«Mens du hviler» av Tomas Sjödin – Oversatt bok
9. juli 2014 § 3 kommentarer
I disse dager slippes en bok jeg har oversatt i vår. Den er skrevet av den svenske forfatteren Tomas Sjödin, og har fått den norske tittelen Mens du hviler.
Sjödin og bøkene hans har betydd mye for meg i de par årene som har gått siden jeg «oppdaget» ham (mer om det her). Han er en personlig og presis stemme som makter å snakke om store og svevende temaer på en befriende lite pompøs måte, men en måte som skaper både gjenkjennelse og lengsel. Han har på en måte et språk som et isfjell –både solid og med sore dyp under overflaten. Det var derfor vanskelig, for vanskelig, å takke nei til oppdraget, til tross for deltidspappapermen jeg har hatt dette året.
Som tittelen røper, handler denne boken om å hvile. Og mer presist, om å hvile regelmessig. Om å hvile selv før vi har fortjent det, selv før vi er ferdige med alt som skal gjøres. Om hva sabbaten, eller en regelmessig hviledag, har å tilføre oss i det sekulariserte, individualistiske, post-kristne Skandinavia. Men Sjödin løfter tematikken elegant over enkle selvhjelpsformler og «syv skritt til et bedre liv», noe som lett kunne gjort hvile til enda en aktivitet å skvise inn i en allerede overfylt kalender. Han formidler til hode og hjerte i likt monn, og makter å skrive en slags tilfredsstillende hybrid av selvbiografisk prosa, essayistikk, forkynnelse og religions- og kulturhistorie. Resultatet er trolig til større hjelp for selvet enn de fleste selvhjelpsbøker.
Her følger et lite utdrag fra boka (som selvsagt er for kort til å kunne yte beskrivelsen over rettferdighet), nemlig bokens åpning:
Telefonen hjemme hos oss ringte klokken 07.15. Det var lørdag, og alle i huset sov sin søteste søvn. Jeg stavret meg i halvsøvne fra sengen og bort til telefonen. En vennlig kvinne i den andre enden presenterte seg med fornavn og etternavn og bosted og fortsatte:
«Ja … beklager at jeg ringer så tidlig.»
Hun var altså klar over det. Hun ringte ikke tilfeldigvis kvart over sju. Så stilte hun det ikke uventede spørsmålet:
«Vekte jeg dere?»
I stedet for å svare ja, som jo ville være sannheten, kremtet jeg, anla min mest morgenfriske stemme og svarte:
«Nei, nei … ingen fare!»
Jeg tror jeg klarte å dra dette i land på en måte som fikk det til å høres ut som jeg allerede hadde vært oppe et par timer, bakt brød og gått en lang tur med hundene, om vi hadde hatt noen.
Det skal sies til den ringende kvinnens forsvar at hun kontaktet meg fordi hun trengte et tema for et foredrag jeg skulle holde i hjembyen hennes. Men da jeg kikket etter i kalenderen, så jeg at dette foredraget skulle holdes nøyaktig elleve måneder senere. Det brant ikke akkurat.
Jeg spurte så høflig jeg kunne om hun kunne tenke seg å ringe tilbake litt senere. Om seks–sju måneder eller noe slikt? Det kunne hun gjerne, og med det var samtalen vår over.
Jeg gikk tilbake til sengen og ble liggende lys våken. Det var bekmørkt ute og like mørkt i rommet. Jeg prøvde å forstå hva det var som hadde fått meg til, i mørket klokken 07.15 på en lørdag morgen, å lyve til et menneske jeg ikke engang kjente.
Da jeg hadde tenkt meg om en stund og sortert vekk tanker som at jeg ikke ville gjøre henne brydd, eller at jeg alltid bør prøve å være hyggelig, sto bare én igjen: Jeg ble pinlig berørt av å bli konfrontert med at jeg trenger å sove ut en dag eller to i uken uten å bli vekket av bråk eller telefoner. Det er ikke lenger godtatt i de høyeffektives samfunn.Hvilen har blitt upopulær. Vi unnskylder den som om den var en synd. Vi forsvarer den som om den var en forbrytelse. Og enda verre, vi håndterer den som om den er noe vi egentlig kan klare oss uten. Det har gått så langt at det til og med blir regnet som ufint å være trøtt.
Denne boken er min protest.
Tilfeldigvis er noe av tankegodset i boka, og til og med enkelte av kildene, stoff jeg selv fordypet meg litt i for noen år siden, i forbindelse med at jeg skrev artikkelen Den nye hviledagen. Og jeg må si: Det er en egen tilfredsstillelse i å komme over et oversatt sitat i et manus, i dette tilfellet fra The Sabbath World av Judith Shulevitz, og umiddelbart kunne trekke kildeboken ut fra bokhylla i stua for å sjekke den originale ordlyden. Til alle andre sitater er bibliotekenes samsøk og Nasjonalbibliotekets Bokhylla.no blitt uvurderlige verktøy.
Så kan det selvsagt diskuteres hvor klokt det var av meg å sette alle kluter til i 6–7 uker, inkludert en del nødvendig kvelds- og nattarbeid, for å oversette en bok om hvile. Men forhåpentligvis vil nettoeffekten av alle som leser den, være en ørliten nedgang i det norske folks gjennomsnittspuls.
Hans Ivar Stordals blogg 
Havnet tilfeldigvis på en ekumenisk gudstjeneste i Duved . Taler var Tomas Sjødin. Han grep meg med sin ærlige og matnyttige undervisning.
Hørte at han dagen etterpå skulle ha et seminar på Åredalen Folkehøgsskole. Jeg dro dit også. Nå er
jeg er på hytta og leser denne boka nå. Kjenner meg veldig igjen i mye av det jeg leser. Her er det mye visdom. JA – vi må ta tilbake hviledagen.
Så godt å høre at du kom over Sjödin, han har mye å komme med. Denne boka ga meg mye å jobbe med, også på et personlig plan. Sjödin har også mange andre bøker som kan sjekkes ut etterpå, for øvrig.
[…] er mye man ikke må. Denne er også oversatt av undertegnede, i likhet med hans forrige Mens du hviler. Den nye boken har ikke ett enkelt tema, men består av 77 kortere tekster Sjödin opprinnelig har […]