Oversatt ny bok av Magnus Malm: «Som om Gud ikke finnes» – et nytt blikk på sekularisering
21. august 2015 § Legg igjen en kommentar
Som om Gud ikke finnes av Magnus Malm
Den siste boka fra den svenske forfatteren Magnus Malm heter Som om Gud ikke finnes (utgitt på Vårt Land forlag) og er oversatt av undertegnede. Mange lesere i Norge er allerede kjent med Magnus Malms stemme, både fra hans tidligere bøker, taler i ulike kristne sammenhenger, retreater han har ledet eller tekster i f.eks. magasinet Strek. For disse vil det være mye kjent i denne boken, for eksempel hans klare innsikt om at den kristne troen ikke er noe rent «åndelig», men skal leves ut i virkelighetens verden, i spennet mellom sjelelige, relasjonelle, økonomiske, politiske og ideologiske vilkår. Malm har over 25 års erfaring fra ulike former for åndelig veiledning, ikke minst med å lede retreater, og denne erfaringen skinner alltid gjennom i Malms bøker som en dyp innsikt i sammenhengen mellom mennesker kropps-, sjels- og åndsliv. Enkelte har beskrevet Malm som teologisk konservativ, men politisk radikal, en kombinasjon som, utrolig nok, oppleves noe uvant i dagens Skandinavia (skjønt, i denne boken anstrenger Malm seg for å vise at «konservativ» og «liberal» er merkelapper som tilslører mer enn de åpenbarer).
Magnus Malm, foto: Pressebilde
Boka Som om Gud ikke finnes, med den norske undertittelen Hva skjer når livet sekulariseres?, handler om sekularisering, men kanskje ikke slik man gjerne pleier å tenke om dette begrepet. Både innenfor og utenfor kirken anses gjerne sekularisering som en prosess som først og fremst utøver press fra det «sekulære» samfunnet og mot kirken og religionen, for slik å marginalisere og erstatte disse med andre og nyere verdier eller krefter. Utviklingen kan da måles i synkende statistikker for kirkemedlemskap og gudstjenestebesøk etc. Malm hevder imidlertid at denne modellen, som reduserer kirken til et passivt offer for ytre krefter, bare er én side av sannheten:
Men tenk om det i virkeligheten er stikk motsatt? Tenk om det er kirkene som begynner med å tømme troen for innhold og undergrave troens konsekvenser på det ene området av livet etter det andre, til den kristne troen er helt og holdent privatisert, både når det gjelder selve læren og hvordan den praktiseres? Kanskje er det først da vi ikke har noe å stille opp mot omgivelsenes sekulariserende påvirkning. Først tømmes troen for innhold, så tømmes kirken for mennesker. Eller som Jesus sier: Det er først når saltet har mistet sin kraft, at det blir tråkket ned av menneskene.
Riktigere, mener han, er det altså å si at kirken sekulariserer verden (ev. lar verden sekulariseres) gjennom å trekke sitt blikk, sin innflytelse og sin forkynnelse vekk fra stadig flere områder (økonomi, politikk, forbruk, arbeidsliv for å nevne noen), slik at troen til slutt bare får en reell påvirkning på noen få, marginale områder av livet. Og her kommer vi altså til Malms poeng i tittelen: Ifølge ham kan såkalte «personlig kristne» aktive kirkegjengere gjerne være like sekulariserte som ikke-troende, fordi de kanskje i praksis lever, handler, forbruker som om Gud ikke finnes:
Vi måler gjerne sekularisering i synkende statistikker – i folkekirkene ser vi på kirkebesøk, dåp, konfirmasjon osv., og i frikirkene ser vi på medlemstall. [Profeten] Jeremia setter opp en annen målestokk for sekularisering: De som trofast går i kirken og sier «vi er berget», og som deretter fortsetter å leve akkurat som alle andre. Det ser altså ut til at Gud måler sekularisering på en annen måte enn oss.
I løpet av boka behandler Malm en rekke ulike temaer som knyttes til sekularisering. Han trekker også veksler på flere av sine tidligere bøker. I hovedstruktur har boka en del felles med I lammets tegn, i den forstand at den anlegger et stort perspektiv på Kirken med stor K, skisserer en del utfordringer og mulige veier videre, i tillegg til at begge disse bøkene inneholder en del små, poengterte skjønnlitterære passasjer. I første del bruker Malm også en del av stoffet fra boka De stumme bildene til å prøve å si noe om faktorer som får mennesker til å forlate Gud og kirken, for eksempel feilaktige og forvrengte indre bilder av Gud som over tid gjør troen ulevelig. Dette perspektivet blir for øvrig tema for et samtaleforedrag med Magnus Malm og Asle Finnseth i Oslo 17. september 2015, se mer info her.
En av de mest interessante passasjene i mine øyne var bokas kortfattede behandling av en del problematiske sider ved Martin Luthers enorme innflytelse på skandinavisk kristenliv de siste 500 årene («en makt […] som ingen enkeltstående pave noensinne kan komme i nærheten av»). Etter først å ha påpekt hvor vanskelig mange kristne har for i det hele tatt å forstå at noen kan kritisere Luther, sammenfatter han noen punkter, deriblant «toregimentslæren» som han mener har vært dypt sekulariserende. Det mest sentrale punktet er imidlertid Malms kritikk av Luthers grunnleggende gudsbilde og den gjennomsyrende effekten det har hatt på hele hans sentrale teologiske syn:
Mye tyder på at Luther dypest sett bar på en redsel for Gud, en redsel som kanskje aldri slapp taket i ham. Han hadde vært svært redd for sin strenge far, Hans, som slo ham. Selv beskriver han redselen for Kristus «som jeg fra barnsben av var så gjennomsyret av at jeg ble forskrekket og bleknet blott jeg hørte Kristi navn nevnes, all den tid jeg var overbevist om at han var en dommer». […] Det er mot denne bakgrunnen at hele læren om rettferdiggjørelse siden bygges opp. Den korsfestede Kristus blir den tilflukt Luther finner – mot Gud. Denne splittelsen i gudsbildet, mellom alt som blir sagt om Guds tilgivelse … og den fryktinngytende dommeren der bak, har gjennom århundrene forplantet seg i livene til utallige mennesker som ikke får det å være menneske og det å være kristen til å henge sammen. Er det så rart at vi er blant jordens mest sekulariserte folk? Hvorfor skulle vi ønske å ha noe med en så selvmotsigende og lunefull Gud å gjøre?
Som oversetter og språkarbeider må jeg også til slutt trekke fram en spennende analyse jeg bet meg spesielt merke i, der Malm snakker om hvordan også språket kan virke sekulariserende.
Språket byr på store muligheter til å ta små maurskritt i gal retning […] En sannhet er ikke et punkt, men snarere en flate der vi ved språkets hjelp kan forflytte oss helt til den ene kanten uten nødvendigvis å forlate sannheten. […] Her er noen eksempler på slike språklige posisjonsforflytninger som hver for seg ikke nødvendigvis er feilaktige eller villedende, men som sammenlagt viser seg å tegne om kartet mer enn vi kanskje hadde tenkt i utgangspunktet:
Fra «Jesus» … til «Gud».
Fra «Gud» … til «det hellige».
Fra «evangeliet» … til «kristne verdier».
Fra «bønn» … til «åndelighet».
Fra «etterfølgelse» … til «engasjement».
Fra «Kristus» … til «kristen tro».
Fra «disippelskap» … til «virksomhet».
Fra «bekjennelse» … til «tolkning».
Fra «synd» … til «svakhet».
Fra «Ordet» … til «mysteriet».Legg merke til at det aldri er snakk om et nytt ord for nøyaktig det samme. Et nytt ord forflytter alltid betydningen aldri så lite. Her tar ordene med seg hele tyngdepunktet vårt og plasserer det et sted vi ikke bevisst har valgt å legge det. Utviklingen går alltid i den samme retningen: fra Gud i sentrum til oss selv i sentrum. Fra det spesifikke til det allmenne. Fra det personlige til det abstrakte. Fra det utfordrende til det bekreftende.
Boka Som om Gud ikke finnes er ute nå og kan kjøpes direkte fra forlaget og i alle nettbokhandler (også som e-bok). Jeg har for øvrig også noen eksemplarer som kan kjøpes ved å henvende seg direkte til meg.
Hans Ivar Stordals blogg 
Legg igjen en kommentar