Hellig Jul – et nytt julehefte

25. november 2016 § Legg igjen en kommentar

helligjul2I disse dager avdukes en nyhet jeg har gledet meg lenge til å vise verden: Det nye juleheftet Hellig Jul, som jeg sammen med Olav Egil Aune (Vårt Land) og Elin Krogedal (Vårt Land forlag) har vært redaktør for.

Hellig Jul er en videreføring av tidligere tiders tradisjonelle «litterære» eller «kultur»-julehefter. De kom ut i en rekke titler – flere hundre på det meste – mange i store opplag, gjennom hele mellomkrigstiden og langt ut i etterkrigstiden. De siste minst tretti år har det imidlertid vært tilnærmet helt stille i dette segmentet, fram til fjorårets Juleroser, redigert av Herborg Kråkevik.

Hellig Jul er et spennende samarbeid mellom de ganske ulike forlagene Egmont og Vårt Land forlag. Det er et julehefte som kretser rundt julens  kristne budskap, noe som paradoksalt nok har manglet i mange år. Dette er veldig gøy for meg personlig, fordi jeg de siste årene har hatt glede av å jobbe tett med dem begge. For meg har de imidlertid vært representater for de «to føttene» karrieren min har fått: tegneserier på den ene siden og bøker/blader om kristne temaer på den andre. Selv om Hellig Jul ikke er et tegneseriehefte, føles det allikevel som om det har bragt de to «føttene» mine noe nærmere hverandre.

Selve redaksjonsarbeidet har vært en stor glede i hverdagen. Det er slett ikke hver dag jeg får jobbe fram redaksjonelle produkter som jeg har så stor glede av underveis. Innad i redaksjonen har vi dessuten hatt et veldig spennende og berikende samarbeid, der også ulikhetene oss imellom i bakgrunn og smak konsekvent har blitt sett på som en styrke. For hans lenge og godt gjennomtenkte ideer til innhold skal nok Olav Egil Aune ha aller mest ære for sammensetningen av  innholdet i det ferdige heftet, for ikke å glemme Terese Moe Leiner fra Blæst design som har stått for den varme, høytidelige og smakfulle formgivningen.

Faksimile Dagbladet 26.11.2016

EDIT: I dag (lørdag 26. november) fikk vi en god mottakelse i Dagbladet (bare på Pluss), der Krøger anmeldte fire av årets litterære julehefter og ga Helig jul terningkast 5 og bl.a. skrev: «For dem som tenker at julehefter skal gi god gammeldags julestemning, så er dette bladet.»

EDIT 2: 28. november ble heftet anmeldt på Nrk.no, som blant annet skriver: «Artikkelen om de fem feil i våre forestillinger om Jesus-barnet i stallen, er dristig i denne sammenheng, men etterrettelig og interessant; jeg var ikke klar over at stallen mest sannsynlig var en grotte. Det er ellers et godt nivå på de litterære bidragene, fra årgangsforfattere som Selma Lagerlöf og Sigrid Undset, til Arne Berggren, Bjørn Sortland og Levi Henriksen» og «’Hellig jul’ er i det store og hele sobert og sympatisk, og helt klart ikke noe man trenger å gjemme bort når slekten kommer på besøk.»

Litt info fra pressemeldingen:

Hellig jul er inspirert av de klassiske litterære juleheftene, hvor glemte perler og nye bidrag kretser rundt julens kristne budskap. Legender, salmer, noveller, faktatekster, intervjuer og kunst innbyr til høytlesning, refleksjon og julestemning.
I denne første utgaven av Hellig Jul beskriver Eyvind Skeie julaften som mulighetenes kveld. Wilfrid og Guido Stinissen, Egil Svartdahl og Tomas Sjödin deler tanker om tro. Noveller og dikt er skrevet av Laura Djupvik, Bjørn Sortland, Arne Berggren, Levi Henriksen og Lina Undrum Mariussen. Udødelige juletekster av Selma Lagerlöf og Sigrid Undset er hentet frem. Erling Rimehaug går i fotsporene til Maria og Josef, mens Kjell A. Nyhus feirer jul i fengselet. Viktor Paul Mohns vidunderlige tegninger tar oss med på Reisen til Jesusbarnet. Reidar Hvalvik viser kunsten som skapte juleevangeliet. Arne Guttormsen forteller om de norske juleskikkenes betydning. Alt dette følges av kunstverk, bilder og tegninger av Borgny Svalastog, Liv Andrea Mosdøl, Katarina Caspersen og mange flere.

Hellig jul er et samarbeid mellom Vårt Land forlag og Egmont publishing og vil være tilgjengelig over hele landet fra 28. november. Du får kjøpt det både i bokhandel, i kiosker og der hvor julehefter selges.

Jeg håper Hellig Jul vil bli å finne på mange kakebord og under mange juletrær i måneden som kommer, og at det blir begynnelsen på en lang og god adventstradisjon. God adventstid!

Advertisements

Opplysning i svart

12. september 2016 § Legg igjen en kommentar

For prest Christoforos Schuff og zenmunk Såzen Larsen er bønn, meditasjon og ritualer en stor del av livet. Men hvis troen ikke viser seg i handling, synes de det kan være det samme.

Dette religionsdialogintervjuet ble gjort i april 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Lars Verket.

skjermbilde-2016-09-09-15-30-28

Faksimile av Tørst 1/2016. Foto ved Lars Verket.

– Jeg er ikke mer åndelig når jeg sitter i dyp meditasjon her i tempelet enn når jeg underviser i matte, sier Såzen Larsen, zenbuddhistmunk i Den Norske Sotozenorden i Vågsbygd.
– Helt enig, nikker mannen på stolen ved siden av, fader Christoforos Schuff, prest i den ortodokse kirke i Greipstad i Søgne. – Vi kan ikke skille mellom det fysiske og hverdagslige og det åndelige. Det flettes sammen.

MENN I SVART. Larsen er fra Kristiansand og Schuff fra California, men nå bor de bare få kilometer fra hverandre, og begge tar jevnlig imot en forsamling i et innredet rom i sitt eget hjem. Begge har vendt seg østover for å sette religiøse røtter, har tatt nye fornavn. Den ene er glattbarbert, den andre har langt hår og skjegg, men begge er kledt i lange, svarte gevanter som signaliserer presterollen.
– Jeg går med disse klærne 99 % av tiden, sier Schuff og forteller at klesdrakten stadig fører til samtaler på gata: – Noen kommer bort og vil nesten begynne å skrifte der og da.
– «Kule klær,» sier de bare til meg, ler Larsen.

ÅNDELIG HVERDAG. De to sitter i et lite tempelrom med høyt tak i tilbygget til et hvitmalt vånings- hus på Vågsbygd. Vårsola skinner ned på gulvteppene gjennom tøydraperiene i rene farger som dekker veggene. Bak dem står et alter med en rekke dekorative og symbolske gjenstander på: lykter, lysestaker, røkelsesholdere og en gyllen Buddha-statue, om enn ganske liten.
– Kan jeg tenne røkelse? spør Schuff, noe han selvsagt kan.
Til daglig jobber Larsen som lærer på en videregående skole i Kristiansand, noe som ifølge ham selv «fordrer at jeg er kledd litt annerledes enn dette». Utenom arbeidstid mediterer han jevnlig og holder messer i tempelet, i tillegg til feiringer av Buddhas fødselsdag, vigsler og nylig også en konfirmasjon. Men det åndelige gjennomsyrer alt:
– Når jeg er på skolen, er jeg skolelærer, men også spirituell og buddhist. Åndeligheten er en abstrakt dimensjon som er vanskelig å få øye på, du må vite hva du skal se etter, sier Larsen og understreker at det ikke handler om å ta på seg et spesielt plagg eller brenne røkelse:
– I buddhismens tilfelle handler det åndelige først og fremst vårt eget forhold til oss selv, det å være et godt menneske, og selvfølgelig vårt forhold til Buddhas lære.
– En gang kom en person inn på kjøkkenet mitt mens jeg sto med elgitaren min, forteller Schuff, – og sa: «Spiller du elgitar? Jeg trodde du var åndelig.» Jaså, vi har våre fordommer? tenkte jeg da, ler han.

INDRE BØNN. Schuff har også en kontrastfylt hverdag der han sjonglerer familie, eget gårds- og skogbruk og musikk- og kunstvirksomhet med de faste forpliktelsene i prestekallet.
– Når jeg har tid, kan hverdagen ha veldig mange ritualer, i andre perioder kan den ha veldig få. Ritualene kan være givende å utføre, men av og til også befriende å ikke måtte gjøre.
Men det er ikke den vanlige tidsklemma Schuff sikter til. Han har nettopp kommet hjem fra øya Lesvos i Hellas, dit flest båtflyktninger kommer til Europa. Der har han ledet en flyktningleir i syv måneder.
– Det har vært 4–6 timers søvn om nettene, og jeg har konstant jobbet med ulike mennesker for å finne løsninger på alt mulig, forteller Schuff, som lenge har engasjert seg sterkt for både flyktninger og andre utsatte grupper, som romfolkene i Kristiansand. I denne tiden har han funnet styrke i en annen slags bønn.
– I den ortodokse kirke har vi noe vi kaller «indre bønn», å be inni seg uten ord. Jeg vil ikke si at jeg er god til det, for vi snakker ikke så mye om vår egen bønn og faste. Men jeg har erfart at i den grad jeg har gjort det, så har det vært en styrke, sier Schuff.
Larsen og Schuff tilhører begge trosretninger som legger vekt på gjentatte ritualer, som lovsang og faste bønner.
– Når en er gått inn i rollen som munk, betyr det ikke nødvendigvis at alle ritualene er så kjempegøy! forklarer Larsen. – Samtidig er de en av grunnene til at vi er der vi er, at vi finner de betydningsfulle, de gir mening til vårt liv.

INGEN GRENSE. – Mennesker ser etter å være at peace, sier Schuff. – Det er så vakkert på norsk, tilfreds. Men noen blir fullstendig ødelagt av å følge masse religiøse ritualer og forbud og påbud. Da sier jeg til folk at de bare skal slutte med det. «Ja, men jeg må jo lese mer i denne bønneboken,» sier de, og jeg svarer: «Men det har jo ikke hjulpet deg i det hele tatt!»
Da han bestemte seg for å gå i retning av å bli prest, var det særlig den ortodokse kirkens kombinasjon av det konkrete og det mystiske som tiltalte ham, blant annet i ritualene.
– Mange ganger gir de lange tekstlesningene meg ingenting. Men plutselig dukker det opp noe som er sånn, «Oi!», som minner en på noe viktig. Så kanskje noen av tilhørerne også har liknende opplevelser mens jeg resiterer noe som er litt kjedelig for meg?
– Hva betyr trospraksiser som bønn, meditasjon og lovsang for deres hverdagsliv?
– Under zenmeditasjon kommer kropp og sinn i balanse. Men som lærer er det selvsagt episoder da man må telle til ti. – Noen forventer kanskje at en zenmunk skal være sindig til enhver tid, en zombie som aldri lar seg rive med. Sånn er jo ikke livet. Men hvis jeg satt ved siden av meg selv som 24-åring og nybakt verdensmester i kampsport, så ville du sett forskjell, Lunta er like kort i dag, det er genetikken vår. Men min praksis og mitt forhold til Buddhas lære gjenspeiles jo i mitt virke – vil jeg tro.

HELLIG APATI. – Jeg hadde også mye kortere lunte før, sier Schuff. – Den ortodokse tradisjonen har hjulpet meg å beherske den, men også med å kunne gi slipp på ting: For eksempel gi slipp på andres reaksjoner, eller gi slipp på å ha rett.
Han forteller at hvis han blir anklaget for noe, også urettmessig, prøver han å svare med et enkelt: «Unnskyld, be for meg,» i stedet for å forsvare seg.
– I ortodoks kristendom er det et uttrykk som heter «hellig apati». Det er positivt ladet og betyr blant annet å kunne se det verdiløse i mye av det vi tilegner verdi, som omdømmet vårt, eller materielle ting.
Schuff forteller at dette også har hjulpet ham det siste halvåret på Lesvos, der han har sett mye død og elendighet:
– Jeg opplever at jeg kan ha sterk empati uten å la meg rive med så sterkt at jeg blir ubrukelig. I stedet for at empatien suger ut all energien min, kan jeg bruke den til noe godt.
Schuff opplever at denne roen springer ut fra åndelige øvelser som bønn, meditasjon og pusteteknikker.
– For ti–femten år siden kunne jeg aldri reagert som jeg gjør i dag.

GRUNN TIL Å BLI SINT. – Men er det ikke av og til på sin plass å bli sint og ikke reagere balansert?
– Da misforstår du uttrykket balansert, repliserer Larsen raskt. – Folk tror det er å føle kun kjærlighet og glede, å være så balansert at man er helt unyttig. Nei, her i verden er det ting vi må reagere på, sier Larsen ettertrykkelig.
Schuff vet mer enn mange om den «hellige vreden», den som vekkes på vegne av de svakeste og krever handling.
– I Hellas arresterer politiet nå alle som kommer. Småbarn og tusenvis av mennesker er fengslet. Da mener jeg det er en god grunn til å bli sint.
Han gikk til protestaksjon mot politiet, utstyrt med skilter med den provoserende påskriften «Fuck injustice and God damn the war».
– Slike ord bruker jeg aldri om mennesker, men om systemer, forklarer presten. Han holdt så en tale for politiet og oppfordret til sivil ulydighet.
– Selv om jeg ikke sa noe stygt, så hadde jeg en overraskende krass stemmebruk til meg å være.
– Du var ikke spesielt voldelig heller, kanskje? skyter Larsen tørt inn.
– Nei, jeg banket ingen med mikrofonen, ler Schuff. – Men det handler om balansen: Går jeg fram på en måte som fremmer fred? Det er jo det jeg vil. Og likevel er jeg forbannet på urettferdigheten.
– Den dagen det ikke er noen grunn til å være forbannet, er verden et veldig godt sted å være, stemmer Larsen i.

UT I LIVET. – Dere sier at indre bønn og meditasjon gir dere kraft. Går det også andre veien, at deres indre åndelige liv får kraft fra ytre handlinger og opplevelser?
– Først og fremst liker jeg ikke å sette noe skille, sier Schuff og utdyper: – Å drive med sosialaktivistisk arbeid, eller musikk, eller kunst … alt det er for meg bare en del av det åndelige. Dette engasjerer Larsen:
– Vi kan ikke skille intensjon fra handling. Vi kan tenke veldig barmhjertige tanker, men hvis vi ikke setter dem ut i handling – hvilken verdi har de da? Alle religioner har en tro, men hvis ikke troen omsettes til handling, er det jo ingen vits med tro eller Buddhas lære, sier Larsen ivrig, og legger til:
– Nå er jeg så engasjert at jeg mister snart balansen her.
– Da tenker jeg igjen på Jakobs brev i Bibelen, sier Schuff: – «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. For tro uten gjerninger er død.» Hvis kjærlighet og nestekjærlighet forblir på idéplanet, er de jo helt verdiløse.

OPPLYSNING. – Hva vil dere si til en lekperson som føler at troen og hverdagslivet henger for lite sammen?
– Det er veldig enkelt, sier Larsen og tar en kunstpause: – Det finnes ikke noe annet. Det er ikke mer enn det vanlige, ordinære hverdagslivet. Man blir ikke annet menneske om man blir munk, eller konverterer til en annen religion.
– Det jeg liker med tradisjonen min, sier Schuff, – er at jeg får lov til å svare: «Jeg vet ikke. Hva mener du? Hva leter du egentlig etter?» Jeg er veldig sjelden den som bare sier: «Vær sterk i troen!»
– Når tvilen ikke kommer til oss lenger, da er vi død, sier Larsen.

MIN TVIL. Rett før intervjuet fikk Schuff en forespørsel om å tale over temaet «Min tro».
– Da sa jeg, «Nei, men jeg kan godt snakke om ‘Min tvil’.» De to henger sammen for meg.
– Tvil gjør oss jo usikre og triste, og visshet gjør oss trygge og tilfreds. Men veien til et høyere ideal går faktisk gjennom disse vekslingene: tvil, opplysning, tvil, opplysning … Da skal vi akseptere det.
– Embrace it, sier Schuff.
– Ja. Tviler vi, så tviler vi. I zenbuddhismen har vi et ordtak: «Når du sover, så sover du. Når du drikker te, så drikker du te.»

CHRISTOFOROS SCHUFF (37)

  • Prest i Den ortodokse kirke
  • Musiker, kunstner og deltidsbonde
  • Har engasjert seg sterkt for utsatte grupper som romfolk og flyktninger
  • Har ledet en flyktningeleir på Lesvos i Hellas i syv måneder
  • Sto i 2013 fram offentlig med kreftdiagnose

SÅZEN LARSEN (53)

  • Buddhistprest, residerende prest ved Bugaku zentempel i Kristiansand og grunnlegger av Den Norske Sotozen Buddhistorden
  • Spesialpedagog i videregående skole

Richard Rohr: Veien til helhet

8. september 2016 § Legg igjen en kommentar

All åndelig vekst går gjennom nederlag og lidelse, mener Richard Rohr. Men det perfekte vil han ikke streve etter.

Dette intervjuet ble gjort i februar 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Steve Pavey.

15366589969_643de03318_o

Richard Rohr. Foto: Steve Pavey/Hope In Focus

– Hvis ikke religionen din gjør deg i stand til å omfavne mer og mer – ha mer nåde, medfølelse og tilgivelse – så har du ikke rett religion. I beste fall har du det bare i navnet, sier fader Richard Rohr. Presten, forfatteren og foreleseren fra USA leder det økumeniske senteret «Center for Action and Contemplation» i Albuquerque i New Mexico.
Selv om både han og senteret har røttene dypt plantet i den katolske fransiskanerordenen, har han alltid strukket hendene ut til andre religiøse og filosofiske tradisjoner.
– Da katolikker og protestanter skilte lag, handlet det mye om stammehevdelse og språk. I vår tid har globaliseringen gjort underverker for de troende. Nå er det ikke lenger mulig å tro alle løgnene om hverandre – med mindre man virkelig vil!

HELHETLIG LIV. Gjennom nesten 50 år har Rohrs virke sirklet rundt det å hjelpe mennesker å leve helhetlige liv, der handling og bønn går hånd i hånd. Han la merke til at mange religiøse miljøer har en slagside: Enten innover i bønn, meditasjon og kontemplasjon, eller utover mot misjon, nestekjærlighet og aktivisme.
– Dette kunstige skillet var grunnen til at jeg startet Center for Action and Contemplation, forteller Rohr. – Det viktigste ordet i navnet vårt er verken action (handling) eller contemplation (kontemplasjon). Det er det lille ordet and (og)! For vi trenger begge deler like mye, sier Rohr, og legger til:
– Prinsippet vårt er: Du tenker deg ikke til et nytt levesett – du lever deg til et nytt tenkesett.
– Går det egentlig an å leve et helhetlig liv?
– Livet vil definitivt alltid være underveis. Men det er ikke tilfeldig at ordene for «hel» og «hellig» har samme rot. Vandringen mot Gud er altså en vandring mot å bli hel.

ÅNDELIG BEKREFTELSE. I Norge har Rohr hittil vært mest kjent som medforfatteren av boken Enneagrammet, om de ni personlighetstypene. Han tror slagsiden mot enten handling eller kontemplasjon ofte har mer å gjøre med temperament enn teologi.
– Vi søker gjerne åndelig bekreftelse for det vi selv trekkes mot. Introverte mennesker foretrekker gjerne religion i form av «indre åndelighet», som bønn og meditasjon, mens «gjørerne» tilvarende vil gå i motsatt retning. Kunsten er å forene de to.
Rohr presiserer at kirken som helhet skal ivareta balansen mellom ulike individer:
– Det er mye lettere for den enkelte hvis det kristne felleskapet en tilhører, har en viss troverdighet på begge områder. Å finne sin egen balanse i et ubalansert miljø kan være veldig vanskelig.

NÅR LIVET SPRIKER. Rohr har lang erfaring med retreater og åndelig veiledning. Han sier at mange oppsøker senteret fordi de opplever et sprik mellom idealene sine og det faktiske livet, men at det gir ulike utslag fra person til person.
– Nesten all ny overbevisning begynner med å anerkjenne et problem i sitt eget liv. En introvert innser kanskje behovet for faktisk å elske konkrete mennesker, ikke bare bøker og ideer, mens en ekstrovert kan føle seg tom og overfladisk. Mange lengter etter en fordypning.
Rohr tror at denne lidelsen, der vi ser at vi ikke strekker til, er helt nødvendig å gå gjennom.
– Prosessen blir som å en trekke en gummistrikk bakover; det kan gi oss et nødvendig dytt i motsatt retning.
Rohr sier at de fleste kristne er opplært til å føle skam og se ned på oss selv:
– Skam er bare bortkastet energi som verken tilfredsstiller Gud eller hjelper oss det minste! I stedet kan vi bruke manglene våre til det jeg kaller å falle oppover: Vi vokser mye mer åndelig av å falle, av å begå feil, enn av å gjøre alt rett hele tiden.

GLEM DET PERFEKTE. Ifølge Rohr er vår søken etter det perfekte ofte det godes største fiende.
– Dualistisk religion prøver å eliminere det onde, og historien har vist hvor ille dette har gått. Men det gode opererer helt annerledes: Det tar opp i seg det onde og overvinner det ved å omdanne det til noe godt.
Selv Bibelen er til stor del fylt med dette mønsteret, påpeker Rohr:
– Vi finner krig, synd, hor, folkemord og forræderi, side om side med vidunderlige og livsforvandlende passasjer. Det negative – problemer, nederlag og fall – alt det finnes allerede i teksten. Jesus kom ikke for å fjerne dette fra livet, men for å vise oss hva vi skal gjøre med det.

RESTEN AV UKEN. Rohr gjør sitt beste for å understreke hvor viktig han mener dette er:
– Vi bruker så mye energi på å prøve å gjøre kirkene våre tvers gjennom pene og pyntelige, men så vet vi ikke hvordan vi skal ta med dette ut til verden. Målet er jo resten av uken: Hvordan du klarer å elske og knyte bånd til de rundt deg, handle godt og vise omsorg for verden.
Gudstjenestene søndag formiddag synes han ofte ser ut til å holde folk nøyaktig der de er:
– Noe av problemet er at vi har lært folk å leve i verden, men gå til kirken, i betydningen møte opp til gudstjeneste. Jeg sier heller: Vi må leve ut kirken og gå til verden – da forlater man egentlig aldri kirken. Som Frans av Assisi sa: «Hele verden er mitt kloster.».

RICHARD ROHR (f. 1943)

• Fransiskanerprest, forfatter og foredragsholder

• Grunnlegger av Center for Action and Contemplation

• Forfatter av en rekke bøker, deriblant «Å falle oppover» (St. Olav, 2015), «The Naked Now» og «Dancing Standing Still»

• Medforfatter av boken «Enneagrammet – sjelens ni ansikter» (Verbum)

• Sluttet i 2013 å reise utenfor New Mexico

 

CENTER FOR ACTION AND CONTEMPLATION

• Senter for åndelige studier og veiledning i Albuquerque i New Mexico, stiftet i 1986

• Rotfestet i katolsk identitet, men uttalt engasjert i dialog med andre åndelige tradisjoner

• Opprett nylig Living School, et toårig program som kombinerer nettundervisning med komprimerte forelesningsperioder

Å anerkjenne det som er annerledes

13. november 2015 § Legg igjen en kommentar

En ting har ateisten, presten og sikhen i hvert fall felles: trangen til å gå mot strømmen.

Dette religionsdialogintervjuet ble først publisert i bladet Tørst 2/2015, en utgave med temaet «anerkjennelse». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Erlend Berge.

– Vi er vel litt rebeller innenfor hver våre sammenhenger. Men vi må huske at de som grunnla religionene våre, faktisk også var rebeller som ikke bare aksepterte alt, men i stedet stilte spørsmål ved alt.

Oppslag fra bladet Tørst 2/2015

Oppslag fra bladet Tørst 2/2015

Det sier Sumeet Singh, sikhen som i 2012 brettet ut kjærlighetsjakten sin på TV, til Stian Kilde Aarebrot, prest og leder for nettverket Substans. Overfor dem sitter Didrik Søderlind, ateist og rådgiver i Human-Etisk Forbund. Tidligere i år ga han ut boken Presten og ateisten sammen med Aarebrot, der de to samtaler om tro og livssyn.

« Read the rest of this entry »

Omveien til lykke

15. februar 2013 § Legg igjen en kommentar

Det finnes tilsynelatende mange snarveier til lykke. Jeg tror jeg holder en knapp på omveiene.

[Dette er en tekst som opprinnelig sto på trykk i Studentmagasinet IKON #1–2007, premiereutgaven, der temaet var «lykke». At teksten er autentisk 2007-modell går tydelig frem av minidisk-referansen i første avsnitt.]

Her en kveld gikk jeg hjem fra t-banen. Batteriene i den ellers så trofaste minidisk-spilleren min var tomme, og jeg var derfor overlatt til den øredøvende stillheten og mine egne tanker. Da slo det meg at jeg gikk med en slags udefinerbar, vag følelse av uro, frykt og utilfredsstillelse. Jeg føler meg rimelig sikker på at det ikke er snakk om noen psykisk diagnose, men bare en ganske vanlig følelse jeg ofte ikke tar meg tid til å kjenne på. Nå hadde jeg tilfeldigvis tid.

Det ledet meg til å stille et spørsmål: «Hvis jeg ikke føler meg lykkelig når jeg går her, alene og stille for meg selv, og egentlig trenger musikk, jobb eller folk rundt for meg for å bedøve denne følelsen, er jeg dypest sett lykkelig i det hele tatt?»
Jeg vet egentlig ikke hva svaret er. Det er liten tvil om at vi mennesker trenger nærkontakt med andre mennesker for å føle oss lykkelige og tilfredse, men kan det hende at det finnes en slags plattform alt dette må stå på, en etasje lenger ned i behovspyramiden som må tilfredsstilles? « Read the rest of this entry »

I spagaten: Er tro uforståelig?

9. februar 2013 § 2 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev og leste høyt på kreativ-skriving-og-pølse-og-lompe-arrangementet Femti Femti #2 den 8. februar 2013. På forhånd var alle skribentene gitt temaet «gymnastikk». Hvis du har synspunkter på tematikken, må du gjerne kommentere eller sende meg en epost.

Programflyer på Femti Femti #2. Design av Minsk.

Programflyer på Femti Femti #2. Design av Minsk.

Hei. Jeg heter Hans Ivar, og jeg øver meg på å stå i spagaten.

Hvis du kjenner meg bare litt, vet du hvor sykt det utsagnet er. Hvis folk overhodet vet noe om mitt forhold til sport, er det sannsynligvis at jeg er veldig lite interessert. Jeg hater ikke sport, på ingen måte. Det finnes allerede én Per Inge Thorkildsen. Nei, sport er bare ikke en parameter i livet mitt, og har ikke vært det på lenge. Jeg er vel en slags frafallen.

Sist gang jeg fulgte et sportsarrangement med helhjertet iver, var da Norge gjorde en ytterst forglemmelig innsats i VM i USA i 1994. Ikke bra, men ikke engang så dårlig at den var minneverdig. Da var jeg vel tretten. Det har rent mye vann i Mjøsa siden den gang. Nå for tida er kona mi flau over meg fordi selv OL-sendinger på TV kan komme overraskende på meg. Jeg tilhører dem som synes det beste VG noensinne har gjort, var å gi sporten en egen seksjon – hvis jeg noen gang er rastløs nok til å lese et VG på et pauserom, kan jeg i det minste begynne med å kaste fra meg den delen med rosa papir. For ikke å snakke om blåfargede TV-studioer, som for meg betyr «zap videre». « Read the rest of this entry »

Bibelspråk for barn: Å oversette en barnebibel

30. november 2012 § Legg igjen en kommentar

Mine Bibelfortellinger kom ut på Luther forlag i høst. Copyright © Luther forlag.

I våres ble jeg bibeloversetter. Jepp, Bibelen 2011 er så 2011. Derfor satte jeg i gang å oversette min egen Bibelen 2012, eller som den egentlig heter, Mine Bibelfortellinger. Det er en forholdsvis tradisjonell barnebibel for aldersgruppen 4–7 år, som først og fremst fokuserer på de mest kjente historiene. I tillegg til selve oversettelsen gjorde jeg også satsen (altså å sette teksten inn på sidene i InDesign, lage typografiske maler og tilpasse tekstflyten til bildene etc.).

Selve tekstene var engelske parafraser, men i arbeidet med oversettelsen syntes jeg ikke det var tilstrekkelig å forholde meg til de engelske tekstene. Det finnes en etablert tradisjon for å oversette Bibelen til norsk, med navn, uttrykk og begreper som har vært brukt i hundrevis av år, og jeg følte det var relevant å ta aktivt stilling til det norske bibelspråket underveis. Oversettelsen ga meg derfor en god grunn til å lese Bibelen 2011 litt nøyere enn jeg ellers ville gjort, siden det ofte var interessant å skjele til valgene som er tatt der. Men for all del, det står uansett lite om både kjøtt og jomfruer i en barnebibel. « Read the rest of this entry »

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with religion at Hans Ivar Stordals blogg.