Den usynlige kunsten: Hvordan tegneserier virker

2. februar 2015 § 1 kommentar

Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Bokvennen 4/2014, et fabelaktig vakkert og interessant spesialnummer om tegneserier som er i salg fram til mars. Anbefales.
bokvennen4_2014

Hvordan virker en tegneserie, og hva skiller den fra andre kunstuttrykk? Scott McClouds banebrytende tegneserie om tegneserier er den ultimate innføring for alle som vil ha svar på disse og liknende spørsmål.

Det var bare et spørsmål om tid før massemedienes enfant terrible vokste opp. Selv med fortidens rykte som masseproduserte, primitivt fargede bladlefser med plumpe historier for barn, eller obskøne historier for ungdom og voksne, er tegneserier i dag langt på vei tatt inn i varmen. Parallelt med at skillet mellom høy- og lavkultur er blitt mer diffust, har tegneseriene også fått et statusløft, godt hjulpet av oppmerksomheten rundt fenomenet tegneserieromaner, eller «grafiske romaner» (sic.).
I løpet av de siste tiårene er det også skrevet mange hyllemetere med fagbøker om tegneserier, selvsagt med vilt varierende ambisjonsnivå. Langt de fleste av dem handler om selve innholdet i tegneseriene; bestemte serier og serieskapere eller bestemte sjangere eller serietyper. I tillegg kommer selvsagt alle bøkene om å tegne tegneserier, mange av dem lite mer enn generiske «læring ved herming»-stilguider.

Tegneseriens magi
I dette selskapet er det særlig én fagbok som skiller seg kraftig ut: Understandig Comics av amerikanske Scott McCloud – en tegneserie om selve tegneseriemediet (som for øvrig er planlagt utgitt på norsk i 2015). Kall den gjerne mediekunnskap eller medieteori, en analytisk disseksjon av selve kunstarten, en utforskende forklaring på hvordan tegneseriene egentlig virker.
Hvilken magi lar noen enkle, velplasserte streker på et papir komme til liv og formidle en historie slik de gjør? Hvorfor kan vi se levende for oss hvordan Jokke i Pondus blir lemlestet av den voluminøse kvinnelige pubgjesten Brühnhilde, all den tid stripen hopper rett til sykesengen etter overfallet? Og hvilken alkymi forvandler tekst til noe vi hører – ikke bare hva de sier, men i mange tilfeller også med hvilken stemme og toneleie?
Med andre ord: Hva foregår egentlig under panseret – bak rutene – på tegneseriene? Hvilke tannhjul får dette fortellende maskineriet til å tikke? « Read the rest of this entry »

Reklamer

Fortellingen om prinsesse Kaguya: Stor film om liten jente

28. november 2014 § 1 kommentar

Denne filmanmeldelsen sto først på trykk i Vårt Land 27.10.2014.

Fortellingen om prinsesse KaguyaHvis noen kan filmatisere et mer enn tusen år gammelt japansk eventyr om en overjordisk prinsesse som blir født i en bambus, må det være japanske Studio Ghibli. Fortellingen om prinsesse Kaguya er det bejublede animasjonsstudioets nyeste film på norske kinoer, og er en kunstnerisk maktdemonstrasjon fra en av Japans fremste og eldste animatører.

Menneskelige detaljer
En eldre, barnløs bambuskutter finner en dag en jentebaby inni et lysende bambustre. Hun er ikke mer enn en tomme stor, men fullt utviklet og i flotte klær. Han tar henne med hjem til kona, der hun vokser til en vanlig baby for øynene på dem. Den lille jenta vokser med forbausende fart og en overnaturlig lærenemhet, suger til seg ethvert inntrykk fra menneskenes verden. Hun blir raskt en yndling blant barna som morer seg i de frodige, landlige omgivelsene, og det er umulig å ikke falle pladask for den rene og skjære menneskeligheten som stråler fra de kjærlig observerte detaljene i disse oppvekstskildringene.

« Read the rest of this entry »

Jiro Taniguchi – manga med vestlig touch

4. november 2014 § Legg igjen en kommentar

Denne artikkelen ble først publisert i nett-tidsskriftet Empirix sent i oktober 2014.

Min fars dagbok er nå tilgjengelig på norsk fra Minuskel forlag, oversatt av Magne Tørring og med etterord av Morten Harper.

Min fars dagbok er nå tilgjengelig på norsk fra Minuskel forlag, oversatt av Magne Tørring og med etterord av Morten Harper.

Blant norske tegneseriefeinschmeckere forbindes gjerne japanske tegneserier, manga, mest med masseprodusert underholdning. Kanskje må den stereotypien bære noe av skylden for at norske lesere har måttet vente helt til nå på en norsk utgivelse av Jiro Taniguchi (f. 1947). Tegneseriekritiker Morten Harper karakteriserte iallfall de norske forlagenes forsømmelse som «en god kandidat til 2000-tallets pinligste forlagsskandale» i Le Monde Diplomatique i fjor.
Nå er imidlertid ventetiden over, for denne uken kommer den svært personlige oppvekstskildringen Min fars dagbok ut på Minuskel forlag. Den forteller historien om en middelaldrende mann som vender tilbake til barndomsbyen sin for første gang på 15 år for å delta i farens likvake, og gradvis utvikler han et nytt blikk på oppveksten sin og faren. « Read the rest of this entry »

Wolf Children – det menneskelige i det umenneskelige

29. april 2013 § Legg igjen en kommentar

Den japanske plakaten for Wolf Children.

Den japanske plakaten for Wolf Children.

Fabler, eventyr og fantasy-historier har det til felles at de, på sitt beste, benytter det uvirkelige til å si noe om virkeligheten, det umenneskelige til å si noe om mennesket, det fremmede til å si noe om det nære. Og at det kan fungere, er det ingen som helst tvil om, for hvordan ellers kan en film om to oppvoksende menneske-ulver uttrykke så mye gjenkjennelig om mennesker? Det gjør nemlig Wolf Children (jap. Ōkami Kodomo no Ame to Yuki), den nyeste helaftens animefilmen fra regissøren Mamoru Hosoda. Hosoda har tidligere regissert The Girl who Leapt Through Time og Summer Wars, begge store suksesser som har trukket store skarer til kinoene i hjemlandet. Så også med Wolf Children, som spilte inn 1,6 milliarder yen i løpet av fire uker på kino. Her i landet har filmen bare vært vist på Film fra Sør i 2012, der den vant både hovedprisen Sølvspeilet og publikumsprisen, samt på Seriefest i helga som var. Kommende vår og høst skal jeg i samarbeid med Film fra Sør presentere anime og manga for en rekke skoleklasser rundt i landet, med denne filmen som eksempel. « Read the rest of this entry »

24 fremtidsbilder i sekundet

15. april 2013 § 6 kommentarer

Dette oppslaget ble først publisert i Studentmagasinet IKON 4/2008, et nummer med temaet «Fremtiden». Kommenter gjerne hvis du har forslag til andre filmer som burde vært med på diagrammet, og hvor de skulle vært plassert.

Design: Astri Neema Nyen Foto: Filmweb (fra filmen Sunshine)

Design: Astri Neema Nyen Foto fra filmen Sunshine.

Fremtiden egner seg nok best på film. Eller verst, alt etter som.

 Kan vi lære noe om fremtiden ved å se på film? Neppe. Men du verden så gøy det er. IKON har samlet et lite knippe filmer som gir et bilde av fremtiden, og synset dem inn i et diagram som viser hva slags fremtidssyn det er snakk om. Selv synes vi det er spesielt interessant å merke seg følgende:

a) Det er veldig få filmer som er eksplisitt positive til fremtiden, her er det definitivt et marked … eventuelt absolutt ikke.
b) Jo mer dystopiske filmene blir, desto mer tipper de enten oppover eller nedover på totalitær-anarki-aksen. Det er uvisst om det sier mest om filmene, fremtiden eller synseren.

[Her på bloggen er filmene listet opp fra utopisk til dystopisk:]

« Read the rest of this entry »

Møte på valmueåsen: Miyazakis koselige studentopprør

23. november 2012 § 4 kommentarer

For den som er interessert, er det en fryd å se filmens skildring av 60-tallets Japan, en periode som er preget av økonomiske oppgangstider, opptrapping til OL i Tokyo og en bratt overgang fra «det gamle» til «det nye».

I dag er det norsk premiere på Møte på valmueåsen (From Up on Poppy Hill, eller Kokuriko-zaka kara), den nyeste filmen fra Studio Ghibli. Filmen er regissert av Goro Miyazaki, etter manus av pappa Hayao (Litt av en mann å leve i skyggen av, forresten. Stakkars Goro, snakk om å hoppe etter Dæhlie.) For den jevne Studio Ghibli-fan her til lands, kan fort vekk denne filmen komme til å treffe litt utenfor blinken, uten at det egentlig sier noe om filmens kvalitet. For det første har den en helt og holdent realistisk, historisk setting, noe som har vært sjeldent hos Ghibli Miyazaki. I tone og målgruppe kommer den kanskje nærmest tenåringsdramaet Whisper of the Heart, den kanskje smaleste og sobreste Ghiblifilmen som er utgitt på norsk. For det andre kan tematikken og deler av plottet fort få de under 10–12 til å falle av lasset, selv om den romantiske delen av historien sikkert treffer blink hos jentene. Men når dette er sagt (jeg er tross alt ingen Excel-elskende markedskonsulent), så er filmen en fornøyelig, rørende og medrivende liten perle på sitt vis, og den nostalgiske og harmoniske Ghibli-følelsen er høyst til stede.

« Read the rest of this entry »

Anime på kino i Oslo denne uken: Møte på Valmueåsen og A Letter to Momo

20. november 2012 § 3 kommentarer

Det hender en sjelden gang at jeg savner å bo i Oslo, eventuelt bare litt nærmere. For eksempel når det settes opp spennende, nye animefilmer på kino. Stort sett er jeg fornøyd med at både Internett og postgang er like raskt på Birkeland som i Oslo, for jeg kjøper uansett lite anime i fysiske butikker. Men det er noe eget med det store kinolerretet …

Den første visningen er av Møte på Valmueåsen (From Up on Poppy Hill, eller Kokuriko-zaka kara), den nyeste filmen fra Studio Ghibli, regissert av Goro Miyazaki, etter manus av pappa Hayao. Filmen vises på Cinemateket onsdag 21/11 kl 18, som en førpremiere. Filmen vises til og med gratis, men visstnok må man melde seg på via e-post, mer info hos Mangapolis. Jeg så den på dvd her om dagen, og likte den i grunn veldig godt, selv om den nok treffer litt smalere enn mange andre Ghibli-filmer, med en eldre målgruppe og en historisk, realistisk setting. Jeg skal jommen prøve å få skrevet ned litt om den snart.

Den neste filmen vises på Oslo Internasjonale Filmfestival, en årlig favoritt fra tiden i Oslo. Årets animefilm er A Letter to Momo (Momo e no tegami) fra regissør Hiroyuki Okiura. Dette er filmen han har jobbet med siden han regisserte Jin-Roh (tilfeldigvis filmen jeg skal innlede til på Fredrikstad bibliotek i morgen kveld, mer om den i en senere bloggpost) i 1999. Filmen handler om jenta Momo, som etter farens dødsfall flytter til en stille øy sammen med moren. Men faren etterlot henne et brev, og etter at Momo ankommer øya, begynner mystiske ting å skje – ting som visstnok har en sammenheng med brevet. Denne filmen har jeg ikke sett, men den ser ut til å ha mer enn én ting felles med klassikeren Min nabo Totoro. Filmen vises på Cinemateket lørdag 24/11 kl 15 og søn 25/11 kl 17.45.

 

Where Am I?

You are currently browsing the Omtaler category at Hans Ivar Stordals blogg.