Tomas Sjödin om å skrive personlig
10. mai 2012 § 6 kommentarer
Tomas Sjödin (t.v.) i samtale med forlagsredaktør Arne Christian Konradsen. Foto av Luther Forlag.
I går var jeg så heldig å bli invitert med på et «forfattermøte» arrangert av Luther Forlag, som jeg innimellom har gjort oppdrag for. Møtet var med den svenske forfatteren, foredragsholderen og pinsepastoren Tomas Sjödin, som for meg var et nytt bekjentskap. Han beskrives av enkelte som en slags «Sveriges Per Arne Dahl», trolig fordi han i stor grad tar for seg livets «store teamer» på en måte mange kan kjenne seg igjen i. Mange av bøkene hans, hvorav fem finnes på norsk, har tatt utgangspunkt i hans eget liv med to multihandikappede barn, og om hva dette har gjort med ham og lært ham. Etter møtet i går gleder jeg meg til å begynne å gjøre meg kjent med forfatterskapet hans.
Et av samtalens temaer var hvordan han skriver på en personlig måte om sitt eget liv og egne erfaringer, og hvilke retningslinjer han navigerer etter når det gjelder å avgjøre hva som er for privat (jfr. debatten i norske medier om et visst seksbindsverk). Jeg bet meg ekstra merke i noen ting Tomas sa (med forbehold om at sitatene ikke er ordrette):
Hvis man, som jeg, skal skrive om de store temaene i livet, må man simpelthen gjøre det på en måte som er helt, helt på grensen til privat. Det handler ikke så mye om hva man kan og ikke kan skrive, men om hvordan man skriver det. Skrevet på riktig måte kan selv noe veldig intimt oppleves allmenngyldig, men skrevet på gal måte kan noe langt mindre privat føles som å bli forflyttet fra forfatterens stue til soverommet – et sted man ikke vil være.
Sjödin fortalte også om møter med lesere som har lært ham at selv mennesker med helt andre slags livshistorier og utfordringer enn ham selv sier at de har kunnet kjenne seg igjen i alt han sier eller skriver. Dette hadde lært ham at når mennesker forteller ærlig om sine dypeste sorger og gleder, forteller alle mennesker i bunn og grunn omtrent samme historie, bare i tusen ulike utførelser. Men for å skrive på en måte som skaper denne gjenkjennelsen, var Sjödin opptatt av å komme forbi de opplagte, enkle, lettest tilgjengelige ordene som vi alle lett tyr til når vi skal sette ord på disse temaene.
Noe av det viktigste for meg når jeg skriver, er å bryte vanespråkets lenker. Jeg må stille meg selv spørsmålet, «Finnes det en bedre måte å si dette på som gjør at man ikke bare farer forbi, men tvinges til å stoppe opp og la det synke inn?»
Forfattermøtet ble arrangert i anledning utgivelsen av Tomas Sjödins femte bok på norsk, Et brustent halleluja.
Hans Ivar Stordals blogg 
Har ikke vært borti bøkene hans før,men skal sjekke de ut:)
SV;Takk:) Så fint å høre,må sjekke ut the walking dead på norsk,værtfall det første bindet:)
Jeg kan iallfall anbefale «Når bladene faller …» så langt, både vakker, innsiktsfullt og hjerteskjærende synes jeg.
Tomas Sjödin skriver bøker det er lett å kjenne seg igjen i, og som du siterer – på en måte som ikke kjennes privat, men mer allmennmenneskelig sårbart.
Det høres ut som et spennende forfattermøte:)
Det var det absolutt. Og kona mi og jeg har hatt veldig, tja, kanskje ikke _glede_, men iallfall noe som likner, av å lese det han skriver.
[…] hans har betydd mye for meg i de par årene som har gått siden jeg «oppdaget» ham (mer om det her). Han er en personlig og presis stemme som makter å snakke om store og svevende temaer på en […]
[…] Som oversetter synes jeg Sjödin er en svært takknemlig forfatterstemme å arbeide med. Han har et rikt ordforråd og et levende og litterært språk som evner å fange store og uhåndgripelige tanker og temaer i ganske enkle og gjenkjennelige bilder. Dessuten har han en fingerspissfølelse og åpenhet i språket som gjør at poenger og budskap aldri trykkes ned i leserens hode med makt. Han pakker de snarere nennsomt opp og setter dem fram, og lar leseren forsyne seg selv. (Jeg skrev forresten en gang om Sjödins tanker om å skrive personlig her.) […]