Er digitalt måtehold mulig?
18. desember 2017 § Legg igjen en kommentar
Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i STREK sommeren 2016 og kan finnes på STREKS nettsider her.
Er digitalt måtehold mulig?
En ny bok lanserer ti digitale leveregler for familier som vil sikre at ikke teknologien sjefer over dem. Hvordan treffer de hverdagen i en norsk småbarnsfamilie?
– God morgen, sier jeg med grøtete stemme mens jeg gnir søvnen ut av øynene. – … Hvor lenge har dere sittet her foran skjermene, egentlig?
Åpningen på dagens første samtale er så altfor typisk for helgemorgener hjemme hos familien Stordal. I sofaen i stua sitter de tre barna på rekke og rad, i nattøy og delvis under pledd og dyner. Øynene deres er klistret til tv-en på veggen eller nettbrettet i hendene. Alle tre elsker denne rolige, uforstyrrede starten på en åpen dag, og jeg og kona har de siste årene nytt å kunne sove lenger i helgene.
Og så våkner jeg og tar straks rollen som skjermpoliti. Sukk. Slik blir altfor mange av de små samtalene om nettbrett, Playstation eller Netflix egentlig bare diskusjoner om grenser: om dagens kvote, kan vi se ferdig episoden, når skal jeg få min egen mobil, kan jeg laste ned det nye spillet?
Situasjonen fyller meg med ambivalens: Det må da finnes mer fruktbare måter å håndtere dette på enn endeløs justering og grensesetting? « Read the rest of this entry »
Opplysning i svart
12. september 2016 § Legg igjen en kommentar
For prest Christoforos Schuff og zenmunk Såzen Larsen er bønn, meditasjon og ritualer en stor del av livet. Men hvis troen ikke viser seg i handling, synes de det kan være det samme.
Dette religionsdialogintervjuet ble gjort i april 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Lars Verket.

Faksimile av Tørst 1/2016. Foto ved Lars Verket.
– Jeg er ikke mer åndelig når jeg sitter i dyp meditasjon her i tempelet enn når jeg underviser i matte, sier Såzen Larsen, zenbuddhistmunk i Den Norske Sotozenorden i Vågsbygd.
– Helt enig, nikker mannen på stolen ved siden av, fader Christoforos Schuff, prest i den ortodokse kirke i Greipstad i Søgne. – Vi kan ikke skille mellom det fysiske og hverdagslige og det åndelige. Det flettes sammen.
MENN I SVART. Larsen er fra Kristiansand og Schuff fra California, men nå bor de bare få kilometer fra hverandre, og begge tar jevnlig imot en forsamling i et innredet rom i sitt eget hjem. Begge har vendt seg østover for å sette religiøse røtter, har tatt nye fornavn. Den ene er glattbarbert, den andre har langt hår og skjegg, men begge er kledt i lange, svarte gevanter som signaliserer presterollen.
– Jeg går med disse klærne 99 % av tiden, sier Schuff og forteller at klesdrakten stadig fører til samtaler på gata: – Noen kommer bort og vil nesten begynne å skrifte der og da.
– «Kule klær,» sier de bare til meg, ler Larsen.
ÅNDELIG HVERDAG. De to sitter i et lite tempelrom med høyt tak i tilbygget til et hvitmalt vånings- hus på Vågsbygd. Vårsola skinner ned på gulvteppene gjennom tøydraperiene i rene farger som dekker veggene. Bak dem står et alter med en rekke dekorative og symbolske gjenstander på: lykter, lysestaker, røkelsesholdere og en gyllen Buddha-statue, om enn ganske liten.
– Kan jeg tenne røkelse? spør Schuff, noe han selvsagt kan.
Til daglig jobber Larsen som lærer på en videregående skole i Kristiansand, noe som ifølge ham selv «fordrer at jeg er kledd litt annerledes enn dette». Utenom arbeidstid mediterer han jevnlig og holder messer i tempelet, i tillegg til feiringer av Buddhas fødselsdag, vigsler og nylig også en konfirmasjon. Men det åndelige gjennomsyrer alt:
– Når jeg er på skolen, er jeg skolelærer, men også spirituell og buddhist. Åndeligheten er en abstrakt dimensjon som er vanskelig å få øye på, du må vite hva du skal se etter, sier Larsen og understreker at det ikke handler om å ta på seg et spesielt plagg eller brenne røkelse:
– I buddhismens tilfelle handler det åndelige først og fremst vårt eget forhold til oss selv, det å være et godt menneske, og selvfølgelig vårt forhold til Buddhas lære.
– En gang kom en person inn på kjøkkenet mitt mens jeg sto med elgitaren min, forteller Schuff, – og sa: «Spiller du elgitar? Jeg trodde du var åndelig.» Jaså, vi har våre fordommer? tenkte jeg da, ler han.
INDRE BØNN. Schuff har også en kontrastfylt hverdag der han sjonglerer familie, eget gårds- og skogbruk og musikk- og kunstvirksomhet med de faste forpliktelsene i prestekallet.
– Når jeg har tid, kan hverdagen ha veldig mange ritualer, i andre perioder kan den ha veldig få. Ritualene kan være givende å utføre, men av og til også befriende å ikke måtte gjøre.
Men det er ikke den vanlige tidsklemma Schuff sikter til. Han har nettopp kommet hjem fra øya Lesvos i Hellas, dit flest båtflyktninger kommer til Europa. Der har han ledet en flyktningleir i syv måneder.
– Det har vært 4–6 timers søvn om nettene, og jeg har konstant jobbet med ulike mennesker for å finne løsninger på alt mulig, forteller Schuff, som lenge har engasjert seg sterkt for både flyktninger og andre utsatte grupper, som romfolkene i Kristiansand. I denne tiden har han funnet styrke i en annen slags bønn.
– I den ortodokse kirke har vi noe vi kaller «indre bønn», å be inni seg uten ord. Jeg vil ikke si at jeg er god til det, for vi snakker ikke så mye om vår egen bønn og faste. Men jeg har erfart at i den grad jeg har gjort det, så har det vært en styrke, sier Schuff.
Larsen og Schuff tilhører begge trosretninger som legger vekt på gjentatte ritualer, som lovsang og faste bønner.
– Når en er gått inn i rollen som munk, betyr det ikke nødvendigvis at alle ritualene er så kjempegøy! forklarer Larsen. – Samtidig er de en av grunnene til at vi er der vi er, at vi finner de betydningsfulle, de gir mening til vårt liv.
INGEN GRENSE. – Mennesker ser etter å være at peace, sier Schuff. – Det er så vakkert på norsk, tilfreds. Men noen blir fullstendig ødelagt av å følge masse religiøse ritualer og forbud og påbud. Da sier jeg til folk at de bare skal slutte med det. «Ja, men jeg må jo lese mer i denne bønneboken,» sier de, og jeg svarer: «Men det har jo ikke hjulpet deg i det hele tatt!»
Da han bestemte seg for å gå i retning av å bli prest, var det særlig den ortodokse kirkens kombinasjon av det konkrete og det mystiske som tiltalte ham, blant annet i ritualene.
– Mange ganger gir de lange tekstlesningene meg ingenting. Men plutselig dukker det opp noe som er sånn, «Oi!», som minner en på noe viktig. Så kanskje noen av tilhørerne også har liknende opplevelser mens jeg resiterer noe som er litt kjedelig for meg?
– Hva betyr trospraksiser som bønn, meditasjon og lovsang for deres hverdagsliv?
– Under zenmeditasjon kommer kropp og sinn i balanse. Men som lærer er det selvsagt episoder da man må telle til ti. – Noen forventer kanskje at en zenmunk skal være sindig til enhver tid, en zombie som aldri lar seg rive med. Sånn er jo ikke livet. Men hvis jeg satt ved siden av meg selv som 24-åring og nybakt verdensmester i kampsport, så ville du sett forskjell, Lunta er like kort i dag, det er genetikken vår. Men min praksis og mitt forhold til Buddhas lære gjenspeiles jo i mitt virke – vil jeg tro.
HELLIG APATI. – Jeg hadde også mye kortere lunte før, sier Schuff. – Den ortodokse tradisjonen har hjulpet meg å beherske den, men også med å kunne gi slipp på ting: For eksempel gi slipp på andres reaksjoner, eller gi slipp på å ha rett.
Han forteller at hvis han blir anklaget for noe, også urettmessig, prøver han å svare med et enkelt: «Unnskyld, be for meg,» i stedet for å forsvare seg.
– I ortodoks kristendom er det et uttrykk som heter «hellig apati». Det er positivt ladet og betyr blant annet å kunne se det verdiløse i mye av det vi tilegner verdi, som omdømmet vårt, eller materielle ting.
Schuff forteller at dette også har hjulpet ham det siste halvåret på Lesvos, der han har sett mye død og elendighet:
– Jeg opplever at jeg kan ha sterk empati uten å la meg rive med så sterkt at jeg blir ubrukelig. I stedet for at empatien suger ut all energien min, kan jeg bruke den til noe godt.
Schuff opplever at denne roen springer ut fra åndelige øvelser som bønn, meditasjon og pusteteknikker.
– For ti–femten år siden kunne jeg aldri reagert som jeg gjør i dag.
GRUNN TIL Å BLI SINT. – Men er det ikke av og til på sin plass å bli sint og ikke reagere balansert?
– Da misforstår du uttrykket balansert, repliserer Larsen raskt. – Folk tror det er å føle kun kjærlighet og glede, å være så balansert at man er helt unyttig. Nei, her i verden er det ting vi må reagere på, sier Larsen ettertrykkelig.
Schuff vet mer enn mange om den «hellige vreden», den som vekkes på vegne av de svakeste og krever handling.
– I Hellas arresterer politiet nå alle som kommer. Småbarn og tusenvis av mennesker er fengslet. Da mener jeg det er en god grunn til å bli sint.
Han gikk til protestaksjon mot politiet, utstyrt med skilter med den provoserende påskriften «Fuck injustice and God damn the war».
– Slike ord bruker jeg aldri om mennesker, men om systemer, forklarer presten. Han holdt så en tale for politiet og oppfordret til sivil ulydighet.
– Selv om jeg ikke sa noe stygt, så hadde jeg en overraskende krass stemmebruk til meg å være.
– Du var ikke spesielt voldelig heller, kanskje? skyter Larsen tørt inn.
– Nei, jeg banket ingen med mikrofonen, ler Schuff. – Men det handler om balansen: Går jeg fram på en måte som fremmer fred? Det er jo det jeg vil. Og likevel er jeg forbannet på urettferdigheten.
– Den dagen det ikke er noen grunn til å være forbannet, er verden et veldig godt sted å være, stemmer Larsen i.
UT I LIVET. – Dere sier at indre bønn og meditasjon gir dere kraft. Går det også andre veien, at deres indre åndelige liv får kraft fra ytre handlinger og opplevelser?
– Først og fremst liker jeg ikke å sette noe skille, sier Schuff og utdyper: – Å drive med sosialaktivistisk arbeid, eller musikk, eller kunst … alt det er for meg bare en del av det åndelige. Dette engasjerer Larsen:
– Vi kan ikke skille intensjon fra handling. Vi kan tenke veldig barmhjertige tanker, men hvis vi ikke setter dem ut i handling – hvilken verdi har de da? Alle religioner har en tro, men hvis ikke troen omsettes til handling, er det jo ingen vits med tro eller Buddhas lære, sier Larsen ivrig, og legger til:
– Nå er jeg så engasjert at jeg mister snart balansen her.
– Da tenker jeg igjen på Jakobs brev i Bibelen, sier Schuff: – «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. For tro uten gjerninger er død.» Hvis kjærlighet og nestekjærlighet forblir på idéplanet, er de jo helt verdiløse.
OPPLYSNING. – Hva vil dere si til en lekperson som føler at troen og hverdagslivet henger for lite sammen?
– Det er veldig enkelt, sier Larsen og tar en kunstpause: – Det finnes ikke noe annet. Det er ikke mer enn det vanlige, ordinære hverdagslivet. Man blir ikke annet menneske om man blir munk, eller konverterer til en annen religion.
– Det jeg liker med tradisjonen min, sier Schuff, – er at jeg får lov til å svare: «Jeg vet ikke. Hva mener du? Hva leter du egentlig etter?» Jeg er veldig sjelden den som bare sier: «Vær sterk i troen!»
– Når tvilen ikke kommer til oss lenger, da er vi død, sier Larsen.
MIN TVIL. Rett før intervjuet fikk Schuff en forespørsel om å tale over temaet «Min tro».
– Da sa jeg, «Nei, men jeg kan godt snakke om ‘Min tvil’.» De to henger sammen for meg.
– Tvil gjør oss jo usikre og triste, og visshet gjør oss trygge og tilfreds. Men veien til et høyere ideal går faktisk gjennom disse vekslingene: tvil, opplysning, tvil, opplysning … Da skal vi akseptere det.
– Embrace it, sier Schuff.
– Ja. Tviler vi, så tviler vi. I zenbuddhismen har vi et ordtak: «Når du sover, så sover du. Når du drikker te, så drikker du te.»
CHRISTOFOROS SCHUFF (37)
- Prest i Den ortodokse kirke
- Musiker, kunstner og deltidsbonde
- Har engasjert seg sterkt for utsatte grupper som romfolk og flyktninger
- Har ledet en flyktningeleir på Lesvos i Hellas i syv måneder
- Sto i 2013 fram offentlig med kreftdiagnose
SÅZEN LARSEN (53)
- Buddhistprest, residerende prest ved Bugaku zentempel i Kristiansand og grunnlegger av Den Norske Sotozen Buddhistorden
- Spesialpedagog i videregående skole
Richard Rohr: Veien til helhet
8. september 2016 § Legg igjen en kommentar
All åndelig vekst går gjennom nederlag og lidelse, mener Richard Rohr. Men det perfekte vil han ikke streve etter.
Dette intervjuet ble gjort i februar 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Steve Pavey.

Richard Rohr. Foto: Steve Pavey/Hope In Focus
– Hvis ikke religionen din gjør deg i stand til å omfavne mer og mer – ha mer nåde, medfølelse og tilgivelse – så har du ikke rett religion. I beste fall har du det bare i navnet, sier fader Richard Rohr. Presten, forfatteren og foreleseren fra USA leder det økumeniske senteret «Center for Action and Contemplation» i Albuquerque i New Mexico.
Selv om både han og senteret har røttene dypt plantet i den katolske fransiskanerordenen, har han alltid strukket hendene ut til andre religiøse og filosofiske tradisjoner.
– Da katolikker og protestanter skilte lag, handlet det mye om stammehevdelse og språk. I vår tid har globaliseringen gjort underverker for de troende. Nå er det ikke lenger mulig å tro alle løgnene om hverandre – med mindre man virkelig vil!
HELHETLIG LIV. Gjennom nesten 50 år har Rohrs virke sirklet rundt det å hjelpe mennesker å leve helhetlige liv, der handling og bønn går hånd i hånd. Han la merke til at mange religiøse miljøer har en slagside: Enten innover i bønn, meditasjon og kontemplasjon, eller utover mot misjon, nestekjærlighet og aktivisme.
– Dette kunstige skillet var grunnen til at jeg startet Center for Action and Contemplation, forteller Rohr. – Det viktigste ordet i navnet vårt er verken action (handling) eller contemplation (kontemplasjon). Det er det lille ordet and (og)! For vi trenger begge deler like mye, sier Rohr, og legger til:
– Prinsippet vårt er: Du tenker deg ikke til et nytt levesett – du lever deg til et nytt tenkesett.
– Går det egentlig an å leve et helhetlig liv?
– Livet vil definitivt alltid være underveis. Men det er ikke tilfeldig at ordene for «hel» og «hellig» har samme rot. Vandringen mot Gud er altså en vandring mot å bli hel.
ÅNDELIG BEKREFTELSE. I Norge har Rohr hittil vært mest kjent som medforfatteren av boken Enneagrammet, om de ni personlighetstypene. Han tror slagsiden mot enten handling eller kontemplasjon ofte har mer å gjøre med temperament enn teologi.
– Vi søker gjerne åndelig bekreftelse for det vi selv trekkes mot. Introverte mennesker foretrekker gjerne religion i form av «indre åndelighet», som bønn og meditasjon, mens «gjørerne» tilvarende vil gå i motsatt retning. Kunsten er å forene de to.
Rohr presiserer at kirken som helhet skal ivareta balansen mellom ulike individer:
– Det er mye lettere for den enkelte hvis det kristne felleskapet en tilhører, har en viss troverdighet på begge områder. Å finne sin egen balanse i et ubalansert miljø kan være veldig vanskelig.
NÅR LIVET SPRIKER. Rohr har lang erfaring med retreater og åndelig veiledning. Han sier at mange oppsøker senteret fordi de opplever et sprik mellom idealene sine og det faktiske livet, men at det gir ulike utslag fra person til person.
– Nesten all ny overbevisning begynner med å anerkjenne et problem i sitt eget liv. En introvert innser kanskje behovet for faktisk å elske konkrete mennesker, ikke bare bøker og ideer, mens en ekstrovert kan føle seg tom og overfladisk. Mange lengter etter en fordypning.
Rohr tror at denne lidelsen, der vi ser at vi ikke strekker til, er helt nødvendig å gå gjennom.
– Prosessen blir som å en trekke en gummistrikk bakover; det kan gi oss et nødvendig dytt i motsatt retning.
Rohr sier at de fleste kristne er opplært til å føle skam og se ned på oss selv:
– Skam er bare bortkastet energi som verken tilfredsstiller Gud eller hjelper oss det minste! I stedet kan vi bruke manglene våre til det jeg kaller å falle oppover: Vi vokser mye mer åndelig av å falle, av å begå feil, enn av å gjøre alt rett hele tiden.
GLEM DET PERFEKTE. Ifølge Rohr er vår søken etter det perfekte ofte det godes største fiende.
– Dualistisk religion prøver å eliminere det onde, og historien har vist hvor ille dette har gått. Men det gode opererer helt annerledes: Det tar opp i seg det onde og overvinner det ved å omdanne det til noe godt.
Selv Bibelen er til stor del fylt med dette mønsteret, påpeker Rohr:
– Vi finner krig, synd, hor, folkemord og forræderi, side om side med vidunderlige og livsforvandlende passasjer. Det negative – problemer, nederlag og fall – alt det finnes allerede i teksten. Jesus kom ikke for å fjerne dette fra livet, men for å vise oss hva vi skal gjøre med det.
RESTEN AV UKEN. Rohr gjør sitt beste for å understreke hvor viktig han mener dette er:
– Vi bruker så mye energi på å prøve å gjøre kirkene våre tvers gjennom pene og pyntelige, men så vet vi ikke hvordan vi skal ta med dette ut til verden. Målet er jo resten av uken: Hvordan du klarer å elske og knyte bånd til de rundt deg, handle godt og vise omsorg for verden.
Gudstjenestene søndag formiddag synes han ofte ser ut til å holde folk nøyaktig der de er:
– Noe av problemet er at vi har lært folk å leve i verden, men gå til kirken, i betydningen møte opp til gudstjeneste. Jeg sier heller: Vi må leve ut kirken og gå til verden – da forlater man egentlig aldri kirken. Som Frans av Assisi sa: «Hele verden er mitt kloster.».
RICHARD ROHR (f. 1943)
• Fransiskanerprest, forfatter og foredragsholder
• Grunnlegger av Center for Action and Contemplation
• Forfatter av en rekke bøker, deriblant «Å falle oppover» (St. Olav, 2015), «The Naked Now» og «Dancing Standing Still»
• Medforfatter av boken «Enneagrammet – sjelens ni ansikter» (Verbum)
• Sluttet i 2013 å reise utenfor New Mexico
CENTER FOR ACTION AND CONTEMPLATION
• Senter for åndelige studier og veiledning i Albuquerque i New Mexico, stiftet i 1986
• Rotfestet i katolsk identitet, men uttalt engasjert i dialog med andre åndelige tradisjoner
• Opprett nylig Living School, et toårig program som kombinerer nettundervisning med komprimerte forelesningsperioder
Å anerkjenne det som er annerledes
13. november 2015 § Legg igjen en kommentar
En ting har ateisten, presten og sikhen i hvert fall felles: trangen til å gå mot strømmen.
Dette religionsdialogintervjuet ble først publisert i bladet Tørst 2/2015, en utgave med temaet «anerkjennelse». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Erlend Berge.
– Vi er vel litt rebeller innenfor hver våre sammenhenger. Men vi må huske at de som grunnla religionene våre, faktisk også var rebeller som ikke bare aksepterte alt, men i stedet stilte spørsmål ved alt.
Det sier Sumeet Singh, sikhen som i 2012 brettet ut kjærlighetsjakten sin på TV, til Stian Kilde Aarebrot, prest og leder for nettverket Substans. Overfor dem sitter Didrik Søderlind, ateist og rådgiver i Human-Etisk Forbund. Tidligere i år ga han ut boken Presten og ateisten sammen med Aarebrot, der de to samtaler om tro og livssyn.
Kreativ tekstbruk i tegneserier
3. februar 2015 § Legg igjen en kommentar
Denne listen ble først publisert sammen med denne artikkelen i tidsskriftet Bokvennen 4/2014, et fabelaktig vakkert og interessant spesialnummer om tegneserier som er i salg fram til mars. Anbefales.
De etablerte konvensjonene for tekst i tegneserier er i stadig utvikling. Snakkeboblen er ikke mer enn omtrent 120 år gammel, og oppfattes i dag som en selvfølgelighet. Bare serieskaperens fantasi setter grenser for hvordan teksten kan presenteres visuelt for å fylle nye behov eller formidle nye konsepter. Her er et lite knippe eksempler på kreativ og gjennomtenkt tekstbruk:
Uttrykke stemning, tema eller stil – Spirit av Will Eisner
Eisner var en mester til å inkorporere titler og annen tekst i bildene sine på en visuell og effektfull måte. Å la tekst fremstå som fysiske objekter inni rutene knuser på et vis den tynne hinnen mellom illusjon og virkelighet, men samtidig forsterkes enheten mellom tekst og tegning. I tillegg kan historiens stemning, tema eller tone alluderes til på en effektfull måte, allerede fra første øyeblikk. « Read the rest of this entry »
Den usynlige kunsten: Hvordan tegneserier virker
2. februar 2015 § 1 kommentar
Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Bokvennen 4/2014, et fabelaktig vakkert og interessant spesialnummer om tegneserier som er i salg fram til mars. Anbefales.
Hvordan virker en tegneserie, og hva skiller den fra andre kunstuttrykk? Scott McClouds banebrytende tegneserie om tegneserier er den ultimate innføring for alle som vil ha svar på disse og liknende spørsmål.
Det var bare et spørsmål om tid før massemedienes enfant terrible vokste opp. Selv med fortidens rykte som masseproduserte, primitivt fargede bladlefser med plumpe historier for barn, eller obskøne historier for ungdom og voksne, er tegneserier i dag langt på vei tatt inn i varmen. Parallelt med at skillet mellom høy- og lavkultur er blitt mer diffust, har tegneseriene også fått et statusløft, godt hjulpet av oppmerksomheten rundt fenomenet tegneserieromaner, eller «grafiske romaner» (sic.).
I løpet av de siste tiårene er det også skrevet mange hyllemetere med fagbøker om tegneserier, selvsagt med vilt varierende ambisjonsnivå. Langt de fleste av dem handler om selve innholdet i tegneseriene; bestemte serier og serieskapere eller bestemte sjangere eller serietyper. I tillegg kommer selvsagt alle bøkene om å tegne tegneserier, mange av dem lite mer enn generiske «læring ved herming»-stilguider.
Tegneseriens magi
I dette selskapet er det særlig én fagbok som skiller seg kraftig ut: Understandig Comics av amerikanske Scott McCloud – en tegneserie om selve tegneseriemediet (som for øvrig er planlagt utgitt på norsk i 2015). Kall den gjerne mediekunnskap eller medieteori, en analytisk disseksjon av selve kunstarten, en utforskende forklaring på hvordan tegneseriene egentlig virker.
Hvilken magi lar noen enkle, velplasserte streker på et papir komme til liv og formidle en historie slik de gjør? Hvorfor kan vi se levende for oss hvordan Jokke i Pondus blir lemlestet av den voluminøse kvinnelige pubgjesten Brühnhilde, all den tid stripen hopper rett til sykesengen etter overfallet? Og hvilken alkymi forvandler tekst til noe vi hører – ikke bare hva de sier, men i mange tilfeller også med hvilken stemme og toneleie?
Med andre ord: Hva foregår egentlig under panseret – bak rutene – på tegneseriene? Hvilke tannhjul får dette fortellende maskineriet til å tikke? « Read the rest of this entry »
Fortellingen om prinsesse Kaguya: Stor film om liten jente
28. november 2014 § 1 kommentar
Denne filmanmeldelsen sto først på trykk i Vårt Land 27.10.2014.
Hvis noen kan filmatisere et mer enn tusen år gammelt japansk eventyr om en overjordisk prinsesse som blir født i en bambus, må det være japanske Studio Ghibli. Fortellingen om prinsesse Kaguya er det bejublede animasjonsstudioets nyeste film på norske kinoer, og er en kunstnerisk maktdemonstrasjon fra en av Japans fremste og eldste animatører.
Menneskelige detaljer
En eldre, barnløs bambuskutter finner en dag en jentebaby inni et lysende bambustre. Hun er ikke mer enn en tomme stor, men fullt utviklet og i flotte klær. Han tar henne med hjem til kona, der hun vokser til en vanlig baby for øynene på dem. Den lille jenta vokser med forbausende fart og en overnaturlig lærenemhet, suger til seg ethvert inntrykk fra menneskenes verden. Hun blir raskt en yndling blant barna som morer seg i de frodige, landlige omgivelsene, og det er umulig å ikke falle pladask for den rene og skjære menneskeligheten som stråler fra de kjærlig observerte detaljene i disse oppvekstskildringene.
Jiro Taniguchi – manga med vestlig touch
4. november 2014 § Legg igjen en kommentar
Denne artikkelen ble først publisert i nett-tidsskriftet Empirix sent i oktober 2014.

Min fars dagbok er nå tilgjengelig på norsk fra Minuskel forlag, oversatt av Magne Tørring og med etterord av Morten Harper.
Blant norske tegneseriefeinschmeckere forbindes gjerne japanske tegneserier, manga, mest med masseprodusert underholdning. Kanskje må den stereotypien bære noe av skylden for at norske lesere har måttet vente helt til nå på en norsk utgivelse av Jiro Taniguchi (f. 1947). Tegneseriekritiker Morten Harper karakteriserte iallfall de norske forlagenes forsømmelse som «en god kandidat til 2000-tallets pinligste forlagsskandale» i Le Monde Diplomatique i fjor.
Nå er imidlertid ventetiden over, for denne uken kommer den svært personlige oppvekstskildringen Min fars dagbok ut på Minuskel forlag. Den forteller historien om en middelaldrende mann som vender tilbake til barndomsbyen sin for første gang på 15 år for å delta i farens likvake, og gradvis utvikler han et nytt blikk på oppveksten sin og faren. « Read the rest of this entry »
Etisk forvaltning av oljefondet
8. mars 2013 § Legg igjen en kommentar
Dette gamle intervjuet om etisk forvaltning av oljefondet ble plutselig litt aktualisert i dag, i forbindelse med nyheten om at Statens pensjonsfond utland trekker seg ut fra 23 palmeoljeselskaper. Den ble opprinnelig skrevet for avisen Vårt Land i 2006 til spalten Tro, etikk og eksistens, i etterkant av at fondet hadde trukket seg ut av selskaper som produserte bl.a. klasebomber. Henrik Syse sluttet som leder for NBIM i 2007.
Oljefondet er et av verdens største fond av sitt slag. Hvordan kan vi forvalte en slik enorm pengesum på en etisk måte?
Det har vært skrevet mye om at oljefondet har trukket seg ut av en håndfull «uetiske» selskaper. Men arbeidet for etisk forvaltning stanser ikke der.
– På hvilke måter kommer etikk inn i Norges Banks forvaltning av oljefondet?
– For det første skal vi ta vare på verdier som er bygd opp over utrolig lang tid, og sikre dem for fremtidige generasjoner. Det er jo en etisk oppgave i seg selv, slår filosof Henrik Syse fast. Han har siden starten i september i fjor ledet Norges Banks eierskapsgruppe. De arbeider for å øve aktiv innflytelse i de over 3300 selskapene oljefondet er investert i, ved for eksempel å stemme på generalforsamlinger. Syse fortsetter:
– Det andre området der etikk kommer inn, er nært knyttet til vår langsiktige horisont: Når verdier skal forvaltes over lang tid, blir det veldig viktig hvordan det ser ut i alle de landene vi har investert i om fem, ti, femti og hundre år. Hvis noen graver ned miljøgifter som siver ut over tid, eller bryter med fundamentale menneskerettigheter, så kan det på lang sikt ødelegge et helt marked. Derfor ser vi at disse tingene vi kaller etiske spørsmål, som også inkluderer miljømessige spørsmål, veldig ofte sammenfaller med økonomiske hensyn for den som er langsiktig investor. Derfor er det også så viktig at vi utøver aktivt eierskap der vi er investert, forklarer Syse.