Opplysning i svart

12. september 2016 § Legg igjen en kommentar

For prest Christoforos Schuff og zenmunk Såzen Larsen er bønn, meditasjon og ritualer en stor del av livet. Men hvis troen ikke viser seg i handling, synes de det kan være det samme.

Dette religionsdialogintervjuet ble gjort i april 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Lars Verket.

skjermbilde-2016-09-09-15-30-28

Faksimile av Tørst 1/2016. Foto ved Lars Verket.

– Jeg er ikke mer åndelig når jeg sitter i dyp meditasjon her i tempelet enn når jeg underviser i matte, sier Såzen Larsen, zenbuddhistmunk i Den Norske Sotozenorden i Vågsbygd.
– Helt enig, nikker mannen på stolen ved siden av, fader Christoforos Schuff, prest i den ortodokse kirke i Greipstad i Søgne. – Vi kan ikke skille mellom det fysiske og hverdagslige og det åndelige. Det flettes sammen.

MENN I SVART. Larsen er fra Kristiansand og Schuff fra California, men nå bor de bare få kilometer fra hverandre, og begge tar jevnlig imot en forsamling i et innredet rom i sitt eget hjem. Begge har vendt seg østover for å sette religiøse røtter, har tatt nye fornavn. Den ene er glattbarbert, den andre har langt hår og skjegg, men begge er kledt i lange, svarte gevanter som signaliserer presterollen.
– Jeg går med disse klærne 99 % av tiden, sier Schuff og forteller at klesdrakten stadig fører til samtaler på gata: – Noen kommer bort og vil nesten begynne å skrifte der og da.
– «Kule klær,» sier de bare til meg, ler Larsen.

ÅNDELIG HVERDAG. De to sitter i et lite tempelrom med høyt tak i tilbygget til et hvitmalt vånings- hus på Vågsbygd. Vårsola skinner ned på gulvteppene gjennom tøydraperiene i rene farger som dekker veggene. Bak dem står et alter med en rekke dekorative og symbolske gjenstander på: lykter, lysestaker, røkelsesholdere og en gyllen Buddha-statue, om enn ganske liten.
– Kan jeg tenne røkelse? spør Schuff, noe han selvsagt kan.
Til daglig jobber Larsen som lærer på en videregående skole i Kristiansand, noe som ifølge ham selv «fordrer at jeg er kledd litt annerledes enn dette». Utenom arbeidstid mediterer han jevnlig og holder messer i tempelet, i tillegg til feiringer av Buddhas fødselsdag, vigsler og nylig også en konfirmasjon. Men det åndelige gjennomsyrer alt:
– Når jeg er på skolen, er jeg skolelærer, men også spirituell og buddhist. Åndeligheten er en abstrakt dimensjon som er vanskelig å få øye på, du må vite hva du skal se etter, sier Larsen og understreker at det ikke handler om å ta på seg et spesielt plagg eller brenne røkelse:
– I buddhismens tilfelle handler det åndelige først og fremst vårt eget forhold til oss selv, det å være et godt menneske, og selvfølgelig vårt forhold til Buddhas lære.
– En gang kom en person inn på kjøkkenet mitt mens jeg sto med elgitaren min, forteller Schuff, – og sa: «Spiller du elgitar? Jeg trodde du var åndelig.» Jaså, vi har våre fordommer? tenkte jeg da, ler han.

INDRE BØNN. Schuff har også en kontrastfylt hverdag der han sjonglerer familie, eget gårds- og skogbruk og musikk- og kunstvirksomhet med de faste forpliktelsene i prestekallet.
– Når jeg har tid, kan hverdagen ha veldig mange ritualer, i andre perioder kan den ha veldig få. Ritualene kan være givende å utføre, men av og til også befriende å ikke måtte gjøre.
Men det er ikke den vanlige tidsklemma Schuff sikter til. Han har nettopp kommet hjem fra øya Lesvos i Hellas, dit flest båtflyktninger kommer til Europa. Der har han ledet en flyktningleir i syv måneder.
– Det har vært 4–6 timers søvn om nettene, og jeg har konstant jobbet med ulike mennesker for å finne løsninger på alt mulig, forteller Schuff, som lenge har engasjert seg sterkt for både flyktninger og andre utsatte grupper, som romfolkene i Kristiansand. I denne tiden har han funnet styrke i en annen slags bønn.
– I den ortodokse kirke har vi noe vi kaller «indre bønn», å be inni seg uten ord. Jeg vil ikke si at jeg er god til det, for vi snakker ikke så mye om vår egen bønn og faste. Men jeg har erfart at i den grad jeg har gjort det, så har det vært en styrke, sier Schuff.
Larsen og Schuff tilhører begge trosretninger som legger vekt på gjentatte ritualer, som lovsang og faste bønner.
– Når en er gått inn i rollen som munk, betyr det ikke nødvendigvis at alle ritualene er så kjempegøy! forklarer Larsen. – Samtidig er de en av grunnene til at vi er der vi er, at vi finner de betydningsfulle, de gir mening til vårt liv.

INGEN GRENSE. – Mennesker ser etter å være at peace, sier Schuff. – Det er så vakkert på norsk, tilfreds. Men noen blir fullstendig ødelagt av å følge masse religiøse ritualer og forbud og påbud. Da sier jeg til folk at de bare skal slutte med det. «Ja, men jeg må jo lese mer i denne bønneboken,» sier de, og jeg svarer: «Men det har jo ikke hjulpet deg i det hele tatt!»
Da han bestemte seg for å gå i retning av å bli prest, var det særlig den ortodokse kirkens kombinasjon av det konkrete og det mystiske som tiltalte ham, blant annet i ritualene.
– Mange ganger gir de lange tekstlesningene meg ingenting. Men plutselig dukker det opp noe som er sånn, «Oi!», som minner en på noe viktig. Så kanskje noen av tilhørerne også har liknende opplevelser mens jeg resiterer noe som er litt kjedelig for meg?
– Hva betyr trospraksiser som bønn, meditasjon og lovsang for deres hverdagsliv?
– Under zenmeditasjon kommer kropp og sinn i balanse. Men som lærer er det selvsagt episoder da man må telle til ti. – Noen forventer kanskje at en zenmunk skal være sindig til enhver tid, en zombie som aldri lar seg rive med. Sånn er jo ikke livet. Men hvis jeg satt ved siden av meg selv som 24-åring og nybakt verdensmester i kampsport, så ville du sett forskjell, Lunta er like kort i dag, det er genetikken vår. Men min praksis og mitt forhold til Buddhas lære gjenspeiles jo i mitt virke – vil jeg tro.

HELLIG APATI. – Jeg hadde også mye kortere lunte før, sier Schuff. – Den ortodokse tradisjonen har hjulpet meg å beherske den, men også med å kunne gi slipp på ting: For eksempel gi slipp på andres reaksjoner, eller gi slipp på å ha rett.
Han forteller at hvis han blir anklaget for noe, også urettmessig, prøver han å svare med et enkelt: «Unnskyld, be for meg,» i stedet for å forsvare seg.
– I ortodoks kristendom er det et uttrykk som heter «hellig apati». Det er positivt ladet og betyr blant annet å kunne se det verdiløse i mye av det vi tilegner verdi, som omdømmet vårt, eller materielle ting.
Schuff forteller at dette også har hjulpet ham det siste halvåret på Lesvos, der han har sett mye død og elendighet:
– Jeg opplever at jeg kan ha sterk empati uten å la meg rive med så sterkt at jeg blir ubrukelig. I stedet for at empatien suger ut all energien min, kan jeg bruke den til noe godt.
Schuff opplever at denne roen springer ut fra åndelige øvelser som bønn, meditasjon og pusteteknikker.
– For ti–femten år siden kunne jeg aldri reagert som jeg gjør i dag.

GRUNN TIL Å BLI SINT. – Men er det ikke av og til på sin plass å bli sint og ikke reagere balansert?
– Da misforstår du uttrykket balansert, repliserer Larsen raskt. – Folk tror det er å føle kun kjærlighet og glede, å være så balansert at man er helt unyttig. Nei, her i verden er det ting vi må reagere på, sier Larsen ettertrykkelig.
Schuff vet mer enn mange om den «hellige vreden», den som vekkes på vegne av de svakeste og krever handling.
– I Hellas arresterer politiet nå alle som kommer. Småbarn og tusenvis av mennesker er fengslet. Da mener jeg det er en god grunn til å bli sint.
Han gikk til protestaksjon mot politiet, utstyrt med skilter med den provoserende påskriften «Fuck injustice and God damn the war».
– Slike ord bruker jeg aldri om mennesker, men om systemer, forklarer presten. Han holdt så en tale for politiet og oppfordret til sivil ulydighet.
– Selv om jeg ikke sa noe stygt, så hadde jeg en overraskende krass stemmebruk til meg å være.
– Du var ikke spesielt voldelig heller, kanskje? skyter Larsen tørt inn.
– Nei, jeg banket ingen med mikrofonen, ler Schuff. – Men det handler om balansen: Går jeg fram på en måte som fremmer fred? Det er jo det jeg vil. Og likevel er jeg forbannet på urettferdigheten.
– Den dagen det ikke er noen grunn til å være forbannet, er verden et veldig godt sted å være, stemmer Larsen i.

UT I LIVET. – Dere sier at indre bønn og meditasjon gir dere kraft. Går det også andre veien, at deres indre åndelige liv får kraft fra ytre handlinger og opplevelser?
– Først og fremst liker jeg ikke å sette noe skille, sier Schuff og utdyper: – Å drive med sosialaktivistisk arbeid, eller musikk, eller kunst … alt det er for meg bare en del av det åndelige. Dette engasjerer Larsen:
– Vi kan ikke skille intensjon fra handling. Vi kan tenke veldig barmhjertige tanker, men hvis vi ikke setter dem ut i handling – hvilken verdi har de da? Alle religioner har en tro, men hvis ikke troen omsettes til handling, er det jo ingen vits med tro eller Buddhas lære, sier Larsen ivrig, og legger til:
– Nå er jeg så engasjert at jeg mister snart balansen her.
– Da tenker jeg igjen på Jakobs brev i Bibelen, sier Schuff: – «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. For tro uten gjerninger er død.» Hvis kjærlighet og nestekjærlighet forblir på idéplanet, er de jo helt verdiløse.

OPPLYSNING. – Hva vil dere si til en lekperson som føler at troen og hverdagslivet henger for lite sammen?
– Det er veldig enkelt, sier Larsen og tar en kunstpause: – Det finnes ikke noe annet. Det er ikke mer enn det vanlige, ordinære hverdagslivet. Man blir ikke annet menneske om man blir munk, eller konverterer til en annen religion.
– Det jeg liker med tradisjonen min, sier Schuff, – er at jeg får lov til å svare: «Jeg vet ikke. Hva mener du? Hva leter du egentlig etter?» Jeg er veldig sjelden den som bare sier: «Vær sterk i troen!»
– Når tvilen ikke kommer til oss lenger, da er vi død, sier Larsen.

MIN TVIL. Rett før intervjuet fikk Schuff en forespørsel om å tale over temaet «Min tro».
– Da sa jeg, «Nei, men jeg kan godt snakke om ‘Min tvil’.» De to henger sammen for meg.
– Tvil gjør oss jo usikre og triste, og visshet gjør oss trygge og tilfreds. Men veien til et høyere ideal går faktisk gjennom disse vekslingene: tvil, opplysning, tvil, opplysning … Da skal vi akseptere det.
– Embrace it, sier Schuff.
– Ja. Tviler vi, så tviler vi. I zenbuddhismen har vi et ordtak: «Når du sover, så sover du. Når du drikker te, så drikker du te.»

CHRISTOFOROS SCHUFF (37)

  • Prest i Den ortodokse kirke
  • Musiker, kunstner og deltidsbonde
  • Har engasjert seg sterkt for utsatte grupper som romfolk og flyktninger
  • Har ledet en flyktningeleir på Lesvos i Hellas i syv måneder
  • Sto i 2013 fram offentlig med kreftdiagnose

SÅZEN LARSEN (53)

  • Buddhistprest, residerende prest ved Bugaku zentempel i Kristiansand og grunnlegger av Den Norske Sotozen Buddhistorden
  • Spesialpedagog i videregående skole

Richard Rohr: Veien til helhet

8. september 2016 § Legg igjen en kommentar

All åndelig vekst går gjennom nederlag og lidelse, mener Richard Rohr. Men det perfekte vil han ikke streve etter.

Dette intervjuet ble gjort i februar 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Steve Pavey.

15366589969_643de03318_o

Richard Rohr. Foto: Steve Pavey/Hope In Focus

– Hvis ikke religionen din gjør deg i stand til å omfavne mer og mer – ha mer nåde, medfølelse og tilgivelse – så har du ikke rett religion. I beste fall har du det bare i navnet, sier fader Richard Rohr. Presten, forfatteren og foreleseren fra USA leder det økumeniske senteret «Center for Action and Contemplation» i Albuquerque i New Mexico.
Selv om både han og senteret har røttene dypt plantet i den katolske fransiskanerordenen, har han alltid strukket hendene ut til andre religiøse og filosofiske tradisjoner.
– Da katolikker og protestanter skilte lag, handlet det mye om stammehevdelse og språk. I vår tid har globaliseringen gjort underverker for de troende. Nå er det ikke lenger mulig å tro alle løgnene om hverandre – med mindre man virkelig vil!

HELHETLIG LIV. Gjennom nesten 50 år har Rohrs virke sirklet rundt det å hjelpe mennesker å leve helhetlige liv, der handling og bønn går hånd i hånd. Han la merke til at mange religiøse miljøer har en slagside: Enten innover i bønn, meditasjon og kontemplasjon, eller utover mot misjon, nestekjærlighet og aktivisme.
– Dette kunstige skillet var grunnen til at jeg startet Center for Action and Contemplation, forteller Rohr. – Det viktigste ordet i navnet vårt er verken action (handling) eller contemplation (kontemplasjon). Det er det lille ordet and (og)! For vi trenger begge deler like mye, sier Rohr, og legger til:
– Prinsippet vårt er: Du tenker deg ikke til et nytt levesett – du lever deg til et nytt tenkesett.
– Går det egentlig an å leve et helhetlig liv?
– Livet vil definitivt alltid være underveis. Men det er ikke tilfeldig at ordene for «hel» og «hellig» har samme rot. Vandringen mot Gud er altså en vandring mot å bli hel.

ÅNDELIG BEKREFTELSE. I Norge har Rohr hittil vært mest kjent som medforfatteren av boken Enneagrammet, om de ni personlighetstypene. Han tror slagsiden mot enten handling eller kontemplasjon ofte har mer å gjøre med temperament enn teologi.
– Vi søker gjerne åndelig bekreftelse for det vi selv trekkes mot. Introverte mennesker foretrekker gjerne religion i form av «indre åndelighet», som bønn og meditasjon, mens «gjørerne» tilvarende vil gå i motsatt retning. Kunsten er å forene de to.
Rohr presiserer at kirken som helhet skal ivareta balansen mellom ulike individer:
– Det er mye lettere for den enkelte hvis det kristne felleskapet en tilhører, har en viss troverdighet på begge områder. Å finne sin egen balanse i et ubalansert miljø kan være veldig vanskelig.

NÅR LIVET SPRIKER. Rohr har lang erfaring med retreater og åndelig veiledning. Han sier at mange oppsøker senteret fordi de opplever et sprik mellom idealene sine og det faktiske livet, men at det gir ulike utslag fra person til person.
– Nesten all ny overbevisning begynner med å anerkjenne et problem i sitt eget liv. En introvert innser kanskje behovet for faktisk å elske konkrete mennesker, ikke bare bøker og ideer, mens en ekstrovert kan føle seg tom og overfladisk. Mange lengter etter en fordypning.
Rohr tror at denne lidelsen, der vi ser at vi ikke strekker til, er helt nødvendig å gå gjennom.
– Prosessen blir som å en trekke en gummistrikk bakover; det kan gi oss et nødvendig dytt i motsatt retning.
Rohr sier at de fleste kristne er opplært til å føle skam og se ned på oss selv:
– Skam er bare bortkastet energi som verken tilfredsstiller Gud eller hjelper oss det minste! I stedet kan vi bruke manglene våre til det jeg kaller å falle oppover: Vi vokser mye mer åndelig av å falle, av å begå feil, enn av å gjøre alt rett hele tiden.

GLEM DET PERFEKTE. Ifølge Rohr er vår søken etter det perfekte ofte det godes største fiende.
– Dualistisk religion prøver å eliminere det onde, og historien har vist hvor ille dette har gått. Men det gode opererer helt annerledes: Det tar opp i seg det onde og overvinner det ved å omdanne det til noe godt.
Selv Bibelen er til stor del fylt med dette mønsteret, påpeker Rohr:
– Vi finner krig, synd, hor, folkemord og forræderi, side om side med vidunderlige og livsforvandlende passasjer. Det negative – problemer, nederlag og fall – alt det finnes allerede i teksten. Jesus kom ikke for å fjerne dette fra livet, men for å vise oss hva vi skal gjøre med det.

RESTEN AV UKEN. Rohr gjør sitt beste for å understreke hvor viktig han mener dette er:
– Vi bruker så mye energi på å prøve å gjøre kirkene våre tvers gjennom pene og pyntelige, men så vet vi ikke hvordan vi skal ta med dette ut til verden. Målet er jo resten av uken: Hvordan du klarer å elske og knyte bånd til de rundt deg, handle godt og vise omsorg for verden.
Gudstjenestene søndag formiddag synes han ofte ser ut til å holde folk nøyaktig der de er:
– Noe av problemet er at vi har lært folk å leve i verden, men gå til kirken, i betydningen møte opp til gudstjeneste. Jeg sier heller: Vi må leve ut kirken og gå til verden – da forlater man egentlig aldri kirken. Som Frans av Assisi sa: «Hele verden er mitt kloster.».

RICHARD ROHR (f. 1943)

• Fransiskanerprest, forfatter og foredragsholder

• Grunnlegger av Center for Action and Contemplation

• Forfatter av en rekke bøker, deriblant «Å falle oppover» (St. Olav, 2015), «The Naked Now» og «Dancing Standing Still»

• Medforfatter av boken «Enneagrammet – sjelens ni ansikter» (Verbum)

• Sluttet i 2013 å reise utenfor New Mexico

 

CENTER FOR ACTION AND CONTEMPLATION

• Senter for åndelige studier og veiledning i Albuquerque i New Mexico, stiftet i 1986

• Rotfestet i katolsk identitet, men uttalt engasjert i dialog med andre åndelige tradisjoner

• Opprett nylig Living School, et toårig program som kombinerer nettundervisning med komprimerte forelesningsperioder

Oversatt ny bok av Magnus Malm: «Som om Gud ikke finnes» – et nytt blikk på sekularisering

21. august 2015 § Legg igjen en kommentar

Som om Gud ikke finnes Magnus Malm omslag

Som om Gud ikke finnes av Magnus Malm

Den siste boka fra den svenske forfatteren Magnus Malm heter Som om Gud ikke finnes (utgitt på Vårt Land forlag) og er oversatt av undertegnede. Mange lesere i Norge er allerede kjent med Magnus Malms stemme, både fra hans tidligere bøker, taler i ulike kristne sammenhenger, retreater han har ledet eller tekster i f.eks. magasinet Strek. For disse vil det være mye kjent i denne boken, for eksempel hans klare innsikt om at den kristne troen ikke er noe rent «åndelig», men skal leves ut i virkelighetens verden, i spennet mellom sjelelige, relasjonelle, økonomiske, politiske og ideologiske vilkår. Malm har over 25 års erfaring fra ulike former for åndelig veiledning, ikke minst med å lede retreater, og denne erfaringen skinner alltid gjennom i Malms bøker som en dyp innsikt i sammenhengen mellom mennesker kropps-, sjels- og åndsliv. Enkelte har beskrevet Malm som teologisk konservativ, men politisk radikal, en kombinasjon som, utrolig nok, oppleves noe uvant i dagens Skandinavia (skjønt, i denne boken anstrenger Malm seg for å vise at «konservativ» og «liberal» er merkelapper som tilslører mer enn de åpenbarer). « Read the rest of this entry »

Etisk forvaltning av oljefondet

8. mars 2013 § Legg igjen en kommentar

Dette gamle intervjuet om etisk forvaltning av oljefondet ble plutselig litt aktualisert i dag, i forbindelse med nyheten om at Statens pensjonsfond utland  trekker seg ut fra 23 palmeoljeselskaper. Den ble opprinnelig skrevet for avisen Vårt Land i 2006 til spalten Tro, etikk og eksistens, i etterkant av at fondet hadde trukket seg ut av selskaper som produserte bl.a. klasebomber. Henrik Syse sluttet som leder for NBIM i 2007.

Oljefondet er et av verdens største fond av sitt slag. Hvordan kan vi forvalte en slik enorm pengesum på en etisk måte?

Det har vært skrevet mye om at oljefondet har trukket seg ut av en håndfull «uetiske» selskaper. Men arbeidet for etisk forvaltning stanser ikke der.
På hvilke måter kommer etikk inn i Norges Banks forvaltning av oljefondet?
– For det første skal vi ta vare på verdier som er bygd opp over utrolig lang tid, og sikre dem for fremtidige generasjoner. Det er jo en etisk oppgave i seg selv, slår filosof Henrik Syse fast. Han har siden starten i september i fjor ledet Norges Banks eierskapsgruppe. De arbeider for å øve aktiv innflytelse i de over 3300 selskapene oljefondet er investert i, ved for eksempel å stemme på generalforsamlinger. Syse fortsetter:
– Det andre området der etikk kommer inn, er nært knyttet til vår langsiktige horisont: Når verdier skal forvaltes over lang tid, blir det veldig viktig hvordan det ser ut i alle de landene vi har investert i om fem, ti, femti og hundre år. Hvis noen graver ned miljøgifter som siver ut over tid, eller bryter med fundamentale menneskerettigheter, så kan det på lang sikt ødelegge et helt marked. Derfor ser vi at disse tingene vi kaller etiske spørsmål, som også inkluderer miljømessige spørsmål, veldig ofte sammenfaller med økonomiske hensyn for den som er langsiktig investor. Derfor er det også så viktig at vi utøver aktivt eierskap der vi er investert, forklarer Syse.

« Read the rest of this entry »

Bibelspråk for barn: Å oversette en barnebibel

30. november 2012 § Legg igjen en kommentar

Mine Bibelfortellinger kom ut på Luther forlag i høst. Copyright © Luther forlag.

I våres ble jeg bibeloversetter. Jepp, Bibelen 2011 er så 2011. Derfor satte jeg i gang å oversette min egen Bibelen 2012, eller som den egentlig heter, Mine Bibelfortellinger. Det er en forholdsvis tradisjonell barnebibel for aldersgruppen 4–7 år, som først og fremst fokuserer på de mest kjente historiene. I tillegg til selve oversettelsen gjorde jeg også satsen (altså å sette teksten inn på sidene i InDesign, lage typografiske maler og tilpasse tekstflyten til bildene etc.).

Selve tekstene var engelske parafraser, men i arbeidet med oversettelsen syntes jeg ikke det var tilstrekkelig å forholde meg til de engelske tekstene. Det finnes en etablert tradisjon for å oversette Bibelen til norsk, med navn, uttrykk og begreper som har vært brukt i hundrevis av år, og jeg følte det var relevant å ta aktivt stilling til det norske bibelspråket underveis. Oversettelsen ga meg derfor en god grunn til å lese Bibelen 2011 litt nøyere enn jeg ellers ville gjort, siden det ofte var interessant å skjele til valgene som er tatt der. Men for all del, det står uansett lite om både kjøtt og jomfruer i en barnebibel. « Read the rest of this entry »

Døden – et nødvendig onde?

1. november 2012 § Legg igjen en kommentar

Dette er en sak jeg skrev for Vårt Land tidligere i høst, som sto på trykk mandag 27.08.2012 i spalten Tro, Etikk og Eksistens. 

Teologien knytter døden til synd, men naturvitenskapen ser døden som en forutsetning for nytt liv. Hvordan kan dette henge sammen?

«Syndens lønn er døden,» leser vi i Paulus’ brev til romerne. Men hvis verden til å begynne med var uten synd, var den også uten død? Er det i det hele tatt mulig å forestille seg et liv på jorden uten døden?

Disse spørsmålene reiser Reidar Salvesen, førstelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole, som nylig disputerte over sin doktoravhandling i systematisk teologi ved Det teologiske menighetsfakultet. Avhandlingen har tittelen The Problem with the Problem of Death (Problemet med problemet døden), og er først og fremst en studie av hvordan to teologer forstår forholdet mellom teologi og naturvitenskap, med særlig henblikk på døden.

– Døden er aktuelt tema for en slik studie fordi det er viktig i både teologien og naturvitenskapen, sier Salvesen

« Read the rest of this entry »

Bibelen som litteratur

30. januar 2012 § 1 kommentar

Bibel 2011 i trebinds litteraturutgave

Jeg var en av mange som hadde en utgave av Bibel 2011 både på ønskelista og under treet i jula som var. Utgaven jeg ønsket meg, og fikk, var den såkalte litteraturutgaven. Vekk med flortynt papir, myke skinnpermer, gullkanter og «hellig bok»-konnotasjoner. Dette er en utgave der bibelteksten er ribbet for versenummer og (nesten) kapittelinndelinger, brukket i kun én spalte (som i en vanlig roman) med litt større skrifttyper, med mer luft rundt satsflaten, trykt på et tykkere papir (et litt gult 60g) og innbundet med stive permer og tekstilbind i tre separate bøker, alle behørig plassert i en kassett. Tanken er at bibelteksten skal kunne leses på samme måte som man leser de fleste andre bøker, mer som litteratur enn som et oppslagsverk. Bøkene er for øvrig designet av Aud Gloppen fra Blæst design, i mine øyne en av Norges absolutt dyktigste bok- og tidsskriftdesignere, iallfall for titler med litt tyngde. Og selv om tekstilbindet i blasse farger nærmer seg en pastisj på typiske samleutgaver av kanonisert litteratur, synes jeg alt i alt bøkene er meget smakfulle.

Bibelselskapets insistering (både eksplisitt og i form av denne utgaven) på at Bibelen gjerne kan leses som «vanlig litteratur», har også hatt en interessant effekt, nemlig at opptil flere toneangivende medier har ryddet spalteplass for å anmelde Bibelen og dens nye språkdrakt. Morgenbladet har plukket ut noen bøker, som Forkynneren og Jesaja, og anmeldt dem separat. I Klassekampen har de anmeldt både nynorsk- og bokmål-utgaven grundig, med litt varierende fokus. En skriftdesignerkompis av meg, Frode Bo Helland, har også skrevet en interessant anmeldelse av det typografiske arbeidet i denne og andre Bibel 2011-utgaver. « Read the rest of this entry »

Den nye hviledagen

8. september 2011 § 7 kommentarer

Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 06.09.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens. For enkelhets skyld, og fordi det fortsatt er plass nok på Internett, kommer her den uredigerte versjonen – writer’s cut (or lack thereof).

Er generasjonen som alltid er tilkoblet, i ferd med å gjenoppdage hviledagen?

Boken The Sabbath World – Glimpses of a Diferent Order of Time av Judith Shulevitz

Man trenger ikke være en stor sosiolog for å se at hviledagen har vært på vikende front i Norge i iallfall tretti år. Sant nok er oppslutningen om å ha søndagsstengte butikker ganske stabil, men i realiteten har det aldri vært enklere å handle på søndager enn det er i dag. Mange av de tradisjonelle reglene for tillatte og forbudte hviledagsaktiviteter, særlig de fra kristne miljøer med pietistiske røtter, er også langt på vei forsvunnet fra den allmenne bevissthet. Med god grunn, vil mange hevde, fordi mange av normene var blitt et fjernt ekko av en fortid da folk flest jobbet med kroppen og lagde sine egne klær.
Men har vi kanskje glemt noe av hviledagens betydning i en tid da mange mer enn noensinne kunne trenge den?

Teknologisk hvile
Noen som mener det, er de unge amerikanske jødene i Reboot, en gruppe som de siste par årene har arrangert en årlig «National Day of Unplugging». Denne dagen oppfordrer de alle til å logge seg av Facebook, Twitter og e-post og skru av mobiltelefoner i 24 timer. De har til og med utviklet en egen telefon-applikasjon som automatisk logger brukeren ut fra alle tjenester med en beskjed om at de nå vil bli borte det neste døgnet. Tanken er at deltakerne, ved å frikople seg fra denne typen mediebruk, kan være mer til stede for Gud og sine nærmeste.
For selv om vi statistisk sett jobber stadig mindre, er trenden i stedet at vi fyller fritiden vår med stadig mer organisert innhold og behandler den mer og mer som jobb: Alt fra trening til oppussing og sosiale aktiviteter må inn i avtaleboka for å få plass. Når mange i tillegg fyller de små sprekkene mellom aktivitetene med å trekke ulike digitale dingser opp fra lomma, er det ikke rart at om tanken om en hviledag begynner å gjenvinne sin appell.
«Når vi klager over kommersialiseringen av fritiden, som forvandler moro til arbeid, og som krever både budsjettering og logistikk i militær målestokk […] – når vi engster oss over disse tingene, så blir vi minnet på sabbaten, dens kraft til å redde oss fra larmen av vårt eget begjær.» Det skriver den jødiske forfatteren og litteraturkritikeren Judith Shulevitz i sin nye bok, The Sabbath World. I boka ser hun tilbake på sin jødiske oppvekst og utforsker sabbatsfenomenet på en grundig og personlig måte, fra et både religiøst, historisk, filosofisk og sosiologisk perspektiv.
«Sabbaten er en gammel, men vakker idé som, i vår frenetisk forhastede kultur sultefôret på mening, skriker etter å gjenoppdages og nytes av mennesker av alle trosretninger,» skriver den profilerte amerikanske senatoren Joe Lieberman, også han en jøde, i sin ferske bok The Gift of Rest: Rediscovering the Sabbath. Og allerede i 1992 skrev nåværende biskop Ole Chr. Kvarme i sin bok Evighet i tiden: «Vi har i flere tiår vært så opptatt av å fjerne grensene for det vi ikke skal gjøre på søndagen, at vi nå oppslukes av alt det vi kan og bør og må gjøre på søndagen. Og så har vi glemt det vesentligste: Hva vil Herrens nærvær på Herrens dag gjøre med meg?»

Fra sabbat til søndag
Kanskje er det symptomatisk at de fleste eksemplene over er jødiske, for det er liten tvil om at den jødiske sabbaten og den kristne hviledagen har ulike konnotasjoner. Tilsynelatende forholder de fleste kristne i dag seg mye friere til det tredje (evt. fjerde) bud enn de ni andre.
Den kristne urkirken begynte tidlig skikken med å møtes på søndag, også kalt «den åttende dagen», for å minnes Jesu oppstandelse. Dette var imidlertid ikke først og fremst en erstatning av sabbaten, som mange av de jødekristne lenge fortsatte å praktisere, men snarere en dag å feire gudstjenesten sammen på.
Bakgrunnen for hviledagens posisjon i norsk kristenhet kan bl.a. belyses ved å se på arven fra Martin Luther. Selv med sin sterke betoning av «nåden alene» og frihet fra Moseloven forkastet han slett ikke de ti bud. Imidlertid behandler katekismen hviledagsbudet ganske annerledes enn de andre budene: «Hva denne ytre hvilen angår, er budet bare gitt til jødene. I sin bokstavelige forstand angår dette budet derfor slett ikke oss kristne,» skriver Luther, og beskriver dets nye funksjon som en praktisk forordning for at folk skal kunne gå i kirken. Han så nemlig med forferdelse på at en del samtidige kristne grupperinger begynte å vende tilbake til å holde den jødiske sabbaten, noe han så på som et knefall for loven. Særlig skriftet Brev mot sabbaterne til en god venn fra 1538, det første av hans såkalte antijødiske skrifter, advarer i sterke ordelag mot enhver flørt med jødedommen og den jødiske sabbaten.
Den kristne kirkehistorien er imidlertid full av grupperinger og kirkesamfunn som har vendt tilbake til å holde lørdag som hviledag, som anabaptistene og adventistene. Pietistene som utvandret til nordre USA, holdt stort sett fast på søndagen som hviledag, men gikk ofte langt i å vedta strenge offentlige lover for hva som var påbudt eller forbudt å foreta seg på hviledagen.

Mark Scandrette er leder og grunnlegger for ReImagine, og er i disse dager bokaktuell i Norge. Foto: Johnny Baker

Sabbatseksperimenter
– I USA gikk mange kristne vekk fra å praktisere sabbat i min foreldregenerasjon, sier den amerikanske forkynneren og forfatteren Mark Scandrette (41) fra San Francisco Han var i sommer i Norge for å tale på Korsvei-festivalen. – Mange i denne generasjonen forteller historier om reglene de vokste opp med fra den pietistiske tradisjonen – som å ikke fiske, ikke svømme, ikke drive med håndarbeid og ikke gå ut på restaurant – bare sitte hjemme. Det er et godt eksempel på at en leveregel kan bli giftig når den blir presset på andre. Da er den ikke lenger livgivende, sier Scandrette videre.
Mark Scandrette er også aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis, som nylig kom ut på norsk. I boka skriver Scandrette om arbeidet han har grunnlagt i San Francisco, ved navn ReImagine. Kort fortalt dreier Scandrettes arbeid seg om å tilnærme seg Jesu lære med kampsportens læringsmetode: Å lære ved å praktisere. ReImagine arrangerer små og store workshops der deltagerne deles opp i grupper som tar for seg skriftsteder om et gitt tema. Deretter forplikter de seg overfor hverandre til en eller flere selvvalgte måter å sette skriftstedet ut i praksis på i et antall uker fremover. Deltagerne møtes gjerne ukentlig for å evaluere erfaringene fra eksperimentet, som de kaller det. Hviledagen er et av temaene ReImagine har tatt for seg flere ganger.
– Som gruppe har vi blant annet gjort kollektive eksperimenter der vi har avtalt å holde en form for sabbat hver uke de neste seks ukene. For noen betød det å kutte ut all media, for andre å skrive dagbok eller på annen måte skape tid for stillhet og refleksjon, osv. Jeg tror at det å holde sabbaten ikke handler om et sett objektive regler, men om å finne ut og bestemme hva som utgjør hvile for en selv. Slik kan man skape rom for å gi oppmerksomhet til Gud og sine nærmeste, sier Scandrette. Han forteller at de også har forsøkt seg med nye former for hviledagspraksis i den nærmeste vennekretsen:
– I et års tid praktiserte vi noe vi kalte «felles sabbat», der et tjuetalls personer dro på en hytte fra lørdag kveld til søndag kveld. Vi tenkte at det var større sannsynlighet for at vi gjennomførte det, hvis vi gjorde det sammen. Vi lagde litt enkel mat sammen, slappet av, gikk turer, leste og hadde ellers lite program. Det viste seg for øvrig at de utadvendte blant oss syntes det var mye mer avslappende enn de innadvendte, innrømmer Scandrette.

Vår tids hvile
Et viktig poeng for Scandrette er at hvile og avbrekk fra hverdagens mønster kan bety ulike ting for mennesker med ulike yrker og til ulike tider.
– Da oldeforeldrene mine skulle praktisere sabbat, arbeidet de ellers stort sett med kroppen sin. Da betød sabbaten åpenbart at de ikke skulle være fysisk aktive, og ikke lage eller produsere noe. Å hvile betød for eksempel tid til å lese. For meg i dag, på den annen side, er kanskje det å ikke lese noe som jeg sjelden tar meg tid til. Den gangen var de mye alene på gården og trengte å komme sammen med andre i kirken på søndager. Vi som bor i store byer og ser folk hele tiden, trenger kanskje å være mer alene, sier Scandrette. Et liknende paradoks har han selv erfart i sin egen oppvekst:
– Som pastor var søndager aldri noen hviledag. Vi måtte opp tidlig, ta på fine klær, komme oss av sted, sitte på et møte i 2–3 timer, ha gjester til middag, dra på et møte til … Det føltes definitivt ikke som hvile, forteller han.
– Er det et aspekt ved sabbaten du vil trekke frem som spesielt viktig for oss i Vesten i dag?
– I vår tid tror jeg nok det å frigjøre seg fra maskinene våre og rette oppmerksomheten vår mot Guds skaperverk er en særlig viktig utfordring, sier Scandrette, og utdyper:
– Jeg tror naturen er viktig for å oppnå kontemplasjon. Mange av oss arbeider så mye foran maskiner og er så mye innendørs. Da har naturen en egen evne til å åpne oss opp for Gud. Vi bor i en stor by, så det å være ute i naturen er ofte en del av vår sabbatspraksis. Denne søndagen skal vi dra ut i skogen, ta med oss litt mat og tepper å ligge på og se hva som skjer, hvilke samtaler som kommer opp. Da barna var mindre, brukte vi også ofte hviledagen til å lese bøker høyt sammen som familie, forteller Scandrette.

Gode gjerninger

Boka Jesusveien – eksperimenter underveis av Mark Scandrette.

De få utsagnene om sabbaten vi har fra Jesu munn, ble alle gitt som svar til fariseere som kritiserte ham for å bryte et av de mange tilleggsbudene om sabbaten. Særlig måtte Jesus forsvare at han helbredet ikke-akutte sykdommer på sabbaten: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» Dette mener Scandrette utfordrer oss til å sette sabbatshvilen i riktig perspektiv:
– Jeg har lagt merke til at noen kan misbruke den subjektive synet på hva som er hvile, og slik behandle sabbaten litt egoistisk, at «jeg trenger ikke gjøre noe jeg ikke har lyst til.» Men Jesus viser tydelig at vi skal gjøre gode gjerninger på sabbaten. Så vi kan spørre oss, hva er godt for fellesskapet vårt, for familien vår? Hvis jeg planlegger en dag som skal tilfredsstille alle mine behov og ønsker, så behandler jeg den fortsatt som arbeid, en liste med punkter som skal krysses av. I stedet tror jeg vi bør ha åpen tid, slik at vi for eksempel har tid til å ha en viktig samtale med noen vi møter, sier Scandrette.
– I boken din gjør du et poeng av at man ikke bare bør bestemme seg for noe en ikke skal gjøre, men også noe en skal gjøre. Er dette relevant for sabbatshvilen?
– Ja, i en klassisk åndelig disiplin-terminologi snakker man både om avholdenhet og aktiv handling, både ting man skal avstå fra og ting man skal begynne med, det passive og aktive. Jeg tror begge deler er relevante for sabbaten. Det er for eksempel interessant at sabbaten i den jødiske tradisjonen er en spesielt avsatt dag for å elske med ektefellen din, det er jo et eksempel på en aktiv handling, sier Scandrette

Avslørende
«Målet med sabbaten er kan hende hvile, men det er ikke personlig frihet eller ubundet fritid,» skriver Shulevitz i The Sabbath World. Kvarme skriver i Evighet i tiden om jøden Filon av Alexandria, som var den første til å gi en nytte-begrunnelse for sabbaten; at hvilen hjelper oss å arbeide bedre. Men, skriver Kvarme, «den bibelske sabbat har et dypere perspektiv. […] Sabbaten med Guds nærvær skal feires for at mennesket skal fornyes i sin fundamentale identitet – som den det er, skapt i Guds bilde.» Scandrette er også tydelig på at sabbaten først og fremst handler om å møte Gud:
– Noen ganger er det en fristelse å få hviledagen til å handle om din egen nytelse. Men det er et viktig prinsipp i åndelig modning at man trenger å gjøre noe som er nytt og annerledes for en selv. Noen kan si at, «jeg liker å slappe av med Facebook og tv», men det blir rett og slett en billig utvei. For å ta meg som eksempel, så er jeg veldig glad i å være aktiv og få trening, og jeg trener ofte. Jeg kan gjerne gå en seks timers tur når jeg har tid, men jeg har bestemt meg for å ikke gjøre det på sabbaten. I stedet prioriterer jeg å ta meg tid til tankefullhet, refleksjon og lesing, ha tid til å kjede meg. Da gir jeg Gud en større sjanse til å trenge igjennom til meg, sier Scandrette. Han understreker også at vi noen ganger må tvinges til dette mot vår vilje:
– Det å praktisere sabbat er ikke alltid morsomt. Jeg synes vanligvis det er spennende å åpne datamaskinen og finne 60 uleste e-poster, da føler jeg meg ettertraktet og interessant. Det er smigrende for egoet mitt å se alt jeg kan produsere og få til. Derfor kan sabbaten noen dager være ren tortur, for da må jeg se spørsmålet «Hvem er jeg når jeg ikke produserer noe, når jeg er alene?» i øynene. På den måten tvinger hvilen oss til å komme ansikt til ansikt med vårt virkelige jeg, og de virkelige relasjonene våre. Sabbaten avslører tingenes virkelige tilstand.

Mark Scandrette (41) er en amerikansk forkynner, poet og forfatter fra San Francisco. Han er grunnlegger av arbeidet ReImagine!, som består av workshops der deltakerne utforsker hva det praktisk vil si å følge Jesu lære i dag. Er aktuell med boken Jesusveien – eksperimenter underveis (Luther forlag, 2011).

Judith Shulevitz er en jødisk amerikansk journalist, redaktør og litteraturkritiker, særlig kjent fra New York Times Book Review og The New Yorker. The Sabbath World: Glimpses of a Different Order of Time (Random House, 2010) er hennes første bok.

De som hater Gud

24. mai 2011 § 2 kommentarer

Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 23.05.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens.

Mange mennesker hater eller anklager Gud uten å dermed fornekte hans eksistens. En ny bok kaller dem misoteister.

Hating God – The Untold Story of Misotheism

Det finnes religiøse dissidenter som ikke kan plasseres på en skala fra ateisme til satanisme, fordi de verken fornekter Guds eksistens eller beundrer hans moststander, og disse bør kalles misoteister. Det mener engelskprofessoren Bernard Schweizer fra Long Island University i USA. I boken Hating God – The Untold Story of Misotheism setter han en rekke skjønnlitterære forfattere som Philip Pullman, Mark Twain, Emily Brönte og Elie Wiesel, men også filosofer som Proudhon, Bakunin, Freud og Nietzsche, i denne kategorien. Slik forsøker han å nedskrive historien om de som, skjult eller åpenlyst, har skrevet om sine antipatier overfor Gud.

Angripe Gud. Ateister har gjerne vært delt i to grupper, de som slår fast at Gud ikke eksisterer og de som simpelthen ikke tror. Felles for begge er at de tradisjonelt har forholdt seg ganske likegyldige til Gud, som de tross alt ikke tror eksisterer. Mange har dessuten ment at tiden spiller på deres side mot religion og overtro.
De siste årene har imidlertid en annerledes og mer lidenskapelig ateisme vokst frem. Bevegelsen er ofte gitt tilnavnet «nyateisme», og kjennetegnes ved at de er langt mer agiterende og bruker en mer fiendtlig retorikk. Denne fiendtligheten er imidlertid først og fremst rettet mot religion som system og samfunnsfaktor. Det er altså troen på Gud, eller andres gudsbilder, som får gjennomgå.
Det er særlig på disse punktene at misoteister skiller seg fra ateister, mener Schweizer. Misoteistene kjennetegnes nemlig ved at de bruker krefter på å angripe Gud selv, tilsynelatende ute av stand til å gi slipp på ham eller gi ham opp. Oftest klandrer de Gud for lidelsen i verden, anklager ham for å ha latt skaperverket seile sin egen sjø og at han passivt tillater grusomme overgrep, naturkatastrofer og ondskap.
Schweizer poengterer i bokens innledning at dette spesielle standpunktet – det å motsette seg en Gud uten å fornekte at han finnes – ofte har blitt oversett av kritikere, hvis det da ikke feilaktig er klassifisert som ateisme. Dette tror han skyldes at standpunktet gjennom historien gjerne har måttet skjules mellom linjene eller gjemmes i fiksjon, av frykt for represalier. For en forfatter i f.eks. 1800-tallets England ville det slett ikke være uten konsekvenser å gi uttrykk for blasfemiske holdninger.

Fra Paradise Lost, illustrasjon av Gustave Doré, 1866.

Litteraturen. Det er for øvrig ikke tilfeldig at vi finner så mange tilfeller av misoteisme nettopp i litteraturen, mener Schweizer. Det ligger i sakens natur at et hat rettet mot Gud ikke konkret kan settes ut i handling. Den som hater Gud kan aldri helt vite om hatet på noen måte påvirker adressaten – ofte er det jo nettopp Guds tilsynelatende fravær og passivitet som er anklagen. Litteraturen, det være seg sakprosa eller fiksjon, blir dermed for mange den best egnede arenaen for å kunne utkjempe en slags duell mot Gud.
Begrepet misoteist består av det greske misos (hat) og theos (Gud), og er slik beslektet med ord som misogyni (kvinnehat). Men om begrepet er nytt, så kan selve fenomenet egentlig spores iallfall helt tilbake til Jobs bok. For der Job selv bare i et forbigående glimt gir uttrykk for sitt raseri overfor Gud, så er det annerledes med Jobs kone. Det eneste historien forteller om henne er oppfordringen hennes i bokens andre kapittel: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Etter dette forsvinner Jobs kone ut av historien, og Schweizer lar henne dermed stå som historiens første misoteist.
Blant Schweizers mer dristige eksempler på tidlige misoteister er den engelske poeten John Milton, som skrev Det tapte paradis (1667) med det uttalte mål å «vise at Guds veier var de rette». Mange, deriblant C.S. Lewis og William Blake, har imidlertid påpekt at Milton virker langt mer interessert i Satan enn i Gud. Kritikeren William Empson gikk på sekstitallet så langt som å hevde at Milton ikke bare skjult beundrer Satan, men at verkene hans på en kløktig måte lar leserne gjennomgå sitt eget «fall» idet de tar seg selv i å ubevisst velge side med den karismatiske Satan, mot en selvisk og manipulerende Gud.

Hovedfiende. Misoteistene kan for det meste deles inn i to tydelige kategorier. Den ene kaller Schweizer for de absolutte misoteistene, de som av ulike årsaker har gjort Gud til sin hovedfiende og nærmest fryder seg over å angripe, anklage og sverte ham.
I denne kategorien havner blant annet den engelske revolusjonære og intellektuelle Thomas Paine (1737–1809). Han var blant de første moderne tenkere som gikk åpent ut med nådeløs kritikk av Bibelens Gud, særlig på grunnlag av det han beskrev som de «… onde og pinefulle henrettelsene og den uopphørlige hevngjerrigheten som fyller mer enn halve Bibelen».
Philip Pullman er en annen som trekkes fram i denne kategorien. Sistnevnte er ofte blitt kategorisert som ateist, særlig på grunn av sin aggressive kritikk av religion og kirken, om enn i form av fantasyhistorier. Når Schweizer likevel kaller ham en misoteist er det delvis fordi Pullman i intervjuer har gitt uttrykk for et agnostisk ståsted i spørsmålet om Guds eksistens. Enda viktigere er det imidlertid at Pullman tilfredsstiller et annet av misoteistenes kjennetegn – at han ikke klarer å sette Gud til side. «Det er tydelig at jeg ikke har klart å unnslippe fra den avskyelige oppfinnelsen Jahwe. Han er død, men han vil ikke legge seg ned», skriver Pullman i et brev til Schweizer.

Håp til Gud. Den andre kategorien av misoteister, som skiller seg langt tydeligere fra ateistene, er de han kaller pinede misoteister. De kjennetegnes av at de riktignok roper ut i sinne og anklager mot Gud, men at de samtidig nærer et slags håp om at Gud vil tilbakevise anklagene deres og vise seg som den gode og rettferdige Gud de mener han skal være. På dette punktet har disse mye til felles med Job.
I sin bok Nattsyn (2008) skriver Ellen Merete Wilkens Finnseth om Job: «Hans øyne lyser av kampgnist og mørk vilje. Hver gang han ser i Guds retning, renner han over: anklager, håner, setter Gud i bås. Han avviser den Allmektige, forlanger og kommanderer.» Men disse anklagene har allikevel et element i seg av å ville engasjere Gud, bringe ham i tale, avkreve ham et svar. Da Job til slutt løfter sin stemme mot Gud, er det ikke fordi han forventer at Gud er ond – snarere tvert imot, han er rasende nettopp fordi han forventer noe annet av Gud. Derfor, antyder Wilkens Finnseth, kan hans anklager dypest sett ses på som en bønn: «For det finnes tider da Jobs taktløse rop er den eneste mulige form for bønn. Og en bønn er det.»

Holocaust. Den moderne misoteisten som i denne forstand har mest til felles med Job er trolig jødiske Elie Wiesel. Han er den mest kjente av holocaust-overleverne som i ettertid har viet mye av livet sitt til å skrive om de grusomme opplevelsene fra konsentrasjonsleirene, vel å merke etter en ti års selvpålagt ventetid.
«Jeg benektet ikke Guds eksistens, men jeg betvilte hans absolutte rettferdighet», skriver Wiesel i sine første memoarer fra holocaustårene, Natten (1958). Schweizer sporer utviklingen i Wiesels forhold til Gud og mener å finne en stadig hardere kritikk av Gud, en kritikk som på et tidspunkt vanskelig kan kalles annet enn blasfemi. For eksempel inneholder flere av verkene hans et motiv han selv var vitne til i Auschwitz; en gruppe jøder i en konsentrasjonsleir som tiltaler Gud for mord i en rettssak, og til slutt enstemmig finner Gud skyldig. I boken Messengers of God avviker Wiesel også sterkt fra den vanlige forståelsen av Jobs bok, idet han kritiserer Job for å altfor lett godta Guds forklaring.
Wiesel selv har imidlertid gitt uttrykk for at han mener at selv flammende kritikk av Gud er trygt innenfor rammene av jødisk protestteologi. «Jødedommen er den eneste religionen som gir de skapte retten til å gjøre opprør mot skaperen og si: ‘Nei!’» (Conversations, 2002) Kanskje er dette en forklaring på at vi i senere år finner en annen tone fra Wiesels penn. I All Rivers Run to the Sea (1996) har Wiesels fokus flyttet seg fra menneskenes lidelse til Guds lidelse: «Er han ikke vår alles far? … Hvordan kan vi unngå å synes synd på en far som er vitne til at hans barn massakreres av andre av hans barn?»

Moralske. Wiesel rører her ved et av misoteismens kjernepunkter, nemlig årsakene til Gudshatet. Schweizer gjør i boken sin et poeng av at misoteistene han skriver om stort sett ikke er umoralske eller amoralske utskudd. Snarere kan de fleste kalles humanister, med et sterkt samfunnsengasjement og rettferdighetssans på menneskehetens vegne. Det er med andre ord på et moralsk grunnlag at de angriper Gud, med anklager om at han er likegyldig overfor, eller til og med aktiv deltaker i, menneskenes lidelse.
Schweizer opererer også med en tredje kategori misoteister, nemlig politiske misoteister, som først og fremst anklager Gud på et politisk eller idémessig grunnlag. Disse forfatterne har først og fremst anklaget Gud for å være en kvinneundertrykker, slavedriver, maktsyk diktator eller, som i Nietzsches tilfelle, for svak og nådig.

Bernard Schweizer (1962–) er opprinnelig fra Sveits, og er professor i engelsk litteratur ved Long Island University, Brooklyn i USA. Hans spesialområder er moderne engelsk litteratur, reiseskildringer og religiøs tematikk. Har bl.a. skrevet boken Hating God – The Untold Story of Misotheism (New York, 2010).

Finnes Gud i den «kristne kulturen»?

23. mai 2011 § 3 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 2/2011, i spalten Visitt. Teksten sier litt om mine tanker omkring temaet i to bøker jeg leste nylig: Hvordan kristen tro forholder seg til tiden og kulturen omkring.

Strek 2/2011

Finnes Gud i den «kristne kulturen»?

Jeg vet ikke helt hvordan det begynte. Kanskje er det en åpenbar tanke for alle. Kanskje er jeg altfor analytisk og må få alt til å passe i boksene i mitt eget hode. Uansett har livet mitt som kristen nesten alltid vært veldig preget av en søken etter noe ekte og uforfalsket, noe essensielt og sant.

Kristne omgir seg nødvendigvis med mye kultur; alt fra musikkstiler, litteratur og arkitektur til kulturelle koder og uskrevne regler. Noen kirker fokuserer på å bevare en kultur, andre mer på å stadig oppdatere. Selv har jeg ofte følt meg fremmedgjort av de mange formene for «kristen kultur». Ikke fordi jeg ikke mestret dem, men snarere fordi jeg mestret dem. Oppdagelsen av at jeg kunne ta dem av og på meg gjorde at de mistet sin gjennomsiktighet, og i stedet trådte påtrengende frem i forgrunnen.

Dette fikk meg til å tenke at hvis Gud virkelig er en Gud som har skapt universet og menneskene, hvis han er en Gud som er uten begynnelse og som nødvendigvis eksisterer uavhengig av vår fysiske verden – ja, da tar jeg det nærmest for gitt at språk, bygninger, kunstformer, klær, teknologi og kulturelle koder vi omgir oss med – at alt dette ytre er revnende likegyldig for Gud. Eller rettere sagt: At det bare har indirekte betydning og kun i den grad det påvirker hjertene våre, hjelper eller hindrer oss i å elske Gud og hverandre. Og når Bibelen sier at «Herren ser til hjertet», føler jeg meg trygg på at han forstår meg, uansett språk og kultur. For Gud er ikke å finne i selve sangstilen, bygningen eller språket. Alt dette er i beste fall tomme beholdere. Gud er å finne bakenfor, «i ånd og sannhet». Han er i innholdet bak formen, i sannheten bak ordene.

Men alt kan ikke enkelt deles i et ytre og et indre, enhver handling og erfaring kan ikke dissekeres ned til form og innhold. Gud er ikke bare å finne bak. Han sier også at han er til stede i nattverden, i tilbedelsen, i nestekjærligheten, i oss og midt iblant oss, uansett ytre former. Han har én gang blitt kjøtt og blod, og er det ennå gjennom sin kropp, hans barn. Og dette er for meg det store mysteriet som virkelig vekker lengselen etter å oppdage Gud overalt der han åpenbarer seg.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with teologi at Hans Ivar Stordals blogg.