Oversatt ny bok av Tomas Sjödin: «Det er mye man ikke må»
24. april 2015 § Legg igjen en kommentar
Den svenske forfatteren Tomas Sjödin kan i dag legge en ny bok til sin liste over norske utgivelser: hans nyeste Det er mye man ikke må. Denne er også oversatt av undertegnede, i likhet med hans forrige Mens du hviler. Den nye boken har ikke ett enkelt tema, men består av 77 kortere tekster Sjödin opprinnelig har skrevet som fast spaltist for sin lokale avis Göteborgs-Posten. Det betyr at boka egner seg godt for å lese korte stykker nå og da, kanskje som en slags andaktsbok eller nattbordbok.
Forlaget skriver på omslaget:
Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom, eller som en leser skrev: «En god spaltist beskriver noe man allerede visste, men ikke har tenkt på.» Kanskje er det nettopp derfor Tomas Sjödin er blitt en høyt verdsatt skribent. Det er mye man ikke må inneholder 77 refleksjoner hvor det særlig er tre temaer som går igjen: tiden, kjærligheten og troen. Sjödin protesterer mot prestasjonssamfunnet og alt- vi-må-rekke-før-vi-dør-jaget. Han beskriver kjærlighetens gode krav og viser hvordan troen leter seg inn i alle livets kriker og kroker og alltid er en del av det hele.
Som oversetter synes jeg Sjödin er en svært takknemlig forfatterstemme å arbeide med. Han har et rikt ordforråd og et levende og litterært språk som evner å fange store og uhåndgripelige tanker og temaer i ganske enkle og gjenkjennelige bilder. Dessuten har han en fingerspissfølelse og åpenhet i språket som gjør at poenger og budskap aldri trykkes ned i leserens hode med makt. Han pakker de snarere nennsomt opp og setter dem fram, og lar leseren forsyne seg selv. (Jeg skrev forresten en gang om Sjödins tanker om å skrive personlig her.)
Innholdsmessig spenner Det er mye man ikke må ganske vidt, samtidig som det alt på sett og vis føyer seg inn i en større helhet. Ved første øyekast kan kanskje mange av temaene gi inntrykk av at boka hører til under såkalt «selvhjelp». Og det er mye som er til hjelp her. Men en nærmere lesning viser klart at Sjödin helt unngår denne sjangerens ofte enøyde syn på livet (Sukker er roten til alt ondt!), naive bilder av «det gode liv», enkle løsninger (Tre nøkler til stressmestring!) og skremselspropaganda. I stedet tegner han et ærlig og balansert bilde av et godt liv, på menneskets faktiske premisser, men med troen på Gud som grunnmur. I bokas forord skriver Sjödin om bakgrunnen for tittelen:
«Når jeg skriver at det er mye man ikke må, handler det ikke om å ta lett på kravene. Det jeg har til hensikt er snarere å slå et slag for det sorteringsarbeidet som er grunnleggende for alt liv. Å ta livet på alvor og våge å ta ansvar krever at man luker ut de unødvendige kravene som bare tynger ned livet, for i stedet å gi rom, kraft og lys til kjærlighetens krav. Det må ikke alltid se tipp topp ut hjemme, man må ikke ha lest alle bøker folk snakker om, man må ikke være hyggelig absolutt hele tiden, man må ikke si ja til alt på jobben for å være lojal. Man må ikke trene mer enn man har lyst til. Her handler ansvaret om å velge bort, for det er mye man ikke må. Og hver gang man slipper et unødvendig krav, trekker tilværelsen et lettelsens sukk.»
Dette overhengende temaet dukker også spesifikt opp i mange av bokens tekster, som for eksempel i «Slippe å strekke til», her gjengir jeg et lite utdrag:
Jeg møter stadig flere mennesker som påstår at de ikke strekker til. Ikke som foreldre, ikke som livsledsagere, verken hjemme eller på jobb. Og framfor alt, ikke både hjemme og på jobb. Fungerer det på det ene stedet, så skranter det på det andre, og i følge med utpusten kommer det dype sukket som ikke sjelden målbærer ordene: Jeg strekker rett og slett ikke til. Og da må man spørre seg: Hvem er det som har kommet opp med tanken om at vi må strekke til? Og hvem har i så fall fastsatt og normert hvor mye et menneske skal strekke til for?
Her om dagen leste jeg ved et tilfelle en tekst som gjorde det klart for meg at dette på ingen måte er noen ny problemstilling, at det er beskrevet i en kilde som er nærmere 3000 år gammel, profeten Jesajas bok. Profeten beskriver følelsen av utilstrekkelighet med ordene «sengen er for kort til å strekke seg i og teppet for lite til å dekke seg med.» Det er så vi nærmest føler det på kroppen, og illustrerer at mennesket gjennom tidene er seg selv likt og ikke er helt kompatibelt med egne og andres forventninger.
Den som har prøvd å sove under et for lite teppe, vet hva den forfrosne profeten snakker om. Når man kryper sammen og trekker teppet godt opp over skuldrene, så stikker tærne ut i soveromskulden, og så fort man gjør noe med saken, flyttes problemet bare tilbake til brystet igjen.
Tenk om det er en del av den menneskelige natur, det at vi ikke strekker til? Og at det ligger en tanke bak det; nemlig at vi skal søke sammen, nekte å begrense ressursene kun til sine egne og nekte å begrense tilværelsen til det materielle.
Bildet av den smilende og godlynte Tomas Sjödin på bokomslaget, sammen med opplysningen om at han er pastor i en pinsemenighet og en populær radiostemme, kan kanskje gi enkelte nye lesere inntrykk av at han er en person som skriver fra en plassering på livets solside. Men de fleste svensker, og alle lesere som har fulgt ham en stund, vet at det ikke er tilfelle. Sjödin begynte for alvor å skrive bøker for å sette ord på og fortelle om livet med barna sine: tre sønner, hvorav to var født multihandikappede og senere døde i ung alder. Det går derfor også en dyp grunntone av sorg og alvor gjennom forfatterskapet hans. Ofte forblir den bare en grunntone, men av og til kommer den også nærmere overflaten, som her i «Rør ved meg mens jeg ennå lever». Et utdrag:
Jeg forretter ofte i begravelser. Av og til for noen jeg kjenner, og av og til for noen jeg aldri har truffet. Ved avskjeden i kirken ser jeg at stadig flere virker litt utilpass med å bukke eller neie og i stedet velger nettopp å stryke en åpen hånd over kistelokket eller teppet. Noen banker forsiktig på kisten, som for å si «Ha det bra, kamerat.» Sannsynligvis kan denne forandringen forklares med at vi aldri bukker lenger. Å bukke er vakkert, og jeg holder gjerne på det som et uttrykk for aktelse og respekt for den døde, men det ligger en avstand i det som vi åpenbart vil prøve å slå bro over i dag. Derav alle disse hendene som holder og stryker og klapper. Vi rørte ved hverandre i livet, og noe av dette vil vi uttrykke når vi nå har ankommet vårt siste farvel.
Og det er dette siste som egentlig er mitt anliggende. Jeg tror at denne handlemåten sier noe umistelig om betydningen av å røre ved hverandre mens vi ennå har sjansen, mens livet pågår. Det er mange som av ulike grunner har vanskeligheter med kroppskontakt, og det skal vi ha respekt for, men det vanligste er dog at vi lengter etter fysisk nærhet.
Livet er i sin natur slik at det ønsker å bli rørt ved.
Det er mye man ikke må kan kjøpes i alle bokhandlere, eller f.eks. på nettbutikken til Vivo.
Hans Ivar Stordals blogg 
Legg igjen en kommentar