Hans Ivar Stordals blogg

Det knallrøde omslaget på boka Pagan Christianity? (2008) av Frank Viola og Geroge Barna er ganske passende, for mye av stoffet i boka må åpenbart oppfattes som en rød klut av mange. Iallfall bør den være en tankevekker for de fleste kristne, og helt sikkert også for folk som ikke er kristne, skulle de ta seg bryet å bla litt.

Bokas hovedtese er omtrent som følger: Svært, svært mye av det vi i dag tenker på som kristen praksis, kultur og tradisjoner har ikke sitt opphav fra Jesu eller apostlenes lære. I stedet er dette tatt opp fra den omkringliggende kulturen gjennom århundrene, og går egentlig på tvers av idéene og grunnprinsippene som Jesu og apostlenes praksis sprang ut fra. For å si det på en litt flåsete måte, hevder Viola at kristne i 18-1900 år har skapt tradisjoner, praksis og institusjoner som i all hovedsak avviker fra den opprinnelige kirken grunnlagt av apostlene. Drøy påstand? Absolutt. Men jeg tror ikke den uten videre bør avfeies helt.

Forfatteren Viola har i mange år vært en sentral skikkelse i den såkalte «huskirkebevegelsen» i USA, en totalt desentralisert bevegelse. Hans uttalte formål med boka er å spore mange elementer av kristen praksis tilbake til sine opprinnelser, og slik vise at de nettopp er pagan, eller hedenske (Viola gjør svært tydelig at hedensk ikke er ment som en kvalitativ vurdering, men rett og slett betyr at det ikke har jødisk-kristne røtter). Noen eksempler på kristen praksis Viola mener er uten bibelsk belegg, er bruken av egne kirkebygninger, liturgi (faste gudstjenesterutiner), lønnede og ordinerte prester/pastorer, forberedte prekener som gudstjenestenes hovedinnhold, musikkledere, fast betaling av tiende eller kollekt, akademisk presteutdannelse, skille mellom «lek og lærd» og mye mer.

Viola ser for seg at kristne bør fortsette å praktisere troen på samme måte som den (ifølge Viola, men dette er det ganske mye belegg for) ble praktisert av de første kristne på 00-, 100- og 200-tallet: De kristne samles i hjemmene og bruker bare helt unntaksvis store offentlige samlingssteder. De danner ingen organisasjoner eller hierarkier. Ingen leder møtene, men alle bidrar fritt med sanger, oppmuntringer, skriftlesninger, bønn etc etter som de føler seg ledet av Gud. Ingen har betalte funksjoner. Det finnes ingen skille mellom lek og lærd, i høyden utpeker menigheten noen «eldste» som bærer ekstra autoritet, men da kun etter at disse personene i praksis har vist seg å være ledere i lang tid. Nattverd er et faktisk (mettende) måltid, og alle kristne kan dele ut nattverd og døpe nyomvendte. Det samles ikke regelmessig inn penger til menigheten som gruppe, men alle deler med hverandre, støtter de som trenger det (både i og utenfor kirken) økonomisk og tar seg av hverandre som en familie.

«Men fungerer dette virkelig i praksis?» er det lett å spørre. Forfatterens eget svar er at han har levd med denne sortens menighetsliv i over tyve år, samt besøkt utallige liknende grupper, og at, ja, det fungerer slik han forventer det skal: Det skaper et fellesskap der ingen er tilskuere, der alle opplever at de vokser, der alle møter utfordringer og tydelig ser hverandres tilkortkommenheter og mangler (mennesker er mennesker), men der enheten som oppstår spontant i møtene ofte gjør sterkt inntrykk på de utenforstående som får se det. I så stor grad, sier han, at mange blir troende rett og slett av å bevitne det.

Et av kapitlene jeg synes var mest interessant, var om å se Bibelens bøker og brever i helhet, og i sammenheng. Viola argumenterer (slik mange andre gjør, deriblant The Message-forfatteren Eugene Peterson) for at introduksjonen av kapitler og vers i Bibelen (år 1227 og 1551) har ført til en «klipp-og-lim»-praksis blant kristne. Denne fører til at man ofte forkynner, argumenterer eller handler på bassis av enkelte bibelvers, snarere enn å se hovedinnholdet i hver enkelt bok eller brev i helhet og kontekst.

We have been conditioned to come to the New Testament with a microscope and extract verses to find out what the early Christians did. We need to abandon that whole mentality, step back, and take a fresh look at the Scriptures. We must become familiar with the whole sweeping drama from beginning to end. We need to learn to view the New Testament panoramically, not microscopically.

Et annet interessant poeng, er at brevene i Det nye testamente (de av Paulus) ikke ble kronologisk ordnet, men ordnet etter lengde. Dette gjør at den vanlige bibelleser lett går glipp av sammenhengen og den historiske konteksten brevet ble skrevet i, og ikke forstår hvilke temaer eller problemstillinger det aktuelle brevet er ment å adressere. Kombinert med en «klipp-og-lim»-praksis kan dette føre til at Det nye testamente kan tas til inntekt for svært mye som egentlig har lite å gjøre med de første kristnes liv og lære.

Pagan Christianity? er skrevet som en slags hybrid mellom en faglig avhandling, en populærvitenskapelig bok og en argumenterende/forkynnende bok. Språket er lett tilgjengelig, uten altfor mye fagterminologi, men hvert kapittel inneholder gjerne et hundretalls fotnoter og referanser som lar leseren tilegne seg ekstra informasjon eller vurdere påstandene i teksten mer kritisk. Samlingen av «kritiske spørsmål» etter hvert kapittel er også et lurt trekk, for å foregripe en del unødvendige misforståelser. Samtidig avviker Viola ofte fra den «saklige» stilen, og kommenterer historieskrivingen med sine egne meninger. På ett vis er det godt han er «ærlig» nok til å la sine egne synspunkter skinne såpass tydelig gjennom, på et annet vis trekker den tydelige biasen hans kanskje litt av troverdigheten vekk fra selve historieskrivingen.

Men hvordan kan en kristen forholde seg til disse tankene? Må man sporenstreks melde seg ut av menigheten/kirken sin og gå ut på leting etter alternative fellesskap, eller danne dem selv? Jeg tror ikke det, og i stor grad maner også forfatterne til å ta seg god tid og tenke seg godt om i denne forbindelse. Jeg kan si med en gang at jeg ikke kommer til å gjøre det i overskuelig fremtid, først og fremst fordi jeg har tro på at mange av idealene Viola snakker om også kan blomstre i «enkle institusjoner», så lenge de anerkjenner at hver enkelt kristen har tilgang til Gud uten å gå via paver, prester eller institusjoner. Dessuten synes jeg implikasjonene – at nesten alle kristne i 1800 år har vært på villspor – er vanskelig å svelge. Boka har imidlertid gjort meg mer bevisst på noen temaer jeg ønsker å holde opp som min egen indre hovedmotivasjon for å delta i en kirke, om enn ikke alle strukturene er slik jeg skulle ønske de var. Det viktigste for meg er at den lokale kirken, uansett organisasjonsform, til syvende og sist ikke er noe annet enn summen av mennneskene i den. Og Gud, selvsagt, noe som forandrer regnestykket en hel del.

Bokas og forfatterens hjemmeside
Pagan Christianity? på Amazon