Foredrag om tegneserier til undervisning

12. desember 2014 § Legg igjen en kommentar

Noen anbefalinger av gode tegneserier fra presentasjonen min, sortert i kategorier.

Noen anbefalinger av gode tegneserier fra presentasjonen min, sortert i kategorier.

Nylig var jeg på Alta videregående skole for å holde foredrag for norsk- og språklærere og skolebibliotekarer på ungdomsskoler og videregående skoler. Temaet var tegneserier til bruk i undervisning, og målet mitt var både å gi lærerne konkrete og nyttige tips til bøker og oppgaveformer, men også å gi en bredere og tydeligere forståelse av hvilke muligheter tegneseriemediet gir, en slags mediakunnskap.

Læreplanene i norsk for både ungdomsskolen og den videregående skolen inneholder mange mål der tegneserier hører naturlig med, som en del av samlebegrepet «sammensatte tekster». Noen av de mest aktuelle målene som nevner dette, er:

Eleven skal kunne beskrive samspillet mellom estetiske virkemidler i sammensatte tekster, og reflektere over hvordan vi påvirkes av lyd, språk og bilder. (10. kl.)
Eleven skal kunne tolke og vurdere sammenhengen mellom innhold, form og formål i sammensatte tekster. (Vg1)
Eleven skal kunne tolke og vurdere komplekse sammensatte tekster. (Vg3)

« Read the rest of this entry »

Advertisements

Omveien til lykke

15. februar 2013 § Legg igjen en kommentar

Det finnes tilsynelatende mange snarveier til lykke. Jeg tror jeg holder en knapp på omveiene.

[Dette er en tekst som opprinnelig sto på trykk i Studentmagasinet IKON #1–2007, premiereutgaven, der temaet var «lykke». At teksten er autentisk 2007-modell går tydelig frem av minidisk-referansen i første avsnitt.]

Her en kveld gikk jeg hjem fra t-banen. Batteriene i den ellers så trofaste minidisk-spilleren min var tomme, og jeg var derfor overlatt til den øredøvende stillheten og mine egne tanker. Da slo det meg at jeg gikk med en slags udefinerbar, vag følelse av uro, frykt og utilfredsstillelse. Jeg føler meg rimelig sikker på at det ikke er snakk om noen psykisk diagnose, men bare en ganske vanlig følelse jeg ofte ikke tar meg tid til å kjenne på. Nå hadde jeg tilfeldigvis tid.

Det ledet meg til å stille et spørsmål: «Hvis jeg ikke føler meg lykkelig når jeg går her, alene og stille for meg selv, og egentlig trenger musikk, jobb eller folk rundt for meg for å bedøve denne følelsen, er jeg dypest sett lykkelig i det hele tatt?»
Jeg vet egentlig ikke hva svaret er. Det er liten tvil om at vi mennesker trenger nærkontakt med andre mennesker for å føle oss lykkelige og tilfredse, men kan det hende at det finnes en slags plattform alt dette må stå på, en etasje lenger ned i behovspyramiden som må tilfredsstilles? « Read the rest of this entry »

Tegneserieundervisning på folkehøgskole

13. september 2011 § Legg igjen en kommentar

På lørdag var jeg invitert til å holde fire timers undervisning om tegneserier generelt, og manga spesifikt, for alle elevene på Folkehøgskolen Sørlandet. Det var et kult oppdrag, for det ble en fin anledning for meg til å videreutvikle noe av det undervisningsopplegget jeg etter hvert har lagret meg opp om disse temaene. Det er nemlig helt klart størst etterspørsel for slik undervisning på ungdomsskoler, som har tegneserier på læreplanen sin i norsk, og derfor er det denne målgruppen jeg som regel har spisset meg mot. Og selv om jeg selvsagt koser meg på ungdomsskoler, skal jeg ikke legge skjul på at det er morsomt å kunne gå ørlite grann dypere i materien. Blant annet kunne jeg skyve litt mer vekt over på det man kan kalle mediekunnskap, eller metaperspektiver om selve mediettegneserier, og hvordan det fungerer.

Utdrag fra Scott McCLouds teoriverk Understanding Comics, om ulike ord-bilde-relasjoner

Det varierer gjerne litt hvilke temaer jeg klarer å få presset inn, men denne dagen hadde jeg heldigvis noe mer tid enn vanlig. De viktigste punktene jeg kom innom, var:

  • Definisjonen på hva en tegneserie er – samtale om gode/dårlige forklaringer og bevisstgjøring på hvordan tegneserier forteller historier: Tegneserier skjer mellom rutene, tegneserier er et eget medium, sånne ting.
  • eksempler på tegneserier som bruker vidt forskjellige fortellerteknikker, for eksempel serier uten ord, typiske stripeserier, nyfranske serier og manga, for å nevne noen
  • ulike typer bildeoverganger og ord-bilde-relasjoner, og hvordan disse påvirker historiefortellingen (takk til Scott McCloud for å ha etablert denne terminologien)
  • tegneseriens historie og elementene som plutselig skapte et nytt medium – en god anledning til å bevisstgjøre omkring definisjonen på hva en tegneserie egentlig er
  • tegne og vise hvordan tegneserier bruker en rekke visuelle symboler for å fortelle historier. Bevisstgjøre på hvordan symbolene fungerer og hvordan de kan brukes for å oppnå ønskede effekter
  • snakke om sammenheng mellom tegnestil og historie, hva oppnår skaperne ved å bruke den tegnestilen de har valgt?

Karakterstudier av Katsushika Hokusai fra det enorme verket med tittelen Manga. Tresnitt.

I bolken om manga var jeg nødt til å korte litt mer ned, men samtidig kunne jeg bygge på en del av det teoretiske grunnlaget som var lagt i den første bolken. Noen av hovedpunktene jeg tok for meg, var:

  • beskrive rollen manga spiller i det japanske samfunnet i dag, prøve å formidle dens selvsagte plass i de fleste japaneres liv og mangaindustriens enorme proporsjoner
  • beskrive de generelle rammevilkårene i mangaindustrien, de ukentlige antologiheftene til lav pris, og hvilken effekt disse rammene har på seriene som blir skapt
  • Hvordan har tegneserier fått en slik posisjon? Peke på en del mulige delforklaringer, inkludert den lange tradisjonen for bildefortellinger og strekbasert (i motsetning til flate- og fargebasert) grafisk kunst. Eksempler fra 11- og 1200-tallets buddhistiske skriftruller og 17- og 1800-tallets tresnitt (ukiyo-e).
  • Osamu Tezukas unike posisjon i japansk etterkrigstid og hans pionervirksomhet når det gjaldt å videreutvikle nye visuelle fortellerteknikker innenfor tegneseriemediet
  • nærstudie av fortellerteknikken i noen utvalgte mangasekvenser: Bruken av ulike perspektiver og bildevinkler, ulike bildeutsnitt, varierende bildestørrelse og -form, brudd på ruterammene og veksling mellom utfallende og ikke-utfallende rutelayout, veksling mellom realistiske og abstrakte bakgrunner, kontrast mellom karikerte figurer og realistiske bakgrunner, utstrakt bruk av aspekt-til-aspekt-bildeoverganger, sterk kontroll over tidsopplevelse etc.

Til slutt avsluttet jeg med en ørliten bolk om anime, japansk animasjon, før jeg viste en av mine favorittfilmer, Tokyo Godfathers av Satoshi Kon. Det var iallfall prikken over i’en på dagen min.

Les mer om tegneserieforedragene mine her.

Tegneserieundervisning på ungdomsskole

5. mai 2011 § 1 kommentar

Av og til er det deilig å komme seg ut av den litt monotone kontortilværelsen og gjøre noe som bryter opp hverdagen litt. Det gjorde jeg her om dagen, da jeg underviste tre åttendeklasser fra den lokale ungdomsskolen (på Birkeland) om tegneserier. Slik undervisning på ungdomsskoler har jeg holdt på med i en del år nå (har mistet tellingen), særlig gjorde jeg det en del gjennom Norsk Tegneserieforum og deres samarbeid med Den kulturelle skolesekken i bl.a. Oslo og Akershus.

The Yellow Kid anses av de fleste som verdens første tegneserie

Det er selvsagt begrenset hva man kan få presset inn på 90 minutter, som jeg hadde til rådighet med hver gruppe denne gangen, men de viktigste punktene jeg liker å få med er:

  • Definisjonen på hva en tegneserie er – samtale om gode/dårlige forklaringer og bevisstgjøring på hvordan tegneserier forteller historier: Tegneserier skjer mellom rutene, tegneserier er et eget medium, sånne ting.
  • Eksempler på tegneserier som bruker vidt forskjellige fortellerteknikker, for eksempel serier uten ord.
  • Forskjellene på tegneserier fra USA, Frankrike/Belgia og Japan, få elvene til å fortelle om kjente figurer fra hver enkelt tradisjon.
  • Tegne og vise hvordan faste tegneseriefigurer ofte er bygd opp av enkle, gjenkjennelige elementer.
  • La elevene selv utvikle en egen tegneseriefigur, med fokus på personlighet, karakter og potensial for historier.
  • Tegneseriens historie, The Yellow Kid og elementene som plutselig skapte et nytt medium.
  • Tegne og vise hvordan tegneserier bruker en rekke visuelle symboler for å fortelle historier. Bevisstgjøre på hvordan symbolene fungerer, bl.a. ved å vise eksempler på mindre kjente symboler fra manga.
  • Snakke om sammenheng mellom tegnestil og historie, hva oppnår skaperne ved å bruke den tegnestilen de har valgt?
  • La elevene skrive sin egen tekst i en stripe med tomme bobler.

Som regel er det en veldig positiv opplevelse å komme inn på en skole og snakke om dette temaet, siden mange elever opplever det som et kjærkomment avbrekk. Dessuten er det stoff som mange har mye kunnskap om, uten at de kanskje helt er klar over hvor mye de vet eller hvordan de kan nyttiggjøre seg det. Vel, i mine «timer» er det iallfall nyttig, og jeg vil påstå at det også kan brukes til å oppøve noen former for abstrakt tekning og metaperspektiver på medier og kommunikasjon. Dessuten er det fornøyelig å se at nesten alle ungdomsskoleklasser har et fullt klassesett av typene jeg husker fra min egen ungdomsskoletid – som om hver enkelt fikk utdelt en på forhånd definert rolle i klassedynamikken første skoledag. Jeg kan ikke annet enn si at jeg er litt glad for at jeg har passert tredve.

… og så hender det at det er deilig å komme tilbake til den litt monotone kontortilværelsen etterpå.

Les mer om tegneserieforedragene mine her.

Workshop om japansk populærkultur ved UiO

8. februar 2011 § 2 kommentarer

Den 18.–20.mars er jeg så privilegert å få delta som én av foredragsholderne på en workshop om japansk populærkultur på Universitetet i Oslo, IKOS (Institutt for kulturstudier og orientalske språk).

The Girl who Leapt Through Time

På workshopen vises også filmen The Girl who Leapt Through Time

De gjeveste foreleserne på workshopen er nok japanske Tatsumi Takayuki (litteraturprofessor fra Keiô University) og Kotani Mari (science fiction-kritiker), samt amerikanske Sharon Kinsella. Av norske forelesere er blant annet Reiko Abe Auestad, Guri Hanem, Anne Thelle (forfatter av den eneste norske boken om anime) og Magne Tørring (oversetter av Krabbeskipet, Elskede Sputnik og Death Note-serien, mm).

Jeg har jo ikke så mye å fare med i dette selskapet, akademisk sett, men skal snakke om et tema jeg har litt erfaring fra, «Catering to the otakus – Translating and publishing manga in Norway». Jeg kommer til å bruke erfaringene mine som redaktør for manga på Egmont Serieforlaget, og hvilke utfordringer vi som forlag sto overfor ved å utgi et nisjeprodukt som skulle treffe en bestemt subkultur, men som også skulle være tilgjengelig for massemarkedet.

Andre ting som skjer i løpet av helgen er åpning av en utstilling av japanske tresnitt-trykk (ukiyo-e, «bilder fra den flytende verden»), visning av animefilmen The Girl who Leapt Through Time og et cosplay-event på butikken Outland. Arrangementet har visst litt begrenset plasskapasitet, men er du interessert, så ta bare kontakt for mer detaljer.

EDIT: I siste liten er visstnok både Anne Thelle og filmvisningen avlyst.

Manga og åndelighet

26. oktober 2010 § 1 kommentar

Manga og åndelighet

Dette er en reprise av en sak jeg skrev i tidsskriftet Strek 3-2008. Artikkelen var beregnet på et publikum som er mer eller mindre ukjent med fenomenet manga, og inneholder derfor nødvendigvis noen forenklinger og generaliseringer. Jeg har oppdatert noe av den så smått utdaterte informasjonen nederst i artikkelen.

En søt kvinnestemme snakker over høyttaleren, og dørene på det rene, moderne rushtidstoget går stille igjen. Inne i kupeen sitter dresskledde menn, sirlig antrukne karrierekvinner og uniformerte skoleelever i alle aldere – alle i sin egen private, imaginære boble. Noen sover, noen later som om de sover, noen trykker på mobiltelefoner eller håndholdte dataspill, og noen leser bøker. Men de skoleguttene der, den voksne damen der og de dresskledde, alvorlige mennene der borte, leser virkelig alle sammen – tegneserier?

Manga på toget

Fra skriftruller til roboter
Og ja, det er nettopp det de gjør. Episoden over er heller ingen sjeldenhet, men helt dagligdags. I Japan er det ingen som ser på tegneserier som en marginal form for barneunderholdning. Tegneserier – eller manga, som japanerne kaller det – er en enorm industri som omfatter mer enn en tredel av markedet for trykte medier; manga er en større inntektskilde enn både aviser og bøker.
Ordet «manga» kan oversettes løselig som «snodige bilder», og ble først brukt på 1800-tallet om et knippe humoristiske tegninger av tresnittkunstneren Hokusai. Men selv om manga faktisk har historiske røtter helt tilbake til 1200-tallets buddhistiske skriftruller med visuelle fortellinger om mennesker i dyreham, er nok forskjellene til dagens manga flere enn likhetene: De fleste bokhandler har et hundretalls hyllemeter med pocket-manga som frembyr de mest populære titlene. I et land med 127 millioner innbyggere betyr dette at vi snakker om et massivt medium og et sterkt kulturformende fenomen med en årlig omsetning tilsvarende mer enn 20 milliarder kroner.

Manga i bokhandelen

Denne enorme produksjonen til tross, manga har inntil det siste tiåret vært rimelig ukjent og ganske eksotisk for et vanlig vestlig publikum. Møtet med manga kan være veldig fremmed og nesten sjokkartet for en nordmann som er vant til å kjøpe Donald-blader til barna sine og ønsker seg Stomperud under juletreet: Fra de japanske kioskhyllene skriker en visuell kakofoni av sterke farger, søte jenter med store, lyse dådyrøyne og fargerik hårpryd, samuraier i kampklare positurer, fargerike kjemperoboter og baseballspillere. Og kikker man nærmere etter, ser man at undersjangrene ingen ende vil ta: Temaene kan være matlaging, golf, spilleautomater (eller pachinko, som det kalles), romantiske historier om følsomme guttepar (populært blant voksne damer), science fiction, hverdagsdrama, offentlig informasjon og renspikket pornografi – alle målgrupper skal få sitt.
Seriene har gjerne et intenst og voldsomt formspråk, til tross for at de kun publiseres i svarthvitt: Rutelayouten er svært dynamisk, og det eksperimenteres kontinuerlig med dramatiske bildevinkler og filmatiske fortellerteknikker. I tillegg er tekstmengden gjerne minimal, noe som lar lystleserne på toget nærmest småløpe over sidene i bladene sine – en leseropplevelse som ligner mer på å se en film enn å lese en bok.

Den japanske invasjonen
Men det er ikke lenger bare i Japan at manga blir lest. «Ingen annen kultur utøver en så stor og magnetisk tiltrekningskraft på hundretusener av norske barn og ungdom, hver eneste dag, som den japanske,» skrev kommentatoren Dag Herbjørnsrud i Aftenposten i 2004. Og det er meget mulig at han har rett. For selv om vestlig underholdningsindustri og populærkultur fortsatt oppfattes som svært USA-dominert, er dette slett ikke hele sannheten: Fenomener som Pokémon og Beyblade har de siste årene vært enorme i barnesegmentet – i alle tilgjengelige medier – og kultregissører som Quentin Tarantino (Kill Bill) og brødrene Wachowski (The Matrix, Speed Racer) ser til Japan for inspirasjon. Dessuten er det ett område der Japan lenge har hatt et forsprang som påvirker kulturen vår i større og større grad: Spillteknologi. Norske tall viser at data– og tv-spill allerede står for en større omsetning enn all film samlet, både kino og hjemmevideo. Spill er ett av flere områder der Japan lenge har vært supermakten i verden, både på teknologi og innhold. Som Herbjørnsrud skrev: «Med lanseringen av Nintendos spillfigurer Mario og Luigi i ‘Mario Bros.’ tok det av for alvor. Nå står Tokyo-baserte Sonys Playstation på de fleste norske gutterom, eller øverst på ønskelisten. Eventuelt en Nintendo Gamecube eller en Gameboy, men de er fra øya i øst de også.»
Til tross for at skaperne av manga og søstermediet anime (japansk for animasjonsfilm, fra fransk) opprinnelig ikke har tenkt på eksport i særlig grad, har kulturformen for lengst fått sitt internasjonale gjennombrudd. I USA har manga blitt gitt ut siden slutten av åttitallet. De siste årene har markedet vokst med enorm hastighet, til et punkt der manga truer den amerikanske tegneserie-industrien, særlig på statistikken over bøker, eller såkalte graphic novels. I 2007 ble det i USA omsatt manga for over 220 millioner dollar, tilsvarende en prosent av bokmarkedet, og andelen øker for hvert år. Også i markeder som det franske, sør-koreanske, kinesiske og italienske, samt i spansktalende land har manga for lengst blitt en konkurrent å regne med. Også i Norge har utvalget av manga økt sakte, men sikkert siden den første utgivelsen. Kampsportserien Dragon Ball – verdens mest solgte tegneserie med et samlet opplag på over 85 millioner eksemplarer – kom ut i norske bladhyller for omtrent fem år siden. I kjølvannet har snart et tjuetalls nye kommet på norsk, både fra de etablerte forlagene og fra nye spesialforlag som satser på manga.

Åndelig mylder
I Vesten har kommersiell underholdning og populærkultur tradisjonelt vært ganske fattig på åndelighet, og heller bekreftet et ganske materialistisk verdensbilde. Mange har kommentert den nesten totale mangelen på religion i Walt Disney-konsernets historier. Verken i Andeby eller noen andre av de faste Disney-universene møter du en eneste kirke, prest, eller så mye som et «herregud»-utrop. Det samme gjelder for de aller fleste langfilmene (med unntak av katedralen som er kulissen for Ringeren i Notre Dame). I Japan er situasjonen annerledes – populærkulturen flommer formelig over av ulike typer overnaturlige elementer – alt fra overfladisk eventyrmagi og historier om småjenter med magiske krefter til varierende grader av flørt med japansk mytologi, shintoisme, buddhisme og til og med kristendom.
Morten Holmqvist, universitetslektor på linjen Ungdom, Kultur og Tro på Menighetsfakultetet og forfatter av boken Jeg tror jeg er lykkelig, har forsket på manga- og animekulturens åndelige sider. Han mener manga er med på å eksportere et japansk verdensbilde og syn på åndelighet til Vesten:
– Religion blir nok av mange japanere først og fremst sett på som en del av den nasjonale, folkelige tradisjonen. Paradokset er kanskje at flere snakker om Japan som et sekularisert samfunn,samtidig som det overnaturlige er en integrert del av hverdagen og slik sett også en del av japansk popkultur, sier Holmqvist. Han forklarer at det både dreier seg om typisk fiktive elementer og om direkte «lån» fra ulike religioner:
– Her kan man møte reinkarnasjon, ånder, guder, demoner, sjamaner og hekser. I noen serier er demoner sett på som hjelpere, i andre er de onde motstandere som må overvinnes. Noen serier inneholder også symboler og ritualer som er hentet ut av de religionene man møter på i Japan, som buddhisme, shintoisme og kristendom.

Annerledes religion
Shintoisme er den tradisjonelle religionen i Japan, og var statsreligion frem til kapitulasjonen for amerikanerne i 1945, etter andre verdenskrig. Religionen er praktisk talt uløselig sammenvevd med japansk kultur, siden det store flertallet av japanere regner seg som shintoister. Shintoisme kan best beskrives som en variant av sjamanisme, med få samlende dogmer, men en samlende tråd i tilbedelsen av kami, naturguder av ulike slag, i tillegg til en rekke ritualer. Som i mye annen østlig filosofi (for filosofi kan tidvis være et vel så dekkende begrep som religion), handler shintoisme mest om å finne og innta sin rette plass i det dennesidige, mer enn om en tro for livet etter døden.
Mark Teeuwen, professor i Japanstudier ved Universitetet i Oslo (UiO), mener det er viktig å forstå at et typisk japansk syn på religion er svært annerledes enn det typisk norske:
– Shinto er det tydeligste, mest ekstreme eksemplet på den japanske omgangen med religion. Man kan si at shinto er en fellesbetegnelse for et stort antall helligdommer og deres aktiviteter, snarere enn en religion i den tradisjonelle betydningen. Shinto har ingen lære, ingen hellige skrifter, og pålegger ikke sine «tilhengere» noen leveregler. En shintohelligdom har ingen menighet av troende, og det avholdes ingen ukentlige gudstjenester hvor de troende samles. Prestene forkynner ingen tro og er fullstendig uinteresserte i å ‘spre ordet’ eller omvende folk, forklarer Teeuwen.
Han påpeker at det er vanskelig å forstå japansk religion ut fra en oppfatning av at religion er noe som likner på kristendommen – og da særlig en form for kristendom hvor fromhet, moral og tro har presedens over ritualer.
Teeuwen har også lagt merke til at den japanske populærkulturen er på sterk fremmarsj i Norge, særlig blant ungdom. Dette har han blant annet merket på søkertallene til japansk ved UiO:
– Det er vanskelig å si sikkert at det er en sammenheng, siden søkertallene har gått opp mye for nesten alle ikke-vestlige språk. Men det er et faktum at det store flertallet av japanskstudenter er opptatt av manga og anime, og sikkert har fått sitt første møte med japansk kultur gjennom disse mediene. Dette står i motsetning til på åtti– og nittitallet, da det var «Japanese management» og Zen-mystikk som studenter forbandt med Japan, forteller Teeuwen. Han er ikke så overbevist om at verdensbildet som formidles gjennom manga nødvendigvis er representativt for Japan:
– Det er mange magiske og surrealistiske elementer i manga og anime, og en del av dem er direkte inspirert av tradisjonell japansk religion, men naturligvis med en egen vri. Å se på japansk religion gjennom manga, blir litt det samme som å tolke vestlig religion ut fra fantasy-bøker: Man får et inntrykk, men det er langt fra dekkende, sier Teeuwen.
Kanskje er det ikke så rart at det forekommer mye åndelighet og mystikk i historiefortellingen. For er det et punkt der de østlige religionene i stor grad sammenfaller med både okkultisme og gnostisisme, så er det opptattheten av å avdekke «skjult kunnskap.» Nettopp denne ideen fungerer knakende bra som element i gode historier: Det å ha en hovedperson som, av en eller annen grunn, har evnen til å se eller oppleve noe som er skjult for vanlige mennesker.

Demoner og dødsguder
En slik serie er Bleach. Her møter vi videregåendeeleven Ichigo Kurosaki som har den unike evnen at han kan se ånder. Etter et møte med en såkalt «sjele-høster» blir han trukket stadig lenger inn i en kamp mot ulike typer hvileløse ånder. Serien har solgt over 40 millioner bøker i Japan, og har stadig ligget på bestselgerlistene også i USA.
En liknende popularitet har serien Inu Yasha fått. Den handler om en skolejente fra det moderne Japan som, via en brønn i familiens tempel, havner i middelalderens Japan. Her møter hun Inu Yasha, halvt hundedemon og halvt menneske. Sammen med ham må hun kjempe mot en rekke demoner og mytologiske skapninger av typen som gjerne forbindes med shintoisme og japanske folkeeventyr.
En av de siste årenes aller største suksesser er serien Death Note, en serie for et noe eldre publikum. Her får hovedpersonen og studenten Light Yagami en spesiell notisbok av en «dødsgud», en slags «mannen med ljåen», med instruksjonen: «Det mennesket som får navnet sitt skrevet i notisboken, vil dø». Etter å ha kommet over det verste sjokket, setter Light raskt i gang med sitt prosjekt: Å ta livet av kjente forbrytere og kriminelle, med den hensikt å skape en moralsk perfekt verden. Men han må i løpet av kort tid også bruke boken for å holde politiet på armlengdes avstand, og den videre utviklingen setter stadig studentens moralske dilemma mer på spissen – dog uten at han virker berørt av dilemmaet. Noe av det spesielle med serien er hvordan den beskriver hendelsesforløpet uten noen tydelig moralsk stillingtaken; det er rett og slett i stor grad opp til leseren å bedømme hvorvidt Lights handlinger er moralsk akseptable. Og på diskusjonsfora på internett kan man ofte finne tenåringer diskutere seriens moralske implikasjoner, for eksempel tanken om at målet helliger middelet.

Apokryf og kryptisk
Men selv i dette selskapet av enorme, kommersielle underholdningsslagere har den animerte serien Neon Genesis Evangelion (jap. Shin Seiki Evangelion) en helt egen status, en serie som gikk på japansk tv i 1996. Den føyer seg inn i en enorm og (for vestlige øyne) obskur undersjanger kalt mechaserier, eller giant robot-serier. I denne sjangeren møter vi mennesker, ofte barn og tenåringer, som kriger fra innsiden av enorme, avanserte roboter med mer eller mindre menneskelig fasong. De representerer gjerne menneskehetens siste håp, for til tross for sin unge alder er barna de eneste som virkelig kan styre robotene. Så langt er det ikke noe unikt med Evangelion. Det spesielle, foruten seriens sjeldne kultetterfølgelse og aktualitet 12 år etter lanseringen, er at seriens rammehistorie henter praktisk talt alle sine elementer fra Bibelen, inkludert de apokryfe skriftene.
I år 2000 fant menneskeheten Adam innefrosset i isen i Antarktis, og som konsekvens inntraff en katastrofe ved navn Second Impact som utslettet halve menneskeheten. Apokalypsen er, ifølge serien, forutsagt i dødehavsrullene. Menneskeheten går i dekning i underjordiske byer. Der forsøker de å holde stand mot angrepene fra en rekke skapninger kalt engler. En hemmelig, internasjonal organisasjon ved navn seele (av tysk for sjel) svarer med å bruke Adam og Lilith (Adams første kone, ifølge apokryfe skrifter) til å utvikle forsvarsrobotene Evangelion, eller eva. For kristne seere skaper dette en assosiasjon til Jesus som «den andre Adam», Adams fullkomne motstykke og menneskenes redning. Imidlertid er det grunn til å hevde at forfatterne av serien, til tross for grundig research, bruker det kristne mer som et eksotisk bakteppe enn som en integrert del av historien.
– Dette er en serie med intrikate personkarakterer. Mange av hovedpersonene sliter med store følelsesmessige og sosiale problemer. Rundt alt dette er det et sammensurium av bibelnavn og jødisk mystikk, iblandet elementer av et gnostisk verdensbilde, sier Holmqvist, som har studert denne serien.
Forvirret?
I så fall er man ikke alene. For selv ikke regissøren mener seg å forstå alle aspekter av serien sin. Enda mer forvirrende er det kanskje at det
nettopp er jødisk-kristne begreper og symboler som dominerer en serie i det absolutte toppsjiktet hva popularitet angår. Japan er nemlig ikke noe land der kristendommen står sterkt. Snarere tvert imot. Kristendommen ble for første gang introdusert i Japan så sent som i 1549, av portugisiske misjonærer under ledelse av Francis Xavier, en av Jesuittordenens grunnleggere. For en tid var misjonsarbeidet i fremgang, men i 1614 ble kristendommen forbudt, kristne ble forfulgt og landet ble stengt for vestlig innflytelse helt frem til 1854. I motsetning til hva som ofte har vært tilfelle under voldsom forfølgelse, førte dette imidlertid ikke til noen synlig vekst eller fordypning blant de kristne. I dag regner man med at snaut én prosent av landets innbyggere tilhører et kristent kirkesamfunn.

Under i brødboksen
Men det finnes også serier der manga-skaperne pløyer dypere i det religiøse – og der dette er en mer integrert del av historien – enn i serier som Evangelion. En av Japans mest anerkjente regissører innen animasjonsfilm heter Mamoru Oshii, og står bak en rekke filmer særlig innen science fiction-sjangeren. Oshiis mest kjente verk er trolig animasjonsfilmen Ghost in the Shell fra 1995, som gis en stor del av æren for gjennombruddet anime har fått i Vesten. Hovedpersonen Motoko Kusanagi er en cyborg – et kunstig menneske – med kun fragmenter av hjerne og ryggmarg igjen fra sin menneskekropp. Filmen åpner med en scene der Kusanagi ikles en ny, mekanisk kropp, med bilder som ledsages av shintoistisk korsang, et hint om at vi er vitne til en moderne form for reinkarnasjon.
På denne måten stiller filmen utfordrende spørsmål om hva som egentlig gjør et menneske til et menneske. Kusanagi stiller spørsmål ved sin egen eksistens, om hvorvidt hun noen gang har vært et ekte menneske. Og kan hun stole på sin egen hukommelse? Midt i en av Kusanagis samtaler omkring dette temaet, blir plutselig stemmen hennes forandret, mens hun fastslår: «… for nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt.» Satt inn i denne helt nye og underlige sammenhengen virker sitatet fra korinterbrevet sjokkerende aktuelt. Og når sitatet til slutt gjengis i sin helhet, bidrar det til filmens konklusjon på en tankevekkende måte.

Osamu Tezuka

Selve «Gudfaren av manga», Osamu Tezuka (1928-1989), som gis mye av æren for å ha utviklet manga-mediet til det det er i dag, var også svært opptatt av religion. Nesten alle hans verk, fra det mest kommersielle og underholdende til det svært, svært ambisiøse, peker på ett eller annet plan ut over det rent materielle, selv om summen av hans produksjon nok antyder et ståsted mellom de østlige religionene og en sorts panteisme eller tro på og ærefrykt for selve livet. Blant verkene i hans enorme katalog, som omfatter mer enn 150.000 tegneseriesider og en rekke animerte filmer og serier, finner vi en tegnefilmserie med bibelhistorier, produsert i samarbeid med Vatikanet. Der finner man også Buddha, et åtte binds verk om Buddhas liv (hvorav de to første bindene så langt er gitt ut på norsk av Gyldendal ).
Religion er for øvrig ikke bare brukt på en seriøs måte. I februar 2008 gikk nemlig en ny tittel til topps på de japanske bestselgerlistene, nemlig humormangaen Saint Young Men av Hikaru Nakamura. Mangaen handler om Buddha og Jesus som unge menn og romkamerater i Tokyo, og de to havner stadig i ulike situasjoner der de må bruke sine overnaturlige evner – som når Jesus utfører
et brødunder i hybelens slunkne brødboks.

Manga som evangelisering

Roald Lidal

Men det er ikke bare denne typen fragmentert og, etter en Vestlig standard, postmoderne åndelighet som kommer til syne i manga. Med den gjennomslagskraften mediet har i dag, har også kristne utgivere og artister for alvor begynt å bruke manga til evangelisering, misjon og forkynnelse. Mest aktuelle er de ulike biblene i mangaform som de siste årene har gått i trykken rundt om i verden.
Blant de mest vellykkede er definitivt den eneste originalt japanske tittelen, Manga Messiah, fra det norskstøttede bibeltrykkeriet og forlaget New Life League (Nytt Livs Lys) i Saitama-regionen utenfor Tokyo. De har tidligere eksperimentert med evangeliserings-manga i mindre skala, men Manga Messiah er et langt større prosjekt: Profesjonelle manga-artister forteller hele Bibelen som manga i fem bind, hvorav historiene fra evangeliene fyller hele det første. Og trykkeriets direktør Roald Lidal har stor tro på den nye innfallsvinkelen.
– Fra før av hadde vi utgitt fem slike kristenmanga-bøker, med alt fra fantasihistorier til vitnesbyrd i mangaform. Totalt solgte vi bare rundt
70.000 eksemplarer. Dette var vi langt fra fornøyd med, sier Lidal til strek.
– Hva er de viktigste forskjellene på utførelsen og tankegangen bak disse tidligere forsøkene og Manga Messiah?
– De første bøkene var ikke på langt nær så profesjonelt utførte som Manga Messiah. De var også i sort-hvitt og mer rettet kun mot det japanske publikum. Den serien vi nå holder på med, er først og fremst helt annerledes innholdsmessig, i det at den er knyttet sterkt og direkte opp til bibeltekstene og Bibelens budskap. Den holder en langt høyere kvalitet. Fordi vi satser på hele verden som marked, har vi begynt med den engelske utgaven, selv om originalen var på japansk, forteller Lidal.
Boken er allerede under oversettelse til rundt 20 språk, hvorav de språkene som allerede er trykt alene utgjør et opplag på over 800.000. Den norske utgaven kommer ut på Hermon Forlag i sommer, og totalt regner Lidal med å komme opp i et opplag på flere millioner innen et par år.
– Hvordan har dine erfaringer vært med å jobbe mot den japanske kristenheten med denne typen prosjekter?
– Reaksjonene har vært blandede. Et mindretall mener at manga er for verdslig, at det er et medium som ikke passer sammen med evangeliet. Responsen på de fem første bøkene vi utgav, var spesielt laber, mens Manga Messiah-prosjektet har blitt møtt med mye mer entusiasme. Mange mener åpenbart – slik vi gjør – at dette er en innpakning som vil tale til dagens unge. Dette er et språk de forstår og en form de vil lese. Derfor er dette en unik mulighet for å nå gruppe som ellers vanskelig ville bli nådd, mener Lidal. Men han understreker at bøkene ikke bare er ment for ikkekristne, men også kan være med å blåse nytt liv i fortellingene for de som har kjenner dem før:
– Jeg har faktisk selv opplevd at bibelfortellingene i dette formatet har gitt meg noe helt spesielt. Jesu lidelse og død er så levende framstilt, jeg fikk se storheten på en ny måte. Det var bevegende, det fylte meg med takknemlighet. Den grafiske framstillingen i mangaformatet viste
nemlig hvor mye Jesu led for meg. Det faktum at han sonet min synd og betalte min gjeld da han gikk i døden for meg, ble helt spesielt levende for meg, forteller Lidal.
Men også andre steder i verden bobler det av kristen manga. Mange tegnere fra andre land enn Japan hevder nemlig å tegne nettopp manga, og da mener de gjerne tegneserier som viser noen av de samme kvaliteter – den samme «ånden» – som manga. Et eksempel på dette er britene med aliasene Siku og Akin, begge med en bakgrunn fra bl.a. britiske undergrunnstegneserier. I utgivelsen The Manga Bible, som er aktuell fra Bibelselskapet i sommer, har de tegnet og skrevet hele bibelen i mangastil, om enn bare på 224 sider. Denne tittelen er gitt ut både som ren tegneserie og i kombinasjon med selve bibelteksten. The Manga Bible legger mest vekt på de voldsomme, voldelige og visuelt slående historiene.
I tillegg til The Manga Bible, har det kristne, amerikanske forlaget Zondervan startet sin egen etikett med kristen manga, kalt Z Graphic Novels. En av disse seriene heter også Manga Bible, og har sitt opphav i Sør-Korea. Serien bruker langt flere sider på det samme hendelsesforløpet enn sin navnebror, noe som er et typisk trekk ved manga, Zondervan-versjonen har også en langt mer humoristisk tilnærming til materialet.
For mange kristne i Norge vil disse bibelmangaene kunne være et første møte med en eksotisk og annerledes kultur for historiefortelling. For norsk ungdom flest er allerede manga, anime og japansk populærkultur en verden de daglig forholder seg til, ja, noen få bruker praktisk talt all sin fritid og økonomi på det. Hvordan vil dette påvirke voksne nordmenns verdensbilde i tiårene som kommer?

Et par oppdateringer og nye perspektiver siden artikkelen sto på trykk:
Dragon Ball er ikke lenger verdens mest solgte tegneserie, den plassen har mangaserien One Piece overtatt.
– Fra 2008 og fremover har manga og anime hatt en tilbakegang på verdensbasis. Markedet i USA og flere andre land har sunket, om enn marginalt, og per i dag (okt. 2010) blir ingen mangaserier løpende gitt ut på norsk.
– Serien
Buddha har nå kommet ut i fire av totalt åtte bøker på norsk, meg bekjent er serien stoppet.
– Serien
Manga Messiah har hittil kommet i fire av de fem planlagte utgavene, og til nå er to av dem utgitt på norsk av Hermon Forlag. Serien er hittil gitt ut i over tre millioner eksemplarer på 21 språk, og utgaver på 14 nye språk er under utarbeidelse.

Hverdagsteologi teller mest

19. oktober 2010 § Legg igjen en kommentar

En reprise av en sak jeg skrev for avisen Vårt Land om et tema jeg selv synes er interessant, nemlig hvordan unge kristne forholder seg til teologi, ulike gudstjenesteformer og menighetsfellesskap. Artikkelen sto på trykk i spalten Tro, Etikk og Eksistens den 6. september 2010.

Unge kristne i Norge er lite opptatt av hva som skiller ulike kirkesamfunn fra hverandre. Gudstjenestenes form og relevans for eget liv er blant det viktigste ved en kirke for unge kristne i dag.

Skjærgårds Music & Mission. NKSS. Get Focused. KRIK. Smootown. Impuls. Ten-Oase. Ny Generasjon. Sorthvit. Dette er et knippe av de viktigste festivaler, organisasjoner og medier som når ut til store mengder kristne ungdommer i dag. Alle har et forholdsvis konservativt teologisk ståsted – de forkynner at Bibelen er Guds Ord og at hvert enkelt menneske må ta imot Jesus. Men de har også én annen ting felles: De har en tydelig tverrkirkelig profil.
For bare 20 og 30 år siden så det kirkelige landskapet ganske annerledes ut. Både festivaler/stevner og medier sprang i hovedsak ut fra det enkelte kirkesamfunn, og hadde en tydeligere identitet i kirkesamfunnets lære og egenart.

DÅPEN
Dåpssyn har tradisjonelt vært et av de spørsmålene der de teologiske grøftene har vært dypest, særlig siden dette kan være et spørsmål om frelse. Det Norske Misjonsforbund har i over 100 år hatt et åpent ståsted i synet på dåpsform, et standpunkt de til dels har blitt kritisert for. Nå blir imidlertid liknende standpunkter vanligere. Oslo Vineyard og Sub Church er eksempler på menigheter med åpent dåpssyn. Den unge pinsemenigheten Bergenskirken har valgt å ikke kreve at nye medlemmer skal være døpt baptistisk, såkalt «troende dåp», slik det ellers kreves i pinsebevegelsen. De forkynner baptistisk dåp, men begrunner praksisen med at dåp og medlemskap er to separate spørsmål.
Så hva er egentlig i ferd med å skje med de gamle skillelinjene mellom kirkesamfunnene? Er ungdom ikke lenger opptatt av teologi og lærespørsmål?

TØFFE TIDER
– Jeg tror totalt sett at unge mennesker i dag er mindre opptatt av lære, og kan mindre om dogmatikk, enn foreldrene sine. Det sier Vegard Husby, menighetsprest i Storsalen i Oslo, et av hovedstadens største kristne ungdomsmiljøer. Han tror dette har flere årsaker.
– Det forkynnes lite lære i menigheter og på store ungdomstreff, og særlig forkynnes det lite om de tradisjonelle stridsspørsmålene, som dåp og nattverd. Jeg tror det kommer som en reaksjon på at mange føler det er tøffe tider for kristne i dagens samfunn, og at man derfor har større behov for å føle enhet og samhørighet med alle kristne, enn man har for å skille mellom de ulike retningene, sier Husby. Han opplever at skillelinjene mellom kristne fra ulike kirkesamfunn på mange måter er blitt borte de siste 10-15 årene.
– Ett av unntakene fra denne trenden er f.eks. i KFUK/KFUM, som er tydelige på sitt virkeområde i Den norske kirke. Men ellers kan for eksempel mange som er barndøpte gå på møter i en pinsemenighet uten å reflektere over at dåpen deres egentlig ikke anerkjennes der, sier Husby. Han tror at denne trenden også påvirker unge kristne i valget av menighet eller kirke:
– Det å velge seg en menighet eller kirke er nesten blitt et konstruert spørsmål, fordi mange velger egentlig ikke. Da tenker jeg for eksempel på KRIK, som har en klar tverrkirkelig profil, for eksempel ved at de ikke ønsker å ta standpunkt i kristne stridsspørsmål. Veldig mange ungdommer ser på KRIK som sitt kristne fellesskap, og hvis de vil ha noe mer, dropper de heller innom på et møte eller en gudstjeneste et sted. Jeg tror mange ikke føler noe behov for å velge, for det å være kristen sammen med vennekretsen er mye viktigere for dem, sier Husby. Han understreker at han ikke bare er negativ til den nye trenden:
– Jeg synes det er utrolig flott at vi som kristne omgås hverandre på tvers av kirkesamfunn. Det er også bra hvis vi nå tenker rausere og mer mangfoldig om hva et kristent fellesskap er og kan være. Det som kan være problematisk er hvis vi som unge i dag slutter å reflektere over lærespørsmål. Det er ikke sunt for oss som kirke hvis vi tenker at «all mat er god mat», sier Husby.

HVERDAGSTEOLOGI
Men ikke alle tror at ungdom er blitt mindre teologisk bevisste.
– Jeg vil iallfall først stille spørsmålet «hva er teologi?», sier Morten Holmqvist, universitetslektor på Menighetsfakultetet og ansvarlig for bachelorprogrammet Ungdom, kultur og tro.
– Hvis vi sier at unge kristne er mindre teologisk bevisste enn sine foreldre, så definerer vi også til en viss grad hvilken teologi som har høyest kvalitet: Er det den systematiske teologien, den som er reflektert og velformulert, eller er det det vi kan kalle «hverdagsteologien», som utøves praktisk og litt mer ureflektert? spør Holmqvist retorisk.
Holmqvist får følge av Karl-Inge Tangen, førsteamanuensis i praktisk teologi ved Høyskolen for Ledelse og Teologi:
– Jeg tror absolutt ikke lærespørsmål og sannhetsspørsmål oppfattes som uviktige, men at buntingen av dem ikke er viktig, sier Tangen. Han har blant annet forsket på hvorfor folk identifiserer seg med en konkret menighet eller et kirkesamfunn. Han mener at den konfesjonelle bevisstheten er lav i aldersgruppen under 30 år, men mener likevel ikke at de unge er likegyldige til lærespørsmål:
– Først og fremst er det andre og nye spørsmål som er blitt viktige. Konfesjonelle skillelinjer er bare ett av flere parametere, men i dag er for eksempel homofili og andre etikkspørsmål kanskje en ennå viktigere skillelinje. For eksempel vil en konservativ «lavkirkelig» lutheraner kanskje føle sterkere tilhørighet til en konservativ pinsevenn enn til en liberal biskop i Den norske kirke, sier Tangen. Han mener i likhet med Holmqvist at det også finnes en mer praktisk teologi:
– Unge mennesker i dag vurderer nok teologiske spørsmål mest etter hvilke konsekvenser de får for deres eget liv, og ikke etter et definert konfesjonelt system. Men jeg stiller meg også spørsmålet om man noen gang har gjort det, eller om vi postulerer en fortid som ikke fantes. Jeg tror det først og fremst var lederne som bygde læren, men at medlemmene var del av ett bestemt fellesskap hvor de hadde de viktigste vennene sine. Sånn sett er nok det viktigste at folk har fått flere venner i andre kirkesamfunn, sier Tangen.
Husby i Storsalen er ikke helt enig i Tangen i dette:
– Man har definitivt mye mer kontakt på tvers av konfesjonene, der er vi som kirke en del av den generelle samfunnsutviklingen. Men jeg tror ikke dette er det eneste svaret. Jeg tror også at lederne var tydeligere før, og heiste flagg i lærespørsmål, sier Husby.

ERFARE GUD
Tangen forteller at det er forsket en del på hvilke faktorer som er mest avgjørende når unge mennesker velger seg en kirke eller menighet.
– Den klart viktigste grunnen for valg av kirke er hvorvidt man har eller får kristne venner å be sammen med og dele Jesus med. Noen vennekretser går også i flere menigheter eller kirker sammen. Dernest kommer en rekke faktorer som lære og estetikk og spiritualitet, det som har å gjøre med selve gudstjenestenes og samlingenes former, og det spirituelle innholdet som formene formidler. Læren er mindre viktig for mange enn erfaringen av Gud, men den er ikke uviktig, selv om organisasjon og konfesjon er mindre interessant for mange, sier Tangen. Han tar forbehold om at geografi kan være en faktor, og at det nok kan være høyere konfesjonell bevissthet på Vestlandet enn i Oslo.
– Men selv der går de unge ofte i mange menigheter uten å se noe problematisk i det, sier Tangen. Holmqvist er helt enig i at venner er den viktigste faktoren, men peker på at også foreldre fortsatt er viktig for unge:
– Man var nok mer knyttet til trossamfunnet man var vokst opp i før, men det er helt feil å si at foreldrenes valg ikke lenger har mye å si. Vi forstår rett og slett raskere de kulturelle «kodene» vi er vant til, særlig når det gjelder alt det som ikke sies eksplisitt, påpeker Holmqvist.

FORM SKILLER
Tangen mener at gudstjenestenes form og uttrykk i dag er en av de tydeligste skillelinjene mellom ulike kirker:
– Jeg tror det er det som er mest kirkesplittende i dag. Og dette er definitivt et spørsmål som går på tvers av generasjonene. En typisk Willow Creek-inspirert retning legger for eksempel mest vekt på det offentlige i møtet, at det er profesjonelt og forståelig for utenforstående. En annen retning legger mer vekt på det intime, som inderlig lovsang og forbønn for den enkelte. En tredje retning er den klassisk liturgiske, og en fjerde som skiller seg tydelig ut er det vi kan kalle en postmoderne, kontemplativ stil, som gjerne forholder seg litt eklektisk til tradisjoner, med tenning av lys, resitering og liknende, sier Tangen. Han påpeker at en estetikk og form også uttrykker en viss teologi, og at mange også vurderer denne intuitivt.
– Folk er seg kanskje ikke bevisste på teologien som ligger implisitt i en ytre form. Men det betyr ikke at de ikke vurderer den kritisk. Vi kan kanskje kalle det for en slags følelsesmessig, intuitiv teologi, sier Tangen, og understreker at det ikke ligger noen nedvurdering i et slikt begrep.

HÅP OG GLEDE
Husby er helt enig. Han tror at møteformen i gudstjenester ofte betyr mye mer enn selve innholdet i forkynnelsen.
– Hvordan lovsangen er, hva slags stemning det er, hvem som leder, om det er humor og liv – dette oppleves som viktigere enn hva menigheten mener om åndsdåp og nådegaver, sier Husby.
– Kan det hende at mange instinktivt vurderer den teologien som formene gir uttrykk for, og slik er mer dogmatisk bevisste enn det ellers ser ut?
– Jeg tror til en viss grad at ting som stemning og valg av ord i en gudstjeneste kan si en del om teologien der. Det indikerer en viss teologi om man velger lystige, glade lovsanger i stedet for mørke salmer. Jeg tror vår generasjon er opptatt av å ha det lyst og lett, og tenker «la oss ikke gjøre alt så vanskelig.» De er nok mye mindre orientert rundt det ondes problem enn verdier som håp og glede. Jeg tror også det er lite angst for helvete blant unge i dag, og det sier også noe om teologien vi er bærere av. Det kan være et problem hvis man begynner å helle mot herlighetsteologi, eller ikke tør å snakke sant om livet og stille de virkelig vanskelige spørsmålene, sier Husby.

OM INTERVJUOBJEKTENE:

Vegard Husby (29) er menighetsprest i Storsalen i Oslo. Utdannet prest fra Menighetsfakultetet.
Startet ungdomsarbeidet YES i KFUK-KFUM og jobbet med det i ti år, samt ledet Storsalens misjonsteamsatsing 2005-2008.

Morten Holmqvist (36) er cand. theol og stipendiat i religionspedagogikk på Menighetsfakultetet, underviser bl.a. på bachelorprogrammet Ungdom, kultur og tro. Ledet i 2006 forskningsprosjektet Nasjonal ungdomsundersøkelse – ung tro og hverdag, og skrev boka Jeg tror jeg er lykkelig (Kloster forlag, 2006) på basis av funnene i undersøkelsen. Tidligere pastor i Sub Church i Oslo.

Karl Inge Tangen (46) er førsteamanuensis i praktisk teologi ved Høyskolen for Ledelse og Teologi, utdannet PHd fra Menighetsfakultetet og pastor i menigheten Filadelfia i Oslo.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with ungdom at Hans Ivar Stordals blogg.