Aya – drama og romantikk (og fete visdomsord) fra Elfenbenskysten

19. mars 2012 § 2 kommentarer

Aya fra Yopougon, av Abouet/Oubrerie

For en liten tid tilbake hadde jeg gleden av å språkvaske/korrekturlese tegneserieutgivelsen Aya fra Yopougon, som akkurat kom ut på Minuskel Forlag. Tegneserien er skrevet av Marguerite Abouet fra Elfenbenskysten, og tegnet av Clément Oubrerie, og er hittil kommet i seks bind – den norske utgaven er en tjukk bok som inneholder de første tre bindene (du kan «bla» i den her).

Jeg hadde ikke lest serien før, men syntes den var en fornøyelse å lese. Den skildrer et arbeiderklassemiljø i Elfenbenskysten på slutten av 70-tallet, og tonen er livsglad, bekymringsløs (selv om det selvsagt er plenty av bekymringer) og hverdagslig. Vi møter den smarte og ambisiøse jenta Aya og familien og venninnene som omgir henne, samt venninnenes familier og kjærester. Noe av det jeg likte aller best ved serien, var simpelthen følelsen av å faktisk bli kjent med hverdagslivet og, på et vis, folkesjelen i et afrikansk land. Det, altså hverdagshistorier fra Afrika, er jo en type historie det ikke akkurat er flust av på tv eller kino her på berget. Her er det ikke sult, krig og nød, bare de mange store og små intrigene vi alle kan identifisere oss med. Vel, iallfall delvis. « Read the rest of this entry »

Bibelen som litteratur

30. januar 2012 § 1 kommentar

Bibel 2011 i trebinds litteraturutgave

Jeg var en av mange som hadde en utgave av Bibel 2011 både på ønskelista og under treet i jula som var. Utgaven jeg ønsket meg, og fikk, var den såkalte litteraturutgaven. Vekk med flortynt papir, myke skinnpermer, gullkanter og «hellig bok»-konnotasjoner. Dette er en utgave der bibelteksten er ribbet for versenummer og (nesten) kapittelinndelinger, brukket i kun én spalte (som i en vanlig roman) med litt større skrifttyper, med mer luft rundt satsflaten, trykt på et tykkere papir (et litt gult 60g) og innbundet med stive permer og tekstilbind i tre separate bøker, alle behørig plassert i en kassett. Tanken er at bibelteksten skal kunne leses på samme måte som man leser de fleste andre bøker, mer som litteratur enn som et oppslagsverk. Bøkene er for øvrig designet av Aud Gloppen fra Blæst design, i mine øyne en av Norges absolutt dyktigste bok- og tidsskriftdesignere, iallfall for titler med litt tyngde. Og selv om tekstilbindet i blasse farger nærmer seg en pastisj på typiske samleutgaver av kanonisert litteratur, synes jeg alt i alt bøkene er meget smakfulle.

Bibelselskapets insistering (både eksplisitt og i form av denne utgaven) på at Bibelen gjerne kan leses som «vanlig litteratur», har også hatt en interessant effekt, nemlig at opptil flere toneangivende medier har ryddet spalteplass for å anmelde Bibelen og dens nye språkdrakt. Morgenbladet har plukket ut noen bøker, som Forkynneren og Jesaja, og anmeldt dem separat. I Klassekampen har de anmeldt både nynorsk- og bokmål-utgaven grundig, med litt varierende fokus. En skriftdesignerkompis av meg, Frode Bo Helland, har også skrevet en interessant anmeldelse av det typografiske arbeidet i denne og andre Bibel 2011-utgaver. « Read the rest of this entry »

Lær om et amerikansk presidentvalg med manga

4. januar 2012 § Legg igjen en kommentar

De siste dagene har brakt ny temperatur til det amerikanske presidentvalget, med Mitt Romneys knappe seier over Rick Santorum (er det bare jeg som synes det navnet høres ut som et horror-spill?) i Iowa. Men hva betyr egentlig denne seieren i akkurat Iowa, og hvor går veien videre? Et amerikansk presidentvalg kan virke ganske uoversiktlig og komplisert for oss i potetland (noe det jo også er). Men har du en sweet-spot for gode tegneserier, så finnes det hjelp:

Kaiji Kawaguchis manga Eagle: The Making of an Asian-American President legger handlingen til et fiktivt, men ganske reelt, amerikansk presidentvalg i 2000. Gjennom øynene til den japanske journalisten Takashi Jo følger vi på nært hold den demokratiske og halvt japanske senatoren Kenneth Yamaoka på sin vei mot presidentembetet. (Det at en ikke-hvit person skulle oppnå det Yamaoka gjør, virket nok på mange som et av seriens mest usannsynlige elementer da den først kom ut i 2001 – lite visste man at dette bare lå noen få år frem i tid.) Handlingen er preget av stadige spenningstopper i forbindelse med delvalg, håndtering av medier og skandaler, valgdebatter, diskusjoner om skiftende valgkampstrategier o.l. Det imponerende er at skaperen klarer å gjøre alt dette forbausende engasjerende. Ikke rent sjelden er det for øvrig Yamaokas evne til å være ekte og å snakke fra levra som viser seg å være nøkkelen, i omgivelser der imagebevissthet og strategi ellers preger hver minste stavelse og hvert blikk. Trolig er det Kawaguchis syn på USA som skinner igjennom, det er tross alt en enorm kulturforskjell fra det svært rang- og normstyrte samfunnet Japan til det langt mer uformelle USA. En del taler kan kanskje bli i overkant svulstige og melodramatiske, men sånn er det gjerne med manga.

Den skandaleridde sittende presidenten Bill Clydon og hans kone Ellery.

Kawaguchi researchet serien svært grundig i løpet av en flere måneder lang rundreise i USA, og dette merkes ganske godt. I serien møter vi for eksempel en rekke ekte (men fiksjonaliserte) figurer fra amerikansk politikk, som sittende president Bill Clydon, visepresidenten Al Noah (Al Gore), valgkamprådgiveren George Tuck (Dick Tuck) og mange flere.

Serien teller totalt svimlende 2400 tegneseriesider, og er utgitt på amerikansk av VIZ, både som seriehefter (begynnelsen) og som fem knalltykke bøker på 400–600 sider. Størrelsen virker kanskje i overkant, men det føles faktisk som en nødvendighet for å skildre alle deletappene i valgkampen tilstrekkelig, samtidig som karakterenes personlige dramaer selvsagt skal spilles ut på en engasjerende og visuelt slående måte (dette er jo manga, ikke faglektyre) ved siden av den politiske handlingen. Det tydeligste grepet i så måte er at journalisten Jo tidlig i serien får vite at grunnen til at nettopp han er plukket ut til å få fotfølge presidentkandidaten, er at han er Yamaokas sønn. Slike sammenblandinger av personlige og offentlige roller er ganske typisk for manga, nettopp fordi det bidrar så sterkt til å heve den emosjonelle spenningen.

Eagle mottok for øvrig hele fem Eisner-nominasjoner i USA i 2001/2002 da den først kom ut. Dessverre er nok ikke serien veldig lett å få tak i lenger, men den kan iallfall kan lånes på Serieteket.

Arriettas hemmelige verden og Hayao Miyazakis favorittemaer

11. desember 2011 § 1 kommentar

Arrietta

For ikke så lenge siden fikk jeg sett den nye Studio Ghibli-filmen Arriettas hemmelige verden. Filmen er regissert av Hiromasa Yonebayashi, men har manus og «screenplay» av Hayao Miyazaki (basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne), og kan derfor med en viss velvilje kalles en Miyazaki-film. Selv om den kanskje ikke er blant hans topp tre-filmer for min del, så tilfredsstiller den enkelt alle  forventninger jeg har til en Studio Ghibli-film.

http://www.youtube.com/watch?v=3tVTwN4a0No

Først og fremst, så klart, er forventningen om at filmen skal være morsom, fascinerende, vakker, levende, forførende og engasjerende – check på alt sammen. Vel så interessant er forventningen om at Miyazaki skal inkludere favoritt-teamene sine. Og også her var det ganske full pott (med et gapende hull på flyvescener, som var nesten fraværende, men så er dette tross alt ikke Miyazakis egen historie heller). Den fantasirike regissøren har nemlig noen favorittelementer han kommer tilbake til igjen og igjen, som en slags grunntone som sniker seg inn i alle verkene hans. Og jeg må understreke at jeg ikke mener det som kritikk å liste dem opp slik: Disse elementene er jo blant de viktigste grunnene til at Miyazakis filmer treffer oss så godt, og vi elsker ham for dem. Ikke sant?

1. Sterk jente i hovedrollen: Arrietta er en låner som vokser opp med moren og faren sin, og filmen begynner idet hun skal gå igjennom sitt «overgangsrituale» til de voksnes verden, nemlig å gå på låning for første gang. Det viser seg imidlertid at Arrietta ved flere anledninger tar andre valg enn foreldrene har prøvd å prente inn i henne at lånere skal, noe som til dels får store konsekvenser for familien. Men også disse konsekvensene får frem Arriettas sterke personlighet og handlekraftighet. Disse karaktertrekkene deler hun helt klart med Prinsesse Nausicaä fra Nasuicaä, Satsuki fra Min Nabo Totoro, Kiki fra Kikis Budservice og San fra Prinsesse Mononoke.

2. En annen verden i/ved siden av vår egen: Gutten Shô (Johs) kommer til sin tante på landet for å få hvile ut og komme seg fra sykdommen sin, og må belage seg på en svært kjedelig sommer tilbrakt stort sett i sengen. Men ikke før har han kommet inn i hagen foran huset, før han får øye på noe som minner om en liten jente, bare snaue ti centimeter høy, som gjemmer seg bak et blad i gresset og smetter inn i en busk. Før filmen er omme har seeren, men også delvis Shô, blitt bedre kjent med en fantastisk verden som praktisk talt eksisterer inne i vår egen. Litt på samme måte som Mei og Satsuki kan se støvalvene, Totoro og kattebussen i Min nabo Totoro, Sheeta og Pazu finner den flyvende verdenen i Laputa og Chihiro havner i åndenes badehus i Chihiro og heksene (samt kattekontoret i Katteprinsen, men den er teknisk sett ikke noen Miyazaki-film).

3. En hovedperson som har en spesielt god kommunikasjon med (store) vesener andre finner truende: Arrietta er ikke redd for katten, slik de andre lånerne er, og slik en på hennes størrelse burde være. I stedet har hun en slags ordløs kommunikasjon med katten, og på et tidspunkt hjelper den henne også på eget initiativ. For ikke å snakke om at det jo er Arrietta som innleder et slags tillitsforhold til gutten Shô (Johs). Disse forholdene har klare paralleller i både Nausicaä (Nausicaäs forhold til både ohmuene og krigerguden), Laputa (Sheeta og Pazus forhold til vokteren), Prinsesse Mononoke (Ashitaka og  Sans forhold til både ulveguden, villsvinguden og skogguden) og Chihiro og heksene (Chihiro som hjelper både den stinkende elveguden og Haku/dragen).

Boblere:

  • Landlig , rustikt, idyllisk miljø med et slags tidløst gammeldags europeisk preg.
  • Hovedperson som er veldig opptatt av å studere blomster og planter.
  • En hovedperson som går mot strømmen og utfordrer etablerte normer i sitt miljø/sin gruppe.

Onward Towards Our Noble Deaths – banebrytende krigsmemoar-tegneserie

27. november 2011 § Legg igjen en kommentar

Onward Towards Our Noble Deaths (1973) kom ut på engelsk fra D&Q i 2011

Onward Towards Our Noble Deaths (eller Soin gyokusai seio!) er en tragisk, men også humoristisk krigsmemoar fra andre verdenskrig. Slik skikken gjerne er i Japan, er memoaren anonymisert og delvis fiksjonalisert. Den er nok et eksempel på at de engelskspråklige  forlagenes satsing på manga er i ferd med å nå et nytt nivå av modenhet, da viktige og klassiske verk endelig blir tilgjengelige, samt utgitt med en profil som tydelig henvender seg mot et boklesende, voksent publikum. Skaperen, japanske Shigeru Mizuki, forteller her om den tragiske endelikten til en japansk bataljon som blir beordret til å dø for sitt fedreland i et meningsløst selvmordsangrep. Mizuki var selv en del av denne bataljonen på en øy i dagens Papua Ny Guinea mot slutten av krigen, og var en av omtrent 80 overlevende. I et etterord og intervju forklarer Mizuki for øvrig mer i detalj hvilke deler av historien som skiller seg fra virkeligheten.

Et eksempel på kontrasten i tegnestiler: Offiserens ansikt er karikert, gjenkjennelig som karakter, mens soldatene under fremrykningen mister individualitet og eventuelle komiske trekk.

Noe av det første som slår en når man leser Onward … (og Mizukis serier for øvrig) er den store kontrasten mellom de karikerte personene, tegnet i en enkel og skisseaktig strek, og de ekstremt detaljerte håndtegnede bakgrunnene, tegnet helt uten bruk av ferdigskapte mønstre etc. Ja, ikke bare bakgrunnene, men også en rekke av bildene som viser selve krigshandlingene, er tegnet i en realistisk og svært detaljert strek. Det er interessant å legge merke til at dette grepet i serien bygger tydelig opp under seriens budskap og innhold – i leirene og det daglige livet er de menige soldatene vanlige mennesker med egne identiteter, men under selve krigshandlingene er de bare anonyme slaktefår uten annen hensikt enn å dø. Serien gir et sterkt innblikk i det vi kan kalle de aller mest negative og ekstreme konsekvensene av Japans sterke vektlegging av ære, og heldigvis er også denne utgaven utstyrt med både oversetterens kommentarer og for- og etterord som hjelper leseren å sette serien, tidsperioden og skaperen inn i kontekst.

Onward …,  som opprinnelig er fra 1973, kan godt nevnes i samme åndedrag som gekiga (mer om begrepet her). Riktignok har Mizuki meg bekjent aldri brukt en slik betegnelse om seriene sine, men vi ser her mange av de samme trekkene: Historier fra et virkelighetsnært (i dette tilfellet virkelig) miljø, fokus på enkeltmenneskers skjebne i det større samfunnet, bruken av hverdagslige, men meningsladede scener som belyser det absurde eller tragiske i omstendighetene, og vekslingen mellom dramatiske og mer stillestående passasjer. Alt dette er med på å øke leserens følelsesmessige involvering i historien, og det gjør også at hendelsene som utspiller seg oppleves desto mer tragiske og hjerteskjærende, dog uten at man opplever å få disse reaksjonene presset på seg utenfra. Sant å si er det utrolig at ikke en tegneserie som dette har vært mer kjent i Vesten tidligere. I USA florerte det på samme tid (og tidligere) med krigstegneserier, men meg bekjent var det først og fremst Blazing Combat (1965–1966) som forsøkte å gå forbi det glorifiserende bildet og beskrive krig på en mer realistisk og menneskelig måte, i all sin grusomhet – egentlig som antikrigstegneserier. På dette området skriver Onward … seg virkelig inn i tegneseriehistorien som en slags pionér.

Shigeru Mizuki og kona

Det er for øvrig vanskelig å forstå at ikke Shigeru Mizuki har blitt oversatt til engelsk før nå, særlig med tanke på alle B- og C-titler som har blitt oversatt siden Tokyopop-bølgen. Foruten «the godfather of manga», Osamu Tezuka, er det faktisk godt mulig at Shigeru Mizuki er Japans aller mest elskede, folkekjære og respekterte mangaskaper – iallfall nålevende. Blant annet har det i lengre tid gått en populær tv-serie om livet til Mizuki og kona på japansk tv.

Yôkai-relaterte figurer fra Mizukis kanskje mest kjente mangaserie, Ge Ge Ge no Kitaro.

Noe av grunnen til denne enestående posisjonen er hans spesielle fokus på japansk folklore, og særlig på såkalte yôkai, mytologiske åndeskapninger eller monstre. Mizuki har vært fascinert av disse historiene siden barndommen, da han fikk dem fortalt av en gammel dame i nabolaget. Han har siden studert dette feltet inngående, studier som har brakt ham til over 60 land for å foredra eller studere og sammenlikne lokal folklore.

OIFF med Japanfokus

22. november 2011 § 1 kommentar

Årets Oslo Internasjonale Filmfestival (OIFF) er i gang, og mot slutten av uka skal jeg komme meg til storbyen for å ta del i festlighetene. I år har festivalen et litt spesielt fokus på Japan, noe som jo er en selvsagt vei til mitt hjerte. OIFF har alltid vært en opptur for meg, ikke minst (men ikke bare) fordi de alltid har hatt med et par-tre gode japanske animasjonsfilmer som jeg slik har fått mulighet til å se på «the big screen», og det gjerne et snaut år før de blir tilgjengelige på dvd i Europa. Blant de beste opplevelsene fra tidligere års OIFF husker jeg Tokyo Godfathers av Satoshi Kon, franske Corto Maltese basert på Hugo Pratts klassiske tegneserie, graffitifilmen Bomb the System, Harvey Pekar-biografien American Splendor og en rekke andre.

Her er noen av filmene jeg håper å få med meg, og noen stikkord om hva jeg har hørt om dem:

Beats, Rhymes & Life: The Travels of A Tribe Called Quest (am): En hiphop-dokumentar om en av mine absolutte favorittgrupper gjennom tidene. ATCQ står for en glad, leken, sample-fokusert,  jazzete og like fullt samfunnsbevisst (conscious) tilnærming til hiphop som for meg utgjør en perfekt antitese til alt som var feil med gangsterrapen fra samme periode. Visstnok kommer Phyfe Dawg på afterparty i Oslo!

http://www.youtube.com/watch?v=bbCT6_HAOmM

Arrietta (jp) er den nyeste helaftensfilmen fra Studio Ghibli, regissert av Hiromasa Yonebayashi, men med et manus av Hayao Miyazaki basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne. Jeg forventer meg kanskje en Ghibli-film med litt mindre sjel og litt mer barnefilm-preg enn f.eks. Prinsesse Mononoke eller Min Nabo Totoro, men jeg tviler likevel sterkt på at filmen vil være bortkastet tid.

http://www.youtube.com/watch?v=3tVTwN4a0No

Himizu (jp) er visstnok et ganske realistisk og mørkt yakuza-relatert thriller-drama. På det jeg har lest om handlingen (gutt fra fattige og dårlige kår må ordne opp i farens narkotikarelaterte problemer) minner den ikke så rent lite om en Winter’s Bone fra Japan. Det kan imidlertid ikke være snakk om noe rip-off, for filmen er løselig basert på en manga av Minoru Furuya.

http://www.youtube.com/watch?v=4mP2f2CbiaE&feature=related

Colorful (jp) er en animefilm om en avgått sjel som etter døden får beskjed om at han vil få en ny sjanse til å leve, og deretter blir plassert i kroppen til 14 år gamle Makoto som nettopp har begått selvmord. Han må nå finne ut hva han gjorde galt i sitt første liv, og prøve å rette opp denne feilen.

http://www.youtube.com/watch?v=U6uIGkrBfCI

The Prodigies 3D (fr.) er en fransk animasjonsfilm i 3D som jeg strengt tatt vet veldig lite om, men som jeg tenker å se først og fremst på grunn av den lovende animasjonsstilen, og fordi den tydeligvis har et slags interessant science fiction-plott et sted der inne.

http://www.youtube.com/watch?v=_m8BTLRDwMY

Tokyo Koen (jp) vet jeg omtrent ingenting om, og den ser muligens i overkant klissete ut, men … jeg har jo gode minner fra å gå i parker i Tokyo, så kanskje jeg likevel lar meg overbevise.

Jeg får dessverre ikke med meg Smuggler (jp) basert på manga-oneshoten av Shohei Manabe, men jeg husker det som spennende lesning, så jeg skulle gjerne fått den med meg.

http://www.youtube.com/watch?v=y2P5k9qPKUQ

Anime som ikke er anime del 1 – Koji Yamamuras håndtegnede animasjon

8. november 2011 § 1 kommentar

I løpet av det siste halvåret har jeg hatt en slags liten oppsving i interessen min for japanske tegnefilmer og tegneserier – særlig de litt alternative. Jeg har nemlig hatt gleden av å møte et par filmskapere som på hver sin måte har gitt meg en god grunn til å grave litt dypere i disse mediene.

Koji Yamamura svarer på spørsmål på Cinemateket i Oslo, tolket av Magne Tørring.

Koji Yamamura svarer på spørsmål på Cinemateket i Oslo, tolket av Magne Tørring.

Det første møtet fant sted i september, da den japanske kortfilm-animatøren Koji Yamamura besøkte Oslo for å holde seminar for norske animatører. Jeg har lenge hatt noen av Yamamuras filmer på min ”vil se”-liste, særlig kortfilmen Franz Kafka’s A Country Doctor, og var derfor veldig begeistret over å høre at han skulle besøke gamlelandet (mitt, altså). Jeg hadde selvsagt ikke noe å gjøre på seminaret for animatører, men rakk i stedet å komme heseblesende fra en annen jobb akkurat idet Yamamuras siste kortfilm var ferdig (!) på Cinemateket. Da begynte imidlertid en interessant runde med spørsmål fra salen, som jeg hadde stor interesse av. Og siden det var en bekjent av meg som tolket for Yamamura-san, hadde jeg såpass flaks at jeg fikk slå av en lang prat med filmskaperen etterpå. Siden Norge også var siste stopp på europaturneen hans, fikk jeg til og med med meg det eneste dvd-eksemplaret hans med meg hjem. Slå den!

Yamamuras kortfilm Franz Kafka's A Country Doctor

Yamamura er en animatør som er trygt plassert utenfor japansk animasjons mainstream, de kommersielle tv-, dvd- og helaftens-produksjonene. Her er det ingen sterke farger, dynamiske bevegelser, blinkende bakgrunner eller store, blunkende øyne. I stedet er det snakk om håndtegnede kortfilmer for barn, utelukkende tegnet av ham selv på papir, bilde for bilde, og scannet av hans kone/assistent. Kun et minimum av effekter, som noen enkle bakgrunnsfarger og frostrøyk etc, legges på digitalt i etterkant. På denne måten produserer han pluss minus fem minutter film i året, som primært vises som forfilmer eller som del av kortfilmsamlinger på barnekino.

Yamamuras filmer er fulle av tvetydige og snodige handlinger, visuell kreativitet og en barnslig fortellerglede. Ofte er det et nydelig samsvar mellom fortellingen og det visuelle uttrykket, som i filmatiseringen av Franz Kafkas A Country Doctor, der doktorens stadig skiftende hodefasong på merkelig vis blir en visuell representasjon av den uberegneligheten og irrasjonaliteten vi ofte forbinder med Kafkas personer. Yamamura overrasker ofte seeren ved å leke med mediet sitt – strekene på skjermen er i det ene øyeblikket representasjoner av objekter og personer, slik vi forventer i tegnefilm, men reduseres i det neste øyeblikket til de enkeltstrekene de er, for så å gli drømmeaktig over til å representere noe annet. Yamamuras filmer er dessuten usedvanlig åpne for tolkning til barnefilmer å være (iallfall i våre Disney Channel- og Nickelodeon-tider, det er mulig det var annerledes den gang NRK fôret den oppvoksende generasjon med østeuropeisk animasjon.).

Til slutt, traileren for Yamamuras nyeste film, Muybridges Strings, som dessverre ikke kunne vises i Oslo (link til en annen side):

Muybridges Trailer

APROPOS:
En annen japansk animatør med et særegent uttrykk er Oscar-vinneren Kunio Kato. Under finner du linker til noen prøvesmaker på hans verk, jeg anbefaler særlig den øverste filmen til alle som kan komme over den på noe vis (f.eks. ved å bli betalende medlem på Crunchyroll, noe jeg ikke er selv).

La Maison en Petites Cubes
The Diary of Tortov Roddle

En ode til bokstavene – The 26 Letters av Oscar Ogg

1. september 2011 § Legg igjen en kommentar

I går tok jeg meg endelig tid til å sette meg ned med en bok jeg fikk tak i på et loppemarked for lenge siden – The 26 Letters av den amerikanske kalligrafen Oscar Ogg. Boka er fra 1948 (brukt f.eks. her og her), og er en slags krysning mellom en lærebok og en kunstbok: En lærebok i den forstand at den inneholder en grundig og detaljert historisk gjennomgang av skriftspråkets og bokstavenes utvikling over 250 sider, og kunstbok i den forstand at hovedfokuset er skriftens og bokstavenes estetiske kvalitet, ikke først og fremst dens kulturelle eller meningsbærende betydning. Det siste betyr også at boka er rikt illustrert med over 275 illustrasjoner trykt i svart og rødt, i god klassisk boktrykkertradisjon. Boka har forresten mange fellestrekk med typografen Frederic W. Goudys The Alphabet and Elemets of Lettering (brukt her).

Boken begynner allerede med menneskens første kjente forsøk på å uttrykke et innhold grafisk, nemlig hulemaleriene. Den beveger seg derfra og videre gjennom skriftens kjente historie, fra egypternes hieroglyfer og indianernes billedspråk, via fønikerne som standardiserte visse tegn for handel, til grekerne som videreutviklet de fønikiske tegnene, og endelig til romerne som utviklet dagens romerske alfabet, versalene. Deretter følger Ogg den mangslungne utviklingen av det vi i dag kjenner som små bokstaver, eller minuskler, som særlig skylder sin eksistens til europas kristne munker. Boken ender opp med en gjennomgang av boktrykkerkunstens fremvekst og utvikling. Dette er forresten en bok som primært omhandler den vestlige skriftens utvikling, så f.eks. de asiatiske skrifttegnene er kun overfladisk nevnt i kapittelet om boktrykkerkunst (en teknikk kineserne jo var først ute til å utvikle, men som ikke ble like revolusjonerende i et språkområde med tusenvis av ulike skrifttegn).

Jeg har ikke lest hele boka ennå, så dette er ikke egentlig noen anmeldelse. Men jeg vil avslutte med å si at noe av det jeg hittil liker best med boka, er at Ogg viser hvordan skriftens og bokstavenes utseende til enhver tid har blitt påvirket av skriveredskapenes egenart. Han understreker også at bokstavenes utvikling ikke først og fremst må ses på som teknologiske fremskritt, men som kunstneriske fremskritt, drevet fremover av kunstnere som har satt sitt personlige preg på de skrifttegnene de selv har lært. For eksempel er det svært interessant å lese om de romerske versalene, som ifølge Ogg helt åpenbart i utgangspunktet er håndtegnet på steinen (derav de runde formene), og først etterpå hugget inn av steinhuggere. Han viser også hvordan serifene ble født av denne teknikken, nettopp fordi serifene viste seg å være en svært praktisk metode for å få en pen avslutning på det hugde snittet. Senere ble altså serifene værende på bokstavene, som en naturlig (ikke obligatorisk, så klart) del av bokstavens form.

Den interesserte kan også se innlegget mitt om Eric Gill’s An Essay on Typography, som tar opp noen beslektede temaer.

Og apropos boktrykking, her er en nydelig dokumentar om boktrykking med Linotype-maskin, en grundig og detaljert gjennomgang av boktrykkingens aller mest avanserte fase før offset- og senere digitaltrykk tok over. (Et godt eksempel på at den teknologien som sist ble overflødig, oppleves som mest sidrumpa – akkurat slik minidsic er 100 ganger mer ut enn vinylplater.)

Beirut

16. august 2011 § Legg igjen en kommentar

Beirut, sigøyner-folk-indie-bandet til den unge amerikaneren Zach Condon, er i disse dager aktuell med sin tredje fullengder, The Rip Tide, som jeg gleder meg til å få tak i. I mellomtiden publiserer jeg to anmeldelser av bandets tidligere utgivelser, opprinnelig skrevet for Studentmagasinet IKON. Den første anmeldelsen ble aldri publisert på grunn av økonomiske omstendigheter i magasinet, noe som kanskje er grunnen til at den noen innledende partier i de to anmeldelsene likner litt.

Beirut – The Flying Club Cup (2007)
Playground

Ta meg til Beirut!

Hvis noen hadde spurt meg for et år siden om jeg likte sigøynermusikk, ville jeg nok ha dratt usikkert på skuldrene. Akkurat nå ville jeg nok ha ropt ja, for så å bli litt usikker. For kan Beirut egentlig kalles sigøynermusikk?
Seksten år gamle Zach Condon droppet ut av Santa Fe High School, New Mexico, for å reise i Øst-Europa, der han ble eksponert for Balkans sigøynermusikk (foretrukket begrep er forresten «romani»), særlig Boban Marković Orchestra. Han startet gruppa/prosjektet Beirut, og spilte inn debutalbumet Gulag Orkestar da han var nitten. Og det er bare å bøye seg langflat for den nå (EDIT: da) 21-årige guttens modenhet i både stemmebruk, komposisjon og låtskriving.
Med trekkspill, orgel, mandoliner, balalaikaer, blåserekker, fioliner, ukuleler, cymbaler og haugevis av andre instrumenter, skaper melodiene hans indre bilder av et levende og forlokkende Balkan, tykt av bondsk romantikk og den særegne, Østeuropeiske melankolien. Jeg klarer ikke å kjempe mot stemningen av «de gode, gamle dager», av falmede postkort, sirkusvogner, flate bygdelandskap, vevde stoffer og leirbål.
Siden sist har Condon også utvidet spekteret sitt med en del instrumenter og harmonier som strekker seg både lenger østover i Asia og lenger vestover til gamle dagers mellomeuropeiske ballsaler. Også innspillingskvaliteten har bedret seg det lille nødvendige hakket som gjør lytteopplevelsen langt mer behagelig.
Hver dag på vei til jobb går jeg forbi to sigøynere som spiller trekkspill. Begge spiller stort sett den samme triste, banalt enkle og skalapregede melodien. Jeg har aldri gitt penger, men prøver å smile hyggelig. I det siste har jeg blitt plaget av den åpenbare ironien i at jeg går og suger ivrig inn romani-vibber skapt av en jypling fra det amerikanske bondelandet, mens de tilreisende tiggerne i mine (selvrettferdige) øyne fremstår nesten som lite troverdige klisjéer.
Så liker jeg romani-musikk? Jeg vet ikke helt. Men jeg elsker Beirut.

Beirut – March of the Zapotec/Realpeople: Holland (2009)
Pompeii Records/Tuba

Veien fra Beirut

Den uinnvidde tror kanskje at Beirut er en Libanesisk hovedstad, og lurer på hvorfor den anmeldes på denne måten. Jeg presiserer derfor at vi her snakker om Santa Fe-bandet som oppsto da 17-åringen og High School-dropouten Zach Condon reiste til Europa og snublet over folkemusikk fra Balkan. I 2006 kom debutalbumet Gulag Orkestar, full av messingblåsere, trekkspill, ukulele, orgel og generell melankolsk romani-stemning. Det var rått, skittent, utight og folksy (dog kanskje ikke folkelig). Og veldig … annerledes. Den langt mer sofistikerte oppfølgeren The Flying Club Cup ble Beiruts virkelige gjennombrudd.
Når dette som kunne vært Beiruts tredje fullengder isteden ble to EP’er, er det fordi dette er to klart atskilte utgivelser. Den første, March of the Zapotec, er Condons samarbeid med det obskure 19 mann sterke meksikanske begravelsesbandet The Jimenez Band. Lydmessig er det en slags tilbakevending til «gutteromsproduksjonen» på debutalbumet. Men selv om dette altså skal slekte på meksikansk folkemusikk, har fortsatt melodiene en klar likhet med tidligere utgivelser. Og nettopp dette er både utgivelsens styrke og svakhet: De vellykkede og gjennomkomponerte låtene som The Shrew og The Akara er suggererende og forførende, men ellers er March en litt tynn affære, der Beirut-formlene er fulgt til punkt og prikke, men med for halvtygde og ensformige låter.
Den andre utgivelsen, Holland, er Condons retur til sitt gutteroms-elektronika-prosjekt Realpeople. Her er folkemusikk-orkestrene byttet ut med et kobbel av trommemaskiner og analoge og digitale synther, men både melodiføringer, komposisjoner og ikke minst den selvsikre crooner-vokalen er en umiskjennelig rød tråd til Beirut. Men forsøkene på 80-tallspop og indietronica får på grunn av Condons karakteristiske vokal dessverre høyst varierende utfall – vellykket på den behagelige og drømmende Venice, direkte flaut og ensformig på My Wife, Lost in The World.
At Beiruts tredje album ble erstattet av en dobbel EP av såpass sprikende art, er trolig et tegn på at Condon er litt usikker på veien videre. Utgivelsen forsterker inntrykket av at Beirut ønsker å fornye seg, men stiller for meg store spørsmålstegn ved om han egentlig vet hvordan han skal gjøre det, for ikke å snakke om hvorvidt disse to forsøkene representerer gode utveier. Jeg er ikke så sikker, men smiler iallfall gjerne litt ekstra til sigøynertiggeren på gatehjørnet.

Jimmy Corrigan – Verdens beste tegneserie?

10. juni 2011 § 2 kommentarer

Vinneren av Sproingprisen 2010 for beste oversatte tegneserie ble ikke overraskende Jimmy Corrigan – den smarteste gutten i verden (No Comprendo Press, 2010) av Chris Ware, selv om konkurransen i år var forholdsvis tøff. Serien har ved en rekke anledninger blitt utropt til verdens beste tegneserie eller grafiske roman (sic), også her til lands av en ekspertjury i regi av P2 i 2007. Og jeg antar at hvis man først skal forutsette at noe kan være «verdens beste tegneserie», så kan kanskje Jimmy Corrigan være en kandidat. Det får så være at det blir litt som å si at Ulysses eller På sporet av den tapte tid er verdens beste roman, noe som etter alt å dømme også kan sies, uten at det nødvendigvis betyr så mye for for så mange. Men ikke misforstå meg, prisen var 100 % velfortjent.

På overflaten er boken en slags slektssaga om de brutte og elendige farsrelasjonene i familien Corrigan. Hovedpersonen er 36 år gamle (surprise, surprise) Jimmy Corrigan fra Chicago, som i voksen alder plutselig får høre fra sin hittil helt fraværende og ukjente far. Med en nysgjerrighet og et farsfigur-savn som bare så vidt overstiger frykten for det nye og ukjente, reiser han på besøk til faren i Michigan. Boken beskriver den korte tiden de to får dele, og deres klønete, hjelpeløse og til dels mislykkede forsøk på å lære hverandre å kjenne – på å innlede det som tilsynelatende har potensial til å bli begges første ekte, dype og nære relasjon til et annet menneske. Trolig har det bidratt til bokens kultstatus at skaperen selv har gjennomgått et liknende forhold til sin egen far – etter eget sigende beløp den samlede kontakten deres seg til noen få «awkward hours.»

Fra tilbakeblikkene om bestefaren som liten gutt.

Samtidig følger vi også Jimmys bestefar som liten gutt i Chicago på slutten av 1800-tallet, en historie som tematisk går nærmest parallelt med hovedhistorien. Jimmys bestefar er som karakter mer eller mindre identisk med Jimmy, på mange måter er det snakk om «en alternativ gjenfortelling av Jimmys oppvekst». Når historien i tillegg er såpass lik hovedhistorien i tone og stemning, fører det til at de to historiene snarere flyter sammen med enn kontrasterer hverandre. Tilbakeblikkene, som sikkert fyller omtrent halvparten av boka, tilfører imidlertid mye i form av rike miljøskildringer, visuelt storslagne scener(som verdensutstillingen i Chicago) og noen gode bikarakterer. Også noen av sekvensene med mest emosjonell bevegelse, nerve, intensitet og fremdrift i plott befinner seg i denne delen.

De hodeløse bipersonene understreker Jimmys manglende evne til å relatere til dem.

Jimmy er innadvendt, usikker og helt ute av stand til å relatere sunt og normalt til andre mennesker, særlig kvinner. Dette kommer særdeles tydelig fram i historien, siden Jimmy stort sett er ute av stand til å si noe som helst, for ikke å snakke om fullføre en setning. Dette visualiseres nydelig gjennom at Ware bare i liten grad viser bikarakterenes ansikter. Like ofte kuttes hodene fra billedrammene, som for å la leseren se verden gjennom Jimmys skamfulle, nedslåtte øyne. Men om det visuelt sett er en styrke, så er det etter min mening en svakhet for boken som roman (i den grad man kan kritisere den på det premisset – det merkes jo at boken opprinnelig ble publisert som føljetong). I store deler av boken med lot jeg meg begeistre over Wares evne til å skildre stemning og karakter gjennom vart skildrede detaljer i den uforløste og klønete dialogen (som stort sett består i at andre snakker til Jimmy og at han stotrer ufullendte setninger tilbake). Etter hvert som bokens nær 400 sider passerer, synes jeg imidlertid at disse skildringene gradvis mister en del av sin sjarm og stilistiske effekt, og snarere bidrar til en opplevelse av noe litt uforløst. Til å begynne med føles all tausheten nærmest ladet med innhold og spenning, men mot bokens slutt synes jeg boken svikter litt i struktur, helhet og tematisk behandling, for ikke å snakke om karakterutvikling, og ikke helt innfrir den forventningen jeg har til en roman på disse områdene. Og ja, enkelte vil sikkert mene at jeg banner i kirka, eller at jeg dummer meg ut og ikke har forstått at det er dette uforløste og stillestående og antiklimaktiske som nettopp er Wares geniale intensjon … men jeg har mine tvil.

Ikonbasert skjematisk fremstilling av slektsforhold.

Det er særlig på det grafiske og visuelle planet at dette er et tilnærmet fullendt og ekstremt imponerende verk. Alt fra sidenes utgangspunkt i et stramt rutesystem på 12×16 ruter til den nydelige og rike typografien som gjenspeiler ulike designperioder, til den utbrettbare plakaten som utgjør bokens smussomslag, til papirkunst-sidene som man nærmest må konsentrere seg for ikke å klippe, lime og brette i, til de mange ekstremt innovative visuelle og ikonbaserte løsningene som formidler skjematisk faktainformasjon på en glimrende måte, til de mange nyskapende virkemidlene for grafisk historiefortelling – alt dette er Wares sterke side, og et område han briljerer på.

Komprimert sammendrag med rik typografi.

Det skal også legges til at den norske versjonen, grafisk tilrettelagt av årets norske Sproingvinner Sindre W. Goksøyr, gjengir alt det typografiske og visuelle så perfekt som det overhodet kan tenkes å gjøre, og at minst en kvartpart av denne bokens Sproingpris i så måte tilfaller ham. At sidene egentlig skulle vært minst dobbelt så store for at bobleteksten skulle vært uanstrengt leselig, er ikke noe de norske utgiverne har ansvaret for – det ville dessuten dessverre ha gjort boken uhåndterlig stor.

Mitt eneste lille ankepunkt på det visuelle planet er dette: Til å være tegnet av en med så åpenbare ambisjoner og talenter innenfor visuell historiefortelling, overrasket det meg at serien stadig vekk var lite intuitiv å lese, med tvetydig bilderekkefølge (altså uten noen intendert effekt, med piler for å styre leseretningen etc.) som gjorde at jeg måtte tenke på hvilken rute som var den neste, litt som folk som leser manga for første gang. I min ordbok er det ikke god design å forstyrre innlevelsen, uansett hvor imponerende det ser ut. Men dette er egentlig flisespikking.

Så er Jimmy Corrigan virkelig verdens beste tegneserie? Tja, de som liker å si sånt må gjerne kalle den det. Den utvider iallfall de flestes oppfatning av hva som er mulig å gjøre med tegneseriemediet. Men verdens beste grafiske roman, med vekt på roman, det mener jeg det er en overdrivelse å kalle den.

Where Am I?

You are currently browsing the Omtaler category at Hans Ivar Stordals blogg.