Å anerkjenne det som er annerledes

13. november 2015 § Legg igjen en kommentar

En ting har ateisten, presten og sikhen i hvert fall felles: trangen til å gå mot strømmen.

Dette religionsdialogintervjuet ble først publisert i bladet Tørst 2/2015, en utgave med temaet «anerkjennelse». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Erlend Berge.

– Vi er vel litt rebeller innenfor hver våre sammenhenger. Men vi må huske at de som grunnla religionene våre, faktisk også var rebeller som ikke bare aksepterte alt, men i stedet stilte spørsmål ved alt.

Oppslag fra bladet Tørst 2/2015

Oppslag fra bladet Tørst 2/2015

Det sier Sumeet Singh, sikhen som i 2012 brettet ut kjærlighetsjakten sin på TV, til Stian Kilde Aarebrot, prest og leder for nettverket Substans. Overfor dem sitter Didrik Søderlind, ateist og rådgiver i Human-Etisk Forbund. Tidligere i år ga han ut boken Presten og ateisten sammen med Aarebrot, der de to samtaler om tro og livssyn.

« Read the rest of this entry »

Advertisements

Finnes Gud i den «kristne kulturen»?

23. mai 2011 § 3 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 2/2011, i spalten Visitt. Teksten sier litt om mine tanker omkring temaet i to bøker jeg leste nylig: Hvordan kristen tro forholder seg til tiden og kulturen omkring.

Strek 2/2011

Finnes Gud i den «kristne kulturen»?

Jeg vet ikke helt hvordan det begynte. Kanskje er det en åpenbar tanke for alle. Kanskje er jeg altfor analytisk og må få alt til å passe i boksene i mitt eget hode. Uansett har livet mitt som kristen nesten alltid vært veldig preget av en søken etter noe ekte og uforfalsket, noe essensielt og sant.

Kristne omgir seg nødvendigvis med mye kultur; alt fra musikkstiler, litteratur og arkitektur til kulturelle koder og uskrevne regler. Noen kirker fokuserer på å bevare en kultur, andre mer på å stadig oppdatere. Selv har jeg ofte følt meg fremmedgjort av de mange formene for «kristen kultur». Ikke fordi jeg ikke mestret dem, men snarere fordi jeg mestret dem. Oppdagelsen av at jeg kunne ta dem av og på meg gjorde at de mistet sin gjennomsiktighet, og i stedet trådte påtrengende frem i forgrunnen.

Dette fikk meg til å tenke at hvis Gud virkelig er en Gud som har skapt universet og menneskene, hvis han er en Gud som er uten begynnelse og som nødvendigvis eksisterer uavhengig av vår fysiske verden – ja, da tar jeg det nærmest for gitt at språk, bygninger, kunstformer, klær, teknologi og kulturelle koder vi omgir oss med – at alt dette ytre er revnende likegyldig for Gud. Eller rettere sagt: At det bare har indirekte betydning og kun i den grad det påvirker hjertene våre, hjelper eller hindrer oss i å elske Gud og hverandre. Og når Bibelen sier at «Herren ser til hjertet», føler jeg meg trygg på at han forstår meg, uansett språk og kultur. For Gud er ikke å finne i selve sangstilen, bygningen eller språket. Alt dette er i beste fall tomme beholdere. Gud er å finne bakenfor, «i ånd og sannhet». Han er i innholdet bak formen, i sannheten bak ordene.

Men alt kan ikke enkelt deles i et ytre og et indre, enhver handling og erfaring kan ikke dissekeres ned til form og innhold. Gud er ikke bare å finne bak. Han sier også at han er til stede i nattverden, i tilbedelsen, i nestekjærligheten, i oss og midt iblant oss, uansett ytre former. Han har én gang blitt kjøtt og blod, og er det ennå gjennom sin kropp, hans barn. Og dette er for meg det store mysteriet som virkelig vekker lengselen etter å oppdage Gud overalt der han åpenbarer seg.

Glassbyen på norsk

16. mai 2011 § 3 kommentarer

Her om dagen fikk jeg endelig hendene i den norske utgaven av tegneserieversjonen av Glassbyen av Paul Auster. Og den norske utgaven har blitt knallfin synes jeg, en pen paperback med tykt klaffomslag, tykt og godt papir og pen tekst. Jeg nevnte så vidt tidligere at jeg skulle få korrekturlese denne boka, noe jeg gjorde, og jeg må si at det å jobbe med kvalitetstitler som denne virkelig får meg til å føle at jeg har en digg jobb. (Og for ordens skyld: Det følgende er altså på ingen måte ment som noen objektiv anmeldelse, men er bare mine forsøk på å dele med meg av litt av de tankene den utrolig interessante boken etterlot meg med.)

Det finnes mange måter å adaptere en roman til tegneserie på, men dette er vel omtrent så langt unna en Illustrerte Klassikere-forflatning som det er mulig å komme. Art Spiegelman skriver i forordet sitt litt om bakgrunnen for hvordan denne utgaven ble til, og det forklarer saker og ting: At manusforfatter Paul Karasik på sett og vis hadde ventet på en anledning til å omarbeide akkurat denne romanen til en tegneserie. Og dette merkes. I utgangspunktet skulle man tro at denne romanen, så sparsom på tradisjonell handling som den er, ville være ekstremt uegnet for en slik omarbeiding. Likevel har det nye verket endt opp som noe langt mer enn det opprinnelige, ikke nødvendigvis bedre, men en helt annerledes opplevelse. Karasik har på glitrende vis skilt mellom hva som må fortelles og hva som må vises, og også valgt hvordan passasjer og handling kan berikes og tolkes av bilder som tilfører nye perspektiver og understreker de allerede eksisterende.

For den som ikke kjenner den, er den korte romanen Glassbyen (City of Glass) av Paul Auster en slags postmodernistisk detektivroman, som på samme tid er en slags metaroman og en dekonstruksjon av detektivsjangeren. På overflaten handler den om forfatteren Daniel Quinn som under psevdonymet William Wilson skriver krimromaner om privatdetektiven Max Work. (Allerede her har vi altså tre nivåer av «virkelighet».) Romanen begynner den dagen Quinn mottar en telefon fra noen som spør om de har kommet til detektiven Paul Auster. (Forvirret? Dette er bare begynnelsen – forfatteren Paul Auster dukker også opp etter hvert!) Etter flere oppringninger svarer Quinn til slutt ja, og tar på seg oppdraget å beskytte en mann, Peter Stillman, fra hans sinnssyke far som etter lang tid skal slippes ut av fengsel. Dette blir begynnelsen på Quinns tilsynelatende mentale forfall, men også på en uhyre interessant. En av forklaringene på dette forfallet finner vi tidlig i boken, under presentasjonen av Quinn:

Det Quinn likte best med krimgåtene, var sparsommeligheten. Det finnes ikke én setning, ikke ett ord, som er uten betydning. Selv det som tilsynelatende er uviktig, kan være helt avgjørende. Absolutt alt blir essensielt; bokens sentrum forskyves, er over alt … og sirkelen kan ikke sluttes før boken er lukket.

Som krimforfatter er dette Quinns tanker om krimsjangeren, og det forklarer også den iveren han legger for dagen i å utføre oppdraget sitt (som jo til å begynne med bare dreier seg om å forhindre en forbrytelse, ikke å oppklare en som har funnet sted). Oppdraget viser seg å føre Quinn en helt annen retning enn han var forberedt på, på en slags idéhistorisk heisatur med så ulike referanser som historien om Babels tårn, Paradise Lost, Don Quijote og Lille Trille. Og underveis kan ikke leseren annet enn å undres over om Quinn har rett eller sørgelig galt i sin forutsetning: Er det ingenting i en krimroman som er uten betydning? Og enda mer interessant blir dette når boken gradvis visker ut de tynne veggene mellom fiksjon og virkelighet. Til syvende og sist er det kanskje forholdet mellom litteraturen, språket og virkeligheten som etterforskes, og ikke en forbrytelse. Konklusjonen ville jeg ikke gitt bort om jeg kunne, men i dette tilfellet kan jeg det uansett ikke – den eneste veien til denne bokens konklusjon går fra perm til perm.

Kristen tro i en postmoderne tid

2. mai 2011 § 7 kommentarer

Jeg er nå straks ferdig med to bøker som jeg har lest parallelt, men som helt klart ikke var ment å lese parallelt. Grunnen er at begge til dels handler om det samme temaet, «kristen tro i møte med det postmoderne», men behandler dette fra forskjellige perspektiver. Det har til tider gjort meg litt småforvirret, men jeg tror at jeg på et vis har fått de to vinklingene til å sameksistere i hodet mitt (uten at det forresten er noe mål i seg selv). Bøkene jeg leser er A New Kind of Christian (2001) av Brian McLaren og Escape from Reason (1968) av Francis A. Schaeffer.

Escape from Reason av Francis Schaeffer

Jeg kan begynne med sistnevnte. Forfatteren Francis Schaeffer var en svært innflytelsesrik og (vil jeg påstå) viktig kristen filosof og intellektuell som særlig gjorde seg bemerket på 60-, 70- og 80-tallet. De viktigste stikkordene om forfatterskapet og virket hans er «kristent verdensbilde», og det å definere dette på filosofiens premisser, ofte i kontrast til moderne og postmoderne tankestrømninger. Som «kristent verdensbilde» spesifiserer han blant annet en del fakta han mener er grunnleggende for å formidle det kristne budskapet (f.eks. at en personlig Gud faktisk finnes, at Gud er verdens opphav, at Gud har gitt seg til kjenne i historien og at Jesus levde, døde og stod opp i en konkret, fysisk og historisk forstand). Dette er imidlertid ikke hovedfokus i Escape from Reason (del to av en trilogi). Her forsøker han å trekke en linje gjennom idéhistorien fra filosofen Thomas Aquinas (1200-tallet) og frem til sin egen tid. På snaut 100 sider er det klart at gjennomgangen bare så vidt skraper overflaten, men Schaeffer har mange svært interessante og dypsindige analyser som tydelig viser de implisitte konsekvensene av ulike filosofier, også innenfor kunstfeltet. Hans kanskje viktigste poeng i denne boken angår Aquinas’ lære om at menneskets intellekt og sanser i seg selv er en sikker kilde til viten om Gud og verden, uavhengig av Guds åpenbaring (en lære som for øvrig har mye av æren for at folk i det hele tatt begynte å interessere seg for å studere naturen, både vitenskapelig og kunstnerisk, stikk motsatt av det «religion vs vitenskap»-paradigmet mange ser ut til å ta for gitt i dag). Denne læren mener Schaeffer at åpnet opp en filosofisk dør som har satt tydelige spor gjennom hele filosofihistorien, og som når den først var åpnet førte lenger og lenger vekk fra det kristne verdensbildet.

A New Kind of Christian av Brian McLaren

Den andre boka, A New Kind of Christian, er skrevet av Brian McLaren som av mange har vært regnet som den mest sentrale personen i den uklart definerte «emerging church«-bevegelsen, kort fortalt en uorganisert «strømning» av kristne som ser et behov for å redefinere og revitalisere samtalen rundt kristen tro og livsstil. Boka er skrevet i en slags romanform, selv om McLaren i en «disclaimer» presiserer at boka ikke av den grunn skal leses med tanke på litterære kvaliteter. Boken består hovedsaklig av samtaler mellom jeg-personen Daniel, en pastor som plages av stadig vanskeligere spørsmål omkring den formen for kristendom han selv preker, og en eks-pastor med kallenavnet Neo som representerer en radikalt annerledes måte å se Gud, verden og det kristne budskapet på. Gjennom samtalene deres får leseren del i veldig interessante meningsutvekslinger der det ikke alltid er gitt at noen av personene representerer forfatterens syn 100%, selv om det nok ofte ligger nærmest Neos. Til sammen danner samtalene en skisse til en slags dekonstruksjon av vår tids kristendom, og delvis et paradigmeskifte i synet på kristen tro – ikke et nytt budskap, men en grunnleggende ny måte å snakke og tenke om kristen tro på.

Det interessante er som sagt at de to forfatterne har to ganske ulike vinklinger på begrepet «postmoderne». Schaeffer mener med «postmoderne» først og fremst en bestemt gruppe filosof(i)er som utgjør idéhistoriens seneste utviklingstrinn (til da, i 1968), og det trinnet som tydeligst og mest grunnleggende har fjernet seg fra det han mener er et kristent verdensbilde. Særlig gjelder dette oppløsningen av troen på at det eksisterer sannhet, og på at det kan finnes en modell som kan inkorporere all viten i et enhetlig system, noe som har vært mange filosofers uttalte mål. For Schaeffer utgjør altså det postmoderne verdensbildet en slags trussel, eller rettere sagt en enorm utfordring: Han mener at de kristnes største oppgave ligger i å kommunisere det kristne budskapet til en generasjon som ikke lenger deler det samme grunnleggende verdensbildet og synet på livet, mening, sannhet og en rekke andre sentrale temaer.

For McLaren er «postmoderne» mer en generell merkelapp på tiden vi nå lever i. Han hevder at kirken og kristendommen i de siste århundrene har vært svært preget av de rådende tankene og idealene som kjennetegnet «moderniteten» (erobring, mekanisering, vitenskap, analytisk tenkning, konsum, individualisme etc.), men at kristne til alle tider må børste vekk dette støvet og gjenoppdage de grunnleggende og bakenforliggende sannhetene som konstant må inkarneres i nye ord og bilder for å forbli de samme.

De to forfatterene er altså enige i at kristne bedre må forstå tankene og verdiene i den tiden de lever i for å kunne kommunisere budskapet sitt, men der Schaeffer peker tilbake på et «kristent verdensbilde» som han definerer forholdsvis tydelig, er McLaren langt mer spørrende og forskende i sitt forsøk på å avdekke noe slikt. McLaren har ikke den samme troen på et slags «tidløst språk» og systematisk definert verdensbilde. Snarere vektlegger han at kommunikasjon alltid avhenger av en bestemt kontekst, og stiller for eksempel spørsmålet om ikke også Jesus selv ville brukt helt andre formuleringer, bilder, analogier og metaforer, hadde han skullet forkynne om seg selv til Vestlige kristne i dag. Kunne bildet om «Guds rike» kanskje like gjerne blitt «Guds familie», «Guds nettverk» eller «Guds historie» i vår kultur?

Nettopp denne lille ulikheten i vektlegging gjør at jeg i retrospekt er glad for at jeg leste de to bøkene samtidig, ikke minst fordi jeg fikk brynet meg litt ekstra mot de svimlende tankene i begge bøkene. Kanskje jeg skal fortsette å lese disse to forfatterskapene parallelt?

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with postmoderne at Hans Ivar Stordals blogg.