Er digitalt måtehold mulig?
18. desember 2017 § Legg igjen en kommentar
Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i STREK sommeren 2016 og kan finnes på STREKS nettsider her.
Er digitalt måtehold mulig?
En ny bok lanserer ti digitale leveregler for familier som vil sikre at ikke teknologien sjefer over dem. Hvordan treffer de hverdagen i en norsk småbarnsfamilie?
– God morgen, sier jeg med grøtete stemme mens jeg gnir søvnen ut av øynene. – … Hvor lenge har dere sittet her foran skjermene, egentlig?
Åpningen på dagens første samtale er så altfor typisk for helgemorgener hjemme hos familien Stordal. I sofaen i stua sitter de tre barna på rekke og rad, i nattøy og delvis under pledd og dyner. Øynene deres er klistret til tv-en på veggen eller nettbrettet i hendene. Alle tre elsker denne rolige, uforstyrrede starten på en åpen dag, og jeg og kona har de siste årene nytt å kunne sove lenger i helgene.
Og så våkner jeg og tar straks rollen som skjermpoliti. Sukk. Slik blir altfor mange av de små samtalene om nettbrett, Playstation eller Netflix egentlig bare diskusjoner om grenser: om dagens kvote, kan vi se ferdig episoden, når skal jeg få min egen mobil, kan jeg laste ned det nye spillet?
Situasjonen fyller meg med ambivalens: Det må da finnes mer fruktbare måter å håndtere dette på enn endeløs justering og grensesetting? « Read the rest of this entry »
Redaktør for magasinet Tørst
7. september 2016 § 2 kommentarer
Tørst 1/2016 forside
Tørst er navnet på et gratismagasin jeg var vikarredaktør for denne våren, som gis ut av misjonsorganisasjonen Areopagos *. (Nå er det dessverre i overkant sent å avbryte nær-bloggdøden min for å fortelle om dette, men bedre sent enn aldri, kanskje.) Temaet for denne utgaven var «Sammenheng: livet, troen og idealene», et tema vi prøvde å belyse fra ulike sider og perspektiver gjennom de 32 sidene, og som også samsvarte med temaet for organisasjonens sommerfestival.
Les dette og tidligere utgaver av Tørst digitalt på issuu.com.
I dette bladet kan du lese forfatteren Simon Stranger fortelle om hvorfor han er ferdig med å ha dårlig samvittighet hele tiden, Peter Halldorf skriver om at Gud roper til oss fra naturen, amerikanske Richard Rohr snakker om å leve et helhetlig liv, og den (u)ortodokse presten Christofóros Schuff og buddhistmunken Såzen Larsen møtes i buddhistklosteret og diskuterer hvordan bønn, meditasjon og skriftlesing ikke er verken mer eller mindre åndelig enn resten av livet. I tillegg anbefaler blant annet Harald Rosenløw Eeg, Tonje Tornes, Barbro Raen Thomassen, Leif Gunnar Engedal og Peter Espevoll bøker, tv-serier og musikk. For å nevne noe.
* For den som er uinnvidd i det norske misjonslandskapet: Areopagos er en misjonsorganisasjon med en ganske unik profil, med sitt uttalte mål om å gå i dialog med andre religioner og former for åndelighet. Grunnleggeren Karl Ludvig Reichelt regnes som en pioner i norsk misjon for sitt unike dialogiske misjonsarbeid blant buddhister og taoister i Kina og Hongkong. Han så etter Guds spor i mennesker med annen religion og knyttet sitt kristne vitnesbyrd til disse. I dag opererer Areopagos særlig i Kina, Norge og Danmark.
Mitt år som Tommy og Tigern-redaktør
19. november 2015 § Legg igjen en kommentar
30 år har det altså gått siden den første stripen med Calvin & Hobbes, eller Tommy og Tigern, ble trykket i en amerikansk avis. Og jeg tør påstå at verden aldri ble den samme. Iallfall ikke min verden. Jeg visste det ikke i 1985, men senere skulle denne serien, og de norske bladene og bøkene den fikk, skape mye av den begeistringen i meg som gjorde at jeg aldri helt vokste fra tegneseriene. For Bill Watterson evnet mer enn noen andre det å treffe barn og voksne samtidig – og få begge til å le av seg selv.
Det var derfor litt uvirkelig da jeg i 2008 fikk spørsmålet om jeg ville være redaktør for et nytt blad med seksåringen og tigeren hans. Jeg var selvsagt klar over at serien på dette tidspunktet hadde vært avsluttet fra skaperens side i lang tid allerede, så utfordringen var å lage en samlet pakke av serier, innhold og innpakning som utstrålte noe av den «ånden» jeg synes hovedserien formidler. Heldigvis fikk jeg også med meg en dyktig gjeng kolleger og frilansere som bidro sterkt til dette, ikke minst Karl Bryhn som fargelegger på forsidene og Pogo-serien, og designerne Sindre Goksøyr og Kristoffer Kjølberg, samt mannen som har oversatt Tommy og Tigern-serien til norsk, og dermed har en hel del av æren for at serien ble så godt mottatt som den gjorde: Sigbjørn Stabursvik.
Nå vel. Til syvende og sist levde ikke bladet mer enn et drøyt år, så konseptet kan neppe kalles en suksess etter kommersielle vilkår – men jeg synes fremdeles det var noen veldig fine blader vi lagde. Så i dag mimrer jeg litt med lederen fra den første utgaven, og et lite knippe av omslagene våre: « Read the rest of this entry »
Oversatt ny bok av Magnus Malm: «Som om Gud ikke finnes» – et nytt blikk på sekularisering
21. august 2015 § Legg igjen en kommentar
Som om Gud ikke finnes av Magnus Malm
Den siste boka fra den svenske forfatteren Magnus Malm heter Som om Gud ikke finnes (utgitt på Vårt Land forlag) og er oversatt av undertegnede. Mange lesere i Norge er allerede kjent med Magnus Malms stemme, både fra hans tidligere bøker, taler i ulike kristne sammenhenger, retreater han har ledet eller tekster i f.eks. magasinet Strek. For disse vil det være mye kjent i denne boken, for eksempel hans klare innsikt om at den kristne troen ikke er noe rent «åndelig», men skal leves ut i virkelighetens verden, i spennet mellom sjelelige, relasjonelle, økonomiske, politiske og ideologiske vilkår. Malm har over 25 års erfaring fra ulike former for åndelig veiledning, ikke minst med å lede retreater, og denne erfaringen skinner alltid gjennom i Malms bøker som en dyp innsikt i sammenhengen mellom mennesker kropps-, sjels- og åndsliv. Enkelte har beskrevet Malm som teologisk konservativ, men politisk radikal, en kombinasjon som, utrolig nok, oppleves noe uvant i dagens Skandinavia (skjønt, i denne boken anstrenger Malm seg for å vise at «konservativ» og «liberal» er merkelapper som tilslører mer enn de åpenbarer). « Read the rest of this entry »
Oversatt ny bok av Tomas Sjödin: «Det er mye man ikke må»
24. april 2015 § Legg igjen en kommentar
Den svenske forfatteren Tomas Sjödin kan i dag legge en ny bok til sin liste over norske utgivelser: hans nyeste Det er mye man ikke må. Denne er også oversatt av undertegnede, i likhet med hans forrige Mens du hviler. Den nye boken har ikke ett enkelt tema, men består av 77 kortere tekster Sjödin opprinnelig har skrevet som fast spaltist for sin lokale avis Göteborgs-Posten. Det betyr at boka egner seg godt for å lese korte stykker nå og da, kanskje som en slags andaktsbok eller nattbordbok.
Forlaget skriver på omslaget:
Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom, eller som en leser skrev: «En god spaltist beskriver noe man allerede visste, men ikke har tenkt på.» Kanskje er det nettopp derfor Tomas Sjödin er blitt en høyt verdsatt skribent. Det er mye man ikke må inneholder 77 refleksjoner hvor det særlig er tre temaer som går igjen: tiden, kjærligheten og troen. Sjödin protesterer mot prestasjonssamfunnet og alt- vi-må-rekke-før-vi-dør-jaget. Han beskriver kjærlighetens gode krav og viser hvordan troen leter seg inn i alle livets kriker og kroker og alltid er en del av det hele.
Innledninger om anime på Kristiansand Barnefilmfestival
22. april 2015 § Legg igjen en kommentar
I går åpnet den årlige Barnefilmfestivalen i Kristiansand for attende gang, og jeg hadde fått oppgaven å holde en liten innledning til visningene av to av filmene, samt å gi mulighet for spørsmål fra salen etter filmen. Det er en festival jeg har fått med meg noen filmer fra hvert år de siste årene, deriblant Studio Ghibli’s Prinsesse Kaguya i fjor. I år viste de også to animefilmer fra Japan, og det var altså disse jeg ble bedt om å innlede til. Jeg har alltid likt å prøve å gi videre den entusiasmen jeg føler for noe (hva som helst, egentlig), og synes det er morsomt å prøve å finne ut hvordan jeg kan gjøre dette best mulig for det gitte publikummet, enten det (som i går) er 3.- og 4.-klassinger, videregående-elever eller voksne folk.
Animefilmene på årets program var Hayao Miyazakis Oscar-vinnende klassiker Chihiro og Heksene fra 2001 (premiere på den nye, norske dubben, som gjør at barn endelig kan ha fullt utbytte av den) og det nye krigsdramaet Giovanni’s Island av Mizuho Nishikubo og Studio 4°C. Jeg håper å komme tilbake til å skrive mer om sistnevnte om ikke så lenge, stay tuned (men ikke sitt tiltaksløs foran skjermen og vent).
Kreativ tekstbruk i tegneserier
3. februar 2015 § Legg igjen en kommentar
Denne listen ble først publisert sammen med denne artikkelen i tidsskriftet Bokvennen 4/2014, et fabelaktig vakkert og interessant spesialnummer om tegneserier som er i salg fram til mars. Anbefales.
De etablerte konvensjonene for tekst i tegneserier er i stadig utvikling. Snakkeboblen er ikke mer enn omtrent 120 år gammel, og oppfattes i dag som en selvfølgelighet. Bare serieskaperens fantasi setter grenser for hvordan teksten kan presenteres visuelt for å fylle nye behov eller formidle nye konsepter. Her er et lite knippe eksempler på kreativ og gjennomtenkt tekstbruk:
Spirit © Will Eisner
Uttrykke stemning, tema eller stil – Spirit av Will Eisner
Eisner var en mester til å inkorporere titler og annen tekst i bildene sine på en visuell og effektfull måte. Å la tekst fremstå som fysiske objekter inni rutene knuser på et vis den tynne hinnen mellom illusjon og virkelighet, men samtidig forsterkes enheten mellom tekst og tegning. I tillegg kan historiens stemning, tema eller tone alluderes til på en effektfull måte, allerede fra første øyeblikk. « Read the rest of this entry »
Den usynlige kunsten: Hvordan tegneserier virker
2. februar 2015 § 1 kommentar
Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Bokvennen 4/2014, et fabelaktig vakkert og interessant spesialnummer om tegneserier som er i salg fram til mars. Anbefales.
Hvordan virker en tegneserie, og hva skiller den fra andre kunstuttrykk? Scott McClouds banebrytende tegneserie om tegneserier er den ultimate innføring for alle som vil ha svar på disse og liknende spørsmål.
Det var bare et spørsmål om tid før massemedienes enfant terrible vokste opp. Selv med fortidens rykte som masseproduserte, primitivt fargede bladlefser med plumpe historier for barn, eller obskøne historier for ungdom og voksne, er tegneserier i dag langt på vei tatt inn i varmen. Parallelt med at skillet mellom høy- og lavkultur er blitt mer diffust, har tegneseriene også fått et statusløft, godt hjulpet av oppmerksomheten rundt fenomenet tegneserieromaner, eller «grafiske romaner» (sic.).
I løpet av de siste tiårene er det også skrevet mange hyllemetere med fagbøker om tegneserier, selvsagt med vilt varierende ambisjonsnivå. Langt de fleste av dem handler om selve innholdet i tegneseriene; bestemte serier og serieskapere eller bestemte sjangere eller serietyper. I tillegg kommer selvsagt alle bøkene om å tegne tegneserier, mange av dem lite mer enn generiske «læring ved herming»-stilguider.
Tegneseriens magi
I dette selskapet er det særlig én fagbok som skiller seg kraftig ut: Understandig Comics av amerikanske Scott McCloud – en tegneserie om selve tegneseriemediet (som for øvrig er planlagt utgitt på norsk i 2015). Kall den gjerne mediekunnskap eller medieteori, en analytisk disseksjon av selve kunstarten, en utforskende forklaring på hvordan tegneseriene egentlig virker.
Hvilken magi lar noen enkle, velplasserte streker på et papir komme til liv og formidle en historie slik de gjør? Hvorfor kan vi se levende for oss hvordan Jokke i Pondus blir lemlestet av den voluminøse kvinnelige pubgjesten Brühnhilde, all den tid stripen hopper rett til sykesengen etter overfallet? Og hvilken alkymi forvandler tekst til noe vi hører – ikke bare hva de sier, men i mange tilfeller også med hvilken stemme og toneleie?
Med andre ord: Hva foregår egentlig under panseret – bak rutene – på tegneseriene? Hvilke tannhjul får dette fortellende maskineriet til å tikke? « Read the rest of this entry »
Fortellingen om prinsesse Kaguya: Stor film om liten jente
28. november 2014 § 1 kommentar
Denne filmanmeldelsen sto først på trykk i Vårt Land 27.10.2014.
Hvis noen kan filmatisere et mer enn tusen år gammelt japansk eventyr om en overjordisk prinsesse som blir født i en bambus, må det være japanske Studio Ghibli. Fortellingen om prinsesse Kaguya er det bejublede animasjonsstudioets nyeste film på norske kinoer, og er en kunstnerisk maktdemonstrasjon fra en av Japans fremste og eldste animatører.
Menneskelige detaljer
En eldre, barnløs bambuskutter finner en dag en jentebaby inni et lysende bambustre. Hun er ikke mer enn en tomme stor, men fullt utviklet og i flotte klær. Han tar henne med hjem til kona, der hun vokser til en vanlig baby for øynene på dem. Den lille jenta vokser med forbausende fart og en overnaturlig lærenemhet, suger til seg ethvert inntrykk fra menneskenes verden. Hun blir raskt en yndling blant barna som morer seg i de frodige, landlige omgivelsene, og det er umulig å ikke falle pladask for den rene og skjære menneskeligheten som stråler fra de kjærlig observerte detaljene i disse oppvekstskildringene.
Jiro Taniguchi – manga med vestlig touch
4. november 2014 § Legg igjen en kommentar
Denne artikkelen ble først publisert i nett-tidsskriftet Empirix sent i oktober 2014.
Min fars dagbok er nå tilgjengelig på norsk fra Minuskel forlag, oversatt av Magne Tørring og med etterord av Morten Harper.
Blant norske tegneseriefeinschmeckere forbindes gjerne japanske tegneserier, manga, mest med masseprodusert underholdning. Kanskje må den stereotypien bære noe av skylden for at norske lesere har måttet vente helt til nå på en norsk utgivelse av Jiro Taniguchi (f. 1947). Tegneseriekritiker Morten Harper karakteriserte iallfall de norske forlagenes forsømmelse som «en god kandidat til 2000-tallets pinligste forlagsskandale» i Le Monde Diplomatique i fjor.
Nå er imidlertid ventetiden over, for denne uken kommer den svært personlige oppvekstskildringen Min fars dagbok ut på Minuskel forlag. Den forteller historien om en middelaldrende mann som vender tilbake til barndomsbyen sin for første gang på 15 år for å delta i farens likvake, og gradvis utvikler han et nytt blikk på oppveksten sin og faren. « Read the rest of this entry »
Hans Ivar Stordals blogg 