både teologien og naturvitenskapen, sier Salvesen

Nødvendig død. Begrepet «død» kan referere til flere ting, for eksempel det å være dødende, en hendelse og en tilstand. Men selv hvis vi spesifiserer, er det likevel overraskende vanskelig å gi én entydig definisjon, blant annet fordi det heller ikke finnes én definisjon på hva liv er. Selv innen medisin brukes det ulike kriterier for å avgjøre hvorvidt en person er død. Én ting er imidlertid hevet over enhver tvil: Innen biologi og økologi er døden en nødvendighet og en forutsetning for nytt liv:

– Hvis det ikke fantes død, ville det ikke være ressurser nok til alle, og hele økosystemet ville kollapset i løpet av få generasjoner. Vi kan rett og slett ikke tenke oss livet uten at døden er der, sier Salvesen, og legger til: – Det gjelder også for evolusjonsteorien. Der er døden en mekanisme som sørger for at det skjer en tilpasning gjennom generasjonene. Det er umulig å tenke seg evolusjon uten at det skjer en utluking. Også her er døden en forutsetning for det vi vet om livets utvikling.

Salvesen mener kristne ikke bør være redde for å la seg informere av hva naturvitenskapen har å si om dette temaet:

– Et rent biologisk syn på døden kan selvsagt aldri være tilstrekkelig for teologien, naturvitenskapen har jo et annet fokus enn teologien. Men jeg tror det er viktig at kristne tenker gjennom hva det vil si å fastholde for eksempel både kristen tro og evolusjon. Ny kontekst og viten kan hjelpe oss til å  se noe nytt i bibeltekstene, perspektiver vi ikke har sett før, sier Salvesen.

Synden og døden. Teologiens perspektiv på døden er et annet enn naturvitenskapens, men Salvesen presiserer at dette heller ikke er entydig. Vi finner mange ulike syn på døden innenfor Bibelens permer:

– Bøkene i Bibelen er jo en utviklingshistorie over tusen år. I de eldste skriftene i GT framstilles døden som en naturlig slutt, mens troen på oppstandelsen fra de døde er ganske fraværende. Men i Daniels bok, en av skriftene i GT som er nærmest oss i tid, ser vi veldig tydelig at dette temaet er kommet inn, og siden at dette perspektivet fortsetter inn i Det nye testamentet. Så Bibelen har ikke bare ett syn på døden, det er flere nyanser, sier Salvesen.

Han påpeker at det finnes flere ulike dødsbegreper i Bibelen, og at begrepene ikke gis noen eksakt definisjon, men må forstås ut fra sammenhengen.

– Det er ofte en kobling mellom synd og død, men det snakkes for eksempel også om «å leve om man enn dør», eller at «de døde skal begrave de døde». Normalt forstås altså ikke døden som et være eller ikke være, men forstås i stedet i relasjon til Gud. Mange tolker enkelte skriftsteder som at de omhandler en død i åndelig forstand, sier Salvesen.

I avhandlingen sin tar han utgangspunkt i noen av Paulus’ tekster om forholdet mellom død og synd, som Rom 5,12 og 1. Kor 15, 21–22, om at synden og døden kom ved Adams fall.

– Spørsmålet mitt er: Hvordan skal en teologi komme til rette med et syn der døden virker nødvendig og viktig for økosystemet, mens den tradisjonelt har vært sett på som en straff for synd? sier Salvesen.

Vitenskapen. Når vi snakker om teologi og naturvitenskap, skisserer Salvesen at det grovt sett finnes fire ulike modeller for forholdet mellom de to: At de er i konflikt med hverandre; at de er helt uavhengige og ikke har noe med hverandre å gjøre; at de kan opplyses av hverandre til tross for at de studerer ulike ting; og endelig at de to kan integreres totalt med hverandre.

– En typisk representant for den første, konfliktmodellen, finner vi for eksempel i ateisten Richard Dawkins, og ironisk nok er kreasjonistene ganske enige med ham. Både Dawkins og kreasjonistene blander sammen naturalisme som metode og som filosofi. Sistnevnte er et livssyn, men metodologisk naturalisme er et valgt ståsted: Man forutsetter at det ikke eksisterer noen årsak utenfor det materielle, og leter etter naturlige forklaringer, noe som jo har vist seg ekstremt fruktbart. Derfor finnes det mange troende naturvitenskapsmenn og -kvinner: Denne naturalismen utelukker ikke troen på det overnaturlige, den sier bare ikke noe om det, forklarer Salvesen.

Dialogmodellen. I avhandlingen sin har han plassert seg innenfor den tredje av modellene, den såkalte dialogmodellen.

– Man tenker seg da at de to feltene kan lære av hverandre, og forutsetter for eksempel at teologien kan ta til seg det naturvitenskapen kommer fram til. Men det er et asymmetrisk forhold, teologien skal ikke diktere hva naturvitenskap skal komme fram til. Vi må altså ha grenser mellom disiplinene, men det må være mulighet for dialog, sier Salvesen. Han har lenge hatt en spesiell interesse for en akademisk bevegelse som står for dette synet, den såkalte dialogbevegelsen mellom naturvitenskap og religion/teologi.

– Denne typen forskning har det ikke vært mye av i Norge, men det har vært viktig i blant annet amerikansk, engelsk og tysk kontekst helt siden 60-tallet, forteller Salvesen, og legger til at en håndfull universiteter har egne institutter for slik dialog. I avhandlingen konsentrerer Salvesen seg hovedsaklig om to forskere fra denne bevegelsen, den britiske teologen og vitenskapsmannen Arthur Robert Peacocke og den amerikanske systematisk teologi-professoren Ted Peters.

– De to har en del felles premisser, blant annet aksepterer begge evolusjonslæren og søker samtidig å bevare hovedtrekkene i den kristne tro. Men de skiller seg allikevel fra hverandre på flere punkter, de står for to ulike paradigmer for hvordan teologien skal integrere innsiktene fra evolusjonsteorien, sier Salvesen.

– Kan teologien også påvirke naturvitenskapen i en slik dialog?

– At teologien historisk sett har påvirket naturvitenskapen vet vi, blant annet var de første viktige pionerene innen naturvitenskap troende. De ville studere skaperverket, og troen på Gud gjorde at de forventet å finne en orden der. Den vestlige naturvitenskapen oppstod jo innenfor en kristen kontekst, sier Salvesen. Han presiserer imidlertid at slik påvirkning i dag begrenser seg til filosofiske forutsetninger og skjer på et hermeneutisk plan, altså knyttet til modellene man bruker for å fortolke dataene man finner.

Evolusjon. Du støter på mange vanskelige spørsmål når du prøver å kombinere evolusjon og kristen tro.

– Når du tenker at livet er blitt til ved en lang utviklingsprosess, og at døden er en nødvendig mekanisme, da møter vi blant annet lidelsens problem: Hvorfor har Gud valgt å skape verden slik? Allerede for Darwin var dette et problem, sier Salvesen. Han forteller at de to teologene han har studert, har hver sine komplekse svar på dette.

Peters tenker seg kort sagt at Gud skaper og frelser samtidig, og at vi derfor kan belyse Guds handlinger i lys av framtiden, nemlig oppstandelsen, den nye himmel og den nye jord. Han har altså et eskatologisk (endetids-, journ. anm.) perspektiv på evolusjonen. Peacocke framhever at den kristne tro må omformuleres i lys av blant annet evolusjonsteorien. Han foreslår panenteisme (troen på at Gud gjennomsyrer alt, men likevel selv er overordnet det skapte, ikke å forveksle med panteisme, journ.anm.) som en bedre modell for å forstå forholdet mellom Gud og skaperverket, forklarer Salvesen.

– Peacockes panenteistiske forståelse av Guds nærvær betyr at i all lidelsen, lider også Gud selv. I en viss forstand er døden til for noe godt, det bidrar til skapelse av noe nytt.

Salvesen synes Peacocke og Peters har motsatte styrker og svakheter i sine løsninger på hvordan teologien skal la seg informere av naturvitenskap og samtidig bevare viktige sider ved den kristne tro.

– Peacocke oppnår stor koherens med naturvitenskapens resultater, men må omformulere mye av eskatologien, og for ham blir oppstandelsen mer personlig enn konkret kroppslig. Peters med sitt eskatologiske syn på verden klarer å holde mer fast på viktige sider av klassisk kristen tro. Men da godtar han også mer dissonans med naturvitenskapens teorier: Han vil ikke godta at døden er nøytral bare fordi den er naturlig, og peker stadig frem mot en ny verden uten død.

Oppstandelsen. Begge de to teologene holder fast ved oppstandelsen. Også når en snakker om det enkelte menneskes møte med døden, mener Salvesen at oppstandelsen er den kristnes fremste håp. Men akkurat hva som skjer når vi dør, det mener Salvesen vi ikke trenger å være så opptatt av.

– Jeg pleier å si til mine studenter at Bibelen er ikke så opptatt av hva som skjer etter døden, i betydningen mulige mellomtilstander, om vi er bevisste eller ikke, og så videre. Men Bibelen er svært opptatt av oppstandelsen. Dette ser vi blant annet i Tessalonikerbrevet. Paulus skriver det i år 50–51, da kristne har begynt å dø uten at Jesus er kommet tilbake, og mange ser det som et kjempeproblem. Spørsmålet er hva som har skjedd med de døde, hvor er de? Men Paulus greier ikke ut om mellomtilstander, slik det kunne vært naturlig. I stedet går han rett på oppstandelsen. Den er det kristne håpet, sier Salvesen.

Reidar Salvesen (f. 1969) er førstelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole med forholdet naturvitenskap–teologi som et av sine kompetansefelt. Han disputerte i mai over sin doktoravhandling i teologi ved Det teologiske menighetsfakultet.

Arthur Peacocke (1924–2006) var britisk teolog og biokjemiker. Han var selverklært panenteist og ivrig talsmann for at evolusjonslæren og kristen tro ikke er motsetninger.

Ted Peters (f. 1941) er luthersk teolog og professor i systematisk teologi ved Pacific Lutheran Theological Seminary i California, USA. Har skrevet en rekke bøker om teologi og naturvitenskap, og er også redaktør for tidsskriftet Dialog og medredaktør for tidsskriftet Theology and Science.

Tagged: , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Døden – et nødvendig onde? at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: