Kristen tro i en postmoderne tid
2. mai 2011 § 7 kommentarer
Jeg er nå straks ferdig med to bøker som jeg har lest parallelt, men som helt klart ikke var ment å lese parallelt. Grunnen er at begge til dels handler om det samme temaet, «kristen tro i møte med det postmoderne», men behandler dette fra forskjellige perspektiver. Det har til tider gjort meg litt småforvirret, men jeg tror at jeg på et vis har fått de to vinklingene til å sameksistere i hodet mitt (uten at det forresten er noe mål i seg selv). Bøkene jeg leser er A New Kind of Christian (2001) av Brian McLaren og Escape from Reason (1968) av Francis A. Schaeffer.
Escape from Reason av Francis Schaeffer
Jeg kan begynne med sistnevnte. Forfatteren Francis Schaeffer var en svært innflytelsesrik og (vil jeg påstå) viktig kristen filosof og intellektuell som særlig gjorde seg bemerket på 60-, 70- og 80-tallet. De viktigste stikkordene om forfatterskapet og virket hans er «kristent verdensbilde», og det å definere dette på filosofiens premisser, ofte i kontrast til moderne og postmoderne tankestrømninger. Som «kristent verdensbilde» spesifiserer han blant annet en del fakta han mener er grunnleggende for å formidle det kristne budskapet (f.eks. at en personlig Gud faktisk finnes, at Gud er verdens opphav, at Gud har gitt seg til kjenne i historien og at Jesus levde, døde og stod opp i en konkret, fysisk og historisk forstand). Dette er imidlertid ikke hovedfokus i Escape from Reason (del to av en trilogi). Her forsøker han å trekke en linje gjennom idéhistorien fra filosofen Thomas Aquinas (1200-tallet) og frem til sin egen tid. På snaut 100 sider er det klart at gjennomgangen bare så vidt skraper overflaten, men Schaeffer har mange svært interessante og dypsindige analyser som tydelig viser de implisitte konsekvensene av ulike filosofier, også innenfor kunstfeltet. Hans kanskje viktigste poeng i denne boken angår Aquinas’ lære om at menneskets intellekt og sanser i seg selv er en sikker kilde til viten om Gud og verden, uavhengig av Guds åpenbaring (en lære som for øvrig har mye av æren for at folk i det hele tatt begynte å interessere seg for å studere naturen, både vitenskapelig og kunstnerisk, stikk motsatt av det «religion vs vitenskap»-paradigmet mange ser ut til å ta for gitt i dag). Denne læren mener Schaeffer at åpnet opp en filosofisk dør som har satt tydelige spor gjennom hele filosofihistorien, og som når den først var åpnet førte lenger og lenger vekk fra det kristne verdensbildet.
A New Kind of Christian av Brian McLaren
Den andre boka, A New Kind of Christian, er skrevet av Brian McLaren som av mange har vært regnet som den mest sentrale personen i den uklart definerte «emerging church«-bevegelsen, kort fortalt en uorganisert «strømning» av kristne som ser et behov for å redefinere og revitalisere samtalen rundt kristen tro og livsstil. Boka er skrevet i en slags romanform, selv om McLaren i en «disclaimer» presiserer at boka ikke av den grunn skal leses med tanke på litterære kvaliteter. Boken består hovedsaklig av samtaler mellom jeg-personen Daniel, en pastor som plages av stadig vanskeligere spørsmål omkring den formen for kristendom han selv preker, og en eks-pastor med kallenavnet Neo som representerer en radikalt annerledes måte å se Gud, verden og det kristne budskapet på. Gjennom samtalene deres får leseren del i veldig interessante meningsutvekslinger der det ikke alltid er gitt at noen av personene representerer forfatterens syn 100%, selv om det nok ofte ligger nærmest Neos. Til sammen danner samtalene en skisse til en slags dekonstruksjon av vår tids kristendom, og delvis et paradigmeskifte i synet på kristen tro – ikke et nytt budskap, men en grunnleggende ny måte å snakke og tenke om kristen tro på.
Det interessante er som sagt at de to forfatterne har to ganske ulike vinklinger på begrepet «postmoderne». Schaeffer mener med «postmoderne» først og fremst en bestemt gruppe filosof(i)er som utgjør idéhistoriens seneste utviklingstrinn (til da, i 1968), og det trinnet som tydeligst og mest grunnleggende har fjernet seg fra det han mener er et kristent verdensbilde. Særlig gjelder dette oppløsningen av troen på at det eksisterer sannhet, og på at det kan finnes en modell som kan inkorporere all viten i et enhetlig system, noe som har vært mange filosofers uttalte mål. For Schaeffer utgjør altså det postmoderne verdensbildet en slags trussel, eller rettere sagt en enorm utfordring: Han mener at de kristnes største oppgave ligger i å kommunisere det kristne budskapet til en generasjon som ikke lenger deler det samme grunnleggende verdensbildet og synet på livet, mening, sannhet og en rekke andre sentrale temaer.
For McLaren er «postmoderne» mer en generell merkelapp på tiden vi nå lever i. Han hevder at kirken og kristendommen i de siste århundrene har vært svært preget av de rådende tankene og idealene som kjennetegnet «moderniteten» (erobring, mekanisering, vitenskap, analytisk tenkning, konsum, individualisme etc.), men at kristne til alle tider må børste vekk dette støvet og gjenoppdage de grunnleggende og bakenforliggende sannhetene som konstant må inkarneres i nye ord og bilder for å forbli de samme.
De to forfatterene er altså enige i at kristne bedre må forstå tankene og verdiene i den tiden de lever i for å kunne kommunisere budskapet sitt, men der Schaeffer peker tilbake på et «kristent verdensbilde» som han definerer forholdsvis tydelig, er McLaren langt mer spørrende og forskende i sitt forsøk på å avdekke noe slikt. McLaren har ikke den samme troen på et slags «tidløst språk» og systematisk definert verdensbilde. Snarere vektlegger han at kommunikasjon alltid avhenger av en bestemt kontekst, og stiller for eksempel spørsmålet om ikke også Jesus selv ville brukt helt andre formuleringer, bilder, analogier og metaforer, hadde han skullet forkynne om seg selv til Vestlige kristne i dag. Kunne bildet om «Guds rike» kanskje like gjerne blitt «Guds familie», «Guds nettverk» eller «Guds historie» i vår kultur?
Nettopp denne lille ulikheten i vektlegging gjør at jeg i retrospekt er glad for at jeg leste de to bøkene samtidig, ikke minst fordi jeg fikk brynet meg litt ekstra mot de svimlende tankene i begge bøkene. Kanskje jeg skal fortsette å lese disse to forfatterskapene parallelt?
Min første oversatte bok
12. april 2011 § Legg igjen en kommentar
Min første oversatte bok, selvbiografien til gospellegenden Bill Gaither
Nylig kom den første boken jeg har oversatt ut, det kan jo kalles en aldri så liten merkedag. Boken det er snakk om er Mer enn musikk, en selvbiografi av den amerikanske gospellegenden Bill Gaither som er utgitt på Luther Forlag. Ikke hørt om ham, sier du? Nei, mulig det, det hadde nesten ikke jeg heller. Likevel fyller han og de gamle vennene hans fortsatt fotballstadioner over hele verden så ofte de bare vil. Han har visst også vunnet fem Grammys, vært nominert til ytterligere åtte og ble i tillegg utnevnt til «Christian Songwriter of the Century» i 2000. I denne boken forteller han om livet sitt på en ganske likefrem og enkel måte, om alt fra oppveksten på landsbygda i Indiana til rampelyset på megakonsertene, og om hvordan han har prioritert å ta vare på ekteskapet, familien og det landsens livet sitt gjennom alt dette.
Boka ble lansert i mars da Bill Gaither & co fylte Oslo Spektrum for (iallfall) andre gang. Under er et lite utdrag fra et av bokas første kapitler, der han forteller om sin vei inn i sørstatsgospel.
I mellomtiden tok bestemor Gaither meg med til Joe´s Record Shop i Anderson, litt under en mil fra der vi bodde.
«Selger dere plater av disse her?» spurte jeg Joe, og holdt opp nyhetsbrevet fra The Stamps Quartet for ham.
«Ja visst gjør vi det,» svarte Joe. «Rett her borte, i hyllene med RCA Victor og Capitol Records».
Joe tok ut en enorm katalog omtrent på størrelse med en telefonkatalog og begynte å bla gjennom sidene. Han fant seksjonen for gospelplater, og jeg merket meg navn på grupper som The Dixie Four Quartet, The Blackwood Brothers Quartet og The Harmoneers. Hver 78rpm-plate inneholdt to sanger, én på hver side. Jeg bestilte en plate av The Harmoneers Quartet.
Da de fikk inn platen, tryglet jeg bestemor Gaither om å ta meg med til Joe´s med en gang, så jeg kunne hente bestillingen min. Jeg tok med meg den platen hjem og spilte den om og om igjen! Jeg var helt hekta! Pappa ga meg litt ukepenger for å melke kuene hver morgen. Det var ikke noe særlig til jobb, men det holdt i det minste hendene mine varme de kalde Indiana-morgenene. Og det viktigste var at hver gang jeg hadde spart opp nok penger til en ny plate, kunne jeg og bestemor dra til platebutikken igjen.
Jeg ble spesielt nysgjerrig da jeg så et bilde av en gruppe som het The Statesmen Quartet. Med de strektynne bartene og det mørke, krøllete håret deres så de nesten mer ut som mafiamedlemmer enn gospelsangere, men vegg-til-vegg-smilene deres var uimotståelige – de hadde virkelig det lille ekstra! Jeg sparte opp penger og kjøpte min første Statesmen-plate, og gjett om de kunne synge! Fra da av kjøpte jeg hver eneste Statesmen-plate som kom ut på RCA Records. Jeg kjøpte flere sangbøker også, i tillegg til store, glansede fotografier og flere og flere 78rpm-plater. Mens andre barn tapetserte veggene sine med bilder av pene jenter, biler, sportshelter, filmstjerner eller andre idoler, dekket jeg veggene på Dannys og mitt rom med bilder av berømte gospelkvartetter. Mange år senere kjente jeg meg godt igjen da jeg hørte Barbara Mandrell synge «I was country when country wasn´t cool», for jeg «var gospel» lenge før gospelmusikk var populært! Det var min store lidenskap. Jeg simpelthen elsket det!
Pagan Christianity?: Organisert kristendom på hoggestabben
3. februar 2011 § 2 kommentarer
Det knallrøde omslaget på boka Pagan Christianity? (2008) av Frank Viola og Geroge Barna er ganske passende, for mye av stoffet i boka må åpenbart oppfattes som en rød klut av mange. Iallfall bør den være en tankevekker for de fleste kristne, og helt sikkert også for folk som ikke er kristne, skulle de ta seg bryet å bla litt.
Bokas hovedtese er omtrent som følger: Svært, svært mye av det vi i dag tenker på som kristen praksis, kultur og tradisjoner har ikke sitt opphav fra Jesu eller apostlenes lære. I stedet er dette tatt opp fra den omkringliggende kulturen gjennom århundrene, og går egentlig på tvers av idéene og grunnprinsippene som Jesu og apostlenes praksis sprang ut fra. For å si det på en litt flåsete måte, hevder Viola at kristne i 18-1900 år har skapt tradisjoner, praksis og institusjoner som i all hovedsak avviker fra den opprinnelige kirken grunnlagt av apostlene. Drøy påstand? Absolutt. Men jeg tror ikke den uten videre bør avfeies helt.
Forfatteren Viola har i mange år vært en sentral skikkelse i den såkalte «huskirkebevegelsen» i USA, en totalt desentralisert bevegelse. Hans uttalte formål med boka er å spore mange elementer av kristen praksis tilbake til sine opprinnelser, og slik vise at de nettopp er pagan, eller hedenske (Viola gjør svært tydelig at hedensk ikke er ment som en kvalitativ vurdering, men rett og slett betyr at det ikke har jødisk-kristne røtter). Noen eksempler på kristen praksis Viola mener er uten bibelsk belegg, er bruken av egne kirkebygninger, liturgi (faste gudstjenesterutiner), lønnede og ordinerte prester/pastorer, forberedte prekener som gudstjenestenes hovedinnhold, musikkledere, fast betaling av tiende eller kollekt, akademisk presteutdannelse, skille mellom «lek og lærd» og mye mer.
Viola ser for seg at kristne bør fortsette å praktisere troen på samme måte som den (ifølge Viola, men dette er det ganske mye belegg for) ble praktisert av de første kristne på 00-, 100- og 200-tallet: De kristne samles i hjemmene og bruker bare helt unntaksvis store offentlige samlingssteder. De danner ingen organisasjoner eller hierarkier. Ingen leder møtene, men alle bidrar fritt med sanger, oppmuntringer, skriftlesninger, bønn etc etter som de føler seg ledet av Gud. Ingen har betalte funksjoner. Det finnes ingen skille mellom lek og lærd, i høyden utpeker menigheten noen «eldste» som bærer ekstra autoritet, men da kun etter at disse personene i praksis har vist seg å være ledere i lang tid. Nattverd er et faktisk (mettende) måltid, og alle kristne kan dele ut nattverd og døpe nyomvendte. Det samles ikke regelmessig inn penger til menigheten som gruppe, men alle deler med hverandre, støtter de som trenger det (både i og utenfor kirken) økonomisk og tar seg av hverandre som en familie.
«Men fungerer dette virkelig i praksis?» er det lett å spørre. Forfatterens eget svar er at han har levd med denne sortens menighetsliv i over tyve år, samt besøkt utallige liknende grupper, og at, ja, det fungerer slik han forventer det skal: Det skaper et fellesskap der ingen er tilskuere, der alle opplever at de vokser, der alle møter utfordringer og tydelig ser hverandres tilkortkommenheter og mangler (mennesker er mennesker), men der enheten som oppstår spontant i møtene ofte gjør sterkt inntrykk på de utenforstående som får se det. I så stor grad, sier han, at mange blir troende rett og slett av å bevitne det.
Et av kapitlene jeg synes var mest interessant, var om å se Bibelens bøker og brever i helhet, og i sammenheng. Viola argumenterer (slik mange andre gjør, deriblant The Message-forfatteren Eugene Peterson) for at introduksjonen av kapitler og vers i Bibelen (år 1227 og 1551) har ført til en «klipp-og-lim»-praksis blant kristne. Denne fører til at man ofte forkynner, argumenterer eller handler på bassis av enkelte bibelvers, snarere enn å se hovedinnholdet i hver enkelt bok eller brev i helhet og kontekst.
We have been conditioned to come to the New Testament with a microscope and extract verses to find out what the early Christians did. We need to abandon that whole mentality, step back, and take a fresh look at the Scriptures. We must become familiar with the whole sweeping drama from beginning to end. We need to learn to view the New Testament panoramically, not microscopically.
Et annet interessant poeng, er at brevene i Det nye testamente (de av Paulus) ikke ble kronologisk ordnet, men ordnet etter lengde. Dette gjør at den vanlige bibelleser lett går glipp av sammenhengen og den historiske konteksten brevet ble skrevet i, og ikke forstår hvilke temaer eller problemstillinger det aktuelle brevet er ment å adressere. Kombinert med en «klipp-og-lim»-praksis kan dette føre til at Det nye testamente kan tas til inntekt for svært mye som egentlig har lite å gjøre med de første kristnes liv og lære.
Pagan Christianity? er skrevet som en slags hybrid mellom en faglig avhandling, en populærvitenskapelig bok og en argumenterende/forkynnende bok. Språket er lett tilgjengelig, uten altfor mye fagterminologi, men hvert kapittel inneholder gjerne et hundretalls fotnoter og referanser som lar leseren tilegne seg ekstra informasjon eller vurdere påstandene i teksten mer kritisk. Samlingen av «kritiske spørsmål» etter hvert kapittel er også et lurt trekk, for å foregripe en del unødvendige misforståelser. Samtidig avviker Viola ofte fra den «saklige» stilen, og kommenterer historieskrivingen med sine egne meninger. På ett vis er det godt han er «ærlig» nok til å la sine egne synspunkter skinne såpass tydelig gjennom, på et annet vis trekker den tydelige biasen hans kanskje litt av troverdigheten vekk fra selve historieskrivingen.
Men hvordan kan en kristen forholde seg til disse tankene? Må man sporenstreks melde seg ut av menigheten/kirken sin og gå ut på leting etter alternative fellesskap, eller danne dem selv? Jeg tror ikke det, og i stor grad maner også forfatterne til å ta seg god tid og tenke seg godt om i denne forbindelse. Jeg kan si med en gang at jeg ikke kommer til å gjøre det i overskuelig fremtid, først og fremst fordi jeg har tro på at mange av idealene Viola snakker om også kan blomstre i «enkle institusjoner», så lenge de anerkjenner at hver enkelt kristen har tilgang til Gud uten å gå via paver, prester eller institusjoner. Dessuten synes jeg implikasjonene – at nesten alle kristne i 1800 år har vært på villspor – er vanskelig å svelge. Boka har imidlertid gjort meg mer bevisst på noen temaer jeg ønsker å holde opp som min egen indre hovedmotivasjon for å delta i en kirke, om enn ikke alle strukturene er slik jeg skulle ønske de var. Det viktigste for meg er at den lokale kirken, uansett organisasjonsform, til syvende og sist ikke er noe annet enn summen av mennneskene i den. Og Gud, selvsagt, noe som forandrer regnestykket en hel del.
Bokas og forfatterens hjemmeside
Pagan Christianity? på Amazon
På norsk i 2011: David Mazzucchellis Asterios Polyp og City of Glass
26. januar 2011 § 3 kommentarer
Jeg hadde nylig gleden av å få språkvaske/korrekturlese/fikle med den norske utgaven av tegneserieromanen Asterios Polyp av David Mazzucchelli (Batman: Year One), som kommer ut på CappelenDamm i løpet av våren 2011. Jeg fikk med meg alt buzzet rundt boken i lang tid før utgivelsen i 2009, men har av en eller annen grunn aldri fått plukket den opp. Jeg er av natur ofte skeptisk til verk som får for mye god forhåndsomtale, men jeg må bare bøye meg i støvet her: Asterios Polyp er et mesterverk av den typen som bare dukker opp noen ganske få ganger i løpet av et tiår. (Og den norske oversettelsen av Jens E. Røsåsen er for øvrig bare å glede seg til.)
De siste årene har begrepet «grafisk roman» festet seg mer og mer, som et uttrykk for tegneserier som aspirerer til det vi gjerne kaller «litterære kvaliteter». Men til tross for at begrepet er anvendelig, synes jeg også det er litt trist at tegneserier tilsynelatende må kalle seg selv «roman» for å prøve å bli tatt mer på alvor. Begrepet «tegneserieroman» liker jeg bedre, siden det holder på det vanlige (og veldig presise) navnet vi bruker på selve mediet, «tegneserie». Men referansen til «roman» henger altså igjen, til tross for at romanen er en ganske spesifikk sjanger som oppsto i en bestemt kulturell kontekst, og at forskjellene til dagens tegneserier er minst like mange som likhetene. Dessuten er det bare et fåtall av de såkalte «grafiske romanene» som virkelig har de trekkene man vanligvis forventer av en roman. Men, men … hvorom allting er, så er Asterios Polyp et interessant eksempel på en slik «ambisøis tegneserie»:For riktignok har den noen referanser til litteratur (dog fra lenge før romanens tid, nemlig myten om Apollo og Dionysus), men den bruker mye mer fra andre kunstarter som har like mye slektskap til tegneseriene som romanen, nemlig design, billedkunst og arkitektur. Derfor kunne vi kanskje like gjerne kalle den «fortellende billedkunst» som «grafisk roman»?
Asterios Polyp er en intellektuell og selvhøytidelig professor i arkitektur. Han er vel ansett, til tross for at ingen av prosjektene hans noen gang er blitt bygget. Asterios er enegget tvilling, men tvillingbroren Ignazio var dødfødt. Imidlertid har Asterios gjennom hele livet hatt en merkelig følelse av at Ignazio fortsatt er til stede i livet hans, som en slags usynlig observatør. Dette har også ført til at Asterios er svært opphengt i tallet to, og særlig i det å dele alt og alle inn i to klare og adskilte kategorier. Asterios blir sammen med en tysk-japansk jente ved navn Hana. Hun er skulptør, men av en langt mer følsom karakter enn Asterios. Asterios’ forhold til Hana, og det nesten uunngåelige bruddet, er historiens røde tråd, men likevel bare én av mange sentrale elementer.
Asterios Polyp er mettet med grafiske virkemidler
Jeg er ikke i stand til (og vil ikke) gå inn i noen ingående analyse av boka, men jeg må nevne noen få ting jeg virkelig falt for:
- Boka er trykket i svart og fire pantone-farger, i stedet for vanlig CMYK-trykk. Dette er helt tydelig innarbeidet i hele den kreative prosessen, siden farger mange steder spiller en vesentlig rolle, både for historiefortellingen og symbolsk (se bildet til høyre). Det har også gitt boka en utrolig smakfull fremtoning.
- Mazzucchelli er en mester til å benytte seg av ulike tegneteknikker for å berike historiefortellingen. Særlig brukes dette for å karakterisere ulike personer, som i eksempelet til høyre, der Asterios fremstår i harde, geometriske former, mens Hana er tegnet i diffuse sjatteringer. En annen fiffig detalj er den tjukke bilmekanikeren som ikke har noen strek rundt magepartiet, så fargen nærmest «flyter» utover arket.
- Det virker som om hver eneste side i boka, rutene på sidene og tomrommet rundt rudene, er spesifikt designet for å bidra til historiefortellingen. Øyet ledes lett og lekent gjennom historien, og samtidig manipuleres leserens opplevelse av tid og sted på en fabelaktig måte, særlig når historien veksler mellom ulike tider eller flere «virkelighetsplan».
- Alle karakterene i boka snakker med sin egen skrifttype, en skrifttype som er med på å karakterisere personens talemåte på en visuell måte. Man skulle kanskje tro at dette ville gi et veldig eklektisk og rotete inntrykk, men jeg synes det fungerer kjempebra (sikkert fordi Mazzucchelli er så flink til å håndtekste).
Nå vil jeg riktignok ikke falle i fellen det er å gå ut fra at jo flere snedige virkemidler, allegorier, litterære og intertekstuelle referanser og whatnot et verk inneholder, jo bedre er det … Et fortellende verk skal først og fremst fortelle en historie, og det å fortelle en historie som treffer leseren er definitivt ingen eksakt vitenskap. Jeg synes at hver gang jeg nesten har klart å definere for meg selv akkurat hva det er ved et verk som fascinerer og treffer meg så sterkt, så snubler jeg over et annet verk som på en helt annen måte, og med helt andre virkemidler, treffer meg like sterkt eller sterkere. Det er slike gjentatte opplevelser som gjør at jeg ikke helt klarer å bli kvitt den mytiske forestillingen om geniale kunstnere. Og med denne boka har Mazzucchelli for min del klart å definere seg inn i denne myten, ikke minst fordi den fortalte en historie jeg virkelig ble oppslukt av.
City of Glass, tegnet av David Mazzucchelli
Tilfeldigvis kommer også en annen av Mazzucchellis bøker på norsk i år, nemlig hans tegneserieversjon (eller var det «grafisk roman»?) av Paul Austers City of Glass, eller By av glass, fra 1994. Den skal utgis av relativt nye Minuskel Forlag, som tidligere har utgitt tegneserieversjoner av Prosessen, Forbrytelse og straff og Mørkets hjerte med flere. Mazzucchelli og manusforfatter Paul Karasiks versjon høstet mange lovord for sin spennende «nytolkning» av romanen, som på mange uventede måter gjør bruk av tegneseriemediets muligheter for å formidle det delvis surrealistiske og postmoderne «meta-mysteriet» i boken. Det andre opplaget av boka ble utstyrt med et til tider panegyrisk forord av Maus-skaperen Art Spiegelman, som karakteriserer verket som «banebrytende».
Var det alt? – bok + vinyl = fett
24. januar 2011 § 1 kommentar
Var det alt? av Kjetil Gilberg
Det store i det lille. Det er er stikkordene for de 21 korte tekstene som utgjør samlingen Var det alt? av debutanten Kjetil Gilberg. Tekstene er for det meste små scener eller gjenfortalte historier, noen ren fiksjon, andre gjenfortalt fra tv-programmer og filmer eller forfatterens egne opplevelser. I form er mange av dem nesten nærmere anekdoter enn noveller, for den som er opptatt av merkelapper. Men poenget med tekstene er åpenbart å etterlate en slags tanke, en udefinert eller eksistensiell undring om store spørsmål. For meg personlig var det særlig «Hva nå?», «Bodies» og «Prikk»som gjorde inntrykk, men det kan sikkert være annerledes for andre.
Så kommer spørsmålet: Hvor høyt opp må man komme for å se at det som utgjør livet vårt bare er en liten prikk? Hvor mange meter snakker vi? Hvor skjer forvandlingen fra altoppslukende hverdagsliv, ambisjoner, drømmer, gleder og sorger – til en prikk?
– Fra «Prikk»
Jeg har ikke tenkt til å gå inn i noen grundig analyse av boka her, detntror jeg ikke engang jeg er i stand til. Men jeg anbefaler boka som «coffee-table»-bok, eller do-bok (for hvem i huleste er egentlig de menneskene som går rundt og har coffee-tables?), siden det passer mye bedre å lese av ett og ett stykke enn å lese alt i én jafs.
Jeg skal innrømme at jeg aller helst har lyst til å snakke om det lekre formatet på boka. Den er designet av neue, som jeg synes har gjort en modig, enkel og særdeles vellykket jobb. Omslaget er helt hvitt, med kvartbind i hvitt tekstil og med de enkle, håndskrevne, pikslete ordene «Var det alt?» på coveret. Disse ordene går også igjen som en slags seksjonsdelere inni boka. I tillegg har boka forsats, baksats, kapitelbånd og lesebånd i sterk rød. Dessuten kan jeg ikke huske sist jeg leste en hel bok som var satt i sans-serif, noe jeg må innrømme at fungerte overraskende godt på disse korte tekstene.
Var det alt? i lydbokversjon – på vinyl!
Likevel er det ikke til å komme bort fra at det mest bemerkelsesverdige ved denne utgivelsen (no offense til noen, aller minst til forfatteren som sikkert sto for ideen selv) er at den også har kommet ut som lydbok – på vinyl! Jepp, en svart, rund, flat, deilig plastklump full av fine riller med lyd i. Riktignok er denne lydbokversjonen litt forkortet, bare ca halvparten av tekstene er med, men likevel … Ikke siden jeg som femåring spilte i hjel lp-en med Dyrene i Hakkebakkeskogen har jeg hørt en lydbok på vinyl, og det var virkelig en god følelse å sette den på. Kudos til Gilberg og Avenir forlag!
An Essay on Typography + Market Day: Håndverkets død?
19. januar 2011 § 5 kommentarer
An Essay on Typography, her i utgaven fra 1988, en foto-litografisk kopi av den reviderte blysatsutgaven fra 1936
Jeg har akkurat lest typografen Eric Gills bok An Essay on Typography, en forholdsvis kort sak med mye interessant innhold – både om typografi (surprise, surprise), men like mye om hans grunnlagsfilosofi omkring håndverk, kunst og industrialseringens effekt på menneskers liv og arbeid.
Eric Gill (1882-1940) var en britisk skulptør, stenhugger, typograf og trykker. Aller mest kjent er han nok for sitt typografiske arbeid – at han, slik vanlige folk sier det, tegnet og fremstilte typer, eller fonter. Hans mest kjente typer er kanskje Gill Sans, Perpetua og Joanna. Gill forbindes gjerne med en britisk og amerikansk bevegelse som hadde sitt høydepunkt i perioden 1880-1910, og som går under navnet Arts and Crafts Movement. Stikkord for bevegelsen er gjenreisning av håndverkeren som kunstner, innenfor både arkitektur, møbelhåndverk, dekorativ kunst, interiør og ikke minst boktrykk. (Bevegelsen er også beslektet med de såkalte Private Press–trykkeriene i samme periode, der alt fra fra typer og ornamenter til papir, sats, trykk og innbinding ble gjort på ett sted.)
Eric Gill
Det er ingen tvil om at Gill var en mann som ikke hørte hjemme i sin egen tid, og som ville følt seg enda mer fremmedgjort i vår tid (jeg vet ikke om det egentlig noen gang har vært en tid da en mann med hans idealer ville følt seg hjemme.) Han maler med brede penselstrøk om den forferdelige retningen verden er på vei mot, som en slags estetisk dommedagsprofet, men likevel uten å ta øynene vekk fra idealene sine, det vakre, det gode, det rene. Det jeg altså syntes var blant det mest tankevekkende og stimulerende i boken, var den måten katolikken Gill åpenbart bygget alt sitt virke på en bestemt filosofi eller grunntanke: Den om det enkle, vakre, forseggjorte, personlige, ja, nesten hellige håndverket.
Now, the chief and … the most monstrous characteristic of our time is that the methods of manufacture which we employ and of which we are proud are such as make it impossible for the ordinary workman to be an artist, that is to say a responsible workman, a man responsible not merely for doing what he is told but responsible also for the intellectual quality of what his deeds effect.
Også Gills kristne tro spiller inn i denne helheten, for eksempel når han her insisterer på at han ikke vil kritisere den industrialiserte boktrykkingen som virkelig helt og holdent går inn for å dyrke de industrialiserte kvalitetene, men bare de som bruker moderne metoder på et slags bastard-uttrykk:
Our quarrel is … only with the thing that is neither one nor the other – neither really mechanically perfect and physically serviceable, nor really a work of art, i.e. a thing made by a man who, however laughable it may seem to men of business, loves God and does what he likes, who serves his fellow men because he is wrapped up in serving God …
Market Day av James Sturm
Som et slags apropos er nettopp dette også overflatetemaet i den grafiske romanen Market Day, tegnet av jødisk-amerikanske James Sturm. Den forteller historien om den øst-europeiske jøden og teppeveveren Mendleman, som også er vordende far. Mendleman reiser til markedet for å selge teppene sine, vevede kunstverk av høyeste kvalitet, til en butikkeier han vet at verdsetter og betaler for denne kvaliteten. Men butikkeieren er borte, erstattet av en som overhodet ikke deler et slikt syn på verdien av kvalitet, og som ikke har behov for teppene hans. Slik har det seg at Mendleman blir tvunget til å gå stadig mer slukøret fra bod til bod for å prøve å selge de nydelige teppene sine, og etter hvert blir villig til å selge dem til spottpris, bare for å komme hjem til sin ventende kone med pengene de trenger. Historien er hjerteskjærende, på flere plan enn dette.
Tilbake til Gill: Når han over refererer til «our time», er det altså 1931. Men om påstanden stemmer bedre eller dårligere på vår tid, etter at en økende andel av befolkningen er ansatt i tertiærnæringer, det vet jeg sannelig ikke. En av påstandene til Gill som jeg virkelig synes er interessant, er at det er industrialiseringen og mekaniseringen av arbeidslivet som har tvunget fram det skarpe skillet mellom arbeidstid og fritid. Han mener at kravet om mer fritid (eller «jobbe litt mindre og tjene litt mer», som det heter nå) først og fremst kommer fordi så mange har et arbeid som ikke oppleves tilfredsstillende eller utviklende. Jeg som selv er en slags «håndverker» med et flytende skille mellom jobben min og interessene mine, er langt på vei villig til å være enig med Gill i at dette ikke er ideelt. Men så tenker jeg på kona mi som er lærer, eller alle bønder, sykepleiere, politimenn og bussjåfører dette samfunnet trenger, og da tror jeg muligens bildet han tegner først og fremst passer på yrkesgrupper som driver med det vi kan kalle «vareproduksjon». Det er grense for hvor i hvilken grad vi ønsker at politimenn skal ta med seg jobben sin hjem.
Til slutt må noe sies om selve typografien i boka. Som seg hør og bør har Gill selv satt boken i blysats, med sin egen nydelige font Joanna, og etter sine egne prinsipper for skjønnhet. Det betyr blant annet at han har gått radikalt til verks for å unngå «elver» og store ordmellomrom. I stedet har han valgt å venstrejustere teksten, bruke mye «&» (i stedet for «and») og «¶» (i stedet for inntrykk), samt bite i seg en del ukurrante orddelinger. Dette høres kanskje snodig ut, men resultatet er en tekstflyt som ser nesten perfekt ut på siden. (Se dette bildet, der noen har klipt ut alle ordene fra en side og bare latt ordmellomrommene stå igjen, så forstår dere hva jeg mener.) Likevel tror jeg ikke jeg vil gå lenger enn å si at dette er et interessant eksperiment – kompromissene han har måttet inngå for å få teksten til å se såpass pen ut går dessverre til syvende og sist på lesbarheten løs.
Prosjekt bokinnkjøpsstopp del 2: BookMooch
14. januar 2011 § Legg igjen en kommentar
En liten slenger til siste post om mitt midlertidige og selvpåførte bokinnkjøpsstopp: Det finnes jo selvsagt gode veier rundt regelrette kjøp av bøker som ikke involverer piratvirksomhet, og som jeg synes er ganske akseptable. Bibliotek har jeg alt nevnt, men jeg sparer meg for å skrive mer om det til jeg en dag får realisert planen min om å skrive en kjærlighetssonett til den offentlige bibliotektjenesten.
BookMooch - tigg en bok
I dag tenkte jeg heller på tjenesten BookMooch, som er en slags avansert bokbyttering på nett. Prinsippet er enkelt: Hver bruker legger inn i basen bøker han/hun kunne tenke seg å gi bort (for engelske/amerikanske bøker kreves bare ISBN-nummeret, så kommer alt annet på plass av seg selv), og disse bøkene kan hvem som helst av de andre brukerne be om å få tilsendt gratis fra deg. (Man kan reservere seg mot å sende til andre land eller verdensdeler). Hver gang du sender noen en bok opparbeider du deg poeng, som du så kan bruke til å be om å få tilsendt bøker gratis fra andre. Enkelt og greit.
Det engelske ordet «mooch», i betydningen «tigge» eller «bomme», kom jeg for øvrig første gang over i tegneserien Pooch Café (norsk: Bar Bikkje) som vi tok inn i Tommy og Tigern-bladet sammen med Pogo. Seriens hovedperson, bikkja Poncho, er nemlig nærmest en jedimester i tigging ved bordet, noe blant annet denne sekvensen er et godt eksempel på.
Prosjekt bokinnkjøpsstopp
12. januar 2011 § 4 kommentarer
Bøker
Nye år er gjerne tiden for å evaluere sin egen livsførsel, og eventuelt gjøre korrigeringer. Jeg må innrømme at jeg har liten tro på nyttårsforsetter som sådan, men rimelig stor tro på når-som-helst-forsetter, vel å merke hvis de består av små og gjennomførbare skritt, med en slags konkret plan bak.
I år ville det seg altså slik at jeg i desember gjorde to oppdagelser jeg ikke likte. Den ene var at jeg slet med å finne på noe å ønske meg til jul. Den andre var at jeg oppdaget årsaken til dette, nemlig at jeg er altfor rask til å innfri mine egne ønsker selv, ved å bare kjøpe meg det jeg ønsker meg med en gang jeg kommer på det. Dette tror jeg er en dårlig uvane, fordi det a) gjør meg mindre takknemlig for alt jeg eier eller skaffer meg, og b) skaper et unødvendig høyt forbruk, fordi jeg da visker ut grensen mellom «ønsker meg» og «trenger».
Jeg har derfor startet et lite, konkret og veldig gjennomførbart prosjekt, ved navn «bokinnkjøpsstopp». (Jeg innfører et mer generelt innkjøsstopp også, men det er ikke temaet her.) Jeg er nemlig altfor glad i å kjøpe bøker, og kunne sannsynligvis fylt minst et par kasser med bøker jeg ikke har lest hjemme (jeg tør ikke telle). Bare tanken på disse uleste bøkene, som bare er papirbunter før de blir lest og omgjort til tanker, idéer og opplevelser, gjør meg jo nesten litt trist. Jeg setter meg derfor som mål å lese (evt.lese ferdig) følgende 15 bøker jeg allerede eier, pluket fra et bredt spekter av sjangere, før jeg kjøper meg noe som helst nytt av papir og papp (e-bøker frister meg uansett ikke noe særlig, så det er ikke noe problem).
- Enki Bilal: Monstertetralogien
- G.K. Chesterton: The Everlasting Man
- Philip K. Dick: The Divine Invasion
- Kjetil Gilberg: Var det alt? (omtale)
- Eric Gill: An Essay on Typography (omtale)
- Peter Halldorf: Jomfrumark
- Kazuo Ishiguro: En kunstner i den flytende verden
- Hitomi Kanehara: Slanger, piercing
- Karl-Ove Knausgård: En tid for alt
- Brian McLaren: A New Kind of Christian (omtale)
- George MacDonald: Phantastes
- Frank Mangs: Høyst personlig II
- Chil Rajchmann: Jeg er den sidste jøde
- Francis Schaeffer:
He Is There and He Is Not SilentEscape from Reason (omtale)
- Doug TenNapel: Ghostopolis
- Frank Viola: Pagan Christianity? (omtale)
Da er prosjektet offentliggjort, og dermed litt mer bindende. Alt annet enn dette (for jeg har også som mål å lese gjennom Lone Wolf and Cub og Sandman i år, mer om dette senere) må jeg nøye meg med å låne, fortrinnsvis på bibliotek. Tvi tvi.
Trosmøte utenfor kirken
20. desember 2010 § Legg igjen en kommentar
En liten pause fra Japan-manien min nå om dagen. Dette er en reprise av en sak jeg skrev for avisen Vårt Lands spalte Tro, Etikk og Eksistens 31.05.2010. Det var et intervju med den svenske forleggeren Dan-Erik Sahlberg. Han har spilt en vesentlig rolle i å gjøre bøker om spiritualitet og eksistensielle spørsmål til bestselgere og gjenstand for de mest populære bokmesse-programpostene i Sverige, noe som foreløpig virker fjernt i den norske bokbransjen.
Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010
Kanskje finnes det mer tro i våre sekulariserte samfunn enn vi kan se ved første øyekast? Det gjelder bare å bli oppmerksom på den.
Det har kanskje vært en tid da de aller fleste skandinaver gikk regelmessig i kirken, og kirken hadde en selvsagt posisjon i samfunnet. I dagens sekulariserte samfunn er imidlertid situasjonen svært annerledes. Kristne ser ut til å miste innflytelse på mange arenaer i samfunnet. Mange kristne har kalt utviklingen for en «avkristning».
– Et annet synonym for sekularisering kan være «religiøs forandring». Det siste er et begrep med mer muligheter i seg, sier Dan-Erik Sahlberg (48), tidligere forlagssjef i svenske Cordia forlag. Han er kanskje mest kjent for å ha vært med på å forandre profilen til forlagene han har arbeidet i, fra kun å være interne forlag for egne kirkesamfunn, til å nå forholdsvis bredt ut. Innsatsen med Bibel 2000 skaffet ham en pris som «Årets markedsfører» i Sverige.
Positiv sekularisering
Utviklingen i Sverige tyder på at sekulariseringen nå har gått hele runden, mener Sahlberg.
– Hele perioden fra 50- til 80-tallet var preget av oppgjør med statskirken og kritikk av kirkemonopolet. I dag har troen i stor grad blitt flyttet til den private sfæren, særlig etter at skillet mellom kirke og stat ble virkelighet i år 2000. Jeg synes faktisk det har vært en veldig bra prosess, for den lange tradisjonen med en «enhetskultur» har gitt lite rom til å snakke om hva troen egentlig er og hva den betyr for enkeltmennesker – lite rom for å nærme seg de eksistensielle spørsmålene. I stedet har det handlet mest om institusjonene. Men i et sekularisert samfunn, må kirken tilpasse seg det positive med sekulariseringen, sier Sahlberg.
– Har du eksempler på hva du mener er positive sider ved sekulariseringen?
– Ja, blant annet at den myndiggjør både mennesker og Gud i forholdet til hverandre. Man er ikke lenger kristen bare fordi man er norsk eller svensk, men fordi det er ens eget valg.
Sahlberg mener at denne individualiseringen av troen og det endrede åndelige klimaet var spesielt synlig i Sverige på 80-tallet og fremover, med fremveksten av New Age-bevegelsen.
– Slik jeg ser det, snudde det store samfunnsprosjektet på denne tiden mer innover i mennesket, og fokuserte på hvordan man kan takle sine egne problemer. For mange mennesker med en eksplisitt åndelig søken ledet dette til New Age, og for noen av dem videre inn i kristen mystikk, som også mange kristne begynte å gjenoppdage. Dette kunne vi blant annet se i bokutgivelsene på 70- og 80-tallet, da mange av de klassiske kristne mystikerne ble gitt ut i nye utgaver.
– Hva tror du dette var et uttrykk for?
– Jeg tror det dreide seg om en generasjon i 40-årene og eldre, som oppdaget at 60- og 70-tallets idealisme sakte hadde glidd over i materialisme. Mange opplevde nok at dette skapte et eksistensielt tomrom som ble større og større, sier Sahlberg.
Kulturens røtter
Men slett ikke alle har umiddelbart søkt mot det åndelige. Sahlberg mener også å ha sett en litt annerledes trend i sekulariseringen:
– En annen bevegelse er den økte betoningen på etikk, moral og verdier i samfunnsdebatten. Når den ene institusjonen som har stått som leverandør av dette, altså statskirken, ikke lenger har denne rollen, så oppstår det et vakuum som må fylles av noe. Dette «noe» ble politiske prosjekter som menneskerettigheter og ytringsfrihet. Men mange forstår jo instinktivt at disse ideene også må komme fra et sted, og ser at røttene i kulturene våre ofte finnes i religionene – i vår vestlige kultur først og fremst i kristendommen, sier Sahlberg.
Han oppfatter denne mer intellektuelt baserte tilnærmingen som typisk for en viss gruppe mennesker:
– I de kretsene jeg har beveget meg, har jeg sett disse tankene særlig blant intellektuelle mennesker og kunstnere. Jeg har inntrykk av at mange av dem jeg møter er følsomme mennesker av natur, som for eksempel er svært åpne for estetiske budskap formidlet gjennom kunst. Jeg har også sett mange eksempler på mennesker som har opplevd ting i sitt eget kunstneriske virke som, til slutt, har ledet dem frem til en tro.
Finne troen
Gjennom sitt virke som forlegger har Dan-Erik Sahlberg selv vært i kontakt med mange mennesker som har opplevd å finne troen på uventede steder og måter, og som har skrevet om opplevelsen. En av dem er den anerkjente svenske forfatteren og poeten Maria Küchen. På et tidspunkt ble Küchen innbudt av Svenska kyrkan til et salmeprosjekt, der en gruppe skribenter skulle reise til et kloster i Italia for å arbeide med svenske salmer for 2000-tallet.
– Mens hun var på dette klosteret, opplevde hun plutselig å høre en stemme som sa «Det er jeg», og hun var helt klar på at det var Guds stemme hun hørte, forteller Sahlberg.
– Det er mange andre som sier de har hatt en slik dyp, eksistensiell opplevelse i livet, men som ikke vet hvordan de skal gå videre med det, og til slutt renner det bare ut i sanden. Men Maria Küchen skjønte at hun ikke kunne gå forbi dette. Hun gjorde dog ikke som mange andre gjør, og prøvde å finne en menighet som passet for henne. I stedet gikk hun rett til nærmeste, kjedelige, vanlige Svenska kyrkan-menighet, der hun snakket med presten og etter hvert ble døpt og konfirmert.
Utenfor kirken
Sahlberg forteller at han synes han har sett mye spor av tro fra mennesker langt utenfor kirkens vegger, men presiserer at det å se denne troen ofte avhenger av øynene som ser:
– Hvorvidt man får øye på denne troen, avhenger ofte av hva slags syn man har på kunst og kultur. Hvis man opererer med et klart skille mellom «oss» og «dem», «kristen» og «sekulær», hvem som er innenfor og utenfor, da ser man kanskje ikke disse sporene så tydelig. Men jeg liker uttrykket semper major, «alltid større» – Gud er alltid større enn våre tenkte systemer og rammer, og han virker utenfor dem. Og hvis vi er åpne, kan vi få se det, sier Sahlberg, som også er opptatt av at man ikke skal tenke for snevert om hvilke veier som kan føre mennesker til tro.
Sahlberg mener kirken har mye å gi til menneskene utenfor, men at den ofte ikke lykkes så godt i å kommunisere bra utad. Han tror at en av mange årsaker til dette, kan være at vi i kirken møter stemmene til offisielle representanter som snakker på vegne av en institusjon, mens vi i kulturen og kunsten oppfatter avsenderne mer som personlige og frie fra bindinger, noe mange oppfatter som mer troverdig.
– En kirke er naturligvis en felles teologisk og sosial kontekst, og er man biskop eller pastor, så har man jo dette fellesskapet i ryggen og må tilpasse seg det. Men når det er sagt, så skaper slike roller kanskje ikke de mest interessante stemmene som folk vil høre på. Da er det nok for eksempel mer interessant med dem man kan kalle «kristne kulturpersonligheter»: Mennesker i offentligheten som alle vet at er kristne, men som ikke bare snakker om troen sin for kirkens del, men til intellektuell stimulans for andre og som en naturlig del av livet. Problemet er at det gjerne er for få mennesker som har evnen til å ha denne rollen. Biskoper får for eksempel veldig sjelden denne rollen, på grunn av embetet de har.
Til stede
Et unntak er Martin Lönnebo, tidligere biskop i Linköping, som også er kjent for et stort forfatterskap.
– Han var en mann som folk også hørte på da han var biskop, for han hadde en tydelig visdom og var så grunnfestet. Men etter at han pensjonerte seg, har han allikevel kunnet være mye friere og mer personlig, nå som han ikke har det ansvaret som ligger i selve vervet. Da tror jeg man kan møte mennesker på en litt annen måte, sier Sahlberg.
– Hva mener du er kirkens største utfordring overfor de menneskene som i utgangspunktet er kirkefremmede?
– Jeg tror den største utfordringen er i det hele tatt å være til stede i det offentlige rom, et rom som består av mange deler. En del er kulturen og kunsten, der eksistensielle spørsmål om liv, død, krig, mislykkethet, kjærlighet og lignende temaer bearbeides hele tiden. Videre finner veldig mye av det offentlige rom sted i nyhetsmedia, som i sin natur er raske, spissete og konfliktorientert. Skal man presentere tro i media er det viktig å vite hvordan media virker, og for å være ærlig fraråder jeg ofte folk å stille i debattprogrammer og lignende, fordi jeg har mer tro på samtalen, sier Sahlberg.
Et eksempel er bokmessen i Gøteborg, der det siden 1999 har vært en egen scene under vignetten Se Människan. Der arrangerer kirken samtaler med kjente forfattere og kulturpersonligheter, som gjerne stiller opp.
– Media har ofte har en klar idé om hvor de vil ha religion. På den ene siden har vi tv-gudstjenester, der man så og si bare setter et kamera inn i religionens egen verden. Og på den andre siden har man konfliktsakene i nyhetene, om homofili, kvinnelige prester og så videre. Det er veldig sjelden at en vanlig kristen person får mulighet til å fortelle hvordan han eller hun lever, tenker, tror, går gjennom kriser og slike ting. Hvorfor er det sånn? spør Sahlberg.
Inn i kirken
Tro kan fødes utenfor kirken, men den kan ikke overleve i lang tid utenfor kirken, mener Sahlberg. Han legger ikke skjul på at mange kirkefremmede kan oppleve veien inn i kirken som enda lenger og tyngre enn selve veien til troen.
– Noe av den vanligste kritikken mot kirken, er at den presenteres som «en ferdig pakke», som man kun kan svelge hel. Jeg mener ikke at kirken skal være vid åpen for alle meninger heller, men mange savner en tydelighet på at det finnes et stort spekter av meninger som er representert i kirken. Jeg tror det viktigste er at kirken har et sterkt, levende og tydelig sentrum som menneskene kan bevege seg mot, og ikke at den setter opp gjerder av regler og meninger som man må passe på å befinne seg innenfor, sier Sahlberg.
– En annen stor utfordring, særlig for folkekirkene som er overalt der folk bor, er å møte kirkefremmede folk som har hatt eksistensielle opplevelser i gode samtaler. Jeg tror det er veldig viktig at man ikke møtes med holdninger som at opplevelsen høres for karismatisk og sprø ut, eller at den bortforklares og rasjonaliseres med religionspsykologi, eller til og med at opplevelsen man har hatt ikke følger en korrekt teologi.
Dan-Erik Sahlberg
FAKTA DAN-ERIK SAHLBERG:
Bok: Det rene landet
17. desember 2010 § Legg igjen en kommentar
Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007
Jeg har akkurat lest boka Det rene landet (The Pure Land) av skotske Alan Spence. Det er en historisk roman om skotten Thomas Blake Glover som i 1859, ca 21 år gammel, reiste fra Skottland til Nagasaki for å jobbe i handelsselskapet Jardine Matheson, men som endte opp med å spille en viktig rolle i å forvandle Japan fra et middelaldersamfunn til et moderne industriland. Samtidig er det en roman om en mann som på mange måter gjør seg selv hjemløs – en fremmed, gaijin, både i Skottland og Japan, men også med et fragmentert kjærlighets- og familieliv. Forholdene hans er preget av både flyktighet og ujevnbyrdighet, med hyppige besøk i det forlokkende og forfinede forlystelseskvarteret (ifølge romanen), men også av tragiske tap i de relasjonene som faktisk utvikler seg til ekte og gjensidig kjærlighet.
På denne tiden hadde Japan bare helt nylig, og under tvang, åpnet opp for en begrenset handel og diplomatiske forbindelser med omverdenen. I løpet av få år etablerte Glover sitt eget handelsselskap, og han ble i løpet av få år en av de viktigste mellommennene i handelen mellom Japan og Vesten. Det er imidlertid hans rolle som støttespiller for den regjerende Shogunens motstandere, særlig Satsuma- og Chôshû-klanen, som for alvor sikret Glover en plass i historiebøkene. Overbevist om at disse klanene representerte den beste veien inn i fremtiden for Japan, formidlet Glover ulovlig våpen til disse klanene, og smuglet også (ifølge romanen) ut delegasjoner fra begge klanene for å la dem besøke Storbritannia. Resultatet, eller ett av dem, var at Shogunatet ble kastet, Keiseren gjeninnsatt som statsoverhode og den store moderniseringen av Japan (Meiji-perioden) begynte … litt forenklet, for jeg er ingen historiker, og dette handler uansett ikke mest om den virkelige Glover, men om romanens Guraba-san, slik japanerne uttaler navnet hans.
Romanens tittel, Det rene landet, er hentet fra en mahayana-buddhistisk trosretning ved nettopp dette navnet, som er populær i Japan. Det rene land-buddhismen tror at den opprinnelige Buddha, Gautama Buddha, fortalte om en annen Buddha, Amitabha Buddha, som oppnådde å bli gjenfødt i Det rene land, en slags variant av et paradis der det ikke eksisterer noen onde gjerninger som skaper dårlig karma. Ifølge Det rene land-buddhismen finnes det to veier til frelse, både meditasjon og messing av Amithaba Buddhas navn – «Namu Amida Butsu», som det uttales på japansk.
Thomas Glover med familie, ca år 1900
Romanens Glover er imidlertid ingen særlig religiøs mann, og det er særlig kvinnene rundt ham, ikke minst elskerinnen og Glovers sønns mor Kaga Maki, som forholder seg nært til «Namu Amida Butsu». Tittelen spiller åpenbart også på Japan som et rent land, et land til da uberørt av Vestlige impulser og med en elegant, raffinert og forfinet kultur som virker forlokkende på den litt grovkornede skotten Glover (og åpenbart på forfatteren). Det er for øvrig også Maki som introduserer den andre av romanens nøkkelfraser, chotto monoganashii, en japansk frase som ifølge henne er umulig å oversette direkte til engelsk, men som beskriver en litt (chotto) trist følelse over at ting forandrer seg – altså noe beslektet med melankoli og nostalgi. Denne frasen kobles i romanen til de store omveltningene landet går gjennom, men også til de personlige omveltningene i livene til menneskene, og særlig kvinnene, i Glovers liv.
Det er ikke til å komme bort fra at romanen bygger litt opp under noe jeg ikke akkurat lider av et underskudd på fra før, nemlig det vi kan kalle japanofili. Det er en sykdom som i stor grad har rammet Vestlig populærkultur-opptatte ungdom på 90- og begynnelsen av 00-tallet (og som muligens er litt over sitt høydepunkt nå, idet stadig flere øyne vendes mot Kina), men som også har rammet bredt for eksempel i Nederland på 1850-tallet, i Frankrike på 1860- og 70-tallet og i Storbritannia rundt 1900. Som en slags motvekt til denne orientalismen, er det nyttig å ha i bakhodet kjennskap til begrepet nihonjinron, som rett og slett kan bety teorier om det spesifikt japanske. Nihonjinron brukes om alle tekster som tar sikte på å beskrive Japan og det japanske som noe helt unikt, ensartet og homogent, og det japanske språket som delvis uoversettelig. Alt dette har vært utbredte oppfatninger om Japan, oppfatninger mange japanere til dels også har om seg selv og hjemlandet sitt, men som det absolutt er verdt å stille spørsmålstegn ved.
Jeg likte romanen godt, men så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg har en viss interesse for det historiske stoffet. Har man ikke det, er det godt mulig at enkelte deler, særlig i andre halvdel, vil virke litt tunge, fylt som de er av maktkamp mellom ulike klaner og internasjonalt diplomati. Glovers privatliv havner imiderltid aldri langt i bakgrunnen, noe som i mine øyne bidrar til romanens sterkeste fremdrift. Også det korte kaptittelet som bringer bokens hendelser frem til det nåtidige virker litt unødvendig, men jeg tillater meg å gjette at dette er forfatterens forsøk på å formidle sin egen opplevelse av chotto monoganashii i møte med stoffet, og det tilgir jeg ham. Jeg synes forfatterens valg av synsvinkel, en som stort sett ikke trer inn i Glovers tanker, fungerer godt med tanke på at Glover faktisk er en historisk person. (Det virker for meg åpenbart at det må være en del diktning rundt Glovers personlige liv, men forfatteren har samarbeidet nært med den mest autoritative Glover-biografen, og jeg har iallfall ikke funnet noen historiske fakta som motstrider romanen.) Det gjør at vi som lesere i hovedsak må gjøre oss opp et inntrykk av Glover på bakgrunn av handlingene hans. For min del betyr det at jeg opplever romanfiguren Glover som en fascinerende eventyrer, dels den unge onkel Skrue og dels Marco Polo – men også som en som i stor grad lar seg lede av sine kortsiktige begjær etter kjærlighet (og sex), rikdom, eventyr og berømmelse. Dette begjæret, og snarveiene han noen ganger tar for å tilfredsstille det, er det som noen ganger får ham til å falle mellom flere stoler og tilsynelatende ende opp isolert, hjemsøkt og hjemløs – dypest sett. Det er derfor lite trolig at Glover noen gang ble gjenfødt i Det rene land.
Funny fact: I begynnelsen av boken raver en ung og full Thomas Glover rundt i Aberdeen sammen med vennene sine, og en av vennene (som senere blir en slags rival for Thomas) faller ved et uhell ned fra broen Brig o’Balgownie. Nettopp denne broen har jeg selv gått på, da jeg akkompagnerte fetteren min Kristian Kapelrud på en research-tur til Skottland for fantasybokserien hans Tegnets Forsvarere (som for øvrig nylig kom ut på engelsk). Han hadde også skrevet en scene som utstpilte seg på en bro, og landet på å bruke nettopp denne broen i boken sin. Tilfeldig? NEPPE! (Joda.) Noen bilder fra reseachturen vår har han lagt ut her.
LINKER:
Hans Ivar Stordals blogg 