Hans Ivar Stordals blogg

Dette gamle intervjuet om etisk forvaltning av oljefondet ble plutselig litt aktualisert i dag, i forbindelse med nyheten om at Statens pensjonsfond utland  trekker seg ut fra 23 palmeoljeselskaper. Den ble opprinnelig skrevet for avisen Vårt Land i 2006 til spalten Tro, etikk og eksistens, i etterkant av at fondet hadde trukket seg ut av selskaper som produserte bl.a. klasebomber. Henrik Syse sluttet som leder for NBIM i 2007.

Oljefondet er et av verdens største fond av sitt slag. Hvordan kan vi forvalte en slik enorm pengesum på en etisk måte?

Det har vært skrevet mye om at oljefondet har trukket seg ut av en håndfull «uetiske» selskaper. Men arbeidet for etisk forvaltning stanser ikke der.
– På hvilke måter kommer etikk inn i Norges Banks forvaltning av oljefondet?
– For det første skal vi ta vare på verdier som er bygd opp over utrolig lang tid, og sikre dem for fremtidige generasjoner. Det er jo en etisk oppgave i seg selv, slår filosof Henrik Syse fast. Han har siden starten i september i fjor ledet Norges Banks eierskapsgruppe. De arbeider for å øve aktiv innflytelse i de over 3300 selskapene oljefondet er investert i, ved for eksempel å stemme på generalforsamlinger. Syse fortsetter:
– Det andre området der etikk kommer inn, er nært knyttet til vår langsiktige horisont: Når verdier skal forvaltes over lang tid, blir det veldig viktig hvordan det ser ut i alle de landene vi har investert i om fem, ti, femti og hundre år. Hvis noen graver ned miljøgifter som siver ut over tid, eller bryter med fundamentale menneskerettigheter, så kan det på lang sikt ødelegge et helt marked. Derfor ser vi at disse tingene vi kaller etiske spørsmål, som også inkluderer miljømessige spørsmål, veldig ofte sammenfaller med økonomiske hensyn for den som er langsiktig investor. Derfor er det også så viktig at vi utøver aktivt eierskap der vi er investert, forklarer Syse.

Norske verdier. – Hva er det eventuelt som gjør oljefondet spesielt i en etisk sammenheng?
­– Det er særlig dette med langsiktigheten, at Oljefondet er investert for en så lang tidshorisont. Men i tillegg er det et fond som eies av det norske folk, og forvaltningen av de verdiene må derfor reflektere det norske folks verdier, mener Henrik Syse.
Men hvilke verdier er dette? «De fleste synes det er en selvfølge at våre fremtidige pensjonspenger ikke skal brukes til å finansiere produksjon av for eksempel klasebomber eller landminer. Derfor har vi satt en etisk standard for hvordan fellesformuen skal forvaltes» skrev Kristin Halvorsen i Dagbladet i forrige uke. Men hvilken verdibasis hviler dette resonnementet på, og hvilke verdier er det rimelig å kreve at skal ligge til grunn for forvaltningen av fellesformuen?
– Landet vårt har jo etter hvert blitt preget av et visst mangfold, også når det gjelder etiske idealer, men tradisjonelt har nordmenns etikk vært innholdsbestemt av en kristen og en humanistisk tradisjon, sier Lars Østnor. Han er professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet, og har etikk som et av sine spesialfelt.
– Det innebærer at normer som menneskeverd, nestekjærlighet, barmhjertighet overfor nødlidende, fred og rettferdighet har stått sentralt i folks bevissthet. Når det gjelder forvaltningen av Oljefondet og andre materielle goder som har tilfalt Norge, vil jeg selv peke på følgende kriterier: Nasjonalt må disponeringen foretas gjennom beslutninger i demokratisk valgte instanser og i administrative organer som sikrer at den skjer på vegne av, og til beste for, hele fellesskapet. Internasjonalt må forvaltningen tilfredsstille normer som menneskerettigheter og solidaritet med dem som er svake helsemessig, sosialt, økonomisk og politisk. Både nasjonalt og internasjonalt gjelder at etiske normer kan bidra med holdepunkter for bruken av norsk rikdom. Men økonomisk forvaltning omfatter også faglige saksspørsmål som etikken ikke kan løse, sier Østnor.

Etikk mot økonomi? Uttrekket fra de 17 «svartelistede» selskapene kan være med på å skape et bilde av at etisk forvaltning handler om å avstå fra ellers lønnsomme investeringer. Men dette bildet er ikke Syse enig i:
– Går økonomiske hensyn ofte på tvers av etiske hensyn?
­– Ja, det kan de selvsagt gjøre. Men i dette fondets tilfelle er det oftest tvert om, sier Syse. – For det første må vi huske at de økonomiske hensynene kan være etiske i seg selv, for dette er jo ikke én storkapitalists forsøk på å tjene så mye penger som mulig til seg selv, men det handler om å forvalte en verdi for framtidige generasjoner, slik at disse generasjonene kan sikre velferden og også være solidariske med omverdenen. Dette betyr at det ikke så ofte er «etikk mot økonomi» som er problemstillingen vår – hvis vi for eksempel skal trekke oss ut av et selskap som driver med miljøødeleggelser, så er det faktisk en konflikt mellom to viktige etiske hensyn. Men, for all del, også det er jo en type konflikt som må løses, så dette feltet er slett ikke uten problemer. I utgangspunktet vil jeg likevel si at det er en sterk synergieffekt, siden investeringer som for eksempel er sterkt miljøskadelige, også i de fleste tilfeller vil være skadelige for vår langsiktige evne til å sikre avkastningen. Da ser man at etikk og økonomi går hånd i hånd, sier Syse.

Reell innflytelse? − Er etisk eierskapsutøvelse en ren prinsippsak, eller finnes det eksempler på at det er oppnådd viktige resultater på denne måten?
− Det finnes flere eksempler på det, og det vil nok bli flere de neste årene, nettopp fordi det er mange liknende fond som begynner å få øynene opp for dette nå. Noen har allerede gjort mye ut av dette i mange år, f.eks. Californias store pensjonsfond «CalPERS», sier Syse.
– Det er i ferd med å vokse fram ganske entydige konklusjoner om at godt forberedte eiere, som sørger for sine aksjonærinteresser, kan få gjennomført mye, også i sosiale spørsmål og miljøspørsmål. Men det som kjennetegner dette arbeidet, er at det tar lang tid, og at det kan være en del motstand i selskapene, av mange grunner. Mange saker krever jo tidkrevende og vanskelige operasjoner. Men her har eierne en viktig stemme, og de kan oppnå mye ved å kommunisere godt og ved å samarbeide med andre eiere. Jeg stilte jo også meg selv dette spørsmålet da jeg begynte dette arbeidet: ’Skal vi bare stå på en boks og rope så høyt vi kan?’ Men det er gledelig å se at det er mange aktører som er med på den samme jobben, og at vi sammen kan oppnå mye. Selv er vi bare i startgropen, men vi har store ambisjoner nettopp fordi oppgaven vår – å sikre den langsiktige avkastningen i dette fondet – er så viktig og krever så mye av oss etisk sett, avslutter Syse.

Etisk nybrottsarbeid. Ved siden av Norges Banks eierskapsgruppe, er det også opprettet et Etikkråd under Finansdepartementet. Det er dette rådet som er ansvarlig for å anmode om såkalt «negativ filtreringen», altså å råde Finansdepartementet til å trekke seg ut fra enkelte selskaper.
– Arbeidet i Etikkrådet er i veldig stor grad et nybrottsarbeid, jeg vet ikke om andre som gjør akkurat det vi gjør, sier Gro Nystuen. Hun har ledet Etikkrådet siden det ble oppnevnt 19. november 2004, og sammen har rådet som oppgave å anmode Finansdepartementet om å trekke seg ut av selskaper som er involvert i produksjon av særlig inhumane våpen eller alvorlige menneskerettighetsbrudd og miljøskader mm.
–Det er særlig to ting som gjør oss annerledes. For det første har vi noen helt konkrete retningslinjer som beskriver hva slags etiske normer vi skal se etter brudd på, eller om det eventuelt er en uakseptabel risiko for, at slike brudd forekommer. For det andre har vi i våre retningslinjer et krav om å offentliggjøre alle anmodninger om uttrekk, ikke bare de som blir fulgt, men også begrunnelsene for dem. Dette er spesielt, for de fleste som trekker seg ut av selskaper gjør slikt i det stille, og går iallfall ikke ut med begrunnelsene sine. For oss betyr dette også at våre begrunnelser må være offentlig etterprøvbare, og altså at vi må være helt sikre, sier Nystuen.
Rådet offentliggjorde forrige uke sin årsrapport for 2005, der man kan lese at det ble anmodet om å trekke investeringer fra til sammen 17 selskaper av slike grunner i 2005, og samtlige av anmodningene ble fulgt av Finansdepartementet.

Krevende å finne fakta. – Hva har vært mest utfordrende med arbeidet i Etikkrådet?
– Det er svært utfordrende å velge hvilke saker vi skal jobbe med. Når fondet er investert i 3-4000 selskaper er det jo klart at det er mange selskaper som kan tenkes å være involvert i noe av det vi har på listen, forklarer Nystuen.
– Men når vi først har bestemt oss for å vurdere et selskap, på grunn av for eksempel oppslag i medier eller tips, enten fra frivillige organisasjoner eller fra departementene, så er den største utfordringen å finne fakta om den konkrete saken. Saken om selskapet Total var et godt eksempel, der fikk vi innspill både fra flere frivillige organisasjoner og fra departementet, og måtte begynne å nøste opp fakta for å få svar på spørsmålet «bidrar vårt eierskap til Burmas brudd på menneskerettighetene». I den saken kom vi til at vi mente det ikke gjorde det, bl.a. fordi det står i våre retningslinjer at vi kun kan se fremover. Vi skrev i tilrådningen til departementet at vi trodde Total hadde vært involvert i grove brudd på menneskerettighetene tidligere, men at det ikke var en uakseptabel risiko for at selskapet vil medvirke til slike brudd i framtiden. I slike saker er det viktig for oss å formidle hva som er vårt mandat, for vi er jo ikke uenig i at Burma har et fælt regime, men vi har noen klart definerte retningslinjer å forholde oss til, og dermed et relativt smalt mandat.
– Hvor god kontroll er det mulig å ha med selskapers etiske profil?
– Det er selvfølgelig veldig variabelt. Noen bransjer har vært mye i søkelyset internasjonalt, og har blitt veldig flinke til å skjule sine spor med et mylder av underleverandører og liknende, andre bransjer er mer gjennomsiktige. Men dette er helt klart den aller mest krevende jobben, å finne ut av hva som faktisk skjer, og å finne dokumentasjon som underbygger dette, sier Nystuen.

SIDESAK:

Er det våre penger?

Før oljen ble funnet i Nordsjøen sent i 1969 ville det vært umulig å forestille seg den økonomiske situasjonen Norge befinner seg i nå. Men ingen nålevende personer har produsert oljen, og når reservene er brukt opp vil det heller ikke bli mer olje på de neste generasjonene. Denne spesielle situasjonen kan gi grunnlag for å spørre oss hvem oljen egentlig tilhører.
– Dette spørsmålet kan besvares ut fra flere ulike perspektiver, sier Lars Østnor. – Velger vi en juridisk, samfunnsvitenskapelig eller praktisk-politisk innfallsvinkel er det naturlig å si at den tilhører Norge. Siden verdenssamfunnet er organisert i stater med geografiske grenser, vil det være slik at naturrikdommene blir fordelt statene imellom etter hvor godene faktisk befinner seg. Det gjelder jo ikke bare oljen, men også andre ressurser som gull, jernmalm, skog, fisk og kull. Ut fra et teologisk perspektiv kan man si at alle naturgoder tilhører Skaperen, og at vi forvalter dem på hans vegne til alles beste. Etisk sett er det naturlig å si at oljerikdommene innenfor landets grenser tilhører innbyggerne, men at disponeringen ikke må skje selvsentrert og nasjons-egoistisk. «Til alles beste» får derfor en nasjonal dimensjon, i betydningen «nåtidige og framtidige generasjoner i vårt eget samfunn». I tillegg har målsettingen også en global dimensjon med tanke på hele menneskeheten.
– Hvilke konsekvenser bør dette få for hvordan verdiene skal forvaltes?
– Det hører med til de økonomiske lovene for investeringer at de skal gi avkastning i form av lønnsomhet. Det vil heller ikke etisk betraktet være noe ideal at inntekter fra oljen skal misbrukes ved å bli oppbrukt på grunn av tapsprosjekter. På den andre siden bør det heller ikke være noe siktemål at utbyttet i de selskapene og tiltakene oljefondet engasjerer seg i skal være maksimalt. En slik tankegang kan lett skyldes pengebegjær og dyrking av materielle verdier. Både bibelsk materiale og allmennetiske hensyn kan brukes som advarsel mot en slik havesyke. Derfor bør det defineres bestemte sosialetiske goder som midlene fra oljefondet skal sørge for å vedlikeholde og forsterke, både innad i vårt eget land og utad i verden der investeringene skjer: Legemlig liv og helse, arbeid, sosial velferd og livskvalitet, naturvern, økonomisk rettferdighet og utjevning osv. Men slike verdimessige målsettinger er partipolitisk omstridte, og forvaltningen av oljemilliardene er derfor også et spørsmål om hvem som til enhver tid har den politiske makten, sier Østnor.

Tagged: økonomi, etikk, forvaltning, henrik syse, intervju, miljø, nestekjærlighet, oljefondet, teologi, verdier