Oversatt ny bok av Magnus Malm: «Som om Gud ikke finnes» – et nytt blikk på sekularisering
21. august 2015 § Legg igjen en kommentar
Som om Gud ikke finnes av Magnus Malm
Den siste boka fra den svenske forfatteren Magnus Malm heter Som om Gud ikke finnes (utgitt på Vårt Land forlag) og er oversatt av undertegnede. Mange lesere i Norge er allerede kjent med Magnus Malms stemme, både fra hans tidligere bøker, taler i ulike kristne sammenhenger, retreater han har ledet eller tekster i f.eks. magasinet Strek. For disse vil det være mye kjent i denne boken, for eksempel hans klare innsikt om at den kristne troen ikke er noe rent «åndelig», men skal leves ut i virkelighetens verden, i spennet mellom sjelelige, relasjonelle, økonomiske, politiske og ideologiske vilkår. Malm har over 25 års erfaring fra ulike former for åndelig veiledning, ikke minst med å lede retreater, og denne erfaringen skinner alltid gjennom i Malms bøker som en dyp innsikt i sammenhengen mellom mennesker kropps-, sjels- og åndsliv. Enkelte har beskrevet Malm som teologisk konservativ, men politisk radikal, en kombinasjon som, utrolig nok, oppleves noe uvant i dagens Skandinavia (skjønt, i denne boken anstrenger Malm seg for å vise at «konservativ» og «liberal» er merkelapper som tilslører mer enn de åpenbarer). « Read the rest of this entry »
«Kirke på frifot» – Kan Den norske kirke bli selvfinansiert?
28. mai 2014 § Legg igjen en kommentar
«Hvordan ville det se ut hvis Den norske kirke skulle takke nei til den offentlige finansieringen og i stedet finansiere seg selv direkte fra medlemmene gjennom medlemskontingent og gaver?»
På tide å fjerne støttehjulene? spør STREK i denne spesialutgaven.
Dette spørsmålet var utgangspunktet for en spesialutgave av tidsskriftet STREK som jeg har jobbet med som prosjektredaktør i et snaut halvår. Resultatet skal ha havnet i abonnentenes postkasser i disse dager, og vil forhåpentligvis sette i gang (eller vitalisere) en interessant debatt om kirkens fremtid. Jeg håper å kunne komme tilbake til selve debatten her på bloggen senere, men foreløpig nøyer jeg meg med en introduksjon:
Spesialdelens 54 sider sentrerer rundt to alternative modeller for fremtidig finansiering av kirken – en hovedmodell som innebærer at kirken selv krever inn medlemskontingent og gaver, og en bimodell med en statlig innkrevet tros- og livssynsavgift. Disse modellene har vi så innhentet kommentarer til fra ulike hold – to dybdekommentarer fra Patrik Hagman (finsk teolog, forfatter av Om kristen motstand og Efter folkkyrkan) og Erik Hillestad (stifter av Kirkelig Kulturverksted), og en rekke mindre kommentarer fra et knippe interessante stemmer fra politikk, samfunnsliv og kirkeliv. Redigeringsjobben har foregått i samarbeid med Streks redaktør Asle Finnseth og kirkehistoriker Per Kristian Aschim, samt designer Frode Bo Helland.
Ellers inneholder denne spesialdelen en tankevekkende og grundig innledning fra redaktør Asle Finnseth, et historisk overblikk om hvordan kirken ble statskirke i økonomisk forstand av Per Kristian Aschim, en sammenlikning med finansieringen i tre andre kirkesamfunn av undertegnede, samt en artikkel om ulike finansieringsformers fordeler og ulemper av Ola Honningdal Grytten. For ikke å snakke om gode bilder fra Erlend Berge.
Er du ikke abonnent, og du bor langt fra et bibliotek med STREK-abonnement eller en Narvesen-kiosk med STREK i hyllene, skal du etter hvert kunne kjøpe denne spesialdelen som PDF direkte fra STREKs nettbutikk.
Finnes Gud i den «kristne kulturen»?
23. mai 2011 § 3 kommentarer
Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 2/2011, i spalten Visitt. Teksten sier litt om mine tanker omkring temaet i to bøker jeg leste nylig: Hvordan kristen tro forholder seg til tiden og kulturen omkring.
Strek 2/2011
Finnes Gud i den «kristne kulturen»?
Jeg vet ikke helt hvordan det begynte. Kanskje er det en åpenbar tanke for alle. Kanskje er jeg altfor analytisk og må få alt til å passe i boksene i mitt eget hode. Uansett har livet mitt som kristen nesten alltid vært veldig preget av en søken etter noe ekte og uforfalsket, noe essensielt og sant.
Kristne omgir seg nødvendigvis med mye kultur; alt fra musikkstiler, litteratur og arkitektur til kulturelle koder og uskrevne regler. Noen kirker fokuserer på å bevare en kultur, andre mer på å stadig oppdatere. Selv har jeg ofte følt meg fremmedgjort av de mange formene for «kristen kultur». Ikke fordi jeg ikke mestret dem, men snarere fordi jeg mestret dem. Oppdagelsen av at jeg kunne ta dem av og på meg gjorde at de mistet sin gjennomsiktighet, og i stedet trådte påtrengende frem i forgrunnen.
Dette fikk meg til å tenke at hvis Gud virkelig er en Gud som har skapt universet og menneskene, hvis han er en Gud som er uten begynnelse og som nødvendigvis eksisterer uavhengig av vår fysiske verden – ja, da tar jeg det nærmest for gitt at språk, bygninger, kunstformer, klær, teknologi og kulturelle koder vi omgir oss med – at alt dette ytre er revnende likegyldig for Gud. Eller rettere sagt: At det bare har indirekte betydning og kun i den grad det påvirker hjertene våre, hjelper eller hindrer oss i å elske Gud og hverandre. Og når Bibelen sier at «Herren ser til hjertet», føler jeg meg trygg på at han forstår meg, uansett språk og kultur. For Gud er ikke å finne i selve sangstilen, bygningen eller språket. Alt dette er i beste fall tomme beholdere. Gud er å finne bakenfor, «i ånd og sannhet». Han er i innholdet bak formen, i sannheten bak ordene.
Men alt kan ikke enkelt deles i et ytre og et indre, enhver handling og erfaring kan ikke dissekeres ned til form og innhold. Gud er ikke bare å finne bak. Han sier også at han er til stede i nattverden, i tilbedelsen, i nestekjærligheten, i oss og midt iblant oss, uansett ytre former. Han har én gang blitt kjøtt og blod, og er det ennå gjennom sin kropp, hans barn. Og dette er for meg det store mysteriet som virkelig vekker lengselen etter å oppdage Gud overalt der han åpenbarer seg.
Pagan Christianity?: Organisert kristendom på hoggestabben
3. februar 2011 § 2 kommentarer
Det knallrøde omslaget på boka Pagan Christianity? (2008) av Frank Viola og Geroge Barna er ganske passende, for mye av stoffet i boka må åpenbart oppfattes som en rød klut av mange. Iallfall bør den være en tankevekker for de fleste kristne, og helt sikkert også for folk som ikke er kristne, skulle de ta seg bryet å bla litt.
Bokas hovedtese er omtrent som følger: Svært, svært mye av det vi i dag tenker på som kristen praksis, kultur og tradisjoner har ikke sitt opphav fra Jesu eller apostlenes lære. I stedet er dette tatt opp fra den omkringliggende kulturen gjennom århundrene, og går egentlig på tvers av idéene og grunnprinsippene som Jesu og apostlenes praksis sprang ut fra. For å si det på en litt flåsete måte, hevder Viola at kristne i 18-1900 år har skapt tradisjoner, praksis og institusjoner som i all hovedsak avviker fra den opprinnelige kirken grunnlagt av apostlene. Drøy påstand? Absolutt. Men jeg tror ikke den uten videre bør avfeies helt.
Forfatteren Viola har i mange år vært en sentral skikkelse i den såkalte «huskirkebevegelsen» i USA, en totalt desentralisert bevegelse. Hans uttalte formål med boka er å spore mange elementer av kristen praksis tilbake til sine opprinnelser, og slik vise at de nettopp er pagan, eller hedenske (Viola gjør svært tydelig at hedensk ikke er ment som en kvalitativ vurdering, men rett og slett betyr at det ikke har jødisk-kristne røtter). Noen eksempler på kristen praksis Viola mener er uten bibelsk belegg, er bruken av egne kirkebygninger, liturgi (faste gudstjenesterutiner), lønnede og ordinerte prester/pastorer, forberedte prekener som gudstjenestenes hovedinnhold, musikkledere, fast betaling av tiende eller kollekt, akademisk presteutdannelse, skille mellom «lek og lærd» og mye mer.
Viola ser for seg at kristne bør fortsette å praktisere troen på samme måte som den (ifølge Viola, men dette er det ganske mye belegg for) ble praktisert av de første kristne på 00-, 100- og 200-tallet: De kristne samles i hjemmene og bruker bare helt unntaksvis store offentlige samlingssteder. De danner ingen organisasjoner eller hierarkier. Ingen leder møtene, men alle bidrar fritt med sanger, oppmuntringer, skriftlesninger, bønn etc etter som de føler seg ledet av Gud. Ingen har betalte funksjoner. Det finnes ingen skille mellom lek og lærd, i høyden utpeker menigheten noen «eldste» som bærer ekstra autoritet, men da kun etter at disse personene i praksis har vist seg å være ledere i lang tid. Nattverd er et faktisk (mettende) måltid, og alle kristne kan dele ut nattverd og døpe nyomvendte. Det samles ikke regelmessig inn penger til menigheten som gruppe, men alle deler med hverandre, støtter de som trenger det (både i og utenfor kirken) økonomisk og tar seg av hverandre som en familie.
«Men fungerer dette virkelig i praksis?» er det lett å spørre. Forfatterens eget svar er at han har levd med denne sortens menighetsliv i over tyve år, samt besøkt utallige liknende grupper, og at, ja, det fungerer slik han forventer det skal: Det skaper et fellesskap der ingen er tilskuere, der alle opplever at de vokser, der alle møter utfordringer og tydelig ser hverandres tilkortkommenheter og mangler (mennesker er mennesker), men der enheten som oppstår spontant i møtene ofte gjør sterkt inntrykk på de utenforstående som får se det. I så stor grad, sier han, at mange blir troende rett og slett av å bevitne det.
Et av kapitlene jeg synes var mest interessant, var om å se Bibelens bøker og brever i helhet, og i sammenheng. Viola argumenterer (slik mange andre gjør, deriblant The Message-forfatteren Eugene Peterson) for at introduksjonen av kapitler og vers i Bibelen (år 1227 og 1551) har ført til en «klipp-og-lim»-praksis blant kristne. Denne fører til at man ofte forkynner, argumenterer eller handler på bassis av enkelte bibelvers, snarere enn å se hovedinnholdet i hver enkelt bok eller brev i helhet og kontekst.
We have been conditioned to come to the New Testament with a microscope and extract verses to find out what the early Christians did. We need to abandon that whole mentality, step back, and take a fresh look at the Scriptures. We must become familiar with the whole sweeping drama from beginning to end. We need to learn to view the New Testament panoramically, not microscopically.
Et annet interessant poeng, er at brevene i Det nye testamente (de av Paulus) ikke ble kronologisk ordnet, men ordnet etter lengde. Dette gjør at den vanlige bibelleser lett går glipp av sammenhengen og den historiske konteksten brevet ble skrevet i, og ikke forstår hvilke temaer eller problemstillinger det aktuelle brevet er ment å adressere. Kombinert med en «klipp-og-lim»-praksis kan dette føre til at Det nye testamente kan tas til inntekt for svært mye som egentlig har lite å gjøre med de første kristnes liv og lære.
Pagan Christianity? er skrevet som en slags hybrid mellom en faglig avhandling, en populærvitenskapelig bok og en argumenterende/forkynnende bok. Språket er lett tilgjengelig, uten altfor mye fagterminologi, men hvert kapittel inneholder gjerne et hundretalls fotnoter og referanser som lar leseren tilegne seg ekstra informasjon eller vurdere påstandene i teksten mer kritisk. Samlingen av «kritiske spørsmål» etter hvert kapittel er også et lurt trekk, for å foregripe en del unødvendige misforståelser. Samtidig avviker Viola ofte fra den «saklige» stilen, og kommenterer historieskrivingen med sine egne meninger. På ett vis er det godt han er «ærlig» nok til å la sine egne synspunkter skinne såpass tydelig gjennom, på et annet vis trekker den tydelige biasen hans kanskje litt av troverdigheten vekk fra selve historieskrivingen.
Men hvordan kan en kristen forholde seg til disse tankene? Må man sporenstreks melde seg ut av menigheten/kirken sin og gå ut på leting etter alternative fellesskap, eller danne dem selv? Jeg tror ikke det, og i stor grad maner også forfatterne til å ta seg god tid og tenke seg godt om i denne forbindelse. Jeg kan si med en gang at jeg ikke kommer til å gjøre det i overskuelig fremtid, først og fremst fordi jeg har tro på at mange av idealene Viola snakker om også kan blomstre i «enkle institusjoner», så lenge de anerkjenner at hver enkelt kristen har tilgang til Gud uten å gå via paver, prester eller institusjoner. Dessuten synes jeg implikasjonene – at nesten alle kristne i 1800 år har vært på villspor – er vanskelig å svelge. Boka har imidlertid gjort meg mer bevisst på noen temaer jeg ønsker å holde opp som min egen indre hovedmotivasjon for å delta i en kirke, om enn ikke alle strukturene er slik jeg skulle ønske de var. Det viktigste for meg er at den lokale kirken, uansett organisasjonsform, til syvende og sist ikke er noe annet enn summen av mennneskene i den. Og Gud, selvsagt, noe som forandrer regnestykket en hel del.
Bokas og forfatterens hjemmeside
Pagan Christianity? på Amazon
Trosmøte utenfor kirken
20. desember 2010 § Legg igjen en kommentar
En liten pause fra Japan-manien min nå om dagen. Dette er en reprise av en sak jeg skrev for avisen Vårt Lands spalte Tro, Etikk og Eksistens 31.05.2010. Det var et intervju med den svenske forleggeren Dan-Erik Sahlberg. Han har spilt en vesentlig rolle i å gjøre bøker om spiritualitet og eksistensielle spørsmål til bestselgere og gjenstand for de mest populære bokmesse-programpostene i Sverige, noe som foreløpig virker fjernt i den norske bokbransjen.
Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010
Kanskje finnes det mer tro i våre sekulariserte samfunn enn vi kan se ved første øyekast? Det gjelder bare å bli oppmerksom på den.
Det har kanskje vært en tid da de aller fleste skandinaver gikk regelmessig i kirken, og kirken hadde en selvsagt posisjon i samfunnet. I dagens sekulariserte samfunn er imidlertid situasjonen svært annerledes. Kristne ser ut til å miste innflytelse på mange arenaer i samfunnet. Mange kristne har kalt utviklingen for en «avkristning».
– Et annet synonym for sekularisering kan være «religiøs forandring». Det siste er et begrep med mer muligheter i seg, sier Dan-Erik Sahlberg (48), tidligere forlagssjef i svenske Cordia forlag. Han er kanskje mest kjent for å ha vært med på å forandre profilen til forlagene han har arbeidet i, fra kun å være interne forlag for egne kirkesamfunn, til å nå forholdsvis bredt ut. Innsatsen med Bibel 2000 skaffet ham en pris som «Årets markedsfører» i Sverige.
Positiv sekularisering
Utviklingen i Sverige tyder på at sekulariseringen nå har gått hele runden, mener Sahlberg.
– Hele perioden fra 50- til 80-tallet var preget av oppgjør med statskirken og kritikk av kirkemonopolet. I dag har troen i stor grad blitt flyttet til den private sfæren, særlig etter at skillet mellom kirke og stat ble virkelighet i år 2000. Jeg synes faktisk det har vært en veldig bra prosess, for den lange tradisjonen med en «enhetskultur» har gitt lite rom til å snakke om hva troen egentlig er og hva den betyr for enkeltmennesker – lite rom for å nærme seg de eksistensielle spørsmålene. I stedet har det handlet mest om institusjonene. Men i et sekularisert samfunn, må kirken tilpasse seg det positive med sekulariseringen, sier Sahlberg.
– Har du eksempler på hva du mener er positive sider ved sekulariseringen?
– Ja, blant annet at den myndiggjør både mennesker og Gud i forholdet til hverandre. Man er ikke lenger kristen bare fordi man er norsk eller svensk, men fordi det er ens eget valg.
Sahlberg mener at denne individualiseringen av troen og det endrede åndelige klimaet var spesielt synlig i Sverige på 80-tallet og fremover, med fremveksten av New Age-bevegelsen.
– Slik jeg ser det, snudde det store samfunnsprosjektet på denne tiden mer innover i mennesket, og fokuserte på hvordan man kan takle sine egne problemer. For mange mennesker med en eksplisitt åndelig søken ledet dette til New Age, og for noen av dem videre inn i kristen mystikk, som også mange kristne begynte å gjenoppdage. Dette kunne vi blant annet se i bokutgivelsene på 70- og 80-tallet, da mange av de klassiske kristne mystikerne ble gitt ut i nye utgaver.
– Hva tror du dette var et uttrykk for?
– Jeg tror det dreide seg om en generasjon i 40-årene og eldre, som oppdaget at 60- og 70-tallets idealisme sakte hadde glidd over i materialisme. Mange opplevde nok at dette skapte et eksistensielt tomrom som ble større og større, sier Sahlberg.
Kulturens røtter
Men slett ikke alle har umiddelbart søkt mot det åndelige. Sahlberg mener også å ha sett en litt annerledes trend i sekulariseringen:
– En annen bevegelse er den økte betoningen på etikk, moral og verdier i samfunnsdebatten. Når den ene institusjonen som har stått som leverandør av dette, altså statskirken, ikke lenger har denne rollen, så oppstår det et vakuum som må fylles av noe. Dette «noe» ble politiske prosjekter som menneskerettigheter og ytringsfrihet. Men mange forstår jo instinktivt at disse ideene også må komme fra et sted, og ser at røttene i kulturene våre ofte finnes i religionene – i vår vestlige kultur først og fremst i kristendommen, sier Sahlberg.
Han oppfatter denne mer intellektuelt baserte tilnærmingen som typisk for en viss gruppe mennesker:
– I de kretsene jeg har beveget meg, har jeg sett disse tankene særlig blant intellektuelle mennesker og kunstnere. Jeg har inntrykk av at mange av dem jeg møter er følsomme mennesker av natur, som for eksempel er svært åpne for estetiske budskap formidlet gjennom kunst. Jeg har også sett mange eksempler på mennesker som har opplevd ting i sitt eget kunstneriske virke som, til slutt, har ledet dem frem til en tro.
Finne troen
Gjennom sitt virke som forlegger har Dan-Erik Sahlberg selv vært i kontakt med mange mennesker som har opplevd å finne troen på uventede steder og måter, og som har skrevet om opplevelsen. En av dem er den anerkjente svenske forfatteren og poeten Maria Küchen. På et tidspunkt ble Küchen innbudt av Svenska kyrkan til et salmeprosjekt, der en gruppe skribenter skulle reise til et kloster i Italia for å arbeide med svenske salmer for 2000-tallet.
– Mens hun var på dette klosteret, opplevde hun plutselig å høre en stemme som sa «Det er jeg», og hun var helt klar på at det var Guds stemme hun hørte, forteller Sahlberg.
– Det er mange andre som sier de har hatt en slik dyp, eksistensiell opplevelse i livet, men som ikke vet hvordan de skal gå videre med det, og til slutt renner det bare ut i sanden. Men Maria Küchen skjønte at hun ikke kunne gå forbi dette. Hun gjorde dog ikke som mange andre gjør, og prøvde å finne en menighet som passet for henne. I stedet gikk hun rett til nærmeste, kjedelige, vanlige Svenska kyrkan-menighet, der hun snakket med presten og etter hvert ble døpt og konfirmert.
Utenfor kirken
Sahlberg forteller at han synes han har sett mye spor av tro fra mennesker langt utenfor kirkens vegger, men presiserer at det å se denne troen ofte avhenger av øynene som ser:
– Hvorvidt man får øye på denne troen, avhenger ofte av hva slags syn man har på kunst og kultur. Hvis man opererer med et klart skille mellom «oss» og «dem», «kristen» og «sekulær», hvem som er innenfor og utenfor, da ser man kanskje ikke disse sporene så tydelig. Men jeg liker uttrykket semper major, «alltid større» – Gud er alltid større enn våre tenkte systemer og rammer, og han virker utenfor dem. Og hvis vi er åpne, kan vi få se det, sier Sahlberg, som også er opptatt av at man ikke skal tenke for snevert om hvilke veier som kan føre mennesker til tro.
Sahlberg mener kirken har mye å gi til menneskene utenfor, men at den ofte ikke lykkes så godt i å kommunisere bra utad. Han tror at en av mange årsaker til dette, kan være at vi i kirken møter stemmene til offisielle representanter som snakker på vegne av en institusjon, mens vi i kulturen og kunsten oppfatter avsenderne mer som personlige og frie fra bindinger, noe mange oppfatter som mer troverdig.
– En kirke er naturligvis en felles teologisk og sosial kontekst, og er man biskop eller pastor, så har man jo dette fellesskapet i ryggen og må tilpasse seg det. Men når det er sagt, så skaper slike roller kanskje ikke de mest interessante stemmene som folk vil høre på. Da er det nok for eksempel mer interessant med dem man kan kalle «kristne kulturpersonligheter»: Mennesker i offentligheten som alle vet at er kristne, men som ikke bare snakker om troen sin for kirkens del, men til intellektuell stimulans for andre og som en naturlig del av livet. Problemet er at det gjerne er for få mennesker som har evnen til å ha denne rollen. Biskoper får for eksempel veldig sjelden denne rollen, på grunn av embetet de har.
Til stede
Et unntak er Martin Lönnebo, tidligere biskop i Linköping, som også er kjent for et stort forfatterskap.
– Han var en mann som folk også hørte på da han var biskop, for han hadde en tydelig visdom og var så grunnfestet. Men etter at han pensjonerte seg, har han allikevel kunnet være mye friere og mer personlig, nå som han ikke har det ansvaret som ligger i selve vervet. Da tror jeg man kan møte mennesker på en litt annen måte, sier Sahlberg.
– Hva mener du er kirkens største utfordring overfor de menneskene som i utgangspunktet er kirkefremmede?
– Jeg tror den største utfordringen er i det hele tatt å være til stede i det offentlige rom, et rom som består av mange deler. En del er kulturen og kunsten, der eksistensielle spørsmål om liv, død, krig, mislykkethet, kjærlighet og lignende temaer bearbeides hele tiden. Videre finner veldig mye av det offentlige rom sted i nyhetsmedia, som i sin natur er raske, spissete og konfliktorientert. Skal man presentere tro i media er det viktig å vite hvordan media virker, og for å være ærlig fraråder jeg ofte folk å stille i debattprogrammer og lignende, fordi jeg har mer tro på samtalen, sier Sahlberg.
Et eksempel er bokmessen i Gøteborg, der det siden 1999 har vært en egen scene under vignetten Se Människan. Der arrangerer kirken samtaler med kjente forfattere og kulturpersonligheter, som gjerne stiller opp.
– Media har ofte har en klar idé om hvor de vil ha religion. På den ene siden har vi tv-gudstjenester, der man så og si bare setter et kamera inn i religionens egen verden. Og på den andre siden har man konfliktsakene i nyhetene, om homofili, kvinnelige prester og så videre. Det er veldig sjelden at en vanlig kristen person får mulighet til å fortelle hvordan han eller hun lever, tenker, tror, går gjennom kriser og slike ting. Hvorfor er det sånn? spør Sahlberg.
Inn i kirken
Tro kan fødes utenfor kirken, men den kan ikke overleve i lang tid utenfor kirken, mener Sahlberg. Han legger ikke skjul på at mange kirkefremmede kan oppleve veien inn i kirken som enda lenger og tyngre enn selve veien til troen.
– Noe av den vanligste kritikken mot kirken, er at den presenteres som «en ferdig pakke», som man kun kan svelge hel. Jeg mener ikke at kirken skal være vid åpen for alle meninger heller, men mange savner en tydelighet på at det finnes et stort spekter av meninger som er representert i kirken. Jeg tror det viktigste er at kirken har et sterkt, levende og tydelig sentrum som menneskene kan bevege seg mot, og ikke at den setter opp gjerder av regler og meninger som man må passe på å befinne seg innenfor, sier Sahlberg.
– En annen stor utfordring, særlig for folkekirkene som er overalt der folk bor, er å møte kirkefremmede folk som har hatt eksistensielle opplevelser i gode samtaler. Jeg tror det er veldig viktig at man ikke møtes med holdninger som at opplevelsen høres for karismatisk og sprø ut, eller at den bortforklares og rasjonaliseres med religionspsykologi, eller til og med at opplevelsen man har hatt ikke følger en korrekt teologi.
Dan-Erik Sahlberg
FAKTA DAN-ERIK SAHLBERG:
Hverdagsteologi teller mest
19. oktober 2010 § Legg igjen en kommentar
En reprise av en sak jeg skrev for avisen Vårt Land om et tema jeg selv synes er interessant, nemlig hvordan unge kristne forholder seg til teologi, ulike gudstjenesteformer og menighetsfellesskap. Artikkelen sto på trykk i spalten Tro, Etikk og Eksistens den 6. september 2010.
Unge kristne i Norge er lite opptatt av hva som skiller ulike kirkesamfunn fra hverandre. Gudstjenestenes form og relevans for eget liv er blant det viktigste ved en kirke for unge kristne i dag.
Skjærgårds Music & Mission. NKSS. Get Focused. KRIK. Smootown. Impuls. Ten-Oase. Ny Generasjon. Sorthvit. Dette er et knippe av de viktigste festivaler, organisasjoner og medier som når ut til store mengder kristne ungdommer i dag. Alle har et forholdsvis konservativt teologisk ståsted – de forkynner at Bibelen er Guds Ord og at hvert enkelt menneske må ta imot Jesus. Men de har også én annen ting felles: De har en tydelig tverrkirkelig profil.
For bare 20 og 30 år siden så det kirkelige landskapet ganske annerledes ut. Både festivaler/stevner og medier sprang i hovedsak ut fra det enkelte kirkesamfunn, og hadde en tydeligere identitet i kirkesamfunnets lære og egenart.
DÅPEN
Dåpssyn har tradisjonelt vært et av de spørsmålene der de teologiske grøftene har vært dypest, særlig siden dette kan være et spørsmål om frelse. Det Norske Misjonsforbund har i over 100 år hatt et åpent ståsted i synet på dåpsform, et standpunkt de til dels har blitt kritisert for. Nå blir imidlertid liknende standpunkter vanligere. Oslo Vineyard og Sub Church er eksempler på menigheter med åpent dåpssyn. Den unge pinsemenigheten Bergenskirken har valgt å ikke kreve at nye medlemmer skal være døpt baptistisk, såkalt «troende dåp», slik det ellers kreves i pinsebevegelsen. De forkynner baptistisk dåp, men begrunner praksisen med at dåp og medlemskap er to separate spørsmål.
Så hva er egentlig i ferd med å skje med de gamle skillelinjene mellom kirkesamfunnene? Er ungdom ikke lenger opptatt av teologi og lærespørsmål?
TØFFE TIDER
– Jeg tror totalt sett at unge mennesker i dag er mindre opptatt av lære, og kan mindre om dogmatikk, enn foreldrene sine. Det sier Vegard Husby, menighetsprest i Storsalen i Oslo, et av hovedstadens største kristne ungdomsmiljøer. Han tror dette har flere årsaker.
– Det forkynnes lite lære i menigheter og på store ungdomstreff, og særlig forkynnes det lite om de tradisjonelle stridsspørsmålene, som dåp og nattverd. Jeg tror det kommer som en reaksjon på at mange føler det er tøffe tider for kristne i dagens samfunn, og at man derfor har større behov for å føle enhet og samhørighet med alle kristne, enn man har for å skille mellom de ulike retningene, sier Husby. Han opplever at skillelinjene mellom kristne fra ulike kirkesamfunn på mange måter er blitt borte de siste 10-15 årene.
– Ett av unntakene fra denne trenden er f.eks. i KFUK/KFUM, som er tydelige på sitt virkeområde i Den norske kirke. Men ellers kan for eksempel mange som er barndøpte gå på møter i en pinsemenighet uten å reflektere over at dåpen deres egentlig ikke anerkjennes der, sier Husby. Han tror at denne trenden også påvirker unge kristne i valget av menighet eller kirke:
– Det å velge seg en menighet eller kirke er nesten blitt et konstruert spørsmål, fordi mange velger egentlig ikke. Da tenker jeg for eksempel på KRIK, som har en klar tverrkirkelig profil, for eksempel ved at de ikke ønsker å ta standpunkt i kristne stridsspørsmål. Veldig mange ungdommer ser på KRIK som sitt kristne fellesskap, og hvis de vil ha noe mer, dropper de heller innom på et møte eller en gudstjeneste et sted. Jeg tror mange ikke føler noe behov for å velge, for det å være kristen sammen med vennekretsen er mye viktigere for dem, sier Husby. Han understreker at han ikke bare er negativ til den nye trenden:
– Jeg synes det er utrolig flott at vi som kristne omgås hverandre på tvers av kirkesamfunn. Det er også bra hvis vi nå tenker rausere og mer mangfoldig om hva et kristent fellesskap er og kan være. Det som kan være problematisk er hvis vi som unge i dag slutter å reflektere over lærespørsmål. Det er ikke sunt for oss som kirke hvis vi tenker at «all mat er god mat», sier Husby.
HVERDAGSTEOLOGI
Men ikke alle tror at ungdom er blitt mindre teologisk bevisste.
– Jeg vil iallfall først stille spørsmålet «hva er teologi?», sier Morten Holmqvist, universitetslektor på Menighetsfakultetet og ansvarlig for bachelorprogrammet Ungdom, kultur og tro.
– Hvis vi sier at unge kristne er mindre teologisk bevisste enn sine foreldre, så definerer vi også til en viss grad hvilken teologi som har høyest kvalitet: Er det den systematiske teologien, den som er reflektert og velformulert, eller er det det vi kan kalle «hverdagsteologien», som utøves praktisk og litt mer ureflektert? spør Holmqvist retorisk.
Holmqvist får følge av Karl-Inge Tangen, førsteamanuensis i praktisk teologi ved Høyskolen for Ledelse og Teologi:
– Jeg tror absolutt ikke lærespørsmål og sannhetsspørsmål oppfattes som uviktige, men at buntingen av dem ikke er viktig, sier Tangen. Han har blant annet forsket på hvorfor folk identifiserer seg med en konkret menighet eller et kirkesamfunn. Han mener at den konfesjonelle bevisstheten er lav i aldersgruppen under 30 år, men mener likevel ikke at de unge er likegyldige til lærespørsmål:
– Først og fremst er det andre og nye spørsmål som er blitt viktige. Konfesjonelle skillelinjer er bare ett av flere parametere, men i dag er for eksempel homofili og andre etikkspørsmål kanskje en ennå viktigere skillelinje. For eksempel vil en konservativ «lavkirkelig» lutheraner kanskje føle sterkere tilhørighet til en konservativ pinsevenn enn til en liberal biskop i Den norske kirke, sier Tangen. Han mener i likhet med Holmqvist at det også finnes en mer praktisk teologi:
– Unge mennesker i dag vurderer nok teologiske spørsmål mest etter hvilke konsekvenser de får for deres eget liv, og ikke etter et definert konfesjonelt system. Men jeg stiller meg også spørsmålet om man noen gang har gjort det, eller om vi postulerer en fortid som ikke fantes. Jeg tror det først og fremst var lederne som bygde læren, men at medlemmene var del av ett bestemt fellesskap hvor de hadde de viktigste vennene sine. Sånn sett er nok det viktigste at folk har fått flere venner i andre kirkesamfunn, sier Tangen.
Husby i Storsalen er ikke helt enig i Tangen i dette:
– Man har definitivt mye mer kontakt på tvers av konfesjonene, der er vi som kirke en del av den generelle samfunnsutviklingen. Men jeg tror ikke dette er det eneste svaret. Jeg tror også at lederne var tydeligere før, og heiste flagg i lærespørsmål, sier Husby.
ERFARE GUD
Tangen forteller at det er forsket en del på hvilke faktorer som er mest avgjørende når unge mennesker velger seg en kirke eller menighet.
– Den klart viktigste grunnen for valg av kirke er hvorvidt man har eller får kristne venner å be sammen med og dele Jesus med. Noen vennekretser går også i flere menigheter eller kirker sammen. Dernest kommer en rekke faktorer som lære og estetikk og spiritualitet, det som har å gjøre med selve gudstjenestenes og samlingenes former, og det spirituelle innholdet som formene formidler. Læren er mindre viktig for mange enn erfaringen av Gud, men den er ikke uviktig, selv om organisasjon og konfesjon er mindre interessant for mange, sier Tangen. Han tar forbehold om at geografi kan være en faktor, og at det nok kan være høyere konfesjonell bevissthet på Vestlandet enn i Oslo.
– Men selv der går de unge ofte i mange menigheter uten å se noe problematisk i det, sier Tangen. Holmqvist er helt enig i at venner er den viktigste faktoren, men peker på at også foreldre fortsatt er viktig for unge:
– Man var nok mer knyttet til trossamfunnet man var vokst opp i før, men det er helt feil å si at foreldrenes valg ikke lenger har mye å si. Vi forstår rett og slett raskere de kulturelle «kodene» vi er vant til, særlig når det gjelder alt det som ikke sies eksplisitt, påpeker Holmqvist.
FORM SKILLER
Tangen mener at gudstjenestenes form og uttrykk i dag er en av de tydeligste skillelinjene mellom ulike kirker:
– Jeg tror det er det som er mest kirkesplittende i dag. Og dette er definitivt et spørsmål som går på tvers av generasjonene. En typisk Willow Creek-inspirert retning legger for eksempel mest vekt på det offentlige i møtet, at det er profesjonelt og forståelig for utenforstående. En annen retning legger mer vekt på det intime, som inderlig lovsang og forbønn for den enkelte. En tredje retning er den klassisk liturgiske, og en fjerde som skiller seg tydelig ut er det vi kan kalle en postmoderne, kontemplativ stil, som gjerne forholder seg litt eklektisk til tradisjoner, med tenning av lys, resitering og liknende, sier Tangen. Han påpeker at en estetikk og form også uttrykker en viss teologi, og at mange også vurderer denne intuitivt.
– Folk er seg kanskje ikke bevisste på teologien som ligger implisitt i en ytre form. Men det betyr ikke at de ikke vurderer den kritisk. Vi kan kanskje kalle det for en slags følelsesmessig, intuitiv teologi, sier Tangen, og understreker at det ikke ligger noen nedvurdering i et slikt begrep.
HÅP OG GLEDE
Husby er helt enig. Han tror at møteformen i gudstjenester ofte betyr mye mer enn selve innholdet i forkynnelsen.
– Hvordan lovsangen er, hva slags stemning det er, hvem som leder, om det er humor og liv – dette oppleves som viktigere enn hva menigheten mener om åndsdåp og nådegaver, sier Husby.
– Kan det hende at mange instinktivt vurderer den teologien som formene gir uttrykk for, og slik er mer dogmatisk bevisste enn det ellers ser ut?
– Jeg tror til en viss grad at ting som stemning og valg av ord i en gudstjeneste kan si en del om teologien der. Det indikerer en viss teologi om man velger lystige, glade lovsanger i stedet for mørke salmer. Jeg tror vår generasjon er opptatt av å ha det lyst og lett, og tenker «la oss ikke gjøre alt så vanskelig.» De er nok mye mindre orientert rundt det ondes problem enn verdier som håp og glede. Jeg tror også det er lite angst for helvete blant unge i dag, og det sier også noe om teologien vi er bærere av. Det kan være et problem hvis man begynner å helle mot herlighetsteologi, eller ikke tør å snakke sant om livet og stille de virkelig vanskelige spørsmålene, sier Husby.
OM INTERVJUOBJEKTENE:
Vegard Husby (29) er menighetsprest i Storsalen i Oslo. Utdannet prest fra Menighetsfakultetet.
Startet ungdomsarbeidet YES i KFUK-KFUM og jobbet med det i ti år, samt ledet Storsalens misjonsteamsatsing 2005-2008.
Morten Holmqvist (36) er cand. theol og stipendiat i religionspedagogikk på Menighetsfakultetet, underviser bl.a. på bachelorprogrammet Ungdom, kultur og tro. Ledet i 2006 forskningsprosjektet Nasjonal ungdomsundersøkelse – ung tro og hverdag, og skrev boka Jeg tror jeg er lykkelig (Kloster forlag, 2006) på basis av funnene i undersøkelsen. Tidligere pastor i Sub Church i Oslo.
Karl Inge Tangen (46) er førsteamanuensis i praktisk teologi ved Høyskolen for Ledelse og Teologi, utdannet PHd fra Menighetsfakultetet og pastor i menigheten Filadelfia i Oslo.
Hans Ivar Stordals blogg 