Skyttergravskrigen av Tardi på norsk: Mareritt i svart-hvitt
15. november 2012 § 2 kommentarer
Tidligere i høst hadde jeg gleden av å få korrekturlese bobleteksten i den norske utgaven av den gruvekkende, men mesterlige historiske tegneserien Skyttergravskrigen (C’était la guerre des tranchées) av franske Jaques Tardi. Boken kommer ut på Minuskel Forlag i disse dager, og fyller med det et viktig hull i tegneserieutgivelsene her til lands (mer om det i neste bloggpost EDIT: link lagt til).
Skyttergravskrigen er ikke strengt tatt en dokumentar – karakterene og historiene deres er ikke hentet fra virkeligheten. Likevel er de kanskje nesten virkeligere enn virkeligheten, fordi hver enkelt karakter i boka representerer tusener på tusener som led tilsvarende skjebner i dette som kanskje var den mest meningsløse krigen noensinne.
Tardi selv gjør grundig rede for hvordan det enorme research-arbeidet hans har foregått, med lange samtaler med veteraner om de minste detaljer, og resultatet er en bok som tåler merkelappen historieskriving, iallfall i enhver fornuftig mening av begrepet. Tardi har destillert millioner av menneskeskjebner ned til 124 sider, og slik gitt første verdenskrig et menneskelig ansikt, eller ansikter
Det er vanskelig å tenke seg en krigstegneserie som er lenger unna «Ach! Donnerwetter!»- og «Verdammt!»-ropene som gjallet fra utallige Fritz og Hans i seksti- og syttitallets amerikanske krigstegneserier. Borte er heltedådene, borte er oppdelingen i snille og slemme, borte er heseblesende action og spenning. I samme tradisjon som amerikanske Blazing Combat er dette en tegneserie som viser de små menneskene i møte med selve krigsmaskineriet, menneskene som finner seg selv midt i et helvete de overhodet ikke ønsker å delta i. Vi møter den tyske og franske soldaten som sammen søker tilflukt i en kirke og bestemmer seg for å være hverandres krigsfanger, bare for å unnslippe. Vi møter troppene som blir bombardert av egne kanoner for ikke å flykte i retrett, og brigadegeneralen som har beordret bombardementet, forsvarer ordren overfor leseren, som om han snakker til et kamera. Og vi møter mannen som hjemsøkes av ansiktene til de uskyldige sivile han ble beordret til å åpne ild mot, da fienden brukte dem som levende skjold.
Sist, men ikke minst, er Tardis skildringer utrolig sanselige. Ut fra tegneseriesidene formelig stiger stanken av søle, blod, krutt og koldbrann, så man nesten holder seg for nesen. For ikke å snakke om følelsen av å rote med hendene i sølen, bare for å oppdage at sølen i virkeligheten er råttent menneskekjøtt. Jeg opplever sjelden å bli fysisk uvel av noe jeg ser eller leser, men med Skyttergravskrigen skjedde det fra tid til annen. Likevel krysses aldri grensen til de spekulative – dette er skrevet for å minnes, for å formidle, for å bearbeide.
Boka er, som Minuskels tidligere utgivelser, en pen paperbackutgivelse med innbrettede coverflapper, i stort nok format til å vise Tardis uttrykksfulle strek slik den skal være, og med et papir som er tykt nok til at boken føles solid.
Hans Ivar Stordals blogg 
[…] den slemme rotta) på Egmont Serieforlaget, 22. Pyongyang på Aschehoug og nå altså både 24. Skyttergravskrigen og 25. The Push Man and Other Stories (Kikkeren) på Minuskel Forlag. I tillegg til en lang, lang […]
[…] til Sproingprisen i kategorien beste oversatte serie, nemlig Minuskel forlags Aya fra Yopougon og Skyttergravskrigen. Gratulerer så mye til Minuskel og oversetter Alexander […]