Foredrag om manga på UiB

12. januar 2012 § Legg igjen en kommentar

For flere og flere vestlige ungdommer er manga og anime (japanske tegneserier og tegnefilm) en inngangsport til å lære mer om Japan. En av professorene på UiO anslår f.eks. at omtrent halvparten av studentene som begynner å studere japansk, har denne innfallsvinkelen. Denne trenden er sikkert en av grunnene til at jeg neste uke er invitert til å holde foredrag om manga, anime og Japan på Universitetet i Bergen. Foredraget finner sted på Kvarteret mandag 16.01.2012 kl 16.00 i forbindelse med åpningen av UiBs Internasjonale Uke, som skal inspirere til utvekslingsstudier utenlands (mer om opplegget her).

Tanken min er å tegne et bilde av hvordan manga (og til dels anime) er synlig i det japanske samfunnet, og å illustrere dette med noen eksempler fra de to reisene mine. Gjennom en rask historisk gjennomgang og mange eksempler fra denne voldsomt utbredte populærkulturen håper jeg også å få gitt noen små, interessante innblikk i den japanske historien, kulturen og samfunnet for øvrig.

Arriettas hemmelige verden og Hayao Miyazakis favorittemaer

11. desember 2011 § 1 kommentar

Arrietta

For ikke så lenge siden fikk jeg sett den nye Studio Ghibli-filmen Arriettas hemmelige verden. Filmen er regissert av Hiromasa Yonebayashi, men har manus og «screenplay» av Hayao Miyazaki (basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne), og kan derfor med en viss velvilje kalles en Miyazaki-film. Selv om den kanskje ikke er blant hans topp tre-filmer for min del, så tilfredsstiller den enkelt alle  forventninger jeg har til en Studio Ghibli-film.

Først og fremst, så klart, er forventningen om at filmen skal være morsom, fascinerende, vakker, levende, forførende og engasjerende – check på alt sammen. Vel så interessant er forventningen om at Miyazaki skal inkludere favoritt-teamene sine. Og også her var det ganske full pott (med et gapende hull på flyvescener, som var nesten fraværende, men så er dette tross alt ikke Miyazakis egen historie heller). Den fantasirike regissøren har nemlig noen favorittelementer han kommer tilbake til igjen og igjen, som en slags grunntone som sniker seg inn i alle verkene hans. Og jeg må understreke at jeg ikke mener det som kritikk å liste dem opp slik: Disse elementene er jo blant de viktigste grunnene til at Miyazakis filmer treffer oss så godt, og vi elsker ham for dem. Ikke sant?

1. Sterk jente i hovedrollen: Arrietta er en låner som vokser opp med moren og faren sin, og filmen begynner idet hun skal gå igjennom sitt «overgangsrituale» til de voksnes verden, nemlig å gå på låning for første gang. Det viser seg imidlertid at Arrietta ved flere anledninger tar andre valg enn foreldrene har prøvd å prente inn i henne at lånere skal, noe som til dels får store konsekvenser for familien. Men også disse konsekvensene får frem Arriettas sterke personlighet og handlekraftighet. Disse karaktertrekkene deler hun helt klart med Prinsesse Nausicaä fra Nasuicaä, Satsuki fra Min Nabo Totoro, Kiki fra Kikis Budservice og San fra Prinsesse Mononoke.

2. En annen verden i/ved siden av vår egen: Gutten Shô (Johs) kommer til sin tante på landet for å få hvile ut og komme seg fra sykdommen sin, og må belage seg på en svært kjedelig sommer tilbrakt stort sett i sengen. Men ikke før har han kommet inn i hagen foran huset, før han får øye på noe som minner om en liten jente, bare snaue ti centimeter høy, som gjemmer seg bak et blad i gresset og smetter inn i en busk. Før filmen er omme har seeren, men også delvis Shô, blitt bedre kjent med en fantastisk verden som praktisk talt eksisterer inne i vår egen. Litt på samme måte som Mei og Satsuki kan se støvalvene, Totoro og kattebussen i Min nabo Totoro, Sheeta og Pazu finner den flyvende verdenen i Laputa og Chihiro havner i åndenes badehus i Chihiro og heksene (samt kattekontoret i Katteprinsen, men den er teknisk sett ikke noen Miyazaki-film).

3. En hovedperson som har en spesielt god kommunikasjon med (store) vesener andre finner truende: Arrietta er ikke redd for katten, slik de andre lånerne er, og slik en på hennes størrelse burde være. I stedet har hun en slags ordløs kommunikasjon med katten, og på et tidspunkt hjelper den henne også på eget initiativ. For ikke å snakke om at det jo er Arrietta som innleder et slags tillitsforhold til gutten Shô (Johs). Disse forholdene har klare paralleller i både Nausicaä (Nausicaäs forhold til både ohmuene og krigerguden), Laputa (Sheeta og Pazus forhold til vokteren), Prinsesse Mononoke (Ashitaka og  Sans forhold til både ulveguden, villsvinguden og skogguden) og Chihiro og heksene (Chihiro som hjelper både den stinkende elveguden og Haku/dragen).

Boblere:

  • Landlig , rustikt, idyllisk miljø med et slags tidløst gammeldags europeisk preg.
  • Hovedperson som er veldig opptatt av å studere blomster og planter.
  • En hovedperson som går mot strømmen og utfordrer etablerte normer i sitt miljø/sin gruppe.

Seminar om manga, anime og Japan på Drammen bibliotek

29. november 2011 § 1 kommentar

JapanMania! på Popkult (Drammen bibliotek) 8. desember 2011.

Manga, anime, otaku-kulturen, cosplaykonkurranse og annen japansk populærkultur – det er noen av stikkordene for arrangementet JapanMania!, der jeg er invitert til å holde foredrag om de tre første stikkordene. Arrangementet er en del av Popkult, Drammen bibliotek sitt populær- og subkultur-initiativ, og finner sted på Drammen bibliotek 8. desember kl 19.00. En egen Facebook-side for eventet finnes også.

Noen av stikkordene jeg tenkte å komme innom, er:

  • Hvilken rolle spiller manga i det japanske samfunnet?
  • Mangaens «oldhistorie», slektskapet til førmoderne japansk kunst
  • Mangaens nyere historie, fremveksten av en særegen tegneserietradisjon
  • Hva er egentlig typisk for manga? (Nei, jeg snakker ikke om tegnestilen.)
  • Mangahistorien i Norge – hva skjedde?
  • Hvem er de norske otakuene?

Hvis noen interesserte lesere tilfeldigvis befinner seg i Drammen eller omegn den aktuelle datoen, må dere selvsagt ta turen innom.

EDIT: Da var evenementet over, og jeg må takke både arrangører og fremmøtte for et bra opplegg. Ikke minst var det fett at hele seks cosplayere trosset snøværet og stilte i gjennomførte kostymer, og at tilhørerne til og med tilsynelatende godtok min amatørsosiologiske beskrivelse av de norske otakuene, nemlig dem selv. Arrangørene har postet et lite referat fra opplegget her, inkludert et bilde av undertegnede som for anledningen er gått inn i total kawaii-modus etter å ha dømt i cosplay-konkurransen. Beklager det.

OIFF med Japanfokus

22. november 2011 § 1 kommentar

Årets Oslo Internasjonale Filmfestival (OIFF) er i gang, og mot slutten av uka skal jeg komme meg til storbyen for å ta del i festlighetene. I år har festivalen et litt spesielt fokus på Japan, noe som jo er en selvsagt vei til mitt hjerte. OIFF har alltid vært en opptur for meg, ikke minst (men ikke bare) fordi de alltid har hatt med et par-tre gode japanske animasjonsfilmer som jeg slik har fått mulighet til å se på «the big screen», og det gjerne et snaut år før de blir tilgjengelige på dvd i Europa. Blant de beste opplevelsene fra tidligere års OIFF husker jeg Tokyo Godfathers av Satoshi Kon, franske Corto Maltese basert på Hugo Pratts klassiske tegneserie, graffitifilmen Bomb the System, Harvey Pekar-biografien American Splendor og en rekke andre.

Her er noen av filmene jeg håper å få med meg, og noen stikkord om hva jeg har hørt om dem:

Beats, Rhymes & Life: The Travels of A Tribe Called Quest (am): En hiphop-dokumentar om en av mine absolutte favorittgrupper gjennom tidene. ATCQ står for en glad, leken, sample-fokusert,  jazzete og like fullt samfunnsbevisst (conscious) tilnærming til hiphop som for meg utgjør en perfekt antitese til alt som var feil med gangsterrapen fra samme periode. Visstnok kommer Phyfe Dawg på afterparty i Oslo!

Arrietta (jp) er den nyeste helaftensfilmen fra Studio Ghibli, regissert av Hiromasa Yonebayashi, men med et manus av Hayao Miyazaki basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne. Jeg forventer meg kanskje en Ghibli-film med litt mindre sjel og litt mer barnefilm-preg enn f.eks. Prinsesse Mononoke eller Min Nabo Totoro, men jeg tviler likevel sterkt på at filmen vil være bortkastet tid.

Himizu (jp) er visstnok et ganske realistisk og mørkt yakuza-relatert thriller-drama. På det jeg har lest om handlingen (gutt fra fattige og dårlige kår må ordne opp i farens narkotikarelaterte problemer) minner den ikke så rent lite om en Winter’s Bone fra Japan. Det kan imidlertid ikke være snakk om noe rip-off, for filmen er løselig basert på en manga av Minoru Furuya.

Colorful (jp) er en animefilm om en avgått sjel som etter døden får beskjed om at han vil få en ny sjanse til å leve, og deretter blir plassert i kroppen til 14 år gamle Makoto som nettopp har begått selvmord. Han må nå finne ut hva han gjorde galt i sitt første liv, og prøve å rette opp denne feilen.

The Prodigies 3D (fr.) er en fransk animasjonsfilm i 3D som jeg strengt tatt vet veldig lite om, men som jeg tenker å se først og fremst på grunn av den lovende animasjonsstilen, og fordi den tydeligvis har et slags interessant science fiction-plott et sted der inne.

Tokyo Koen (jp) vet jeg omtrent ingenting om, og den ser muligens i overkant klissete ut, men … jeg har jo gode minner fra å gå i parker i Tokyo, så kanskje jeg likevel lar meg overbevise.

Jeg får dessverre ikke med meg Smuggler (jp) basert på manga-oneshoten av Shohei Manabe, men jeg husker det som spennende lesning, så jeg skulle gjerne fått den med meg.

Anime som ikke er anime del 1 – Koji Yamamuras håndtegnede animasjon

8. november 2011 § 1 kommentar

I løpet av det siste halvåret har jeg hatt en slags liten oppsving i interessen min for japanske tegnefilmer og tegneserier – særlig de litt alternative. Jeg har nemlig hatt gleden av å møte et par filmskapere som på hver sin måte har gitt meg en god grunn til å grave litt dypere i disse mediene.

Koji Yamamura svarer på spørsmål på Cinemateket i Oslo, tolket av Magne Tørring.

Koji Yamamura svarer på spørsmål på Cinemateket i Oslo, tolket av Magne Tørring.

Det første møtet fant sted i september, da den japanske kortfilm-animatøren Koji Yamamura besøkte Oslo for å holde seminar for norske animatører. Jeg har lenge hatt noen av Yamamuras filmer på min ”vil se”-liste, særlig kortfilmen Franz Kafka’s A Country Doctor, og var derfor veldig begeistret over å høre at han skulle besøke gamlelandet (mitt, altså). Jeg hadde selvsagt ikke noe å gjøre på seminaret for animatører, men rakk i stedet å komme heseblesende fra en annen jobb akkurat idet Yamamuras siste kortfilm var ferdig (!) på Cinemateket. Da begynte imidlertid en interessant runde med spørsmål fra salen, som jeg hadde stor interesse av. Og siden det var en bekjent av meg som tolket for Yamamura-san, hadde jeg såpass flaks at jeg fikk slå av en lang prat med filmskaperen etterpå. Siden Norge også var siste stopp på europaturneen hans, fikk jeg til og med med meg det eneste dvd-eksemplaret hans med meg hjem. Slå den!

Yamamuras kortfilm Franz Kafka's A Country Doctor

Yamamura er en animatør som er trygt plassert utenfor japansk animasjons mainstream, de kommersielle tv-, dvd- og helaftens-produksjonene. Her er det ingen sterke farger, dynamiske bevegelser, blinkende bakgrunner eller store, blunkende øyne. I stedet er det snakk om håndtegnede kortfilmer for barn, utelukkende tegnet av ham selv på papir, bilde for bilde, og scannet av hans kone/assistent. Kun et minimum av effekter, som noen enkle bakgrunnsfarger og frostrøyk etc, legges på digitalt i etterkant. På denne måten produserer han pluss minus fem minutter film i året, som primært vises som forfilmer eller som del av kortfilmsamlinger på barnekino.

Yamamuras filmer er fulle av tvetydige og snodige handlinger, visuell kreativitet og en barnslig fortellerglede. Ofte er det et nydelig samsvar mellom fortellingen og det visuelle uttrykket, som i filmatiseringen av Franz Kafkas A Country Doctor, der doktorens stadig skiftende hodefasong på merkelig vis blir en visuell representasjon av den uberegneligheten og irrasjonaliteten vi ofte forbinder med Kafkas personer. Yamamura overrasker ofte seeren ved å leke med mediet sitt – strekene på skjermen er i det ene øyeblikket representasjoner av objekter og personer, slik vi forventer i tegnefilm, men reduseres i det neste øyeblikket til de enkeltstrekene de er, for så å gli drømmeaktig over til å representere noe annet. Yamamuras filmer er dessuten usedvanlig åpne for tolkning til barnefilmer å være (iallfall i våre Disney Channel- og Nickelodeon-tider, det er mulig det var annerledes den gang NRK fôret den oppvoksende generasjon med østeuropeisk animasjon.).

Til slutt, traileren for Yamamuras nyeste film, Muybridges Strings, som dessverre ikke kunne vises i Oslo (link til en annen side):

Muybridges Trailer

APROPOS:
En annen japansk animatør med et særegent uttrykk er Oscar-vinneren Kunio Kato. Under finner du linker til noen prøvesmaker på hans verk, jeg anbefaler særlig den øverste filmen til alle som kan komme over den på noe vis (f.eks. ved å bli betalende medlem på Crunchyroll, noe jeg ikke er selv).

La Maison en Petites Cubes
The Diary of Tortov Roddle

Japanske apokalypser 3: Patlabor 1 & 2 av Mamoru Oshii

11. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Her kommer endelig tredje og siste installasjon (tror jeg) i den lille miniserien min om apokalyptiske fremstillinger i japansk populærkultur. Denne gangen strekker jeg kanskje begrepet «apokalypse» vel langt, men jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive om to personlige favoritter jeg mener er oversett. Det er to filmer som særlig tar for seg terrorisme og storbyens sårbarhet.

Før jeg setter i gang, må jeg bare peke på denne artikkelen som setter disse fabuleringene mine i et nytt lys: Den forteller at søkene etter «Godzilla» på Wikipedia økte markant i etterkant av jordskjelvet i Japan 11. mars, og forklarer det med et ønske om å forstå, i et forsøk på å skape mening. Kort sagt hevder artikkelen at noen typer mennesker pugger strålingsdoser og leser om thorium, mens andre søker etter Godzilla på nettet og skriver teite artikler om populærkultur. Ragadadisj!

Patlabor: The movie og Patlabor 2: The movie av Mamoru Oshii

Patlabor er samlenavnet på en serie historier fortalt over ulike medier, utviklet i fellesskap av et team som kalte seg Headgear. De to filmene jeg skriver om her, fra henholdsvis 1989 og 1993, representerer det definitivt mest sofistikerte fra Patlabor-universet. I denne nære fremtiden har det blitt vanlig å bruke store menneskestyrte robotdrakter, såkalte labors, særlig i anleggsbransjen. Blant annet er de flittig brukt i det såkalte «Babylon Project», et enormt prosjekt for å demme opp Tokyo Bay og slik skape mer land for eiendomsutvikling o.l. (For øvrig ikke noen fremmed tanke, Japan har allerede flere kunstige øyer.) Men med den nye teknologien kommer også nye former for kriminalitet og ulykker, som krever at også politiet har en egen enhet for labors – patrol labors, eller patlabors. I Oshiis filmer er imidlertid gjerne de politiske omstendighetene rundt plottet litt mer virkelighetsnære enn man er vant til å se på film, så politiets patlabor-enhet er i virkeligheten ikke mer enn en svært underprioritert og stemoderlig behandlet avdeling som har hovedkvarter på en landfyllingsplass langt utenfor Tokyo sentrum.

Selv om begge filmene står støtt på egne ben, behandler jeg dem her nærmest som én film. De har nemlig såpass mange likhetstrekk i både tematikk og plot at det lar seg gjøre. Imidlertid er jeg ikke et sekund i tvil om den andre filmen er den beste av dem, og i mine øyne en altfor oversett klassiker innen anime, kanskje rett og slett fordi den på et vis er for virkelighetsnær. Her har Oshii alt funnet sin egen stil som han senere har perfeksjonert, den karakteristiske vekslingen mellom action, dialog og dvelende bildemontasjer.

Kort sagt tar disse filmene for seg storbyenes sårbarhet for terrorisme, og hvor avhengige vi har gjort oss av moderne teknologi. Og selv om ingen av filmene handler om verken verdens eller byens totale undergang, så viser de levende hvordan tryggheten i det moderne samfunnet kan være en illusjon det skal lite til å knuse. Begge filmene, men særlig Patlabor 2, har imidlertid fått et helt nytt sett med konnotasjoner etter 9/11.

Den første filmen tar for seg en serie hendelser der labors går berserk og forårsaker store ødeleggelser, øyensynlig uten noen god forklaring. Under etterforskningen av hendelsene kommer det for en dag at alle de aktuelle robotene nylig hadde oppgradert til et nytt og bedre operativsystem, HOS, programmert av en ingeniør ved navn Hoba som begikk selvmord i filmens åpningsscene. Nøyere undersøkelser av operativsystemet, samt etterforskning av alle Hobas 26 (!) ulike bosteder i Tokyo, avslører at operativsystemet gjør labor-ene følsom for en slags høyfrekvent lyd som f.eks. kan forårsakes av store bygninger som vibrerer i vinden. Nå er en tyfon på vei mot Tokyo, og beregninger viser at «Arken», et enormt labor-verksted som ligger midt i Tokyo-bukten som en del av Babylon Project-demningen, med stor sannsynlighet vil vibrere på en slik måte at alle byens labors vil gå amok.

Den andre filmen forholder seg enda mer til virkelighetens verden. Den åpner med en scene der japanske tanks fra JSDF (Japan’s Self Defence Forces – etter den andre verdenskrig har ikke Japan hatt en konvensjonell hær) blir beskutt i jungelen i et annet sørøst-asiatisk land, men ikke får radiotillatelse til å besvare ilden. Én av tanksene tar til slutt saken i egne hender, og står til slutt igjen som den eneste overlevende. Filmen hopper så til «dagens» Tokyo, der en bombetrussel er fremsatt mot en av byens mange broer, og broen er derfor sperret. Brått stuper et jagerfly ned fra himmelen og fyrer av en rakett mot broen, som raser sammen. Som resultat blir det erklært unntakstilstand i byen, og forsvaret, JSDF, rykker inn i hovedstaden for å forsvare den mot den ennå ukjente fienden. Fra dette punktet av har filmen en uhyggelig stemning av uvisshet og frykt, og bildene viser tanks, soldater og veisperringer som blander seg med det dagligdagse, sivile folkelivet. Imidlertid varer det ikke lenge før et av byens mange reklameluftskip plutselig kommer svevende ned i en tett befolket gate og utløser en farget gass. Folk flykter i panikk, men det viser seg imidlertid at gassen var ufarlig. Likevel svever flere luftskip over byen, og befolkningen holdes på et vis som gisler. Til sist rulles det opp en konspirasjon bestående av én mann – den overlevende fra tanksepisoden i begynnelsen av filmen. Han mente den rådende freden i Japan var bygget på en løgn og en illusjon, og bestemte seg for å bringe krigen, eller opplevelsen av den og frykten for den, til hovedstaden for å vekke innbyggerne.

Begge filmene tar opp en rekke ulike temaer og har et rikt rom for tolkning, og det er umulig å yte dem virkelig rettferdighet her. Ikke minst er den fremtredende bruken av bibelske begreper og sitater noe som interesserer meg veldig. I Patlabor 1 siterer filmens antagonist fra historien om Babels tårn, da Gud griper inn og ødelegger menneskenes planer. I Patlabor 2 siterer antagonisten fra Jesu ord i Matt 10.34, «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden …» Særlig interessant er det sistnevnte i lys av at filmen langt på vei sympatiserer med denne mannens forsøk på å «vekke opp» innbyggerne, og at mange av mannens synspunkter bl.a. om Japans defensive militærpolitikk faktisk er synspunkter Oshii langt på vei selv står for.

I denne sammenheng er jeg imidlertid mest opptatt av hvordan Oshii i filmene tematiserer byen. Han viser hvordan byen er som en levende organisme som pulserer, vokser og stadig fornyer og utvikler seg. Dette er nemlig særlig sant i et land som Japan, som på 70- og 80-tallet opplevde en enorm økonomisk vekst som nærmest fikk skyskraperne til å tyte opp av bakken. Filmene inneholder mange dvelende og vakre scener av Tokyo sett fra havet og kanalene, et uvanlig perspektiv som de færreste får oppleve, og som Oshii har basert nøye på research. Her ser man de siste restene av den «gamle» bebyggelsen, de gammeldagse og til dels falleferdige trehusene. Dette er viktig fordi det er med på å understreke bakteppet for hele Patlabor-universet, som er de voldsomme byggeprosjektene i Tokyo, planene om å tørrlegge Tokyo-bukten og følgene dette har fått på mange plan.

Men det mest påtrengde perspektivet på byen handler altså om trygghet kontra frykt. For filmene viser hvordan byens trygghet balanserer på en knivsegg, all den tid det er umulig å beskytte seg mot alt. Ikke minst er det umulig å beskytte seg mot det uforutsigbare. Og hvem kan egentlig på forhånd forestille seg et virkelig terrorangrep? Hvem kunne forestilt seg et 9/11? Eller enda mer «point in case», hvem kunne forestille seg at det to år etter Patlabor 2 ville finne sted et virkelig giftgassangrep i Tokyo. Faktisk forteller Oshii selv at politiet kom og avhørte ham etter dette angrepet, på grunn av filmens fellestrekk med det virkelige angrepet som drepte tretten mennesker. Men filmen handler ikke bare om terror. I en større sammenheng stiller antagonisten opp hva som er best av en «urettferdig fred» og en «rettferdig krig». Han mener at freden de nyter i Japan (og vitterlig kunne han ha utvidet det til de fleste land i Vesten) er en «urettferdig fred», en fred, økonomisk vekst og livsstil som direkte og indirekte bygger på krig og urettferdighet som finner sted andre steder i verden, og som vi i stor grad lukker øynene for.

Til slutt må jeg bare nevne at disse to filmene er gitt ut både i USA og Europa i en av de beste collector’s edition-utgaver jeg har sett, begge med en egen disk med ekstramateriale, en egen bok om produksjonen og en egen bok med komplette storyboards. I disse utgavene er filmene remastret til 5.1-surround, og den nydelige og atmosfæriske filmmusikken til Kenji Kawai kommer virkelig til sin rett.

Se også artikkelen min om regissør Mamoru Oshii her.

Japanske apokalypser 2: Nausicaä av Hayao Miyazaki

24. mars 2011 § 3 kommentarer

Her kommer neste stopp i serien om apokalypser fra den japanske fiksjonens verden (les også om foranledningen og del 1):

Nausicaä of the Valley of the Wind av Hayao Miyazaki

Mangaserien Nausicaä of the Valley of the Wind er skrevet og tegnet av den svært anerkjente filmregissøren Hayao Miyazaki (Studio Ghibli) fra årene 1982 til 1994, med pauser innimellom for å jobbe på filmer. Miyazaki er jo nemlig mest kjent som regissør, og i forbløffende likhet med Akira ble også Nausicaä animert som helaftens film av skaperen selv før mangaen var fullført, og med en svært forkortet og forenklet historie. I mine øyne står absolutt filmen om Nausicaä seg som en flott og fascinerende eventyrfilm, men den kan på ingen måte måle seg med det mesterverket denne tegneserien er.

I denne snaut 1200 sider lange økologiske fabelen skildrer Miyazaki en verden som er så kompleks og troverdig, på alle plan, at den eneste verdige sammenlikningen jeg kan komme på er Tolkiens Midgard (det er mulig det er skrevet andre fiktive verdener som er like dypt og grundig unnfanget, med politiske, økonomiske, religiøse og økologiske sammenhenger, men jeg har iallfall ikke kommet over noen). Vi møter en verden der en liten håndfull menneskelige sivilisasjoner klamrer seg fast i ytterkantene av en enorm, viltvoksende soppskog som kalles forråtnelsens sjø (Sea of Corruption) hvis sporer er svært giftige for mennesker og dyr. Denne skogen har vokst frem over de tusen årene som er gått siden hendelsen som omtales som «de syv ilddagene» (Seven Days of Fire), en vagt beskrevet krig med en type masseødeleggelsesvåpen som kalles gudekrigere. Denne apokalypsen kom som en kulminasjon av flere århundrer med grov ødeleggelse av jordens ressurser, ofret på industrialiseringens alter. De eneste som nå kan overleve i forråtnelsens sjø er gigantiske, forvokste insekter. Aller størst blant disse er ohmuene, enorme, mystiske vesener som likner krysninger mellom hvaler og skrukketroll. De overlevende menneskene lever i skyggen av denne skogen, i en kamp om de få gjenværende ressursene, tvunget til å bruke gassmasker og på annet vis beskytte seg hver gang de skal nærme seg sporene.

Leserens første møte med en ohmu. Legg merke til Nausicaä foran ohumen i bilde to.Seriens hovedperson, prinsesse Nausicaä fra det lille kongeriket Vindens Dal, er en eventyrheltinne av det aller reneste og edleste slaget, helt uten at det føles overdrevet. Hun har en helt spesiell interesse for naturen og en egen evne til å forstå og kommunisere med dyr, inkludert insekter og de nevnte ohmuene. Det lille kongeriket Vindens Dal er en av flere små vasallstater som blir tvunget til å komme keiseren i det store riket Torumekia til unnsetning når han bestemmer seg for å invadere nabolandet Dorok. Torumekia har en stor konvensjonell armé, mens prestekasten i Dorok har utviklet et våpen fra sporene i forråtnelsesens sjø som de svarer med. Imidlertid har sporevåpenet en uant effekt, og ender opp med å spre forråtnelsens sjø over store deler av Dorok, noe som resulterer i enorme menneskelige tap og at mesteparten av landet blir ubeboelig. Av ukjente grunner kommer også de gigantiske ohumene strømmende til den nye soppskogen i enorme, rasende horder som legger alt øde i sin vei. Til sist konfronteres også Nausicaä med et enormt, radioaktivt biovåpen (eller «giftig lys», som det kalles) i en slags uhyggelig og enorm menneskeskikkelse, de omtalte gudekrigerne. Denne stammer fra de syv ilddagene, og er gravd frem fra bakken og gitt liv av den maktsyke Torumekiske keiseren.

workshopen om japansk populærkultur jeg nylig deltok på, tok faktisk to av foredragsholderne, Takayuki Tatsumi og Paul Rollason, for seg nettopp temaet om apokalypser i japansk populærkultur. Det ble pekt på at langt de fleste apokalyptiske historier, kanskje alle, portretterer en skapende ødeleggelse, en slutt som også er en ny begynnelse. Dette kan absolutt også sies om Nausicaä. Selv om selve apokalypsen, de syv ilddagene, ligger omkring tusen år tilbake i tid, representerer forråtnelsens sjø fortsatt en slags tilstedeværelse av apokalypsen. Også utfallet av krigen med biologiske våpen resulterer i en slags apokalypse. Imidlertid har Nausicaä dyrket sporer i rent vann og oppdaget at soppskogen i seg selv ikke er giftig. I stedet tar den faktisk opp i seg jordens giftstoffer og renser sakte, men sikkert jordsmonnet og gjenoppretter livsgrunnlaget på jorden, for til slutt å bli til stein og forvitre. Denne oppdagelsen blir bekreftet av Skogfolket, en mystisk folkegruppe som har tilpasset seg et isolert liv midt i forråtnelsens sjø. Et av Nausicaäs viktigste anliggender er derfor å spre denne kunnskapen til de krigende statslederne for om mulig å skape en ny forståelse av hva som er menneskenes fremtid på jorda.

Uten at jeg skal gjengi hele den lange og komplekse handlingen i serien, må jeg si noe om den mesterlige og unike behandlingen Miyazaki gir de store, filosofiske spørsmålene i serien. Prinsesse Nausicaä kommer nemlig til den ikke uventede, men likevel urovekkende konklusjonen at det er menneskene selv, og ikke forråtnelsens sjø, som utgjør den virkelige forurensningen på planeten. Dette fører imidlertid ikke prinsessen til noen slags fatalisme eller motløshet. Mot slutten av historien får hun vite at de siste menneskene før de syv ilddagene forutså de store ødeleggelsene som ville komme, og skapte forråtnelsens sjø som en rensende prosess, en slags siste utvei. Imidlertid lagret de også sitt eget DNA i en krypt i Dorok, slik at noen en dag kunne gjenreise en «ny og ren» menneskehet fra askene av den gamle. Dette gjør imidlertid Nausicaä sint. Hun vil ikke godta at menneskehetens håp ligger i å kunstig bringe frem en ny menneskeslekt. Hun ødelegger det lagrede DNAet og «dømmer» dermed menneskeheten til enten å forandre seg til det bedre, eller også gå til grunne. Denne konklusjonen er radikal og uventet, men står helt i tråd med Nausicaäs stadige understreking av livets ukrenkelighet.

Nausicaäs oppdagelse om at plantene (når de bare blir gitt rent vann og ren luft) selv er ufarlige, er også på et høyere plan en parallell til måten prinsessen møter hver eneste person, skapning og ytre fiende på: Med den overbevisning om at hvis de vises forståelse og respekt, vil de i mange tilfeller også gi det samme tilbake. Dette kommer tydelig fram  allerede i seriens første tyve sider, der hun redder et menneske fra en løpsk ohmu ved å roe den ned, og også får seg et trofast kjæledyr ved å la den lille ekornreven bite henne i fingeren uten å trekke hånden skremt tilbake. På denne og liknende måter stifter Nausicaä om mulig fred overalt der hun kommer. Men dette er ikke det eneste messias-aktige ved henne. Hun oppfyller også, svært uventet, både Dorokenes og skogfolkets profetier om en fredsskapende skikkelse, og går attpåtil selv gjennom en slags død og oppstandelse.

 

Nausicaä ble først samlet på engelsk i fire bøker med vestlig leseretning og ganske lite format. Senere har serien heldigvis kommet i forlaget Viz’ editor’s choice-serie i syv bøker i større format, nå med vestlig leseretning og de japanske lydordene intakt. I tillegg til at Miyazaki selv har gjort små visuelle forbedringer her og der, er serien bemerkelsesverdig i at den er trykket i et sepia-aktig blekk med en svak bruntone, og på et papir som ikke er helt bleket. Resultatet er en «mykere» opplevelse som føles mer organisk og eldet, perefekt for en serie med dette temaet. Hver utgave har i tillegg en utbrettsplakat med et maleri av Nausicaä og et kart i farger.

Les mer på nettets største uoffiselle fanside om Nausicaä og Studio Ghibli.

Japanske apokalypser 1: Akira

18. mars 2011 § 3 kommentarer

For et par dager siden filosoferte jeg litt over hvorvidt japanske katastrofer som jordskjelv og, ikke minst, atombombenedslag på en eller annen måte har vært med på å forme den japanske populærkulturen. I den forbindelse tenkte jeg å presentere noen apokalypser fra fiksjonens verden som har gjort sterkt inntrykk på meg. Først ut:

Akira av Katsuhiro Otomo

Denne post-apokalyptiske science fiction-tegneserien ble skapt av Otomo på 80-tallet. Historien ble også til en muligens enda mer kjent anime-film, regissert av Otomo selv, med en svært forkortet og omstrukturert handling. Serien begynner i 1992 med en enorm eksplosjon av ukjent opprinnelse som totalt ødelegger det meste av Tokyo. Deretter hopper handlingen til 2030, der vi følger en motorsykkelgjeng med unggutter i den oppbygde neo-Tokyo. Guttene ramler tilfeldigvis inn i en konspirasjon med et regjeringsstøttet program som forsker på å utvikle barn med psykokinetiske evner og avdekker sakte, men sikkert sannheten om den grusomme eksplosjonen 38 år tidligere. Samtidig settes en maktkamp og krefter i gang som gjør en ny liknende hendelse stadig mer uunngåelig.

Det er interessant å sammenlikne Akira med amerikanske superhelttegneserier, i den forstand at denne serien også handler om unge mennesker som blir utstyrt med svært spesielle evner langt utover det menneskelige. Men der slutter også likhetene. Karakterene i Akira kommer aldri til noe klart og enkelt valg mellom å bruke kreftene sine for det gode eller det onde, særlig fordi serien ikke tegner den typiske motsetningen med «velorganisert samfunn vs kriminalitet og skurker» som vi ofte finner i superheltene. I stedet kastes ungdommene mellom regjeringens militære styrker, krigende motorsykkelbander, et Fluenes Herre-aktig gategutt-imperium, religiøse fraksjoner og etter hvert også inngripen fra amerikanske spesialstyrker. Og der Spider-Man tar onkelens utfordring på strak arm og handler rasjonelt i det godes tjeneste, handler Tetsuo, seriens «antihelt», i stor grad ut fra et mindreverdighetskompleks og andre vonde følelser fra barndommen som han ikke er i stand til å håndtere. Og det er nettopp ustabiliteten og uforutsigbarheten ved den menneskelige faktoren som flere ganger i serien tydelig beviser at det å utstyre barn med slike enorme krefter er nødt til å føre til utilsiktede konsekvenser med tragisk utfall.

Denne 2000+ sider lange mangaen kan nesten leses som en slags krønike over ødeleggelsen av en storby, og den videre kampen i ruinene. Noe av det mest spesielle med serien er hvordan de voldsomme ødeleggelsene skildres med slik inngående detalj, side opp og side ned med sirlig detaljerte skyskraperrester, knuste betongmasser, forvridd armeringsjern og rennende vann. Når man vet at mange av beliggenhetene som brukes i serien, som det olympiske stadionet, er virkelige steder, får det meg til å lure på hvordan det oppfattes for byens innbyggere å se sin egen by knuses og maltrakteres så inngående og detaljert som her.

I’ve seen Neo-Tokyo fall a thousand times,
Japanimation, detailed destructions of the nations.
I suppose it’s got something to do with Hiroshima, Nagasaki,
fatalistic like a kamikaze.

– Talib Kweli, «Peace Infinity», Mood

Akira er utgitt i farget utgave med reversert leseretning i 20 bind fra danske Carlsen Comics, og er også tilgjengelig som en seksbindsutgave i original leseretning og svarthvitt fra Dark Horse Comics.

Neste apokalypse: Nausicaä from the Valley of Wind

Japan, landet på kanten av stupet

14. mars 2011 § 2 kommentarer

Bølgebrytere ved stillehavskysten utenfor Iwaki, et bilde jeg tok i april 2004

De siste dagene har vært uvirkelige. Det virker som om katastrofen i Japan ingen ende vil ta, og at alvoret i situasjonen bare øker for hver time som går. I skrivende stund, tre dager etter, er altså det rekordsterke jordskjelvet og tsunamien blitt etterfulgt av en rekke små og store etterskjelv, eksplosjoner/skader ved tre kjernekraftverk og nå faretruende aktivitet i en vulkan. Jeg har vært i Japan to ganger, og begge gangene besøkte jeg byen Iwaki på nordøstkysten. Dette er et av områdene som ble aller hardest rammet av tsunamien. Selve sentrum av byen ligger et stykke fra kysten beskyttet av fjell, og har derfor klart seg bra, men områdene utover mot kysten er visstnok nærmest utslettet. Heldigvis har jeg hørt fra alle venner og kjente i landet, og vet at de er uskadd. Likevel er det uvirkelig å tenke på at nettopp her hvor jeg sto har denne enorme bølgen skyllet inn og ødelagt alt i sin vei.

Sentrum av Iwaki ligger et stykke fra kysten, med en del fjell rundt, og skal visstnok ha kommet greit ut av det. Foto av undertegnede.

Alt dette får meg til å tenke på at til tross for at Japan på mange måter er et svært trygt og velutviklet samfunn, er det likevel et land som på en måte har måttet venne seg til å leve på kanten av stupet. Selv om jeg ikke vil drive psykoanalyse på nasjonsnivå, så tror jeg det er en lite vågal påstand at de fleste japanere er preget av å ha en rekke katastrofer friskt i sitt kollektive minne: Jordskjelvet i Tokyo i 1923 (over 100 000 døde), jordskjelvet i Kobe i 1995 (over 6 000 døde og enorme materielle skader) og, i en klasse for seg, atombombene i Nagasaki og Hiroshima i 1945 med de påfølgende stråleskadene. For mens jordskjelv har vært en konstant og lunefull, men like fullt kjent fare, var atombombene katastrofer av et totalt nytt og ukjent slag – en grusomhet det ikke fantes ord for å beskrive. I tillegg til disse kommer også den «konvensjonelle» bombingen som la Tokyo og Osaka i ruiner i 1945, og som faktisk kanskje har preget mange japanske sinn like mye som atombombene. En kan også nevne andre, miljøkatastrofer som kvikksølvfogiftningene i Minamata og terrorangrepet med saringass i Tokyo i 1995.

Det virker på meg som om disse katastrofen er blitt etset inn i folks bevissthet og på et eller annet vis, ikke overraskende, også har sevet inn i populærkulturen. Titler som Barefoot Gen (både manga og anime) og filmen Grave of the Fireflies, samt Serieglobus-aktuelle Town of Evening Calm, Country of Cherry Blossoms, tar alle for seg virkelighetens grusomheter fra den andre verdenskrig og årene etter. Disse er sterke og nære skildringer som viser bombingens grusomheter på nært hold, og fra et barneperspektiv.

Godzilla fra 1954

Men svært mange manga- og animetitler viser også ulike apokalyptiske hendelser av fiktiv art. Muligens kan vi spore dette tilbake til 1954, med det radioaktive monsteret Godzillas herjinger i filmen med samme navn (som til dags dato har fått et tredvetalls oppfølgere). Av nyere dato kan vi nevne titler som Akira, Neon Genesis Evangelion, Nausicaä of the Valley of Wind og Patlabor – dette er bare et lite knippe serier og filmer som handler om enorme fiktive ødeleggelser i science fiction-form. Om det dreier seg om terapi fra skapernes side, ubevisst bruk av felles referanserammer, kynisk utnyttelse av sjokkeffekten eller rene tilfeldigheter, kan man selvsagt ikke vite. (Nå er det selvsagt ingen mangel på såkalte katastrofefilmer fra f.eks. Hollywood heller, så perspektivet jeg legger for en dag her kan kanskje beskyldes for å være nihonjinron. Jeg våger likevel påstanden om at det har vært en viss forskjell i måten temaet har blitt behandlet på i Japan og Hollywood – men kanskje ble den mindre etter 11. september 2001?)

Jeg er klar over at dette perspektivet kanskje kan oppfattes som ufølsomt i disse tider, å snakke om tegneserier mens virkelige mennesker lider, men jeg mener det absolutt ikke slik. Snarere er nok dette mitt spede forsøk på å forstå og prøve å identifisere meg med dette folket. Jeg tror nemlig ofte populærkulturelle fenomen er et godt sted å begynne for å ta tempen på de rådende stemningene og ideene i en befolkning, folkesjela eller hva man nå skal kalle det. Ikke minst fordi populariteten disse verkene oppnår til en viss grad kan indikere hvor sterk gjenkjennelseseffekt og resonans verket har.

I noen installasjoner fremover tenkte jeg å prøve å se nærmere på noen av de mest interessante eksemplene på fiktive apokalypser i manga og anime.

EDIT: I tiden fremover vil det tydeligvis (og forståelig nok) bli mindre katastrofescener i anime. Denne artikkelen som nylig ble postet på Anime News Network forteller om en rekke filmer og episoder som i nær fremtid enten vil bli sensuerert eller tatt av luften på grunn av slike scener.

Cowboy Bebop og Samurai Champloo: To nydelige nær døden-scener

11. mars 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en liten hyllest til to scener som har gjort enormt inntrykk på meg, fra animeseriene Cowboy Bebop og Samurai Champloo. Hvis du har sett seriene, husker du helt sikkert disse scenene – hvis du ikke har sett dem, håper jeg at de kanskje gjør deg nysgjerrig på seriene. Eller i det minste lar deg inspirere av den mesterlige historiefortellingen.

Vanligvis mener jeg nok at det er en slags svakhet for en kunstner å gjenta seg selv, men likevel kommer jeg ikke unna at mange av mine favorittregissører, -forfattere og -musikere stadig kretser rundt de samme temaene – og at jeg elsker dem for det! Aller tydeligst er dette faktisk innenfor anime, der dette er et veldig fremtredende trekk ved alle mine fire favorittregissører: Hayao Miyazaki (Min nabo Totoro, Chihiro og Heksene m.fl.) har med flyving og sterke kvinne-/jenteskikkelser i nesten alle filmene sine, Mamoru Oshii kretser stadig rundt temaer som teknologi og menneskelighet (og har i tillegg med en bassetthund i alle filmene sine!) og nylig avdøde Satoshi Kon (Perfect Blue, Paprika m.fl.) lot nesten alle filmene sine spille på vekslingen mellom illusjon og virkelighet.

Også arbeidene til regissøren Shinichirô Watanabe har flere fellestrekk. Han har til nå skrevet og regissert tre hele animeserier på 26 epsioder hver, de nevnte Cowboy Bebop og Samurai Champloo, samt Michiko to Hatchin og enkeltepisoder i andre serier og flere kortfilmer som bl.a. «Kid’s Story» og «Detective Story» i Animatrix. Men det er særlig de to førstnevnte seriene som hadde mange fellestrekk: Begge var sjangerpastisjer (henholdsvis sci-fi/western/beatnik/jazz og samurai/hip-hop), begge hadde sterkt fokus på musikk (lagd av henholdsvis Yoko Kanno og Nujabes) og brukte musikk til dels som en integrert del av historiefortellingen, og begge handlet om en usannsynlig sammensatt gjeng som er nødt til å holde ut med hverandre mens de stadig prøver å nå et tilsynelatende uoppnåelig mål – konstant skrubbsultne. Og som disse to scenene viser, har han også trukket to ganske like ess ut av ermet for å gi karakterene sine en fortid – liknende ess, men like fullt ess.

Den første scenen er fra episode 5, «Ballad of Fallen Angels». Den viser dusørjegeren Spike Spiegel som havner ansikt til ansikt med sin nemesis Vicious, en skygge fra fortiden hans i Syndikatet. Vi vet hittil omtrent ingenting om fortiden disse deler, dessuten viser rulletekst-sekvensen på slutten av hver episode  en mystisk blond kvinne som vi hittil ikke har sett noe til i serien. Vicious har nå kidnappet Faye, en av Spikes dusørjegerkolleger, for å lure ham i en felle. Spike kommer til en forlatt kirke, der Faye holdes. Etter en heftig skytesekvens i kirken står Spike og Vicious plutselig i en mexican standoff foran et glassmaleri. Det som deretter skjer er en mesterlig leksjon i historiefortelling: I løpet av to minutter med en kollasje av klipp i sakte film, tilbakeblikk, små visuelle detaljer og et musikkspor som bryter totalt med stilen i serien ellers, kan seeren selv lappe sammen et vagt, men likevel tilstrekkelig klart, bilde av hva kampen i kirken egentlig handlet om – og så må man bare digge den lydløse eksplosjonen. (En mer inngående analyse av scenen kan forresten finnes her og her.)

Den andre scenen er fra Samurai Champloo episode 14, «Misguided Miscreants pt.2», andre del av en dobbelepisode. Her har Mugen, en rå og ubehøvlet sverdmester med tonnevis av attitude og en mørk fortid som pirat (ikke helt ulik Spike, altså) igjen blitt fanget opp av en jente og en medskurk fra fortiden sin, og dratt med på en siste kapring av et pengetransportskip. Imidlertid blir Mugen forrådt av sine medsammensvorne og etterlatt på det brennende skipet som syndebukk, før han til slutt må kaste seg i havet. I mellomtiden har Jin, en av de andre hovedpersonene, lagt to og to sammen og funnet ut at Mugen trolig en gang ble rekruttert som pirat ved hjelp av en vanlig, men spesielt grusom metode: Piratene drepte alle kvinner og barn i en landsby, og lot mennene kjempe mot hverandre til bare noen få gjenlevende sto igjen, og disse fikk bli med piratene. Det er meningsløst med noen inngående analyse, men det er verdt å vite at de mystiske pelskledde skikkelsene er pantu, en slags mytologisk gudeskikkelse. (Musikken er forresten av Ikue Asazaki, en folkemusikk-sanger, og mye mer info om episodene og serien finnes f.eks. her.)

Selvsagt er det ikke helt det samme å se disse scenene isolert som å se dem i sammenhengen i episoden de forekommer i, eller i hele serien. Mye av styrken i scenene ligger jo i den følelsesmessige kontakten seeren har med hovedpersonene, og kraften i det å bli mer kjent med noe av fortiden til disse karakterne. Men likevel – for meg er dette stor fortellerkunst.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with anime at Hans Ivar Stordals blogg.