Oversatt ny bok av Tomas Sjödin: «Det er mye man ikke må»
24. april 2015 § Legg igjen en kommentar
Den svenske forfatteren Tomas Sjödin kan i dag legge en ny bok til sin liste over norske utgivelser: hans nyeste Det er mye man ikke må. Denne er også oversatt av undertegnede, i likhet med hans forrige Mens du hviler. Den nye boken har ikke ett enkelt tema, men består av 77 kortere tekster Sjödin opprinnelig har skrevet som fast spaltist for sin lokale avis Göteborgs-Posten. Det betyr at boka egner seg godt for å lese korte stykker nå og da, kanskje som en slags andaktsbok eller nattbordbok.
Forlaget skriver på omslaget:
Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom, eller som en leser skrev: «En god spaltist beskriver noe man allerede visste, men ikke har tenkt på.» Kanskje er det nettopp derfor Tomas Sjödin er blitt en høyt verdsatt skribent. Det er mye man ikke må inneholder 77 refleksjoner hvor det særlig er tre temaer som går igjen: tiden, kjærligheten og troen. Sjödin protesterer mot prestasjonssamfunnet og alt- vi-må-rekke-før-vi-dør-jaget. Han beskriver kjærlighetens gode krav og viser hvordan troen leter seg inn i alle livets kriker og kroker og alltid er en del av det hele.
Presentasjoner i Slid.es – bye, bye, MS PowerPoint
12. juni 2013 § 1 kommentar
Alle som fra tid til annen må holde presentasjoner, enten til foredrag eller til møter på jobben, må på et tidspunkt ha ønsket å kaste Microsofts PowerPoint – eller enhver datmaskin som har det installert – i veggen. Det er for meg et enormt mysterium at et program som brukes av så mange sansatte i så mange bedrifter, og som skal utføre en i utgangspunktet ganske enkel oppgave, kan være så utrolig vrient å få til å fungere. Alle knoter jo?! Legg til at det er nesten umulig å få en presentasjon til å se noenlunde ok og ryddig ut uten å bruke latterlig mye tid på å finjustere maler og layout med de latterlige «designverktøyene», så har du et godt argument for at det er på høy tid at noen kom med et nytt alternativ.
La meg introdusere Slid.es (tidligere kjent som Rvl.io). Dette er et HTML- og javascript-basert presentasjonsverktøy på nett. Funksjonene er strippet ned til et minimum, med en enkel og ren og intuitiv design. 95 % av brukerne vil klare seg fint med de få, enkle designmalene som tilbys, og de resterende kan få fikle med HTML som de selv vil. En enkel introduksjon finner du her. « Read the rest of this entry »
Omveien til lykke
15. februar 2013 § Legg igjen en kommentar
Det finnes tilsynelatende mange snarveier til lykke. Jeg tror jeg holder en knapp på omveiene.
[Dette er en tekst som opprinnelig sto på trykk i Studentmagasinet IKON #1–2007, premiereutgaven, der temaet var «lykke». At teksten er autentisk 2007-modell går tydelig frem av minidisk-referansen i første avsnitt.]
Her en kveld gikk jeg hjem fra t-banen. Batteriene i den ellers så trofaste minidisk-spilleren min var tomme, og jeg var derfor overlatt til den øredøvende stillheten og mine egne tanker. Da slo det meg at jeg gikk med en slags udefinerbar, vag følelse av uro, frykt og utilfredsstillelse. Jeg føler meg rimelig sikker på at det ikke er snakk om noen psykisk diagnose, men bare en ganske vanlig følelse jeg ofte ikke tar meg tid til å kjenne på. Nå hadde jeg tilfeldigvis tid.
Det ledet meg til å stille et spørsmål: «Hvis jeg ikke føler meg lykkelig når jeg går her, alene og stille for meg selv, og egentlig trenger musikk, jobb eller folk rundt for meg for å bedøve denne følelsen, er jeg dypest sett lykkelig i det hele tatt?»
Jeg vet egentlig ikke hva svaret er. Det er liten tvil om at vi mennesker trenger nærkontakt med andre mennesker for å føle oss lykkelige og tilfredse, men kan det hende at det finnes en slags plattform alt dette må stå på, en etasje lenger ned i behovspyramiden som må tilfredsstilles? « Read the rest of this entry »
Erfaringer fra tre ukers digital avrusning
13. januar 2013 § 4 kommentarer
Hei, jeg heter Hans Ivar, og jeg er avhengig.
I fjor høst ble jeg med på en tre ukers detox fra alt digitalt tidsfordriv. Jeg ville nok ikke kommet på det selv, men det begynte med at jeg fikk en telefon fra en kamerat, Stian Kilde Aarebrot i Substans. Han skulle skrive en artikkel basert på en slik detox, og lurte på om jeg ville være med på eksperimentet. Nå er artikkelen hans publisert, i Strek 5/2012, og den er også tilgjengelig på nett. Herved anbefalt.
Den viktigste erfaringen min fra eksperimentet er dette: Det er ikke før man legger begrensninger på sin egen nett- og teknologibruk, at man merker hvor dypt denne bruken har satt seg i livet – i vaner, i tanker, ja, til og med i kroppen. Vi er avhengige, de aller fleste av oss. Hei, jeg heter Hans Ivar, og jeg er avhengig. « Read the rest of this entry »
Tiden, den dårlige
22. oktober 2012 § 3 kommentarer
Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 4/2012, i gjestespalten Visitt. For enkelhets skyld er den gjengitt i sin uredigerte form.
Lese mens jeg spiser. Høre på lydbok mens jeg går. Alltid en liste med ting å gjøre. Og med en ny mobiltelefon kan alle tidshull på over ti sekunder tettes. Kjenner noen seg igjen?
Jeg er en sånn som alltid har prøvd å få gjort mest mulig, gjerne samtidig. Og følte jeg at tiden var knapp før jeg fikk barn, har jeg iallfall gjort det etterpå. Småbarnslivet gir riktignok hverdagen fast rytme, men det er unektelig mindre tid igjen å disponere fritt. Ofte tar jeg meg selv i å tenke på alt det nyttige eller givende jeg gjerne skulle rukket i løpet av en dag, og selv det å lese seg gjennom en bunke bøker kan av og til settes på en mental må-gjøres-liste: Jeg sitter vel i både tidsklemma og fritidsklemma.
Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om
19. september 2011 § Legg igjen en kommentar
Dette er en reprise av et intervju jeg gjorde for Studentmagasinet IKON nr. 1-2010, der utgavens tema var balanse. Jeg tenkte temaet passet godt sammen med artikkelen om hviledag jeg publiserte tidligere.
Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om
Lars Fr. H. Svendsen (39) – professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Har bl.a. gitt ut bøkene Kjedsomhetens filosofi (1999), Ondskapens filosofi (2001) og Work (2008).
– Beskriv en sunn balanse mellom jobb og fritid.
– Rett og slett at man er i stand til å bevare et mangfold og en bredde i hva man gjør i livet. Menneskelivet er mangedimensjonalt, og skal ikke reduseres til én ting. Det som kjennetegner alle typer avhengighet, er at én livsmening får overtrumfe alle andre og blir det man ordner hele livet etter. Da er man alvorlig ute av balanse.
– Er det best å blande jobb og hobby eller å rendyrke dem hver for seg?
– Jeg tror det optimale er å ha sin nest største hobby som jobb, og den største hobbyen kun som hobby. Det ligger i ordet «amatør» at man gjør noe av kjærlighet, «amare». Som profesjonell får man et annet forhold til det.
– Skiller du selv mellom jobbfilosofering og fritidsfilosofering?
– Ja, egentlig. Jeg er i alle fall lite sammen med filosofer og andre akademikere utenfor jobben.
Men i et slikt fag er det vanskelig å trekke helt klare linjer, for nær sagt hva som helst kan jo være faglig relevant. Jeg har f.eks. to katter som heter Lasse og Geir, og det har slått meg at jeg kunne skrive en filosofisk avhandling om hva det er å være katt.
– Hvem er mest fornøyd med balansen sin, de som jobber mye eller de som jobber lite?
– Hvis vi ser på tallene, ser det ut til at kvinner er mer fornøyd enn menn, og kvinner jobber mer deltid enn menn. Det kan indikere at de som jobber lite er mest fornøyde. På den annen side er det sikkert mange som jobber fryktelig mye som synes de har perfekt balanse, siden de outsourcer alt annet. Men en interessant studie i USA viste at folks faktiske tidsbruk og hvordan de ønsket å bruke tiden sin, var forbløffende like. Så med mindre de hadde en helt råtten selvforståelse, så var de faktisk i nabolaget til en slags balanse.
– Synes vi jobben krever mer av oss nå enn før?
– Det der er litt morsomt, for her svarer vi nordmenn helt annerledes på mikro- og makroplan. Generelt svarer vi at det har blitt tøffere, men individuelt er alle like fornøyde med sin egen jobb som før. Hele 90 % svarer enten at de er «svært fornøyde» eller «fornøyde» med jobben. Så jeg tror svaret på makronivå rett og slett er feil, det har ikke blitt tøffere.
– Kan det hende at jobben virkelig krever mer, men at vi liker at det stilles større krav?
– En hel del sier at det stilles flere krav og at de har fått mer ansvar, og dette er noe de fleste liker, så kanskje er det slik. Men da betyr det jo likevel at folk faktisk er fornøyde.
– Tidsklemma har vært mye diskutert. Har vi det virkelig så annerledes i dag enn tidligere generasjoner?
– Jeg liker uttrykket til Frønes, «fritidsklemma». For ja, vi lever livene våre annerledes og har en annen innstilling til det vi gjør. I boken Work skriver jeg om faren min som jobbet på Moss Verft hele livet, til han gikk av. Han stilte ikke store spørsmål om jobben var meningsfull, skilte skarpt mellom jobb og privatliv og hadde ikke et privatliv som var breddfullt med aktiviteter.
– Hvordan ser vi annerledes på jobb og fritid i dag?
– En dansk undersøkelse viste nylig at når folk definerte hva en jobb er, brukte de bl.a. ord som «morsom», «utviklende» og «gjøres sammen med folk en liker». Slike beskrivelser ville nok tidligere generasjoner brukt om fritid. Fritiden har også forandret seg mye, og Franklins tanke om at «time is money» har gjort seg gjeldende. Fritid er en knapp ressurs som må utnyttes til maks og fylles med mest mulig, som japanske bussturister som fyker fra det ene til det andre. Min hypotese er at når vi sier at vi er stresset, så er det fritiden som tar rotta på oss.
– Et spa i Oslo reklamerer med at «Å ta vare på seg selv er ikke luksus, det er en nødvendighet». Har de rett?
– Å gå på spa er selvsagt luksus, men å ta vare på seg selv er en nødvendighet. Man må jo ikke på spa for å ta vare på seg selv. Jeg hadde riktignok selv en uke på spahotell nylig, men kunne klart meg helt fint uten.
– En del aviser har skrevet om barn av rike foreldre som opplever å være stresset. Har de arvet foreldrenes uvaner?
– Vi har nok en tendens til å pushe for mye fritidsaktiviteter på barna, de får for liten tid til å gjøre absolutt ingenting. De bør ha det kjedelig og lære å håndtere kjedsomheten. På den annen side tror jeg det med barn og stress er litt dodgy, undersøkelser sier nemlig at den viktigste stressfaktoren er lekser. Da vi gikk på skolen var ingen stressa, vi hadde ikke hørt om stress. Jeg tror nok ikke leksene i seg selv er problemet, men det er vanskelig å få gjort dem oppå den trillionen av andre aktiviteter elevene har.
– Har vi mistet evnen til å kjede oss?
– Definitivt ikke, i den forstand at tallene på dem som sier at de kjeder seg, øker og øker. Men spør du om evnen til å håndtere kjedsomhet, så mener jeg den er dårlig. I altfor stor grad lar vi livet være en sammenhengende flukt fra kjedsomheten, slik lar vi kjedsomheten diktere livet. En vanlig misforståelse er at den som kjeder seg har lite å gjøre, det er helt feil. Det er viktigere om man oppfatter det man gjør som noenlunde meningsfylt.
Den nye hviledagen
8. september 2011 § 7 kommentarer
Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 06.09.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens. For enkelhets skyld, og fordi det fortsatt er plass nok på Internett, kommer her den uredigerte versjonen – writer’s cut (or lack thereof).
Er generasjonen som alltid er tilkoblet, i ferd med å gjenoppdage hviledagen?
Man trenger ikke være en stor sosiolog for å se at hviledagen har vært på vikende front i Norge i iallfall tretti år. Sant nok er oppslutningen om å ha søndagsstengte butikker ganske stabil, men i realiteten har det aldri vært enklere å handle på søndager enn det er i dag. Mange av de tradisjonelle reglene for tillatte og forbudte hviledagsaktiviteter, særlig de fra kristne miljøer med pietistiske røtter, er også langt på vei forsvunnet fra den allmenne bevissthet. Med god grunn, vil mange hevde, fordi mange av normene var blitt et fjernt ekko av en fortid da folk flest jobbet med kroppen og lagde sine egne klær.
Men har vi kanskje glemt noe av hviledagens betydning i en tid da mange mer enn noensinne kunne trenge den?
Teknologisk hvile
Noen som mener det, er de unge amerikanske jødene i Reboot, en gruppe som de siste par årene har arrangert en årlig «National Day of Unplugging». Denne dagen oppfordrer de alle til å logge seg av Facebook, Twitter og e-post og skru av mobiltelefoner i 24 timer. De har til og med utviklet en egen telefon-applikasjon som automatisk logger brukeren ut fra alle tjenester med en beskjed om at de nå vil bli borte det neste døgnet. Tanken er at deltakerne, ved å frikople seg fra denne typen mediebruk, kan være mer til stede for Gud og sine nærmeste.
For selv om vi statistisk sett jobber stadig mindre, er trenden i stedet at vi fyller fritiden vår med stadig mer organisert innhold og behandler den mer og mer som jobb: Alt fra trening til oppussing og sosiale aktiviteter må inn i avtaleboka for å få plass. Når mange i tillegg fyller de små sprekkene mellom aktivitetene med å trekke ulike digitale dingser opp fra lomma, er det ikke rart at om tanken om en hviledag begynner å gjenvinne sin appell.
«Når vi klager over kommersialiseringen av fritiden, som forvandler moro til arbeid, og som krever både budsjettering og logistikk i militær målestokk […] – når vi engster oss over disse tingene, så blir vi minnet på sabbaten, dens kraft til å redde oss fra larmen av vårt eget begjær.» Det skriver den jødiske forfatteren og litteraturkritikeren Judith Shulevitz i sin nye bok, The Sabbath World. I boka ser hun tilbake på sin jødiske oppvekst og utforsker sabbatsfenomenet på en grundig og personlig måte, fra et både religiøst, historisk, filosofisk og sosiologisk perspektiv.
«Sabbaten er en gammel, men vakker idé som, i vår frenetisk forhastede kultur sultefôret på mening, skriker etter å gjenoppdages og nytes av mennesker av alle trosretninger,» skriver den profilerte amerikanske senatoren Joe Lieberman, også han en jøde, i sin ferske bok The Gift of Rest: Rediscovering the Sabbath. Og allerede i 1992 skrev nåværende biskop Ole Chr. Kvarme i sin bok Evighet i tiden: «Vi har i flere tiår vært så opptatt av å fjerne grensene for det vi ikke skal gjøre på søndagen, at vi nå oppslukes av alt det vi kan og bør og må gjøre på søndagen. Og så har vi glemt det vesentligste: Hva vil Herrens nærvær på Herrens dag gjøre med meg?»
Fra sabbat til søndag
Kanskje er det symptomatisk at de fleste eksemplene over er jødiske, for det er liten tvil om at den jødiske sabbaten og den kristne hviledagen har ulike konnotasjoner. Tilsynelatende forholder de fleste kristne i dag seg mye friere til det tredje (evt. fjerde) bud enn de ni andre.
Den kristne urkirken begynte tidlig skikken med å møtes på søndag, også kalt «den åttende dagen», for å minnes Jesu oppstandelse. Dette var imidlertid ikke først og fremst en erstatning av sabbaten, som mange av de jødekristne lenge fortsatte å praktisere, men snarere en dag å feire gudstjenesten sammen på.
Bakgrunnen for hviledagens posisjon i norsk kristenhet kan bl.a. belyses ved å se på arven fra Martin Luther. Selv med sin sterke betoning av «nåden alene» og frihet fra Moseloven forkastet han slett ikke de ti bud. Imidlertid behandler katekismen hviledagsbudet ganske annerledes enn de andre budene: «Hva denne ytre hvilen angår, er budet bare gitt til jødene. I sin bokstavelige forstand angår dette budet derfor slett ikke oss kristne,» skriver Luther, og beskriver dets nye funksjon som en praktisk forordning for at folk skal kunne gå i kirken. Han så nemlig med forferdelse på at en del samtidige kristne grupperinger begynte å vende tilbake til å holde den jødiske sabbaten, noe han så på som et knefall for loven. Særlig skriftet Brev mot sabbaterne til en god venn fra 1538, det første av hans såkalte antijødiske skrifter, advarer i sterke ordelag mot enhver flørt med jødedommen og den jødiske sabbaten.
Den kristne kirkehistorien er imidlertid full av grupperinger og kirkesamfunn som har vendt tilbake til å holde lørdag som hviledag, som anabaptistene og adventistene. Pietistene som utvandret til nordre USA, holdt stort sett fast på søndagen som hviledag, men gikk ofte langt i å vedta strenge offentlige lover for hva som var påbudt eller forbudt å foreta seg på hviledagen.

Mark Scandrette er leder og grunnlegger for ReImagine, og er i disse dager bokaktuell i Norge. Foto: Johnny Baker
Sabbatseksperimenter
– I USA gikk mange kristne vekk fra å praktisere sabbat i min foreldregenerasjon, sier den amerikanske forkynneren og forfatteren Mark Scandrette (41) fra San Francisco Han var i sommer i Norge for å tale på Korsvei-festivalen. – Mange i denne generasjonen forteller historier om reglene de vokste opp med fra den pietistiske tradisjonen – som å ikke fiske, ikke svømme, ikke drive med håndarbeid og ikke gå ut på restaurant – bare sitte hjemme. Det er et godt eksempel på at en leveregel kan bli giftig når den blir presset på andre. Da er den ikke lenger livgivende, sier Scandrette videre.
Mark Scandrette er også aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis, som nylig kom ut på norsk. I boka skriver Scandrette om arbeidet han har grunnlagt i San Francisco, ved navn ReImagine. Kort fortalt dreier Scandrettes arbeid seg om å tilnærme seg Jesu lære med kampsportens læringsmetode: Å lære ved å praktisere. ReImagine arrangerer små og store workshops der deltagerne deles opp i grupper som tar for seg skriftsteder om et gitt tema. Deretter forplikter de seg overfor hverandre til en eller flere selvvalgte måter å sette skriftstedet ut i praksis på i et antall uker fremover. Deltagerne møtes gjerne ukentlig for å evaluere erfaringene fra eksperimentet, som de kaller det. Hviledagen er et av temaene ReImagine har tatt for seg flere ganger.
– Som gruppe har vi blant annet gjort kollektive eksperimenter der vi har avtalt å holde en form for sabbat hver uke de neste seks ukene. For noen betød det å kutte ut all media, for andre å skrive dagbok eller på annen måte skape tid for stillhet og refleksjon, osv. Jeg tror at det å holde sabbaten ikke handler om et sett objektive regler, men om å finne ut og bestemme hva som utgjør hvile for en selv. Slik kan man skape rom for å gi oppmerksomhet til Gud og sine nærmeste, sier Scandrette. Han forteller at de også har forsøkt seg med nye former for hviledagspraksis i den nærmeste vennekretsen:
– I et års tid praktiserte vi noe vi kalte «felles sabbat», der et tjuetalls personer dro på en hytte fra lørdag kveld til søndag kveld. Vi tenkte at det var større sannsynlighet for at vi gjennomførte det, hvis vi gjorde det sammen. Vi lagde litt enkel mat sammen, slappet av, gikk turer, leste og hadde ellers lite program. Det viste seg for øvrig at de utadvendte blant oss syntes det var mye mer avslappende enn de innadvendte, innrømmer Scandrette.
Vår tids hvile
Et viktig poeng for Scandrette er at hvile og avbrekk fra hverdagens mønster kan bety ulike ting for mennesker med ulike yrker og til ulike tider.
– Da oldeforeldrene mine skulle praktisere sabbat, arbeidet de ellers stort sett med kroppen sin. Da betød sabbaten åpenbart at de ikke skulle være fysisk aktive, og ikke lage eller produsere noe. Å hvile betød for eksempel tid til å lese. For meg i dag, på den annen side, er kanskje det å ikke lese noe som jeg sjelden tar meg tid til. Den gangen var de mye alene på gården og trengte å komme sammen med andre i kirken på søndager. Vi som bor i store byer og ser folk hele tiden, trenger kanskje å være mer alene, sier Scandrette. Et liknende paradoks har han selv erfart i sin egen oppvekst:
– Som pastor var søndager aldri noen hviledag. Vi måtte opp tidlig, ta på fine klær, komme oss av sted, sitte på et møte i 2–3 timer, ha gjester til middag, dra på et møte til … Det føltes definitivt ikke som hvile, forteller han.
– Er det et aspekt ved sabbaten du vil trekke frem som spesielt viktig for oss i Vesten i dag?
– I vår tid tror jeg nok det å frigjøre seg fra maskinene våre og rette oppmerksomheten vår mot Guds skaperverk er en særlig viktig utfordring, sier Scandrette, og utdyper:
– Jeg tror naturen er viktig for å oppnå kontemplasjon. Mange av oss arbeider så mye foran maskiner og er så mye innendørs. Da har naturen en egen evne til å åpne oss opp for Gud. Vi bor i en stor by, så det å være ute i naturen er ofte en del av vår sabbatspraksis. Denne søndagen skal vi dra ut i skogen, ta med oss litt mat og tepper å ligge på og se hva som skjer, hvilke samtaler som kommer opp. Da barna var mindre, brukte vi også ofte hviledagen til å lese bøker høyt sammen som familie, forteller Scandrette.
Gode gjerninger
De få utsagnene om sabbaten vi har fra Jesu munn, ble alle gitt som svar til fariseere som kritiserte ham for å bryte et av de mange tilleggsbudene om sabbaten. Særlig måtte Jesus forsvare at han helbredet ikke-akutte sykdommer på sabbaten: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» Dette mener Scandrette utfordrer oss til å sette sabbatshvilen i riktig perspektiv:
– Jeg har lagt merke til at noen kan misbruke den subjektive synet på hva som er hvile, og slik behandle sabbaten litt egoistisk, at «jeg trenger ikke gjøre noe jeg ikke har lyst til.» Men Jesus viser tydelig at vi skal gjøre gode gjerninger på sabbaten. Så vi kan spørre oss, hva er godt for fellesskapet vårt, for familien vår? Hvis jeg planlegger en dag som skal tilfredsstille alle mine behov og ønsker, så behandler jeg den fortsatt som arbeid, en liste med punkter som skal krysses av. I stedet tror jeg vi bør ha åpen tid, slik at vi for eksempel har tid til å ha en viktig samtale med noen vi møter, sier Scandrette.
– I boken din gjør du et poeng av at man ikke bare bør bestemme seg for noe en ikke skal gjøre, men også noe en skal gjøre. Er dette relevant for sabbatshvilen?
– Ja, i en klassisk åndelig disiplin-terminologi snakker man både om avholdenhet og aktiv handling, både ting man skal avstå fra og ting man skal begynne med, det passive og aktive. Jeg tror begge deler er relevante for sabbaten. Det er for eksempel interessant at sabbaten i den jødiske tradisjonen er en spesielt avsatt dag for å elske med ektefellen din, det er jo et eksempel på en aktiv handling, sier Scandrette
Avslørende
«Målet med sabbaten er kan hende hvile, men det er ikke personlig frihet eller ubundet fritid,» skriver Shulevitz i The Sabbath World. Kvarme skriver i Evighet i tiden om jøden Filon av Alexandria, som var den første til å gi en nytte-begrunnelse for sabbaten; at hvilen hjelper oss å arbeide bedre. Men, skriver Kvarme, «den bibelske sabbat har et dypere perspektiv. […] Sabbaten med Guds nærvær skal feires for at mennesket skal fornyes i sin fundamentale identitet – som den det er, skapt i Guds bilde.» Scandrette er også tydelig på at sabbaten først og fremst handler om å møte Gud:
– Noen ganger er det en fristelse å få hviledagen til å handle om din egen nytelse. Men det er et viktig prinsipp i åndelig modning at man trenger å gjøre noe som er nytt og annerledes for en selv. Noen kan si at, «jeg liker å slappe av med Facebook og tv», men det blir rett og slett en billig utvei. For å ta meg som eksempel, så er jeg veldig glad i å være aktiv og få trening, og jeg trener ofte. Jeg kan gjerne gå en seks timers tur når jeg har tid, men jeg har bestemt meg for å ikke gjøre det på sabbaten. I stedet prioriterer jeg å ta meg tid til tankefullhet, refleksjon og lesing, ha tid til å kjede meg. Da gir jeg Gud en større sjanse til å trenge igjennom til meg, sier Scandrette. Han understreker også at vi noen ganger må tvinges til dette mot vår vilje:
– Det å praktisere sabbat er ikke alltid morsomt. Jeg synes vanligvis det er spennende å åpne datamaskinen og finne 60 uleste e-poster, da føler jeg meg ettertraktet og interessant. Det er smigrende for egoet mitt å se alt jeg kan produsere og få til. Derfor kan sabbaten noen dager være ren tortur, for da må jeg se spørsmålet «Hvem er jeg når jeg ikke produserer noe, når jeg er alene?» i øynene. På den måten tvinger hvilen oss til å komme ansikt til ansikt med vårt virkelige jeg, og de virkelige relasjonene våre. Sabbaten avslører tingenes virkelige tilstand.
Mark Scandrette (41) er en amerikansk forkynner, poet og forfatter fra San Francisco. Han er grunnlegger av arbeidet ReImagine!, som består av workshops der deltakerne utforsker hva det praktisk vil si å følge Jesu lære i dag. Er aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis (Luther forlag, 2011).
Judith Shulevitz er en jødisk amerikansk journalist, redaktør og litteraturkritiker, særlig kjent fra New York Times Book Review og The New Yorker. The Sabbath World: Glimpses of a Different Order of Time (Random House, 2010) er hennes første bok.
To nye skriveredskaper jeg elsker
14. april 2011 § 5 kommentarer
En god del av jobben min går ut på å skrive. Og det er ikke alltid like enkelt. Ulike tekster byr på ulike utfordringer, og den største av dem alle er selvsagt det å HA noe å skrive, og å skrive det BRA. Det kan nok ingen redskaper i verden hjelpe meg med. Men i tillegg til denne åpenbare utfordringen, stanger jeg konstant hodet mot en vegg som ofte føles mye mer frustrerende: Min egen utålmodighet og uendelige evne og vilje til å bli distrahert! Jeg skal bare kjapt sjekke om den mailen har kommet, undersøke en faktaopplysning på Wikipedia, svare en chat som popper opp på Skype, bytte låt på Spotify, sjekke om det skjer noe på Facebook, kanskje den mailen har kommet nå da … og selv om jeg heldigvis maler med litt brede penselstrøk her, så er det sikkert flere enn meg som kan kjenne seg igjen. Men det er vel ingen verktøy som kan hjelpe med dette?
Velkommen inn på scenen, Omm Writer. Dette er noe såpass sjeldent som et nytt tekstbehandlingsprogram. Og hva i alle dager skal man med det når man har MS Word eller Open Office med en million funksjoner? Jo, Omm Writer er et program som er designet for å hjelpe en å skrive. Det er en mega-nedstrippet tekstbehandler for Mac, PC og snart iPad, som kun kjører i fullskjerm. Og ikke bare det, eventuelle andre skjermer du har tilkoblet blir også svarte. På skjermen foran deg har du kun et dust bakgrunnsbilde og en blokk med enkel, uformatert tekst i den bredden og høyden du selv foretrekker. Tekstmarkøren er en diskret liggende strek som ikke blinker. Når man beveger musen kommer et lite, diskré sett med ikoner opp, samt en ordteller, og så snart du fortsetter å skrive forsvinner alt igjen og etterlater deg alene med teksten. Over høyttalerne kan du (hvis du vil, jeg vil sjelden) få et dempet, avslappende ambient-soundtrack eller papirrasling og annen kontentumlyd. Du kan velge mellom fire ulike fonter, og ellers kan du bare skrive. Ingen fet eller kursivert skrift, ingen lister eller tabeller, ingen linjaler eller Wordart (grøss!) – kun skriving!
Og hvis dette i all sin enkelhet fortsatt ble for høyteknologisk for deg, så anbefaler jeg denne notisboken fra tidligere nevnte Field Notes. En ca A5-stor notisbok i journalistblokk-aktig utførelse. Permene er i stiv kartong og er fulle av nyttig informasjon som «Tips for tic-tac-toe», «How to survive a paper cut», «Commonly misspelled words» og ikke minst «Uncommonly misspelled words» (deriblant bafflegab og gobbledygook). Boken har 80 linjerte sider som også har en vertikal midtdeler for eventuelle spalte-tilhengere. Som vanlig fra Field Notes er all tekst betryggende satt i Futura. Hvis du ikke liker å skrive i verken Omm Writer eller denne notisboka, spørs det om du liker å skrive i det hele tatt.
BONUS: Sjekk forresten denne artikkelen fra NRK Beta (stjålet fra digitalguru Cory Doctorow) om hvordan man unngår distraksjoner mens man skriver.
… håndverket var ikke dødt: Field Notes
20. januar 2011 § 2 kommentarer
I forbindelse med Eric Gills tanker om «det edle håndverket», kom jeg på en av mange ting som tyder på at håndverket som filosofi og tradisjon ikke er helt dødt. Sist bursdag fikk jeg nemlig en gave jeg ble veldig glad for av broren min, en notatbok av typen «Field Notes«. Selv om jeg er en passelig teknologisk type som unektelig liker å ha allting tilgjengelig digtalt, er det likevel uaktuelt for meg å gå noe sted uten notatbok og penn. Og disse enkle notatbøkene i brun og røff utførelse, trykket for hånd på gammelt vis, er faktisk en glede å skrive i. De koster dessuten ikke mer enn tankene man kan skrive i dem er verdt.
På nettsiden til bøkene kan man også se videoer som viser hvordan bøkene blir trykket, og stadig kommer det nye opplag av bøker i nye utførelser (hva med svart omslag med trykk i svart, blankt blekk med preget trykk?) – selvsagt bare tilgjengelige i limited editions. Dessuten må man jo bare like bøkenes slagord:
I’m not writing it down to remember it later. I’m writing it down to remember it now.
I bakre perm kan man lese en detaljert beskrivelse av trykketeknikkene, maskinene, papiret, blekket, stiftene, fontene (eller snarere fonten, det er Futura Bold all the way) og metodene som er brukt for å lage bøkene, pluss en morsom liste med forslag til hva man bruke bøkene til.
Som et morsomt apropos oppdaget jeg at til og med tegneserieforfatteren Warren Ellis skryter av Field Notes-bøkene sine. (Her.) Men nå er det nok reklame, jeg får tross alt ikke prosenter av denne omtalen.