Omveien til lykke

15. februar 2013 § Legg igjen en kommentar

Det finnes tilsynelatende mange snarveier til lykke. Jeg tror jeg holder en knapp på omveiene.

[Dette er en tekst som opprinnelig sto på trykk i Studentmagasinet IKON #1–2007, premiereutgaven, der temaet var «lykke». At teksten er autentisk 2007-modell går tydelig frem av minidisk-referansen i første avsnitt.]

Her en kveld gikk jeg hjem fra t-banen. Batteriene i den ellers så trofaste minidisk-spilleren min var tomme, og jeg var derfor overlatt til den øredøvende stillheten og mine egne tanker. Da slo det meg at jeg gikk med en slags udefinerbar, vag følelse av uro, frykt og utilfredsstillelse. Jeg føler meg rimelig sikker på at det ikke er snakk om noen psykisk diagnose, men bare en ganske vanlig følelse jeg ofte ikke tar meg tid til å kjenne på. Nå hadde jeg tilfeldigvis tid.

Det ledet meg til å stille et spørsmål: «Hvis jeg ikke føler meg lykkelig når jeg går her, alene og stille for meg selv, og egentlig trenger musikk, jobb eller folk rundt for meg for å bedøve denne følelsen, er jeg dypest sett lykkelig i det hele tatt?»
Jeg vet egentlig ikke hva svaret er. Det er liten tvil om at vi mennesker trenger nærkontakt med andre mennesker for å føle oss lykkelige og tilfredse, men kan det hende at det finnes en slags plattform alt dette må stå på, en etasje lenger ned i behovspyramiden som må tilfredsstilles?

Hvem vil være ulykkelig? Vi ønsker alle å bli eller være lykkelige. Ifølge en undersøkelse som nylig ble gjort blant ca. 1100 ungdomsskoleelever i fem fylker, sier omtrent 80 % av ungdommene at, ja, de er lykkelige. Men i dybdeintervjuer med noen av de samme ungdommene kommer det fram en svak dissonans, nemlig: «Så klart en sier at en er lykkelig, for hvem vil være ulykkelig?» Å være ulykkelig er å være mislykket, og lykkejaget er et faktum.

Dypest sett handler nok de fleste handlingene våre om å jage lykke, på et eller annet plan, i en eller annen tidshorisont. Vi studerer for å få en bra jobb eller bli bedre mennesker, jobber for å kunne kjøpe oss bedre ting og trener for å få større markedsverdi på kjærestebørsen. Men selv om mange argumenterer for at alle handlinger til syvende og sist er egoistisk motivert, tror jeg mange føler at en slik forklaring har noe utilfredsstillende ved seg:
«Virkelig, alle handlinger?» Når vi gir en hundrings til tv-aksjonen, lytter til en god venns problemer eller holder rundt en gråtende kjæreste – er dette virkelig kun for å øke vår egen lykke, et resultat av et slags sosialt overlevelsesinstinkt fra urtiden? Eller kan det være at vi (slik vi selv opplever det i øyeblikket) faktisk prioriterer å øke noen annens lykke fremfor vår egen, ut i fra en forståelse av at dette rett og slett er noe rett eller godt – intet mer, intet mindre? Kan det være at det faktisk eksisterer noe sånt som kjærlighet og nestekjærlighet?

Tro deg lykkelig? Selv er jeg kristen, og jeg har mange ganger hørt det kristne budskapet utlagt som veien til lykke, også i det såkalt «dennesidige». Og selv om jeg ikke tror de tar direkte feil, så slår det meg iallfall som en litt uvesentlig innfalsvinkel. For i dette perspektivet står og faller budskapets gyldighet på dette spørsmålet: «Stemmer det at troende er lykkeligere enn ikke-troende?» Jeg mener for øvrig at det virkelige spørsmålet ikke er om troende mennesker er lykkeligere enn de som ikke tror, men om de troende menneskene er lykkeligere enn de ellers ville vært. Men uansett er det grunn til å tvile på om dette spørsmålet gjør oss noe særlig klokere.

For dette spørsmålet forutsetter nesten at lykke er det overordnede målet for alt. Men handler religion egentlig om å bli lykkelig (eller lykkeligere)? Jeg er for så vidt klar over at mange nyreligiøse bevegelser har løfter om lykke innebygd i pakkeløsningen, men har noen stor religions profet eller stifter sagt noe sånt som «Følg meg, så vil jeg gjøre dere lykkelige?» Eller handler det kanskje om noe helt annet og mer grunnleggende? Går det an å gjøre noe, uavhengig av om det gjør deg lykkeligere, men bare fordi det er det sanneste og riktigste å gjøre?

Good guys. Jeg har nemlig en ide om at det finnes en slags dyp tilfredsstillelse, en slags ro, som kommer av å ta følgene av det som er sant, riktig og virkelig. Mange vitenskapsmenn har måttet kjempe harde og kjipe kamper mot overtro og konservatisme, kamper som de sannsynligvis har funnet styrke til gjennom nettopp en slik følelse av integritet. Det samme kan sies om mange menneskerettsforkjempere og humanitære pionerer. De har ofte ikke fått den anerkjennelsen de fortjente i løpet av sin egen levetid, snarere tvert imot, men allikevel følte de neppe at de hadde kjempet forgjeves. Hvorfor? Fordi om ikke annet, så hadde de iallfall stått for det som var riktig. Vært en av the good guys. Man trenger ikke være selvgod for å sette pris på det (og jeg tar forresten en selvgod good guy over en selvforaktende bad guy når som helst). De kunne i det minste føle at de hadde verdigheten og integriteten sin i orden. Og kanskje fant de en viss trøst i at tiden trolig ville gi dem rett.

Hensynet til sannheten. Jeg tror til syvende og sist at det er dette tro handler om: Å leve i overensstemmelse med hva man opplever som sant og virkelig. Å leve med integritet. Og i den forstand tror jeg faktisk at tro kan gjøre en lykkelig. Det er jo engang slik at man, hvis man holder noe for sant, også holder det for sannsynlig at det er lurt å ta hensyn til dette sanne (for eksempel tyngdekraften eller det faktum at batterier faktisk kan gå tomme). Og i denne store sammenhengen er kanskje ikke rask lykke så innmari viktig?
Lykke er jo ikke en entydig ting. Veldig mye som gir intens lykke en kort stund, viser seg å falme. Og mye som gjør en intenst ulykkelig en kort stund, kan kanskje gi en dypere, viktigere og mer langvarig lykkefølelse. En kortvarig rus, enten det er adrenalinrush eller rusmidler, kan svi et helt liv, og det å få et nydelig barn innebærer først en lang og smertefull fødsel. Det som er verdt noe, koster.
Derfor virker det på meg som om man ikke alltid kan følge den hvite kaninen, det nærmeste løftet om en snarvei til lykkelandet.
Kanskje det jeg har kommet fram til er dette: Hvis man alltid gjør alt man kan for å bli lykkelig, så tror jeg ikke man blir halvparten så lykkelig som om man bare lar være, og heller gjør noe fornuftig så lenge. Så kan man se hvor det fører hen.

Tagged: , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Omveien til lykke at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: