Stadig flere kvalitetstegneserier på norsk: NTFs kanon seks år senere

16. november 2012 § 1 kommentar

I 2006 tok styret i Norsk Tegneserieforum (som jeg var med i) initiativet til en kåring av verdens 25 beste tegneserier som ikke var oversatt til norsk (se bildet til venstre eller i tekstform nederst)l. Jeg hadde ikke ventet den gangen at drøyt seks år senere ville hele ti av titlene være utgitt på norsk.

Per i dag er altså disse ti utgitt: 1. Palestine (Palestina) og 3. Buddha på Gyldendal, 2. Jimmy Corrigan og 4. Epileptic (Epileptisk) på No Comprendo Press, 5. Blankets (Tepper), 8. Blacksad og 18. The Tale of One Bad Rat (Eventyret om den slemme rotta) på Egmont Serieforlaget, 22. Pyongyang på Aschehoug og nå altså både 24. Skyttergravskrigen og 25. The Push Man and Other Stories (Kikkeren) på Minuskel Forlag. I tillegg til en lang, lang rekke andre gode tegneserier, så klart. « Read the rest of this entry »

Reklamer

Lone Wolf and Cub – tilgi meg for å ikke ha lest deg

17. januar 2011 § 1 kommentar

Lone Wolf and Cub 1

Lone Wolf and Cub 1 - her i nesten full størrelse:(

Årene 2010/11 ser ut til å bli et år av lange episke verk for min del. Ikke bare er jeg nylig ferdig med en ny gjennomlesing av Ringenes  Herre (lydbok denne gangen) og hele mangaserien Monster, men jeg har også akkurat begynt på to klassikere jeg utrolig nok aldri har kommet i gang med før, nemlig Sandman og samurai-mangaen Lone Wolf and Cub av Kazuo Koike og Goseki Kojima.

For nordmenn på min alder (+/- 5 år) var det stort sett en av tre veier inn i manga: Dragon Ball, Akira eller Lone Wolf and Cub. Og min var altså Akira, scifi-mesterverket til Katsuhiro Otomo. Jeg har møtt noen Lone Wolf-fanatikere på min vei, og har sant å si irritert meg litt over noen av dem, særlig siden flere av dem har hatt til felles at de ikke virker så opptatt av annen manga. Dessuten har jeg nok i mitt stille sinn betvilt de faktiske litterære kvalitetene til denne serien, siden jeg har lest et par av de første bøkene og anså historiene som rimelig repetitive og bygget over én litt klisjéfylt lest: Ôgami Ittô er den råeste samuraien som finnes (og så har han en unge).

Personlig har jeg holdt meg til Vagabond av Takehiko Inoue, som jeg har hatt inntrykk av at er en mye mer sofistikert og «spirituell» serie – men nå er jeg altså fem bøker inn i Lone Wolf, og må innrømme at jeg er litt positivt overrasket. Jeg må likevel vente en stund før jeg skriver noe inngående om den 28 bøker lange serien.

Bare tre observasjoner foreløpig:

  • Hvilken idiot i Dark Horse bestemte å publisere serien i et så knøttlite format, omtrent 1/4 av arealet til originalen? Serien er komplett uleselig på buss eller i dårlig lys (og nei, jeg har ikke dårlig syn og leser ellers hva som helst på buss), og jeg griner av å tenke på hvor mye sterkere en del av tegningene ville vært i større format. Serien ble jo opprinnelig publisert på amerikansk og dansk i originalformat, men bare i kortere hefter … og var ikke engang halvveis da det amerikanske forlaget gikk konk. Sikkert bra for skogen og klimaet, men synd for leserne.
  • Jeg kan ikke noe for å irritere meg over at Frank Miller har tegnet coverne på bøkene, hva har liksom han med denne serien å gjøre? Joda, det var sikkert bra at en «superstjerne» som han fikk øynene opp for denne serien og ga den litt drahjelp i statene, men likevel … Det er som å se «Quentin Tarantino presents» på en filmplakat … det er bare noe med det som er turn-off for meg. Dessuten er Frank Millers versjoner av Ôgami Ittô, og ikke minst bevegelsene hans, veldig ulike originalen.
  • Jeg har en åpenbar moralsk aversjon mot den sanseløse og til dels meningsløse nedslaktningen som hovedpersonen står for, og at dette gang på gang forsvares med det enkle og uimotsigelige faktum at han har «chosen the way of the meifumadô». Men dette må jeg nok tenke litt mer inngående og nyansert på senere.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with lone wolf and cub at Hans Ivar Stordals blogg.