24 fremtidsbilder i sekundet
15. april 2013 § 6 kommentarer
Dette oppslaget ble først publisert i Studentmagasinet IKON 4/2008, et nummer med temaet «Fremtiden». Kommenter gjerne hvis du har forslag til andre filmer som burde vært med på diagrammet, og hvor de skulle vært plassert.
Design: Astri Neema Nyen Foto fra filmen Sunshine.
Fremtiden egner seg nok best på film. Eller verst, alt etter som.
a) Det er veldig få filmer som er eksplisitt positive til fremtiden, her er det definitivt et marked … eventuelt absolutt ikke.
b) Jo mer dystopiske filmene blir, desto mer tipper de enten oppover eller nedover på totalitær-anarki-aksen. Det er uvisst om det sier mest om filmene, fremtiden eller synseren.
[Her på bloggen er filmene listet opp fra utopisk til dystopisk:]
Contact (1997): Basert på boken av Carl Sagan, er dette en positiv og metafysisk fortelling som trekker paralleller mellom vitenskapelig kosmologi og religion.
2001: En romodyssé (1968): Kubrick og Clarkes epos inneholder riktignok en AI (kunstig intelligens) som tar menneskeliv, men virker allikevel grunnleggende positiv til teknologisk utvikling og muligheten for kontakt med annet intelligent liv.
Brazil (1985): Verden er redusert til et megabyråkrati som får Siviltjenesteadministrasjonen på Dillingøy til å ligne urbane reklame-gründere. Og når det først skjer én misforståelse med Sam Lowreys mappe, blir det dessverre ikke bedre av at han prøver å rette den opp …
V for Vendetta (2005): Jada, England har blitt totalitært og alt det der, men forfatteren Alan Moore gjør ikke fremtiden mer skummel enn nåtiden er over store deler av jorda. Kanskje det er det som er så skummelt?
Minority Report (2002): Ideen om å pågripe forbrytere før de forbryter seg er kanskje fristende, men går dessverre litt på rettssikkerheten løs. Legg til total overvåkning og intelligent reklame, så har du et samfunn du ikke vil bo i.
Gattaca (1997): Du er dine gener – og bare det. Dette er den fremtiden motstanderne av dagens bioteknologilov mener vi kan få. Eller allerede har?
Blade Runner (1982): Menneskeheten forlater jorda, og de eneste som er igjen nede i det skitne regnet er de som ikke har gode nok gener. Pluss et knippe syntetiske mennesker på leting etter et lengre liv …
Sunshine (2007): Sola er i ferd med å slokne, og det eneste som kanskje kan gi menneskeheten litt mer tid, er å sende en atombombe i solas kjerne. Bare synd at så få mennesker må leve så tett sammen under så stort press.
28 Days Later (2002): Et virus smitter over fra aper til mennesker, og resulterer i en epidemi der nesten hele England blir forvandlet til monstre med ukontrollert raseri.
Equilibrium (2002): I denne fremtiden holder myndighetene folket i sjakk ved å påby bruken av medisiner som fratar dem sterke følelser.
Waterworld (1995): Klimakrisen for de som ikke orker å se filmen til Al Gore. Nesten hele jorda er dekket av smeltet polvann, og har bare en ganske liten befolkning, men det finnes et rykte om fastland et sted.
1984 (1984): I 1984 er det ikke nok for regjeringen, eller Storebror, å overvåke handlinger, den vil styre folks tanker. For å oppnå dette, må språket konstant redefineres og historien skrives om – av Sannhetsdepartementet.
Children of Men (2006): Når det er 18 år siden det ble født barn på jorden, skal det noe til å ikke resignere. Og det blir ikke bedre av at Storbritannia, det eneste fungerende landet i verden, driver en flyktningepolitikk som definitivt setter Thatcher i skyggen.
The Matrix (1999): Noe særlig mer totalitært og dystopisk enn å redusere mennesker til bevisstløse brenselsceller er det faktisk vanskelig å forestille seg …
Hans Ivar Stordals blogg 
Hadde saken vært skrevet i dag, skulle The Road vært med på diagrammet, fort vekk med en plassering på 9, -9.
Personlig(!) elsker jeg The Road! Den plasseres pent lenger ned i hjørnet enn Waterworld 🙂
Ah! Så ikke at du allerede hadde kommentert det! Har hatt en lesespree hvor jeg har lest alt for mange dystopiske scifi romaner nå… Uten at noen artikkel eller bok om det var målet. Føler nesten det er for ille 🙂
Ja, jeg tenkte det var derfor du kommenterte, for du har nok rett: den bør et godt stykke lenger til høyre enn Waterworld. Lurer på hvorfor verdens «undergang» fascinerer så. Er laget minst én veldig bra TTBOOK-podcast om det. Muligens en Studio 360-podcast også, sjekk dem ut.
Og alle store religioner (og de fleste mindre jeg har lest om) har apokalyptiske fortellinger. Det er nok sammensatt, men vi tiltrekkes jo veldig av fortellinger om håp i nær håpløse situasjoner, uavhengig av sjanger. Mye av dette er jo «bare» det, satt på «ekstremspissen». Dette med at alle storylines kan reduseres til noen få grunnfortellinger er ganske spennende – a la hjemme-borte-hjemme formen til «all» barnelitteratur… Jaujau. Dette er ikke mitt sterkeste felt 🙂
Kult! Skal sjekke podcastene! Ellers har jeg noen lydboktips til deg ved anledning – særlig et par av de jeg leste som jeg tenkte på deg da jeg hørte.