Glassbyen på norsk

16. mai 2011 § 3 kommentarer

Her om dagen fikk jeg endelig hendene i den norske utgaven av tegneserieversjonen av Glassbyen av Paul Auster. Og den norske utgaven har blitt knallfin synes jeg, en pen paperback med tykt klaffomslag, tykt og godt papir og pen tekst. Jeg nevnte så vidt tidligere at jeg skulle få korrekturlese denne boka, noe jeg gjorde, og jeg må si at det å jobbe med kvalitetstitler som denne virkelig får meg til å føle at jeg har en digg jobb. (Og for ordens skyld: Det følgende er altså på ingen måte ment som noen objektiv anmeldelse, men er bare mine forsøk på å dele med meg av litt av de tankene den utrolig interessante boken etterlot meg med.)

Det finnes mange måter å adaptere en roman til tegneserie på, men dette er vel omtrent så langt unna en Illustrerte Klassikere-forflatning som det er mulig å komme. Art Spiegelman skriver i forordet sitt litt om bakgrunnen for hvordan denne utgaven ble til, og det forklarer saker og ting: At manusforfatter Paul Karasik på sett og vis hadde ventet på en anledning til å omarbeide akkurat denne romanen til en tegneserie. Og dette merkes. I utgangspunktet skulle man tro at denne romanen, så sparsom på tradisjonell handling som den er, ville være ekstremt uegnet for en slik omarbeiding. Likevel har det nye verket endt opp som noe langt mer enn det opprinnelige, ikke nødvendigvis bedre, men en helt annerledes opplevelse. Karasik har på glitrende vis skilt mellom hva som må fortelles og hva som må vises, og også valgt hvordan passasjer og handling kan berikes og tolkes av bilder som tilfører nye perspektiver og understreker de allerede eksisterende.

For den som ikke kjenner den, er den korte romanen Glassbyen (City of Glass) av Paul Auster en slags postmodernistisk detektivroman, som på samme tid er en slags metaroman og en dekonstruksjon av detektivsjangeren. På overflaten handler den om forfatteren Daniel Quinn som under psevdonymet William Wilson skriver krimromaner om privatdetektiven Max Work. (Allerede her har vi altså tre nivåer av «virkelighet».) Romanen begynner den dagen Quinn mottar en telefon fra noen som spør om de har kommet til detektiven Paul Auster. (Forvirret? Dette er bare begynnelsen – forfatteren Paul Auster dukker også opp etter hvert!) Etter flere oppringninger svarer Quinn til slutt ja, og tar på seg oppdraget å beskytte en mann, Peter Stillman, fra hans sinnssyke far som etter lang tid skal slippes ut av fengsel. Dette blir begynnelsen på Quinns tilsynelatende mentale forfall, men også på en uhyre interessant. En av forklaringene på dette forfallet finner vi tidlig i boken, under presentasjonen av Quinn:

Det Quinn likte best med krimgåtene, var sparsommeligheten. Det finnes ikke én setning, ikke ett ord, som er uten betydning. Selv det som tilsynelatende er uviktig, kan være helt avgjørende. Absolutt alt blir essensielt; bokens sentrum forskyves, er over alt … og sirkelen kan ikke sluttes før boken er lukket.

Som krimforfatter er dette Quinns tanker om krimsjangeren, og det forklarer også den iveren han legger for dagen i å utføre oppdraget sitt (som jo til å begynne med bare dreier seg om å forhindre en forbrytelse, ikke å oppklare en som har funnet sted). Oppdraget viser seg å føre Quinn en helt annen retning enn han var forberedt på, på en slags idéhistorisk heisatur med så ulike referanser som historien om Babels tårn, Paradise Lost, Don Quijote og Lille Trille. Og underveis kan ikke leseren annet enn å undres over om Quinn har rett eller sørgelig galt i sin forutsetning: Er det ingenting i en krimroman som er uten betydning? Og enda mer interessant blir dette når boken gradvis visker ut de tynne veggene mellom fiksjon og virkelighet. Til syvende og sist er det kanskje forholdet mellom litteraturen, språket og virkeligheten som etterforskes, og ikke en forbrytelse. Konklusjonen ville jeg ikke gitt bort om jeg kunne, men i dette tilfellet kan jeg det uansett ikke – den eneste veien til denne bokens konklusjon går fra perm til perm.

Tagged: , , , , , , , ,

§ 3 Responses to Glassbyen på norsk

  • @2mash sier:

    Veldig fin post om enda finere bok. Både boken og tegneserien er fantastisk lesning.

  • Marthon sier:

    Jeg kom innom denne gamle bloggposten fordi jeg flere ganger i det siste har støtt på formuleringen «dele med meg av» (i betydningen å dele med andre, ikke med seg selv, altså), og begynte å lure på når og hvordan denne formuleringen kom inn i det norske språket.

    Ett av treffene jeg fikk, var følgende setning ovenfor:

    «Det følgende er altså på ingen måte ment som noen objektiv anmeldelse, men er bare mine forsøk på å dele med meg av litt av de tankene den utrolig interessante boken etterlot meg med.»

    Og så ble jeg nysgjerrig fordi jeg så at du blant annet har som jobb å lese korrektur, og derfor formodentlig har et bevisst forhold til språket.

    Det mest naturlige på norsk ville vel være å si «… mine forsøk på å dele litt av de tankene …» eller «… mine forsøk på å dele noen av de tankene …»? Eventuelt «å dele … med andre/leserne» eller noe slikt.

    Jeg forstår ikke helt hvorfor man skal ha med «med meg» når det er snakk om å dele med andre …
    Men like fullt finner jeg hundrevis(?) av treff med denne og lignende formuleringer – som for meg virker en smule forvirrende, unorske og unødvendig omstendelige. Og det kan virke som om fenomenet sprer seg.

    Med mindre dette er noe som stammer fra en norsk dialekt, vil jeg være tilbøyelig til å tro at det skyldes påvirkning fra svensk.

    Har du noen teori om hvor det kommer fra?

    • Hei Marthon. Spennende undersøkelse du driver med. Jeg må vel innrømme at jeg ikke har et veldig bevisst forhold til dette uttrykket, samt at setningen du fant, definitivt ikke var av mine mest smidige:)
      Jeg tenker at roten til uttrykket ligger i uttrykket «meddele», altså at det først og fremst brukes om å formidle informasjon eller opplysninger. Men det kan vel også brukes om å dele med andre noe en har mye av. Men om uttrykket er en sveisme eller ikke, det skal jeg ikke ha sagt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Glassbyen på norsk at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: