24 fremtidsbilder i sekundet

15. april 2013 § 6 kommentarer

Dette oppslaget ble først publisert i Studentmagasinet IKON 4/2008, et nummer med temaet «Fremtiden». Kommenter gjerne hvis du har forslag til andre filmer som burde vært med på diagrammet, og hvor de skulle vært plassert.

Design: Astri Neema Nyen Foto: Filmweb (fra filmen Sunshine)

Design: Astri Neema Nyen Foto fra filmen Sunshine.

Fremtiden egner seg nok best på film. Eller verst, alt etter som.

 Kan vi lære noe om fremtiden ved å se på film? Neppe. Men du verden så gøy det er. IKON har samlet et lite knippe filmer som gir et bilde av fremtiden, og synset dem inn i et diagram som viser hva slags fremtidssyn det er snakk om. Selv synes vi det er spesielt interessant å merke seg følgende:

a) Det er veldig få filmer som er eksplisitt positive til fremtiden, her er det definitivt et marked … eventuelt absolutt ikke.
b) Jo mer dystopiske filmene blir, desto mer tipper de enten oppover eller nedover på totalitær-anarki-aksen. Det er uvisst om det sier mest om filmene, fremtiden eller synseren.

[Her på bloggen er filmene listet opp fra utopisk til dystopisk:]

« Read the rest of this entry »

Eventyrplattformere del 2: Flashback

7. mai 2012 § Legg igjen en kommentar

Jeg følger opp innlegget om eventyrspill og fortsetter på den (korte) lista over kule eventyrplattformere jeg har spilt i det siste:

Cutscene fra Flashback.

2. Flashback av franske Paul Cuisset (Delphin Software 1992) er en virkelig spillklassiker som mange har vært borti. Det ble opprinnelig lansert til Amiga, og ble deretter portet til både DOS, Mac, Sega Mega Drive og Super Nintendo, for å nevne noen. Det er faktisk det bestselgende franske spillet til dags dato. Det er ofte kalt en oppfølger til Another World, men er i virkeligheten helt uten annen forbindelse enn utgiverselskapet og utviklere som hadde samarbeidet tidligere. Spillet foregår i 2142, og setter deg i rollen som Conrad B. Hart, en agent for «The Galaxia Bureau of Investigation». Etter en kort filmatisk introsekvens (som er av helt rå kvalitet anno 1992) finner du deg selv uten hukommelse på en slags jungelplanet. Etter som historien skrider fram, oppdager du mer og mer av historien som ligger bak, nemlig at du har oppdaget en skjult invasjon av Jorden, utført av aliens som forkledd som mennesker har inntatt fremtredende posisjoner i regjering og statsapparat. Ditt mål er derfor å komme deg tilbake til sivilisasjonen og redde Jorden. « Read the rest of this entry »

Eventyrplattformere del 1: Another World

26. april 2012 § 3 kommentarer

Another World

Jeg kom på at det var naturlig å følge opp innlegget om pek-og-klikk-eventyrspill med noen innlegg om nye, gamle og nygamle eventyrplattformere. Det er nemlig den andre sjangeren jeg har vært ganske hekta på i det siste. Også her har det hjulpet at en del gamle klassikere plutselig er blitt tilgjengelige på iPhone – jeg vet godt at jeg ofrer en del kontrollfølelse og grafikkopplevelse i forhold til å spille på PC, men det veier tyngre at jeg faktisk får spilt spillene når jeg har litt tid til overs. Denne gangen deler jeg opp i flere innlegg for å få det litt fortere unna. Først ut:

Another World – 20th Anniversary Edition

1. Another World fra franske Delphine Software (1991), utviklet av Eric Chahi, er en spillklassiker som var ekstremt banebrytende på mange måter. Spillet ble opprinnelig utviklet for Amiga, og var omtrent samtidig med Prince of Persia når det gjaldt å bruke en nyskapende rotoskopteknikk for å gjengi naturtro bevegelser. I motsetning til Prince bruker Another World imidlertid vektorgrafikk, og ikke pixelgrafikk. Dette gjorde at spillet kunne levere fullskjerm-video som tok svært lite lagringsplass. Det var nemlig et av de første spillene som fortalte en filmatisk historie med bruk av cutscenes, samt benyttet seg av filmatiske grep under spillets gang. Det var også unikt at spillet klarte å fortelle en historie uten å bruke noen form for tekstdialog, og at det heller ikke hadde egne display for liv, energi, kart eller andre elementer på skjermen. « Read the rest of this entry »

OIFF med Japanfokus

22. november 2011 § 1 kommentar

Årets Oslo Internasjonale Filmfestival (OIFF) er i gang, og mot slutten av uka skal jeg komme meg til storbyen for å ta del i festlighetene. I år har festivalen et litt spesielt fokus på Japan, noe som jo er en selvsagt vei til mitt hjerte. OIFF har alltid vært en opptur for meg, ikke minst (men ikke bare) fordi de alltid har hatt med et par-tre gode japanske animasjonsfilmer som jeg slik har fått mulighet til å se på «the big screen», og det gjerne et snaut år før de blir tilgjengelige på dvd i Europa. Blant de beste opplevelsene fra tidligere års OIFF husker jeg Tokyo Godfathers av Satoshi Kon, franske Corto Maltese basert på Hugo Pratts klassiske tegneserie, graffitifilmen Bomb the System, Harvey Pekar-biografien American Splendor og en rekke andre.

Her er noen av filmene jeg håper å få med meg, og noen stikkord om hva jeg har hørt om dem:

Beats, Rhymes & Life: The Travels of A Tribe Called Quest (am): En hiphop-dokumentar om en av mine absolutte favorittgrupper gjennom tidene. ATCQ står for en glad, leken, sample-fokusert,  jazzete og like fullt samfunnsbevisst (conscious) tilnærming til hiphop som for meg utgjør en perfekt antitese til alt som var feil med gangsterrapen fra samme periode. Visstnok kommer Phyfe Dawg på afterparty i Oslo!

Arrietta (jp) er den nyeste helaftensfilmen fra Studio Ghibli, regissert av Hiromasa Yonebayashi, men med et manus av Hayao Miyazaki basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne. Jeg forventer meg kanskje en Ghibli-film med litt mindre sjel og litt mer barnefilm-preg enn f.eks. Prinsesse Mononoke eller Min Nabo Totoro, men jeg tviler likevel sterkt på at filmen vil være bortkastet tid.

Himizu (jp) er visstnok et ganske realistisk og mørkt yakuza-relatert thriller-drama. På det jeg har lest om handlingen (gutt fra fattige og dårlige kår må ordne opp i farens narkotikarelaterte problemer) minner den ikke så rent lite om en Winter’s Bone fra Japan. Det kan imidlertid ikke være snakk om noe rip-off, for filmen er løselig basert på en manga av Minoru Furuya.

Colorful (jp) er en animefilm om en avgått sjel som etter døden får beskjed om at han vil få en ny sjanse til å leve, og deretter blir plassert i kroppen til 14 år gamle Makoto som nettopp har begått selvmord. Han må nå finne ut hva han gjorde galt i sitt første liv, og prøve å rette opp denne feilen.

The Prodigies 3D (fr.) er en fransk animasjonsfilm i 3D som jeg strengt tatt vet veldig lite om, men som jeg tenker å se først og fremst på grunn av den lovende animasjonsstilen, og fordi den tydeligvis har et slags interessant science fiction-plott et sted der inne.

Tokyo Koen (jp) vet jeg omtrent ingenting om, og den ser muligens i overkant klissete ut, men … jeg har jo gode minner fra å gå i parker i Tokyo, så kanskje jeg likevel lar meg overbevise.

Jeg får dessverre ikke med meg Smuggler (jp) basert på manga-oneshoten av Shohei Manabe, men jeg husker det som spennende lesning, så jeg skulle gjerne fått den med meg.

Japanske apokalypser 3: Patlabor 1 & 2 av Mamoru Oshii

11. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Her kommer endelig tredje og siste installasjon (tror jeg) i den lille miniserien min om apokalyptiske fremstillinger i japansk populærkultur. Denne gangen strekker jeg kanskje begrepet «apokalypse» vel langt, men jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive om to personlige favoritter jeg mener er oversett. Det er to filmer som særlig tar for seg terrorisme og storbyens sårbarhet.

Før jeg setter i gang, må jeg bare peke på denne artikkelen som setter disse fabuleringene mine i et nytt lys: Den forteller at søkene etter «Godzilla» på Wikipedia økte markant i etterkant av jordskjelvet i Japan 11. mars, og forklarer det med et ønske om å forstå, i et forsøk på å skape mening. Kort sagt hevder artikkelen at noen typer mennesker pugger strålingsdoser og leser om thorium, mens andre søker etter Godzilla på nettet og skriver teite artikler om populærkultur. Ragadadisj!

Patlabor: The movie og Patlabor 2: The movie av Mamoru Oshii

Patlabor er samlenavnet på en serie historier fortalt over ulike medier, utviklet i fellesskap av et team som kalte seg Headgear. De to filmene jeg skriver om her, fra henholdsvis 1989 og 1993, representerer det definitivt mest sofistikerte fra Patlabor-universet. I denne nære fremtiden har det blitt vanlig å bruke store menneskestyrte robotdrakter, såkalte labors, særlig i anleggsbransjen. Blant annet er de flittig brukt i det såkalte «Babylon Project», et enormt prosjekt for å demme opp Tokyo Bay og slik skape mer land for eiendomsutvikling o.l. (For øvrig ikke noen fremmed tanke, Japan har allerede flere kunstige øyer.) Men med den nye teknologien kommer også nye former for kriminalitet og ulykker, som krever at også politiet har en egen enhet for labors – patrol labors, eller patlabors. I Oshiis filmer er imidlertid gjerne de politiske omstendighetene rundt plottet litt mer virkelighetsnære enn man er vant til å se på film, så politiets patlabor-enhet er i virkeligheten ikke mer enn en svært underprioritert og stemoderlig behandlet avdeling som har hovedkvarter på en landfyllingsplass langt utenfor Tokyo sentrum.

Selv om begge filmene står støtt på egne ben, behandler jeg dem her nærmest som én film. De har nemlig såpass mange likhetstrekk i både tematikk og plot at det lar seg gjøre. Imidlertid er jeg ikke et sekund i tvil om den andre filmen er den beste av dem, og i mine øyne en altfor oversett klassiker innen anime, kanskje rett og slett fordi den på et vis er for virkelighetsnær. Her har Oshii alt funnet sin egen stil som han senere har perfeksjonert, den karakteristiske vekslingen mellom action, dialog og dvelende bildemontasjer.

Kort sagt tar disse filmene for seg storbyenes sårbarhet for terrorisme, og hvor avhengige vi har gjort oss av moderne teknologi. Og selv om ingen av filmene handler om verken verdens eller byens totale undergang, så viser de levende hvordan tryggheten i det moderne samfunnet kan være en illusjon det skal lite til å knuse. Begge filmene, men særlig Patlabor 2, har imidlertid fått et helt nytt sett med konnotasjoner etter 9/11.

Den første filmen tar for seg en serie hendelser der labors går berserk og forårsaker store ødeleggelser, øyensynlig uten noen god forklaring. Under etterforskningen av hendelsene kommer det for en dag at alle de aktuelle robotene nylig hadde oppgradert til et nytt og bedre operativsystem, HOS, programmert av en ingeniør ved navn Hoba som begikk selvmord i filmens åpningsscene. Nøyere undersøkelser av operativsystemet, samt etterforskning av alle Hobas 26 (!) ulike bosteder i Tokyo, avslører at operativsystemet gjør labor-ene følsom for en slags høyfrekvent lyd som f.eks. kan forårsakes av store bygninger som vibrerer i vinden. Nå er en tyfon på vei mot Tokyo, og beregninger viser at «Arken», et enormt labor-verksted som ligger midt i Tokyo-bukten som en del av Babylon Project-demningen, med stor sannsynlighet vil vibrere på en slik måte at alle byens labors vil gå amok.

Den andre filmen forholder seg enda mer til virkelighetens verden. Den åpner med en scene der japanske tanks fra JSDF (Japan’s Self Defence Forces – etter den andre verdenskrig har ikke Japan hatt en konvensjonell hær) blir beskutt i jungelen i et annet sørøst-asiatisk land, men ikke får radiotillatelse til å besvare ilden. Én av tanksene tar til slutt saken i egne hender, og står til slutt igjen som den eneste overlevende. Filmen hopper så til «dagens» Tokyo, der en bombetrussel er fremsatt mot en av byens mange broer, og broen er derfor sperret. Brått stuper et jagerfly ned fra himmelen og fyrer av en rakett mot broen, som raser sammen. Som resultat blir det erklært unntakstilstand i byen, og forsvaret, JSDF, rykker inn i hovedstaden for å forsvare den mot den ennå ukjente fienden. Fra dette punktet av har filmen en uhyggelig stemning av uvisshet og frykt, og bildene viser tanks, soldater og veisperringer som blander seg med det dagligdagse, sivile folkelivet. Imidlertid varer det ikke lenge før et av byens mange reklameluftskip plutselig kommer svevende ned i en tett befolket gate og utløser en farget gass. Folk flykter i panikk, men det viser seg imidlertid at gassen var ufarlig. Likevel svever flere luftskip over byen, og befolkningen holdes på et vis som gisler. Til sist rulles det opp en konspirasjon bestående av én mann – den overlevende fra tanksepisoden i begynnelsen av filmen. Han mente den rådende freden i Japan var bygget på en løgn og en illusjon, og bestemte seg for å bringe krigen, eller opplevelsen av den og frykten for den, til hovedstaden for å vekke innbyggerne.

Begge filmene tar opp en rekke ulike temaer og har et rikt rom for tolkning, og det er umulig å yte dem virkelig rettferdighet her. Ikke minst er den fremtredende bruken av bibelske begreper og sitater noe som interesserer meg veldig. I Patlabor 1 siterer filmens antagonist fra historien om Babels tårn, da Gud griper inn og ødelegger menneskenes planer. I Patlabor 2 siterer antagonisten fra Jesu ord i Matt 10.34, «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden …» Særlig interessant er det sistnevnte i lys av at filmen langt på vei sympatiserer med denne mannens forsøk på å «vekke opp» innbyggerne, og at mange av mannens synspunkter bl.a. om Japans defensive militærpolitikk faktisk er synspunkter Oshii langt på vei selv står for.

I denne sammenheng er jeg imidlertid mest opptatt av hvordan Oshii i filmene tematiserer byen. Han viser hvordan byen er som en levende organisme som pulserer, vokser og stadig fornyer og utvikler seg. Dette er nemlig særlig sant i et land som Japan, som på 70- og 80-tallet opplevde en enorm økonomisk vekst som nærmest fikk skyskraperne til å tyte opp av bakken. Filmene inneholder mange dvelende og vakre scener av Tokyo sett fra havet og kanalene, et uvanlig perspektiv som de færreste får oppleve, og som Oshii har basert nøye på research. Her ser man de siste restene av den «gamle» bebyggelsen, de gammeldagse og til dels falleferdige trehusene. Dette er viktig fordi det er med på å understreke bakteppet for hele Patlabor-universet, som er de voldsomme byggeprosjektene i Tokyo, planene om å tørrlegge Tokyo-bukten og følgene dette har fått på mange plan.

Men det mest påtrengde perspektivet på byen handler altså om trygghet kontra frykt. For filmene viser hvordan byens trygghet balanserer på en knivsegg, all den tid det er umulig å beskytte seg mot alt. Ikke minst er det umulig å beskytte seg mot det uforutsigbare. Og hvem kan egentlig på forhånd forestille seg et virkelig terrorangrep? Hvem kunne forestilt seg et 9/11? Eller enda mer «point in case», hvem kunne forestille seg at det to år etter Patlabor 2 ville finne sted et virkelig giftgassangrep i Tokyo. Faktisk forteller Oshii selv at politiet kom og avhørte ham etter dette angrepet, på grunn av filmens fellestrekk med det virkelige angrepet som drepte tretten mennesker. Men filmen handler ikke bare om terror. I en større sammenheng stiller antagonisten opp hva som er best av en «urettferdig fred» og en «rettferdig krig». Han mener at freden de nyter i Japan (og vitterlig kunne han ha utvidet det til de fleste land i Vesten) er en «urettferdig fred», en fred, økonomisk vekst og livsstil som direkte og indirekte bygger på krig og urettferdighet som finner sted andre steder i verden, og som vi i stor grad lukker øynene for.

Til slutt må jeg bare nevne at disse to filmene er gitt ut både i USA og Europa i en av de beste collector’s edition-utgaver jeg har sett, begge med en egen disk med ekstramateriale, en egen bok om produksjonen og en egen bok med komplette storyboards. I disse utgavene er filmene remastret til 5.1-surround, og den nydelige og atmosfæriske filmmusikken til Kenji Kawai kommer virkelig til sin rett.

Se også artikkelen min om regissør Mamoru Oshii her.

Japanske apokalypser 1: Akira

18. mars 2011 § 3 kommentarer

For et par dager siden filosoferte jeg litt over hvorvidt japanske katastrofer som jordskjelv og, ikke minst, atombombenedslag på en eller annen måte har vært med på å forme den japanske populærkulturen. I den forbindelse tenkte jeg å presentere noen apokalypser fra fiksjonens verden som har gjort sterkt inntrykk på meg. Først ut:

Akira av Katsuhiro Otomo

Denne post-apokalyptiske science fiction-tegneserien ble skapt av Otomo på 80-tallet. Historien ble også til en muligens enda mer kjent anime-film, regissert av Otomo selv, med en svært forkortet og omstrukturert handling. Serien begynner i 1992 med en enorm eksplosjon av ukjent opprinnelse som totalt ødelegger det meste av Tokyo. Deretter hopper handlingen til 2030, der vi følger en motorsykkelgjeng med unggutter i den oppbygde neo-Tokyo. Guttene ramler tilfeldigvis inn i en konspirasjon med et regjeringsstøttet program som forsker på å utvikle barn med psykokinetiske evner og avdekker sakte, men sikkert sannheten om den grusomme eksplosjonen 38 år tidligere. Samtidig settes en maktkamp og krefter i gang som gjør en ny liknende hendelse stadig mer uunngåelig.

Det er interessant å sammenlikne Akira med amerikanske superhelttegneserier, i den forstand at denne serien også handler om unge mennesker som blir utstyrt med svært spesielle evner langt utover det menneskelige. Men der slutter også likhetene. Karakterene i Akira kommer aldri til noe klart og enkelt valg mellom å bruke kreftene sine for det gode eller det onde, særlig fordi serien ikke tegner den typiske motsetningen med «velorganisert samfunn vs kriminalitet og skurker» som vi ofte finner i superheltene. I stedet kastes ungdommene mellom regjeringens militære styrker, krigende motorsykkelbander, et Fluenes Herre-aktig gategutt-imperium, religiøse fraksjoner og etter hvert også inngripen fra amerikanske spesialstyrker. Og der Spider-Man tar onkelens utfordring på strak arm og handler rasjonelt i det godes tjeneste, handler Tetsuo, seriens «antihelt», i stor grad ut fra et mindreverdighetskompleks og andre vonde følelser fra barndommen som han ikke er i stand til å håndtere. Og det er nettopp ustabiliteten og uforutsigbarheten ved den menneskelige faktoren som flere ganger i serien tydelig beviser at det å utstyre barn med slike enorme krefter er nødt til å føre til utilsiktede konsekvenser med tragisk utfall.

Denne 2000+ sider lange mangaen kan nesten leses som en slags krønike over ødeleggelsen av en storby, og den videre kampen i ruinene. Noe av det mest spesielle med serien er hvordan de voldsomme ødeleggelsene skildres med slik inngående detalj, side opp og side ned med sirlig detaljerte skyskraperrester, knuste betongmasser, forvridd armeringsjern og rennende vann. Når man vet at mange av beliggenhetene som brukes i serien, som det olympiske stadionet, er virkelige steder, får det meg til å lure på hvordan det oppfattes for byens innbyggere å se sin egen by knuses og maltrakteres så inngående og detaljert som her.

I’ve seen Neo-Tokyo fall a thousand times,
Japanimation, detailed destructions of the nations.
I suppose it’s got something to do with Hiroshima, Nagasaki,
fatalistic like a kamikaze.

– Talib Kweli, «Peace Infinity», Mood

Akira er utgitt i farget utgave med reversert leseretning i 20 bind fra danske Carlsen Comics, og er også tilgjengelig som en seksbindsutgave i original leseretning og svarthvitt fra Dark Horse Comics.

Neste apokalypse: Nausicaä from the Valley of Wind

Japan, landet på kanten av stupet

14. mars 2011 § 2 kommentarer

Bølgebrytere ved stillehavskysten utenfor Iwaki, et bilde jeg tok i april 2004

De siste dagene har vært uvirkelige. Det virker som om katastrofen i Japan ingen ende vil ta, og at alvoret i situasjonen bare øker for hver time som går. I skrivende stund, tre dager etter, er altså det rekordsterke jordskjelvet og tsunamien blitt etterfulgt av en rekke små og store etterskjelv, eksplosjoner/skader ved tre kjernekraftverk og nå faretruende aktivitet i en vulkan. Jeg har vært i Japan to ganger, og begge gangene besøkte jeg byen Iwaki på nordøstkysten. Dette er et av områdene som ble aller hardest rammet av tsunamien. Selve sentrum av byen ligger et stykke fra kysten beskyttet av fjell, og har derfor klart seg bra, men områdene utover mot kysten er visstnok nærmest utslettet. Heldigvis har jeg hørt fra alle venner og kjente i landet, og vet at de er uskadd. Likevel er det uvirkelig å tenke på at nettopp her hvor jeg sto har denne enorme bølgen skyllet inn og ødelagt alt i sin vei.

Sentrum av Iwaki ligger et stykke fra kysten, med en del fjell rundt, og skal visstnok ha kommet greit ut av det. Foto av undertegnede.

Alt dette får meg til å tenke på at til tross for at Japan på mange måter er et svært trygt og velutviklet samfunn, er det likevel et land som på en måte har måttet venne seg til å leve på kanten av stupet. Selv om jeg ikke vil drive psykoanalyse på nasjonsnivå, så tror jeg det er en lite vågal påstand at de fleste japanere er preget av å ha en rekke katastrofer friskt i sitt kollektive minne: Jordskjelvet i Tokyo i 1923 (over 100 000 døde), jordskjelvet i Kobe i 1995 (over 6 000 døde og enorme materielle skader) og, i en klasse for seg, atombombene i Nagasaki og Hiroshima i 1945 med de påfølgende stråleskadene. For mens jordskjelv har vært en konstant og lunefull, men like fullt kjent fare, var atombombene katastrofer av et totalt nytt og ukjent slag – en grusomhet det ikke fantes ord for å beskrive. I tillegg til disse kommer også den «konvensjonelle» bombingen som la Tokyo og Osaka i ruiner i 1945, og som faktisk kanskje har preget mange japanske sinn like mye som atombombene. En kan også nevne andre, miljøkatastrofer som kvikksølvfogiftningene i Minamata og terrorangrepet med saringass i Tokyo i 1995.

Det virker på meg som om disse katastrofen er blitt etset inn i folks bevissthet og på et eller annet vis, ikke overraskende, også har sevet inn i populærkulturen. Titler som Barefoot Gen (både manga og anime) og filmen Grave of the Fireflies, samt Serieglobus-aktuelle Town of Evening Calm, Country of Cherry Blossoms, tar alle for seg virkelighetens grusomheter fra den andre verdenskrig og årene etter. Disse er sterke og nære skildringer som viser bombingens grusomheter på nært hold, og fra et barneperspektiv.

Godzilla fra 1954

Men svært mange manga- og animetitler viser også ulike apokalyptiske hendelser av fiktiv art. Muligens kan vi spore dette tilbake til 1954, med det radioaktive monsteret Godzillas herjinger i filmen med samme navn (som til dags dato har fått et tredvetalls oppfølgere). Av nyere dato kan vi nevne titler som Akira, Neon Genesis Evangelion, Nausicaä of the Valley of Wind og Patlabor – dette er bare et lite knippe serier og filmer som handler om enorme fiktive ødeleggelser i science fiction-form. Om det dreier seg om terapi fra skapernes side, ubevisst bruk av felles referanserammer, kynisk utnyttelse av sjokkeffekten eller rene tilfeldigheter, kan man selvsagt ikke vite. (Nå er det selvsagt ingen mangel på såkalte katastrofefilmer fra f.eks. Hollywood heller, så perspektivet jeg legger for en dag her kan kanskje beskyldes for å være nihonjinron. Jeg våger likevel påstanden om at det har vært en viss forskjell i måten temaet har blitt behandlet på i Japan og Hollywood – men kanskje ble den mindre etter 11. september 2001?)

Jeg er klar over at dette perspektivet kanskje kan oppfattes som ufølsomt i disse tider, å snakke om tegneserier mens virkelige mennesker lider, men jeg mener det absolutt ikke slik. Snarere er nok dette mitt spede forsøk på å forstå og prøve å identifisere meg med dette folket. Jeg tror nemlig ofte populærkulturelle fenomen er et godt sted å begynne for å ta tempen på de rådende stemningene og ideene i en befolkning, folkesjela eller hva man nå skal kalle det. Ikke minst fordi populariteten disse verkene oppnår til en viss grad kan indikere hvor sterk gjenkjennelseseffekt og resonans verket har.

I noen installasjoner fremover tenkte jeg å prøve å se nærmere på noen av de mest interessante eksemplene på fiktive apokalypser i manga og anime.

EDIT: I tiden fremover vil det tydeligvis (og forståelig nok) bli mindre katastrofescener i anime. Denne artikkelen som nylig ble postet på Anime News Network forteller om en rekke filmer og episoder som i nær fremtid enten vil bli sensuerert eller tatt av luften på grunn av slike scener.

Anime var ikke død: Fem nyere titler som gir håp for framtiden

18. februar 2011 § 3 kommentarer

Da jeg først ble introdusert for anime gjennom filmene Akira og Ghost in the Shell føltes det som å oppdage et helt nytt kontinent på globusen, eller å plutselig finne en ny fløy i huset sitt. Hvorfor har jeg ikke vært oppmerksom på denne tilsynelatende uuttømmelige kilden av fantastiske filmer før? Men omtrent et år senere så jeg litt annerledes på det. Joda, det var en del fantastiske filmer, men jeg forsto at tilfanget av A-titler på ingen måte var så uuttømmelig som jeg hadde trodd.

På 80- og 90-tallet hadde japanske anime-regissører langt friere tøyler enn i dag, og muligheten til å lage dyre filmer av «far out»-konsepter og sære kunstneriske visjoner var faktisk til stede for en del. Da får man mye rart – en del hårreisende b-film og noen få usannsynlige mesterverk. I dag er situasjonen en helt annen, og markedsavdelingene har åpenbart tatt over langt mer av styringen i selskapene. Det, kombinert med pressede lønnsomhetsmarginer pga. ulovlig nedlastning, gjør at anime-industrien stort sett tar langt færre sjanser enn før, og som oftest holder seg til trygge, etablerte sjangere eller serier som alt har en fanskare fra manga, serieromaner eller datingsimulatorer. Men av og til glimter noen likevel til, og det har faktisk ikke vært noe problem å finne filmer eller serier å begeistres over de seneste årene heller. Her er en liten liste over positive overraskelser fra post-2005, off the top of my head:

  1. Tekkonkinkreet (2006) – Film basert på mangaen ved samme navn av «undergrunns»-tegneren Taiyo Matsumoto. Gateguttene Kuro (svart) og Shiro (hvit) lever sammen et hardt, men likevel bekymringsløst liv i gatene i Treasure Town, en by de kjenner som sin egen bukselomme. Men sterke krefter er i bevegelse i byen, og guttene skvises sakte mellom yakuzaen, politiet og en ukjent gruppe nådeløse gangstere som truer med å ta over byens underverden. Det er imidlertid ikke før de to guttene blir tatt fra hverandre at ting går riktig ille. Filmen er fantastisk animert av Studio 4C. 
  2. Dennô Coil (2007) – En strålende serie som best kan beskrives som «Studio Ghibli møter Ghost in the Shell» eller noe sånt. Kort fortalt handler det om en gjeng barn som er hekta på såkalte «cyber glasses», en slags VR-briller som legger lag med data på virkeligheten, og som har forandret virkeligheten deres til det ugjenkjennelige. Serien er nydelig animert, og balanserer komedie, drama, horror og science fiction på en særdeles glitrende måte.
  3. Michiko to Hatchin (2008) – Siste serie fra Cowboy Bebop- og Samurai Champloo-regissør Shinichiro Watanabe. Denne gang befinner vi oss i et funky og generisk Latin-Amerikansk land. Her møter vi den mildt sagt uortodokse mammaen Machiko Malandro som rømmer fra fengsel for å hente jenta Hatchin fra fosterforeldrene og sammen legge ut på road trip-leting etter en mann fra begges fortid. Serien spenner fra Lupin III-aktig mus-og-katt-lek med politiet til det mer dramapregede. Som ventet har serien fantastisk bruk av musikk.
  4. Bounen no Xamdou (2008) – Et ganske sjeldent eksempel på at det faktisk kan gå bra å trøkke inn alle klisjeene fra en haug bra serier og filmer som har gått forut, og likevel ende opp med god underholdning som oppleves ganske friskt. Her har vi mer enn en liten dæsj Nausicäa, en dæsj Last Exile, en dæsj Laputa, en dæsj Rahxephon, ja til og med en dæsj Neon Genesis Evangelion. Historien er ganske generisk fantasy-anime og ikke noe poeng å gjenfortelle. Men så er det altså blitt en underholdene
  5. Sword of the Stranger (2009) – En av studioet BONES’ største høybudsjettssatsinger hittil. En ekstremt velprodusert, visuelt slående og likandes historisk actionfilm om guttungen Kotaro og hunden hans som sammen med en navnløs samurai må rømme fra en gruppe kinesiske Ming-krigere.

Jeg kunne sikkert ha nevnt både Paprika, The Girl Who Leapt Through Time, Mushishi, Cencoroll og flere andre, men nå var det altså disse jeg kom på. Her er noen andre filmer og serier jeg for øyeblikket har forventninger til:

  1. Summer Wars – Ekstremt hypet film i feel good-sjangeren, som sentrerer rundt et VR-sosialt nettverk og den sjenerte Kenji som blir bedt om å spille forloveden til Natsuki, jenta han er hemmlig forelsket i.
  2. Welcome to the Space Show – Eventyrfilm om en gjeng barn som redder en slags romvesen-hund mens de er på sommerleir, og som følge blir tatt med til en romkoloni på månen som de må prøve å komme seg tilbake fra før sommerleiren er over og foreldrene kommer for å hente dem.
  3. Redline – Årets anime-satsing på OIFF, en edgy og adrenalin-pumpende film om universets største bilrace, skal visstnok være den mest intense og fartsfylte bilkjøringen som noen gang er festet på film.
  4. Kara no Kyoukai (The Garden of Sinners) – En ekstremt abisiøs serie på syv (!) kinofilmer av varierende lengde, med en dyster og blodig historie. Skal etter sigende være fortalt på en ekstremt kryptisk og utilgjengelig måte som likevel gir enorm avkasting for den som kommer seg gjennom alle.
  5. First Squad – En action-Sovjetpastisj fra Studio 4C med musikk av min helt DJ Krush.

BONUS: Fanboy.com har akkurat lagt ut en fotosak om manga- og anime-fandommiljøet i New York på 80-tallet. Vi snakker om tiden før det fantes offisielle engelskspråklige VHS-utgaver av anime eller oversatt manga, da fansubbede VHS-kassetter ble kopiert opp i det uendelige, til det ble umulig å skille fargen på Nausicaäs bukser fra hudfargen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er glad jeg oppdaget manga og anime litt senere, for det spørs om jeg ville blitt med denne gjengen på convention …

Workshop om japansk populærkultur ved UiO

8. februar 2011 § 2 kommentarer

Den 18.–20.mars er jeg så privilegert å få delta som én av foredragsholderne på en workshop om japansk populærkultur på Universitetet i Oslo, IKOS (Institutt for kulturstudier og orientalske språk).

The Girl who Leapt Through Time

På workshopen vises også filmen The Girl who Leapt Through Time

De gjeveste foreleserne på workshopen er nok japanske Tatsumi Takayuki (litteraturprofessor fra Keiô University) og Kotani Mari (science fiction-kritiker), samt amerikanske Sharon Kinsella. Av norske forelesere er blant annet Reiko Abe Auestad, Guri Hanem, Anne Thelle (forfatter av den eneste norske boken om anime) og Magne Tørring (oversetter av Krabbeskipet, Elskede Sputnik og Death Note-serien, mm).

Jeg har jo ikke så mye å fare med i dette selskapet, akademisk sett, men skal snakke om et tema jeg har litt erfaring fra, «Catering to the otakus – Translating and publishing manga in Norway». Jeg kommer til å bruke erfaringene mine som redaktør for manga på Egmont Serieforlaget, og hvilke utfordringer vi som forlag sto overfor ved å utgi et nisjeprodukt som skulle treffe en bestemt subkultur, men som også skulle være tilgjengelig for massemarkedet.

Andre ting som skjer i løpet av helgen er åpning av en utstilling av japanske tresnitt-trykk (ukiyo-e, «bilder fra den flytende verden»), visning av animefilmen The Girl who Leapt Through Time og et cosplay-event på butikken Outland. Arrangementet har visst litt begrenset plasskapasitet, men er du interessert, så ta bare kontakt for mer detaljer.

EDIT: I siste liten er visstnok både Anne Thelle og filmvisningen avlyst.

«Monster» av Naoki Urasawa

12. november 2010 § Legg igjen en kommentar

Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma

Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma

Jeg har akkurat lest ferdig mangaserien Monster av Naoki Urasawa, og klarer ikke å la være å begynne å skrive om den (til tross for at jeg egentlig overhodet ikke har tid). Hver eneste av de 18 bøkene (til sammen drøye 2300 sider) har etterlatt meg i samme tilstand av åndeløs spenning, nesegrus beundring og grenesløs undring. Hvordan i alle dager er det mulig å lage en så ambisiøs og omfattende tegneseriethriller som treffer så godt på alle plan, både spenningsmessig, fortellerteknisk, karaktermessig og visuelt, stille noen sterke etiske spørsmål, og endatil gi leseren en udefinerbar følelse av å ha bevitnet noe helt spesielt, noe genialt, noe på grensen til overnaturlig?

Her må det nevnes at jeg til og med kjente historien fra før, jeg har nemlig sett den 70+ episoder lange animeserien bygget på tegneserien (som for øvrig forholdt seg nesten latterlig trofast til kilden). Og nettopp dette penser meg inn på temaet og spørsmålet jeg mest av alt sitter igjen med etter lesningen, et tema som jeg synes manga ofte er en god case for å bale med: Myten om den geniale kunstneren.

Utdrag fra mangaserien Monster

Utdrag fra mangaserien Monster, møte med Johan

Men først: Monster er altså en psykologisk thriller om den japanske hjernekirurgen Kenzo Tenma, som i 1986 i Düsseldorf redder livet til en liten gutt med skuddskader i hodet. Tenma valgte å operere på gutten i stedet for på byens borgermester som ble innlagt umiddelbart etterpå, og falt som følge av dette i unåde hos ledelsen. Umiddelbart etter forsvinner imidlertid gutten og tvillingsøsteren hans fra sykehuset, og to av sykehusets ledere blir myrdet, noe som resulterer i at Tenma må forfremmes til kirurgisk leder. Ni år senere dukker en ung mann ved navn Johan opp og forteller Tenma at han er gutten Tenma en gang reddet, og at han sto bak drapet på de to sykehuslederne – et drap Tenma nå plutselig anklages for. Tenma bestemmer seg for å ta opp jakten på monsteret Johan, samtidig som han flykter fra politiet. Plottet videre derfra er sinnrikt og intrikat, og involverer psykologiske eksperimenter på barn, tsjekkoslovakisk hemmelig politi, et mystisk barnehjem i Øst-Tyskland som gikk til grunne i et Fluenes Herre-aktig ragnarokk, en tsjekkoslovakisk barnebokforfatter med dystre illustrasjoner, en kald og robotaktig detektiv fra det tyske kriminalpolitiet og en rekke andre elementer som åpenbart høres ut som galskap å snekre sammen til en helhet, men som like fullt sitter som ei kule! Og hele veien forblir Johan i skyggene, og for hver gang vi lærer mer om ham, blir han bare mer tåkelagt, mer uforståelig, og mer og mer skremmende – den definitivt mest originale fiendeskildringen jeg har vært borti i noe medium.

Karaktergalleriet i Monster

Naoki Urasawa har et bredt repertoar av karakterskildringer

Serien sjonglerer i tillegg et svimlende persongalleri av Twin Peaks’ke proporsjoner, som ofte etterlater Tenma på sidelinjen i hundrevis av sider i slengen, og der nesten samtlige fortsetter å dukke opp for å spille viktige roller helt til seriens siste slutt. Like fullt består persongalleriet av tredimensjonale (nei, ikke bokstavelig) karakterer av kjøtt og blod, med en stort sett troverdig menneskelig psyke, altså en passe blanding av rasjonalitet og irrasjonalitet.

Så tilbake til myten om den geniale kunstneren: For det er ikke til å komme forbi at mange av oss litteratur-, musikk-, film-, kunst- eller alskens-kulturuttrykk-elskere gjerne forholder oss på en litt mytisk måte til den kreative prosessen. En vet at det er et håndverk involvert, teknikker, virkemidler og tillærte arbeidsmetoder. Men likevel klarer en ikke å fri seg fra tanken på at det kreative også innebærer noe mystisk og udefinerbart, en inspirasjon, en muse, en unik og genial gave.

Nå, hvordan rotet jeg meg bort i dette? Jo, for det første fordi en sammenlikning av tegneserieutgaven av Monster (originalen) og den animerte utgaven, synliggjør nettopp dette skillet mellom håndverk og inspirasjon: Den animerte serien følger tegneserien nesten til punkt og prikke, omtrent bilde for bilde, og er et utrolig helstøpt underholdningsprodukt. Og likevel fornemmer jeg en klar forskjell i opplevelsen av de to, som jeg personlig tillegger den store, innarbeidede, velsmurte, nesten automatiserte prosessen som ligger bak en så stor animasjonsproduksjon. En animert film involverer hundrevis av mennesker i alle mulige arbeidsoppgaver, og tv-serier så lange som denne involverer garantert også en rekke regissører. Uansett årsak, mener jeg å merke at tegneserien oppleves som hakket mer helstøpt, hakket mer visjonær … hakket mer genial enn animeserien.

Som nevnt er også fenomenet manga generelt en god case på dette temaet. Den japanske tegneserieindustrien har nemlig noen særtrekk som skiller den fra for eksempel den amerikanske. Et av disse særtrekkene er den sterke posisjonen selve mangategnerne har i bransjen, synliggjort for eksempel ved at de selv innehar copyright til karakterene og historiene sine, og at de i hovedregel står for både manus og tegninger selv (jfr. de store amerikanske syndikatene som eier karakterer og fritt leier inn manusforfattere, blyanttegnere, fargeleggere, tekstere etc.). Selvsagt har mangatagnere stort sett en liten gjeng med assistenter rundt seg, som står for alt fra bakgrunner og rastrering til håndteksting, men alt er likevel under mangategnerens direkte ledelse.

Det å være «formfullendt» er en kvalitet som ofte knyttes til stor litteratur (i det minste til romaner): At det er enhet mellom form og innhold, men enda viktigere, at verket har en følelse av noe komplett og fullført – vi forventer at skaperen har hatt en slags visjon med verket, visst hvilke elementer som er nødvendige for å virkeliggjøre visjonen, samt at skaperen har utelatt andre forstyrrende og uviktige elementer. På disse punktene byr mangaens episodiske format definitivt på en utfordring for skaperne. De må nesten uten unntak holde seg til en publiseringstakt på 20–25 sider per uke (noe som er et meget høyt tempo, mer om det en annen gang), men er også totalt i mørket om hvor lenge serien deres vil bli publisert. Det er ikke egentlig mulig å planlegge et 2300-siders epos og vite med 100% sikkerhet at serien vil forbli populær nok til at ideen kan gjennomføres. Derfor er det til en viss grad tvingende nødvendig å la serien bli til mens man tegner, så å si. Imidlertid har skaperne en mulighet til å avslutte seriene sine, og arbeide mot et endelig mål, noe en Batman- eller Donald-manusforfatter ikke egentlig kan, siden det omtrent er påkrevet å ende tilbake på status quo.

Uansett: Dostojevskij skrev en rekke av romanene sine som føljetonger, noe som trolig har preget dem på et vis, men som like fullt bare gjør resultatet mer imponerende. Noe av det samme føler jeg om Monster – at det lar seg gjøre å føde frem en så solid og original thriller som dette under noen omstendigheter overhodet, og ikke minst som en føljetong, er intet mindre enn uforklarlig for meg. Og jeg godtar gjerne at noe er uforklarlig, så lenge jeg har så inni hampen glede av det som Monster. Og hvis du ikke forstod det, så var disse galmannsrablingene, uformfullendte som de var, ment som en anbefaling.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with science fiction at Hans Ivar Stordals blogg.