Bibelspråk for barn: Å oversette en barnebibel
30. november 2012 § Legg igjen en kommentar
I våres ble jeg bibeloversetter. Jepp, Bibelen 2011 er så 2011. Derfor satte jeg i gang å oversette min egen Bibelen 2012, eller som den egentlig heter, Mine Bibelfortellinger. Det er en forholdsvis tradisjonell barnebibel for aldersgruppen 4–7 år, som først og fremst fokuserer på de mest kjente historiene. I tillegg til selve oversettelsen gjorde jeg også satsen (altså å sette teksten inn på sidene i InDesign, lage typografiske maler og tilpasse tekstflyten til bildene etc.).
Selve tekstene var engelske parafraser, men i arbeidet med oversettelsen syntes jeg ikke det var tilstrekkelig å forholde meg til de engelske tekstene. Det finnes en etablert tradisjon for å oversette Bibelen til norsk, med navn, uttrykk og begreper som har vært brukt i hundrevis av år, og jeg følte det var relevant å ta aktivt stilling til det norske bibelspråket underveis. Oversettelsen ga meg derfor en god grunn til å lese Bibelen 2011 litt nøyere enn jeg ellers ville gjort, siden det ofte var interessant å skjele til valgene som er tatt der. Men for all del, det står uansett lite om både kjøtt og jomfruer i en barnebibel. « Read the rest of this entry »
Tomas Sjödin om å skrive personlig
10. mai 2012 § 6 kommentarer
I går var jeg så heldig å bli invitert med på et «forfattermøte» arrangert av Luther Forlag, som jeg innimellom har gjort oppdrag for. Møtet var med den svenske forfatteren, foredragsholderen og pinsepastoren Tomas Sjödin, som for meg var et nytt bekjentskap. Han beskrives av enkelte som en slags «Sveriges Per Arne Dahl», trolig fordi han i stor grad tar for seg livets «store teamer» på en måte mange kan kjenne seg igjen i. Mange av bøkene hans, hvorav fem finnes på norsk, har tatt utgangspunkt i hans eget liv med to multihandikappede barn, og om hva dette har gjort med ham og lært ham. Etter møtet i går gleder jeg meg til å begynne å gjøre meg kjent med forfatterskapet hans. « Read the rest of this entry »
Endelig innkjøpsordning for norske tegneserier
31. januar 2012 § 1 kommentar

Utdrag fra tegneserien mange norske serieskapere i sin tid samarbeidet om og overleverte daværende kulturminister Giske
Det har vært en ganske lang vei å gå, men for en kort tid tilbake ble det endelig klart at vi fra i 2012 får en egen innkjøpsordning for norske tegneserier, tilsvarende dem som finnes for skjønnlitteratur, faglitteratur, oversatt litteratur, barne- og ungdomslitteratur osv.
Siden 1990 har det eksistert en egen prosjektstøtteordning som har fordelt en tildelt støtte mellom forlag og serieskaper, og siden 2002 har det også ligget inne en fast kvote på tre tegneserieutgivelser blant de norske skjønnlitterære bøkene som hvert år blir kjøpt inn av Kulturrådet. Den nye ordningen øremerker 2 millioner kroner til innkjøp av inntil 15 tegneseriebøker, og oppretter i tillegg et eget fagutvalg for tegneserier, ledet av Eivor Vindenes (med fortid fra både Jippi, Schibsted og Egmont Serieforlaget, bl.a. som redaktør for Jason.) « Read the rest of this entry »
Bibelen som litteratur
30. januar 2012 § 1 kommentar
Jeg var en av mange som hadde en utgave av Bibel 2011 både på ønskelista og under treet i jula som var. Utgaven jeg ønsket meg, og fikk, var den såkalte litteraturutgaven. Vekk med flortynt papir, myke skinnpermer, gullkanter og «hellig bok»-konnotasjoner. Dette er en utgave der bibelteksten er ribbet for versenummer og (nesten) kapittelinndelinger, brukket i kun én spalte (som i en vanlig roman) med litt større skrifttyper, med mer luft rundt satsflaten, trykt på et tykkere papir (et litt gult 60g) og innbundet med stive permer og tekstilbind i tre separate bøker, alle behørig plassert i en kassett. Tanken er at bibelteksten skal kunne leses på samme måte som man leser de fleste andre bøker, mer som litteratur enn som et oppslagsverk. Bøkene er for øvrig designet av Aud Gloppen fra Blæst design, i mine øyne en av Norges absolutt dyktigste bok- og tidsskriftdesignere, iallfall for titler med litt tyngde. Og selv om tekstilbindet i blasse farger nærmer seg en pastisj på typiske samleutgaver av kanonisert litteratur, synes jeg alt i alt bøkene er meget smakfulle.
Bibelselskapets insistering (både eksplisitt og i form av denne utgaven) på at Bibelen gjerne kan leses som «vanlig litteratur», har også hatt en interessant effekt, nemlig at opptil flere toneangivende medier har ryddet spalteplass for å anmelde Bibelen og dens nye språkdrakt. Morgenbladet har plukket ut noen bøker, som Forkynneren og Jesaja, og anmeldt dem separat. I Klassekampen har de anmeldt både nynorsk- og bokmål-utgaven grundig, med litt varierende fokus. En skriftdesignerkompis av meg, Frode Bo Helland, har også skrevet en interessant anmeldelse av det typografiske arbeidet i denne og andre Bibel 2011-utgaver. « Read the rest of this entry »
The Book Depository og frakt
16. november 2011 § 8 kommentarer
Jeg har tidligere skrevet litt spørrende om hvor man bør kjøpe bøker hvis man ønsker å få dem til en noenlunde rimelig pris, men samtidig ønsker å motvirke monopolisering, støtte rimelige salgsvilkår for forlagene, hindre bokhandeldød etc. (Vel – hvis man virkelig ønsker å gå inn for det siste, bør man jo kjøpe alle bøker gjennom fysiske bokhandler i Norge, men det virker dessverre slett ikke alltid som en farbar vei, iallfall ikke med utenlandske bøker.)
I forgårs fikk jeg den første av fire bøker jeg hadde bestilt fra britiske The Book Depository. Selskapet har lave priser, satser på svært bredt utvalg og opererer med fri frakt, i likhet med f.eks. Play.com.
– Jaså, de tre andre bøkene var sikkert ikke tilgjengelig på lager akkurat da, så de blir vel ettersendt om en stund, tenkte jeg.
Men den gang ei. De resterende tre bøkene dumpet ned i postkassa mi i går, i hver sin konvolutt. Selskapets fri frakt-policy innebærer med andre ord at de sender hver ordre for seg, uansett om kunden har bestilt flere bøker i slengen. Dette kan da umulig være bra miljømessig? Altså, så lenge de tre konvoluttene kommer i samme postsekk, trenger det vel i teorien ikke å gå flere fly enn hvis de ble sendt sammen, og postmannen (eller –personen) kommer jo uansett bare kjørende i bilen sin én gang om dagen. Men likevel … jeg kjenner jeg er skeptisk. Hva bør jeg gjøre nå? Bruke Haugenbok, Capris eller Bokkilden eller noe sånt? Bestille mangabøker på min lokale Outland-sjappe? Kjør debatt …
Den nye hviledagen
8. september 2011 § 7 kommentarer
Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 06.09.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens. For enkelhets skyld, og fordi det fortsatt er plass nok på Internett, kommer her den uredigerte versjonen – writer’s cut (or lack thereof).
Er generasjonen som alltid er tilkoblet, i ferd med å gjenoppdage hviledagen?
Man trenger ikke være en stor sosiolog for å se at hviledagen har vært på vikende front i Norge i iallfall tretti år. Sant nok er oppslutningen om å ha søndagsstengte butikker ganske stabil, men i realiteten har det aldri vært enklere å handle på søndager enn det er i dag. Mange av de tradisjonelle reglene for tillatte og forbudte hviledagsaktiviteter, særlig de fra kristne miljøer med pietistiske røtter, er også langt på vei forsvunnet fra den allmenne bevissthet. Med god grunn, vil mange hevde, fordi mange av normene var blitt et fjernt ekko av en fortid da folk flest jobbet med kroppen og lagde sine egne klær.
Men har vi kanskje glemt noe av hviledagens betydning i en tid da mange mer enn noensinne kunne trenge den?
Teknologisk hvile
Noen som mener det, er de unge amerikanske jødene i Reboot, en gruppe som de siste par årene har arrangert en årlig «National Day of Unplugging». Denne dagen oppfordrer de alle til å logge seg av Facebook, Twitter og e-post og skru av mobiltelefoner i 24 timer. De har til og med utviklet en egen telefon-applikasjon som automatisk logger brukeren ut fra alle tjenester med en beskjed om at de nå vil bli borte det neste døgnet. Tanken er at deltakerne, ved å frikople seg fra denne typen mediebruk, kan være mer til stede for Gud og sine nærmeste.
For selv om vi statistisk sett jobber stadig mindre, er trenden i stedet at vi fyller fritiden vår med stadig mer organisert innhold og behandler den mer og mer som jobb: Alt fra trening til oppussing og sosiale aktiviteter må inn i avtaleboka for å få plass. Når mange i tillegg fyller de små sprekkene mellom aktivitetene med å trekke ulike digitale dingser opp fra lomma, er det ikke rart at om tanken om en hviledag begynner å gjenvinne sin appell.
«Når vi klager over kommersialiseringen av fritiden, som forvandler moro til arbeid, og som krever både budsjettering og logistikk i militær målestokk […] – når vi engster oss over disse tingene, så blir vi minnet på sabbaten, dens kraft til å redde oss fra larmen av vårt eget begjær.» Det skriver den jødiske forfatteren og litteraturkritikeren Judith Shulevitz i sin nye bok, The Sabbath World. I boka ser hun tilbake på sin jødiske oppvekst og utforsker sabbatsfenomenet på en grundig og personlig måte, fra et både religiøst, historisk, filosofisk og sosiologisk perspektiv.
«Sabbaten er en gammel, men vakker idé som, i vår frenetisk forhastede kultur sultefôret på mening, skriker etter å gjenoppdages og nytes av mennesker av alle trosretninger,» skriver den profilerte amerikanske senatoren Joe Lieberman, også han en jøde, i sin ferske bok The Gift of Rest: Rediscovering the Sabbath. Og allerede i 1992 skrev nåværende biskop Ole Chr. Kvarme i sin bok Evighet i tiden: «Vi har i flere tiår vært så opptatt av å fjerne grensene for det vi ikke skal gjøre på søndagen, at vi nå oppslukes av alt det vi kan og bør og må gjøre på søndagen. Og så har vi glemt det vesentligste: Hva vil Herrens nærvær på Herrens dag gjøre med meg?»
Fra sabbat til søndag
Kanskje er det symptomatisk at de fleste eksemplene over er jødiske, for det er liten tvil om at den jødiske sabbaten og den kristne hviledagen har ulike konnotasjoner. Tilsynelatende forholder de fleste kristne i dag seg mye friere til det tredje (evt. fjerde) bud enn de ni andre.
Den kristne urkirken begynte tidlig skikken med å møtes på søndag, også kalt «den åttende dagen», for å minnes Jesu oppstandelse. Dette var imidlertid ikke først og fremst en erstatning av sabbaten, som mange av de jødekristne lenge fortsatte å praktisere, men snarere en dag å feire gudstjenesten sammen på.
Bakgrunnen for hviledagens posisjon i norsk kristenhet kan bl.a. belyses ved å se på arven fra Martin Luther. Selv med sin sterke betoning av «nåden alene» og frihet fra Moseloven forkastet han slett ikke de ti bud. Imidlertid behandler katekismen hviledagsbudet ganske annerledes enn de andre budene: «Hva denne ytre hvilen angår, er budet bare gitt til jødene. I sin bokstavelige forstand angår dette budet derfor slett ikke oss kristne,» skriver Luther, og beskriver dets nye funksjon som en praktisk forordning for at folk skal kunne gå i kirken. Han så nemlig med forferdelse på at en del samtidige kristne grupperinger begynte å vende tilbake til å holde den jødiske sabbaten, noe han så på som et knefall for loven. Særlig skriftet Brev mot sabbaterne til en god venn fra 1538, det første av hans såkalte antijødiske skrifter, advarer i sterke ordelag mot enhver flørt med jødedommen og den jødiske sabbaten.
Den kristne kirkehistorien er imidlertid full av grupperinger og kirkesamfunn som har vendt tilbake til å holde lørdag som hviledag, som anabaptistene og adventistene. Pietistene som utvandret til nordre USA, holdt stort sett fast på søndagen som hviledag, men gikk ofte langt i å vedta strenge offentlige lover for hva som var påbudt eller forbudt å foreta seg på hviledagen.

Mark Scandrette er leder og grunnlegger for ReImagine, og er i disse dager bokaktuell i Norge. Foto: Johnny Baker
Sabbatseksperimenter
– I USA gikk mange kristne vekk fra å praktisere sabbat i min foreldregenerasjon, sier den amerikanske forkynneren og forfatteren Mark Scandrette (41) fra San Francisco Han var i sommer i Norge for å tale på Korsvei-festivalen. – Mange i denne generasjonen forteller historier om reglene de vokste opp med fra den pietistiske tradisjonen – som å ikke fiske, ikke svømme, ikke drive med håndarbeid og ikke gå ut på restaurant – bare sitte hjemme. Det er et godt eksempel på at en leveregel kan bli giftig når den blir presset på andre. Da er den ikke lenger livgivende, sier Scandrette videre.
Mark Scandrette er også aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis, som nylig kom ut på norsk. I boka skriver Scandrette om arbeidet han har grunnlagt i San Francisco, ved navn ReImagine. Kort fortalt dreier Scandrettes arbeid seg om å tilnærme seg Jesu lære med kampsportens læringsmetode: Å lære ved å praktisere. ReImagine arrangerer små og store workshops der deltagerne deles opp i grupper som tar for seg skriftsteder om et gitt tema. Deretter forplikter de seg overfor hverandre til en eller flere selvvalgte måter å sette skriftstedet ut i praksis på i et antall uker fremover. Deltagerne møtes gjerne ukentlig for å evaluere erfaringene fra eksperimentet, som de kaller det. Hviledagen er et av temaene ReImagine har tatt for seg flere ganger.
– Som gruppe har vi blant annet gjort kollektive eksperimenter der vi har avtalt å holde en form for sabbat hver uke de neste seks ukene. For noen betød det å kutte ut all media, for andre å skrive dagbok eller på annen måte skape tid for stillhet og refleksjon, osv. Jeg tror at det å holde sabbaten ikke handler om et sett objektive regler, men om å finne ut og bestemme hva som utgjør hvile for en selv. Slik kan man skape rom for å gi oppmerksomhet til Gud og sine nærmeste, sier Scandrette. Han forteller at de også har forsøkt seg med nye former for hviledagspraksis i den nærmeste vennekretsen:
– I et års tid praktiserte vi noe vi kalte «felles sabbat», der et tjuetalls personer dro på en hytte fra lørdag kveld til søndag kveld. Vi tenkte at det var større sannsynlighet for at vi gjennomførte det, hvis vi gjorde det sammen. Vi lagde litt enkel mat sammen, slappet av, gikk turer, leste og hadde ellers lite program. Det viste seg for øvrig at de utadvendte blant oss syntes det var mye mer avslappende enn de innadvendte, innrømmer Scandrette.
Vår tids hvile
Et viktig poeng for Scandrette er at hvile og avbrekk fra hverdagens mønster kan bety ulike ting for mennesker med ulike yrker og til ulike tider.
– Da oldeforeldrene mine skulle praktisere sabbat, arbeidet de ellers stort sett med kroppen sin. Da betød sabbaten åpenbart at de ikke skulle være fysisk aktive, og ikke lage eller produsere noe. Å hvile betød for eksempel tid til å lese. For meg i dag, på den annen side, er kanskje det å ikke lese noe som jeg sjelden tar meg tid til. Den gangen var de mye alene på gården og trengte å komme sammen med andre i kirken på søndager. Vi som bor i store byer og ser folk hele tiden, trenger kanskje å være mer alene, sier Scandrette. Et liknende paradoks har han selv erfart i sin egen oppvekst:
– Som pastor var søndager aldri noen hviledag. Vi måtte opp tidlig, ta på fine klær, komme oss av sted, sitte på et møte i 2–3 timer, ha gjester til middag, dra på et møte til … Det føltes definitivt ikke som hvile, forteller han.
– Er det et aspekt ved sabbaten du vil trekke frem som spesielt viktig for oss i Vesten i dag?
– I vår tid tror jeg nok det å frigjøre seg fra maskinene våre og rette oppmerksomheten vår mot Guds skaperverk er en særlig viktig utfordring, sier Scandrette, og utdyper:
– Jeg tror naturen er viktig for å oppnå kontemplasjon. Mange av oss arbeider så mye foran maskiner og er så mye innendørs. Da har naturen en egen evne til å åpne oss opp for Gud. Vi bor i en stor by, så det å være ute i naturen er ofte en del av vår sabbatspraksis. Denne søndagen skal vi dra ut i skogen, ta med oss litt mat og tepper å ligge på og se hva som skjer, hvilke samtaler som kommer opp. Da barna var mindre, brukte vi også ofte hviledagen til å lese bøker høyt sammen som familie, forteller Scandrette.
Gode gjerninger
De få utsagnene om sabbaten vi har fra Jesu munn, ble alle gitt som svar til fariseere som kritiserte ham for å bryte et av de mange tilleggsbudene om sabbaten. Særlig måtte Jesus forsvare at han helbredet ikke-akutte sykdommer på sabbaten: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» Dette mener Scandrette utfordrer oss til å sette sabbatshvilen i riktig perspektiv:
– Jeg har lagt merke til at noen kan misbruke den subjektive synet på hva som er hvile, og slik behandle sabbaten litt egoistisk, at «jeg trenger ikke gjøre noe jeg ikke har lyst til.» Men Jesus viser tydelig at vi skal gjøre gode gjerninger på sabbaten. Så vi kan spørre oss, hva er godt for fellesskapet vårt, for familien vår? Hvis jeg planlegger en dag som skal tilfredsstille alle mine behov og ønsker, så behandler jeg den fortsatt som arbeid, en liste med punkter som skal krysses av. I stedet tror jeg vi bør ha åpen tid, slik at vi for eksempel har tid til å ha en viktig samtale med noen vi møter, sier Scandrette.
– I boken din gjør du et poeng av at man ikke bare bør bestemme seg for noe en ikke skal gjøre, men også noe en skal gjøre. Er dette relevant for sabbatshvilen?
– Ja, i en klassisk åndelig disiplin-terminologi snakker man både om avholdenhet og aktiv handling, både ting man skal avstå fra og ting man skal begynne med, det passive og aktive. Jeg tror begge deler er relevante for sabbaten. Det er for eksempel interessant at sabbaten i den jødiske tradisjonen er en spesielt avsatt dag for å elske med ektefellen din, det er jo et eksempel på en aktiv handling, sier Scandrette
Avslørende
«Målet med sabbaten er kan hende hvile, men det er ikke personlig frihet eller ubundet fritid,» skriver Shulevitz i The Sabbath World. Kvarme skriver i Evighet i tiden om jøden Filon av Alexandria, som var den første til å gi en nytte-begrunnelse for sabbaten; at hvilen hjelper oss å arbeide bedre. Men, skriver Kvarme, «den bibelske sabbat har et dypere perspektiv. […] Sabbaten med Guds nærvær skal feires for at mennesket skal fornyes i sin fundamentale identitet – som den det er, skapt i Guds bilde.» Scandrette er også tydelig på at sabbaten først og fremst handler om å møte Gud:
– Noen ganger er det en fristelse å få hviledagen til å handle om din egen nytelse. Men det er et viktig prinsipp i åndelig modning at man trenger å gjøre noe som er nytt og annerledes for en selv. Noen kan si at, «jeg liker å slappe av med Facebook og tv», men det blir rett og slett en billig utvei. For å ta meg som eksempel, så er jeg veldig glad i å være aktiv og få trening, og jeg trener ofte. Jeg kan gjerne gå en seks timers tur når jeg har tid, men jeg har bestemt meg for å ikke gjøre det på sabbaten. I stedet prioriterer jeg å ta meg tid til tankefullhet, refleksjon og lesing, ha tid til å kjede meg. Da gir jeg Gud en større sjanse til å trenge igjennom til meg, sier Scandrette. Han understreker også at vi noen ganger må tvinges til dette mot vår vilje:
– Det å praktisere sabbat er ikke alltid morsomt. Jeg synes vanligvis det er spennende å åpne datamaskinen og finne 60 uleste e-poster, da føler jeg meg ettertraktet og interessant. Det er smigrende for egoet mitt å se alt jeg kan produsere og få til. Derfor kan sabbaten noen dager være ren tortur, for da må jeg se spørsmålet «Hvem er jeg når jeg ikke produserer noe, når jeg er alene?» i øynene. På den måten tvinger hvilen oss til å komme ansikt til ansikt med vårt virkelige jeg, og de virkelige relasjonene våre. Sabbaten avslører tingenes virkelige tilstand.
Mark Scandrette (41) er en amerikansk forkynner, poet og forfatter fra San Francisco. Han er grunnlegger av arbeidet ReImagine!, som består av workshops der deltakerne utforsker hva det praktisk vil si å følge Jesu lære i dag. Er aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis (Luther forlag, 2011).
Judith Shulevitz er en jødisk amerikansk journalist, redaktør og litteraturkritiker, særlig kjent fra New York Times Book Review og The New Yorker. The Sabbath World: Glimpses of a Different Order of Time (Random House, 2010) er hennes første bok.
En ode til bokstavene – The 26 Letters av Oscar Ogg
1. september 2011 § Legg igjen en kommentar
I går tok jeg meg endelig tid til å sette meg ned med en bok jeg fikk tak i på et loppemarked for lenge siden – The 26 Letters av den amerikanske kalligrafen Oscar Ogg. Boka er fra 1948 (brukt f.eks. her og her), og er en slags krysning mellom en lærebok og en kunstbok: En lærebok i den forstand at den inneholder en grundig og detaljert historisk gjennomgang av skriftspråkets og bokstavenes utvikling over 250 sider, og kunstbok i den forstand at hovedfokuset er skriftens og bokstavenes estetiske kvalitet, ikke først og fremst dens kulturelle eller meningsbærende betydning. Det siste betyr også at boka er rikt illustrert med over 275 illustrasjoner trykt i svart og rødt, i god klassisk boktrykkertradisjon. Boka har forresten mange fellestrekk med typografen Frederic W. Goudys The Alphabet and Elemets of Lettering (brukt her).
- Omslag uten smussbind
- Tittelside med bokstavenes familietre
- Om de romerske versalene
- Serifenes opphav i steinhugging
- Bokstavstudier
- Redskapens innflytelse på bokstavenes utseende
- Trinn i utviklingen fra versaler til minuskler
- Boktrykkerkunstens fremvekst
- Blysats
- Ulike «typefaces», eller fonter
Boken begynner allerede med menneskens første kjente forsøk på å uttrykke et innhold grafisk, nemlig hulemaleriene. Den beveger seg derfra og videre gjennom skriftens kjente historie, fra egypternes hieroglyfer og indianernes billedspråk, via fønikerne som standardiserte visse tegn for handel, til grekerne som videreutviklet de fønikiske tegnene, og endelig til romerne som utviklet dagens romerske alfabet, versalene. Deretter følger Ogg den mangslungne utviklingen av det vi i dag kjenner som små bokstaver, eller minuskler, som særlig skylder sin eksistens til europas kristne munker. Boken ender opp med en gjennomgang av boktrykkerkunstens fremvekst og utvikling. Dette er forresten en bok som primært omhandler den vestlige skriftens utvikling, så f.eks. de asiatiske skrifttegnene er kun overfladisk nevnt i kapittelet om boktrykkerkunst (en teknikk kineserne jo var først ute til å utvikle, men som ikke ble like revolusjonerende i et språkområde med tusenvis av ulike skrifttegn).
Jeg har ikke lest hele boka ennå, så dette er ikke egentlig noen anmeldelse. Men jeg vil avslutte med å si at noe av det jeg hittil liker best med boka, er at Ogg viser hvordan skriftens og bokstavenes utseende til enhver tid har blitt påvirket av skriveredskapenes egenart. Han understreker også at bokstavenes utvikling ikke først og fremst må ses på som teknologiske fremskritt, men som kunstneriske fremskritt, drevet fremover av kunstnere som har satt sitt personlige preg på de skrifttegnene de selv har lært. For eksempel er det svært interessant å lese om de romerske versalene, som ifølge Ogg helt åpenbart i utgangspunktet er håndtegnet på steinen (derav de runde formene), og først etterpå hugget inn av steinhuggere. Han viser også hvordan serifene ble født av denne teknikken, nettopp fordi serifene viste seg å være en svært praktisk metode for å få en pen avslutning på det hugde snittet. Senere ble altså serifene værende på bokstavene, som en naturlig (ikke obligatorisk, så klart) del av bokstavens form.
Den interesserte kan også se innlegget mitt om Eric Gill’s An Essay on Typography, som tar opp noen beslektede temaer.
Og apropos boktrykking, her er en nydelig dokumentar om boktrykking med Linotype-maskin, en grundig og detaljert gjennomgang av boktrykkingens aller mest avanserte fase før offset- og senere digitaltrykk tok over. (Et godt eksempel på at den teknologien som sist ble overflødig, oppleves som mest sidrumpa – akkurat slik minidsic er 100 ganger mer ut enn vinylplater.)
Louis Moe – norske funny animals fra 1800-tallet
26. mai 2011 § 3 kommentarer
Visste du at det fantes en norsk tegner, endatil av samme årsmodell og fra samme landsdel som Theodor Kittelsen, som alt mot slutten av 1800-tallet gjorde seg bemerket med funny animals-tegninger og -tegneserier? Ikke jeg heller (Evt: Jaså, din smartass?). Ikke før jeg leste om ham i et forord av Olav Norheim, tidligere redaktør for Norsk Barneblad. Tegneren het Louis Moe (1857–1945), og under ser du noen av tegningene hans:
Først en liten omvei: Noe av det jeg elsker aller mest med jobben min, er muligheten til å stadig komme borti nye interessante temaer og stoffområder. Et av de faste oppdragene mine som bidrar til det, er jobben for bokserien Donald Duck: De komplette årganger. Bokserien samler hvert eneste Donald-blad som er utkommet i Norge, i kronologisk rekkefølge, helt fra starten i 1948 og fremover. I hver av bøkene er det et snaut ti sider langt forord, som det er min jobb å skaffe og redigere. Derfor kommer jeg altså stadig borti nye personer som skriver interessant og lesverdig om sitt forhold til Donald eller ulike temaer som berører universene fra Donald-bladene.
Nå vel, Norheim skrev altså om Louis Moe, eller Louis Maria Niels Peder Halling Moe som hans fulle navn var. Sammenhengen med Donald er først og fremst funny animals-stilen, Louis Moes opphold og popularitet i USA, og det hypotetiske spørsmålet: Kan Walt Disney i sin barndom ha sett Louis Moes funny animals-tegninger og latt seg inspirere av de morsomme tegningene av antropomorfe dyr? Det er selvsagt helt hypotetisk, og Louis Moe var for øvrig slett ikke den eneste som tegnet slike tegninger (selv nevnte Theodor Kittelsen ga ut sin Har dyrene sjel?). Likevel er det en besnærende tanke, spesielt med tanke på hvor utbredt funny animals-stilen (det er riktigere å kalle det en stil enn en sjanger) har blitt i Vestlige tegneserier og -filmer.
Louis Moe tegnet for øvrig slett ikke bare i funny animals-stil. Mange av illustrasjonene hans, som noen i utvalget over, er i et langt mer mytisk og nasjonalromantisk landskap à la Kittelsen, med alver, feer, drager og andre elementer som i dag ofte får merkelappen «fantasy» (en betegnelse som selvsagt er av mye nyere dato). Noen av illustrasjonene har også et mildt erotisk tilsnitt. Han viser i mine øyne en sterk evne til å vekke mange av stemningene og skikkelsene fra folkediktningen til live på en frisk og personlig måte. Moe har imidlertid havnet ganske i skyggen av Kittelsen i ettertid, uvisst av hvilken grunn. De to delte for øvrig en utstilling i Arendal, Moes fødeby, for noen år siden. Ellers har det faktisk vist seg ganske vanskelig å finne noe særlig av Moes illustrasjoner eller egne bøker i nyere utgivelser, med unntak av et par av hans barnebøker som Samlaget ga ut på nittitallet. For å se et bredt utvalg av illustrasjonene hans i ulike stilarter vil jeg anbefale boken det er bilde av over, Louis Moe og hans kunst (1949), en paperback som ennå finnes på Deichmanske bibliotek.
De som hater Gud
24. mai 2011 § 2 kommentarer
Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 23.05.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens.
Mange mennesker hater eller anklager Gud uten å dermed fornekte hans eksistens. En ny bok kaller dem misoteister.
Det finnes religiøse dissidenter som ikke kan plasseres på en skala fra ateisme til satanisme, fordi de verken fornekter Guds eksistens eller beundrer hans moststander, og disse bør kalles misoteister. Det mener engelskprofessoren Bernard Schweizer fra Long Island University i USA. I boken Hating God – The Untold Story of Misotheism setter han en rekke skjønnlitterære forfattere som Philip Pullman, Mark Twain, Emily Brönte og Elie Wiesel, men også filosofer som Proudhon, Bakunin, Freud og Nietzsche, i denne kategorien. Slik forsøker han å nedskrive historien om de som, skjult eller åpenlyst, har skrevet om sine antipatier overfor Gud.
Angripe Gud. Ateister har gjerne vært delt i to grupper, de som slår fast at Gud ikke eksisterer og de som simpelthen ikke tror. Felles for begge er at de tradisjonelt har forholdt seg ganske likegyldige til Gud, som de tross alt ikke tror eksisterer. Mange har dessuten ment at tiden spiller på deres side mot religion og overtro.
De siste årene har imidlertid en annerledes og mer lidenskapelig ateisme vokst frem. Bevegelsen er ofte gitt tilnavnet «nyateisme», og kjennetegnes ved at de er langt mer agiterende og bruker en mer fiendtlig retorikk. Denne fiendtligheten er imidlertid først og fremst rettet mot religion som system og samfunnsfaktor. Det er altså troen på Gud, eller andres gudsbilder, som får gjennomgå.
Det er særlig på disse punktene at misoteister skiller seg fra ateister, mener Schweizer. Misoteistene kjennetegnes nemlig ved at de bruker krefter på å angripe Gud selv, tilsynelatende ute av stand til å gi slipp på ham eller gi ham opp. Oftest klandrer de Gud for lidelsen i verden, anklager ham for å ha latt skaperverket seile sin egen sjø og at han passivt tillater grusomme overgrep, naturkatastrofer og ondskap.
Schweizer poengterer i bokens innledning at dette spesielle standpunktet – det å motsette seg en Gud uten å fornekte at han finnes – ofte har blitt oversett av kritikere, hvis det da ikke feilaktig er klassifisert som ateisme. Dette tror han skyldes at standpunktet gjennom historien gjerne har måttet skjules mellom linjene eller gjemmes i fiksjon, av frykt for represalier. For en forfatter i f.eks. 1800-tallets England ville det slett ikke være uten konsekvenser å gi uttrykk for blasfemiske holdninger.
Litteraturen. Det er for øvrig ikke tilfeldig at vi finner så mange tilfeller av misoteisme nettopp i litteraturen, mener Schweizer. Det ligger i sakens natur at et hat rettet mot Gud ikke konkret kan settes ut i handling. Den som hater Gud kan aldri helt vite om hatet på noen måte påvirker adressaten – ofte er det jo nettopp Guds tilsynelatende fravær og passivitet som er anklagen. Litteraturen, det være seg sakprosa eller fiksjon, blir dermed for mange den best egnede arenaen for å kunne utkjempe en slags duell mot Gud.
Begrepet misoteist består av det greske misos (hat) og theos (Gud), og er slik beslektet med ord som misogyni (kvinnehat). Men om begrepet er nytt, så kan selve fenomenet egentlig spores iallfall helt tilbake til Jobs bok. For der Job selv bare i et forbigående glimt gir uttrykk for sitt raseri overfor Gud, så er det annerledes med Jobs kone. Det eneste historien forteller om henne er oppfordringen hennes i bokens andre kapittel: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Etter dette forsvinner Jobs kone ut av historien, og Schweizer lar henne dermed stå som historiens første misoteist.
Blant Schweizers mer dristige eksempler på tidlige misoteister er den engelske poeten John Milton, som skrev Det tapte paradis (1667) med det uttalte mål å «vise at Guds veier var de rette». Mange, deriblant C.S. Lewis og William Blake, har imidlertid påpekt at Milton virker langt mer interessert i Satan enn i Gud. Kritikeren William Empson gikk på sekstitallet så langt som å hevde at Milton ikke bare skjult beundrer Satan, men at verkene hans på en kløktig måte lar leserne gjennomgå sitt eget «fall» idet de tar seg selv i å ubevisst velge side med den karismatiske Satan, mot en selvisk og manipulerende Gud.
Hovedfiende. Misoteistene kan for det meste deles inn i to tydelige kategorier. Den ene kaller Schweizer for de absolutte misoteistene, de som av ulike årsaker har gjort Gud til sin hovedfiende og nærmest fryder seg over å angripe, anklage og sverte ham.
I denne kategorien havner blant annet den engelske revolusjonære og intellektuelle Thomas Paine (1737–1809). Han var blant de første moderne tenkere som gikk åpent ut med nådeløs kritikk av Bibelens Gud, særlig på grunnlag av det han beskrev som de «… onde og pinefulle henrettelsene og den uopphørlige hevngjerrigheten som fyller mer enn halve Bibelen».
Philip Pullman er en annen som trekkes fram i denne kategorien. Sistnevnte er ofte blitt kategorisert som ateist, særlig på grunn av sin aggressive kritikk av religion og kirken, om enn i form av fantasyhistorier. Når Schweizer likevel kaller ham en misoteist er det delvis fordi Pullman i intervjuer har gitt uttrykk for et agnostisk ståsted i spørsmålet om Guds eksistens. Enda viktigere er det imidlertid at Pullman tilfredsstiller et annet av misoteistenes kjennetegn – at han ikke klarer å sette Gud til side. «Det er tydelig at jeg ikke har klart å unnslippe fra den avskyelige oppfinnelsen Jahwe. Han er død, men han vil ikke legge seg ned», skriver Pullman i et brev til Schweizer.
Håp til Gud. Den andre kategorien av misoteister, som skiller seg langt tydeligere fra ateistene, er de han kaller pinede misoteister. De kjennetegnes av at de riktignok roper ut i sinne og anklager mot Gud, men at de samtidig nærer et slags håp om at Gud vil tilbakevise anklagene deres og vise seg som den gode og rettferdige Gud de mener han skal være. På dette punktet har disse mye til felles med Job.
I sin bok Nattsyn (2008) skriver Ellen Merete Wilkens Finnseth om Job: «Hans øyne lyser av kampgnist og mørk vilje. Hver gang han ser i Guds retning, renner han over: anklager, håner, setter Gud i bås. Han avviser den Allmektige, forlanger og kommanderer.» Men disse anklagene har allikevel et element i seg av å ville engasjere Gud, bringe ham i tale, avkreve ham et svar. Da Job til slutt løfter sin stemme mot Gud, er det ikke fordi han forventer at Gud er ond – snarere tvert imot, han er rasende nettopp fordi han forventer noe annet av Gud. Derfor, antyder Wilkens Finnseth, kan hans anklager dypest sett ses på som en bønn: «For det finnes tider da Jobs taktløse rop er den eneste mulige form for bønn. Og en bønn er det.»
Holocaust. Den moderne misoteisten som i denne forstand har mest til felles med Job er trolig jødiske Elie Wiesel. Han er den mest kjente av holocaust-overleverne som i ettertid har viet mye av livet sitt til å skrive om de grusomme opplevelsene fra konsentrasjonsleirene, vel å merke etter en ti års selvpålagt ventetid.
«Jeg benektet ikke Guds eksistens, men jeg betvilte hans absolutte rettferdighet», skriver Wiesel i sine første memoarer fra holocaustårene, Natten (1958). Schweizer sporer utviklingen i Wiesels forhold til Gud og mener å finne en stadig hardere kritikk av Gud, en kritikk som på et tidspunkt vanskelig kan kalles annet enn blasfemi. For eksempel inneholder flere av verkene hans et motiv han selv var vitne til i Auschwitz; en gruppe jøder i en konsentrasjonsleir som tiltaler Gud for mord i en rettssak, og til slutt enstemmig finner Gud skyldig. I boken Messengers of God avviker Wiesel også sterkt fra den vanlige forståelsen av Jobs bok, idet han kritiserer Job for å altfor lett godta Guds forklaring.
Wiesel selv har imidlertid gitt uttrykk for at han mener at selv flammende kritikk av Gud er trygt innenfor rammene av jødisk protestteologi. «Jødedommen er den eneste religionen som gir de skapte retten til å gjøre opprør mot skaperen og si: ‘Nei!’» (Conversations, 2002) Kanskje er dette en forklaring på at vi i senere år finner en annen tone fra Wiesels penn. I All Rivers Run to the Sea (1996) har Wiesels fokus flyttet seg fra menneskenes lidelse til Guds lidelse: «Er han ikke vår alles far? … Hvordan kan vi unngå å synes synd på en far som er vitne til at hans barn massakreres av andre av hans barn?»
Moralske. Wiesel rører her ved et av misoteismens kjernepunkter, nemlig årsakene til Gudshatet. Schweizer gjør i boken sin et poeng av at misoteistene han skriver om stort sett ikke er umoralske eller amoralske utskudd. Snarere kan de fleste kalles humanister, med et sterkt samfunnsengasjement og rettferdighetssans på menneskehetens vegne. Det er med andre ord på et moralsk grunnlag at de angriper Gud, med anklager om at han er likegyldig overfor, eller til og med aktiv deltaker i, menneskenes lidelse.
Schweizer opererer også med en tredje kategori misoteister, nemlig politiske misoteister, som først og fremst anklager Gud på et politisk eller idémessig grunnlag. Disse forfatterne har først og fremst anklaget Gud for å være en kvinneundertrykker, slavedriver, maktsyk diktator eller, som i Nietzsches tilfelle, for svak og nådig.
Bernard Schweizer (1962–) er opprinnelig fra Sveits, og er professor i engelsk litteratur ved Long Island University, Brooklyn i USA. Hans spesialområder er moderne engelsk litteratur, reiseskildringer og religiøs tematikk. Har bl.a. skrevet boken Hating God – The Untold Story of Misotheism (New York, 2010).
Glassbyen på norsk
16. mai 2011 § 3 kommentarer
Her om dagen fikk jeg endelig hendene i den norske utgaven av tegneserieversjonen av Glassbyen av Paul Auster. Og den norske utgaven har blitt knallfin synes jeg, en pen paperback med tykt klaffomslag, tykt og godt papir og pen tekst. Jeg nevnte så vidt tidligere at jeg skulle få korrekturlese denne boka, noe jeg gjorde, og jeg må si at det å jobbe med kvalitetstitler som denne virkelig får meg til å føle at jeg har en digg jobb. (Og for ordens skyld: Det følgende er altså på ingen måte ment som noen objektiv anmeldelse, men er bare mine forsøk på å dele med meg av litt av de tankene den utrolig interessante boken etterlot meg med.)
Det finnes mange måter å adaptere en roman til tegneserie på, men dette er vel omtrent så langt unna en Illustrerte Klassikere-forflatning som det er mulig å komme. Art Spiegelman skriver i forordet sitt litt om bakgrunnen for hvordan denne utgaven ble til, og det forklarer saker og ting: At manusforfatter Paul Karasik på sett og vis hadde ventet på en anledning til å omarbeide akkurat denne romanen til en tegneserie. Og dette merkes. I utgangspunktet skulle man tro at denne romanen, så sparsom på tradisjonell handling som den er, ville være ekstremt uegnet for en slik omarbeiding. Likevel har det nye verket endt opp som noe langt mer enn det opprinnelige, ikke nødvendigvis bedre, men en helt annerledes opplevelse. Karasik har på glitrende vis skilt mellom hva som må fortelles og hva som må vises, og også valgt hvordan passasjer og handling kan berikes og tolkes av bilder som tilfører nye perspektiver og understreker de allerede eksisterende.
For den som ikke kjenner den, er den korte romanen Glassbyen (City of Glass) av Paul Auster en slags postmodernistisk detektivroman, som på samme tid er en slags metaroman og en dekonstruksjon av detektivsjangeren. På overflaten handler den om forfatteren Daniel Quinn som under psevdonymet William Wilson skriver krimromaner om privatdetektiven Max Work. (Allerede her har vi altså tre nivåer av «virkelighet».) Romanen begynner den dagen Quinn mottar en telefon fra noen som spør om de har kommet til detektiven Paul Auster. (Forvirret? Dette er bare begynnelsen – forfatteren Paul Auster dukker også opp etter hvert!) Etter flere oppringninger svarer Quinn til slutt ja, og tar på seg oppdraget å beskytte en mann, Peter Stillman, fra hans sinnssyke far som etter lang tid skal slippes ut av fengsel. Dette blir begynnelsen på Quinns tilsynelatende mentale forfall, men også på en uhyre interessant. En av forklaringene på dette forfallet finner vi tidlig i boken, under presentasjonen av Quinn:
Det Quinn likte best med krimgåtene, var sparsommeligheten. Det finnes ikke én setning, ikke ett ord, som er uten betydning. Selv det som tilsynelatende er uviktig, kan være helt avgjørende. Absolutt alt blir essensielt; bokens sentrum forskyves, er over alt … og sirkelen kan ikke sluttes før boken er lukket.
Som krimforfatter er dette Quinns tanker om krimsjangeren, og det forklarer også den iveren han legger for dagen i å utføre oppdraget sitt (som jo til å begynne med bare dreier seg om å forhindre en forbrytelse, ikke å oppklare en som har funnet sted). Oppdraget viser seg å føre Quinn en helt annen retning enn han var forberedt på, på en slags idéhistorisk heisatur med så ulike referanser som historien om Babels tårn, Paradise Lost, Don Quijote og Lille Trille. Og underveis kan ikke leseren annet enn å undres over om Quinn har rett eller sørgelig galt i sin forutsetning: Er det ingenting i en krimroman som er uten betydning? Og enda mer interessant blir dette når boken gradvis visker ut de tynne veggene mellom fiksjon og virkelighet. Til syvende og sist er det kanskje forholdet mellom litteraturen, språket og virkeligheten som etterforskes, og ikke en forbrytelse. Konklusjonen ville jeg ikke gitt bort om jeg kunne, men i dette tilfellet kan jeg det uansett ikke – den eneste veien til denne bokens konklusjon går fra perm til perm.