Hans Ivar Stordals blogg

Her kommer endelig tredje og siste installasjon (tror jeg) i den lille miniserien min om apokalyptiske fremstillinger i japansk populærkultur. Denne gangen strekker jeg kanskje begrepet «apokalypse» vel langt, men jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive om to personlige favoritter jeg mener er oversett. Det er to filmer som særlig tar for seg terrorisme og storbyens sårbarhet.

Før jeg setter i gang, må jeg bare peke på denne artikkelen som setter disse fabuleringene mine i et nytt lys: Den forteller at søkene etter «Godzilla» på Wikipedia økte markant i etterkant av jordskjelvet i Japan 11. mars, og forklarer det med et ønske om å forstå, i et forsøk på å skape mening. Kort sagt hevder artikkelen at noen typer mennesker pugger strålingsdoser og leser om thorium, mens andre søker etter Godzilla på nettet og skriver teite artikler om populærkultur. Ragadadisj!

Patlabor: The movie og Patlabor 2: The movie av Mamoru Oshii

Patlabor er samlenavnet på en serie historier fortalt over ulike medier, utviklet i fellesskap av et team som kalte seg Headgear. De to filmene jeg skriver om her, fra henholdsvis 1989 og 1993, representerer det definitivt mest sofistikerte fra Patlabor-universet. I denne nære fremtiden har det blitt vanlig å bruke store menneskestyrte robotdrakter, såkalte labors, særlig i anleggsbransjen. Blant annet er de flittig brukt i det såkalte «Babylon Project», et enormt prosjekt for å demme opp Tokyo Bay og slik skape mer land for eiendomsutvikling o.l. (For øvrig ikke noen fremmed tanke, Japan har allerede flere kunstige øyer.) Men med den nye teknologien kommer også nye former for kriminalitet og ulykker, som krever at også politiet har en egen enhet for labors – patrol labors, eller patlabors. I Oshiis filmer er imidlertid gjerne de politiske omstendighetene rundt plottet litt mer virkelighetsnære enn man er vant til å se på film, så politiets patlabor-enhet er i virkeligheten ikke mer enn en svært underprioritert og stemoderlig behandlet avdeling som har hovedkvarter på en landfyllingsplass langt utenfor Tokyo sentrum.

Selv om begge filmene står støtt på egne ben, behandler jeg dem her nærmest som én film. De har nemlig såpass mange likhetstrekk i både tematikk og plot at det lar seg gjøre. Imidlertid er jeg ikke et sekund i tvil om den andre filmen er den beste av dem, og i mine øyne en altfor oversett klassiker innen anime, kanskje rett og slett fordi den på et vis er for virkelighetsnær. Her har Oshii alt funnet sin egen stil som han senere har perfeksjonert, den karakteristiske vekslingen mellom action, dialog og dvelende bildemontasjer.

Kort sagt tar disse filmene for seg storbyenes sårbarhet for terrorisme, og hvor avhengige vi har gjort oss av moderne teknologi. Og selv om ingen av filmene handler om verken verdens eller byens totale undergang, så viser de levende hvordan tryggheten i det moderne samfunnet kan være en illusjon det skal lite til å knuse. Begge filmene, men særlig Patlabor 2, har imidlertid fått et helt nytt sett med konnotasjoner etter 9/11.

Den første filmen tar for seg en serie hendelser der labors går berserk og forårsaker store ødeleggelser, øyensynlig uten noen god forklaring. Under etterforskningen av hendelsene kommer det for en dag at alle de aktuelle robotene nylig hadde oppgradert til et nytt og bedre operativsystem, HOS, programmert av en ingeniør ved navn Hoba som begikk selvmord i filmens åpningsscene. Nøyere undersøkelser av operativsystemet, samt etterforskning av alle Hobas 26 (!) ulike bosteder i Tokyo, avslører at operativsystemet gjør labor-ene følsom for en slags høyfrekvent lyd som f.eks. kan forårsakes av store bygninger som vibrerer i vinden. Nå er en tyfon på vei mot Tokyo, og beregninger viser at «Arken», et enormt labor-verksted som ligger midt i Tokyo-bukten som en del av Babylon Project-demningen, med stor sannsynlighet vil vibrere på en slik måte at alle byens labors vil gå amok.

Den andre filmen forholder seg enda mer til virkelighetens verden. Den åpner med en scene der japanske tanks fra JSDF (Japan’s Self Defence Forces – etter den andre verdenskrig har ikke Japan hatt en konvensjonell hær) blir beskutt i jungelen i et annet sørøst-asiatisk land, men ikke får radiotillatelse til å besvare ilden. Én av tanksene tar til slutt saken i egne hender, og står til slutt igjen som den eneste overlevende. Filmen hopper så til «dagens» Tokyo, der en bombetrussel er fremsatt mot en av byens mange broer, og broen er derfor sperret. Brått stuper et jagerfly ned fra himmelen og fyrer av en rakett mot broen, som raser sammen. Som resultat blir det erklært unntakstilstand i byen, og forsvaret, JSDF, rykker inn i hovedstaden for å forsvare den mot den ennå ukjente fienden. Fra dette punktet av har filmen en uhyggelig stemning av uvisshet og frykt, og bildene viser tanks, soldater og veisperringer som blander seg med det dagligdagse, sivile folkelivet. Imidlertid varer det ikke lenge før et av byens mange reklameluftskip plutselig kommer svevende ned i en tett befolket gate og utløser en farget gass. Folk flykter i panikk, men det viser seg imidlertid at gassen var ufarlig. Likevel svever flere luftskip over byen, og befolkningen holdes på et vis som gisler. Til sist rulles det opp en konspirasjon bestående av én mann – den overlevende fra tanksepisoden i begynnelsen av filmen. Han mente den rådende freden i Japan var bygget på en løgn og en illusjon, og bestemte seg for å bringe krigen, eller opplevelsen av den og frykten for den, til hovedstaden for å vekke innbyggerne.

Begge filmene tar opp en rekke ulike temaer og har et rikt rom for tolkning, og det er umulig å yte dem virkelig rettferdighet her. Ikke minst er den fremtredende bruken av bibelske begreper og sitater noe som interesserer meg veldig. I Patlabor 1 siterer filmens antagonist fra historien om Babels tårn, da Gud griper inn og ødelegger menneskenes planer. I Patlabor 2 siterer antagonisten fra Jesu ord i Matt 10.34, «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden …» Særlig interessant er det sistnevnte i lys av at filmen langt på vei sympatiserer med denne mannens forsøk på å «vekke opp» innbyggerne, og at mange av mannens synspunkter bl.a. om Japans defensive militærpolitikk faktisk er synspunkter Oshii langt på vei selv står for.

I denne sammenheng er jeg imidlertid mest opptatt av hvordan Oshii i filmene tematiserer byen. Han viser hvordan byen er som en levende organisme som pulserer, vokser og stadig fornyer og utvikler seg. Dette er nemlig særlig sant i et land som Japan, som på 70- og 80-tallet opplevde en enorm økonomisk vekst som nærmest fikk skyskraperne til å tyte opp av bakken. Filmene inneholder mange dvelende og vakre scener av Tokyo sett fra havet og kanalene, et uvanlig perspektiv som de færreste får oppleve, og som Oshii har basert nøye på research. Her ser man de siste restene av den «gamle» bebyggelsen, de gammeldagse og til dels falleferdige trehusene. Dette er viktig fordi det er med på å understreke bakteppet for hele Patlabor-universet, som er de voldsomme byggeprosjektene i Tokyo, planene om å tørrlegge Tokyo-bukten og følgene dette har fått på mange plan.

Men det mest påtrengde perspektivet på byen handler altså om trygghet kontra frykt. For filmene viser hvordan byens trygghet balanserer på en knivsegg, all den tid det er umulig å beskytte seg mot alt. Ikke minst er det umulig å beskytte seg mot det uforutsigbare. Og hvem kan egentlig på forhånd forestille seg et virkelig terrorangrep? Hvem kunne forestilt seg et 9/11? Eller enda mer «point in case», hvem kunne forestille seg at det to år etter Patlabor 2 ville finne sted et virkelig giftgassangrep i Tokyo. Faktisk forteller Oshii selv at politiet kom og avhørte ham etter dette angrepet, på grunn av filmens fellestrekk med det virkelige angrepet som drepte tretten mennesker. Men filmen handler ikke bare om terror. I en større sammenheng stiller antagonisten opp hva som er best av en «urettferdig fred» og en «rettferdig krig». Han mener at freden de nyter i Japan (og vitterlig kunne han ha utvidet det til de fleste land i Vesten) er en «urettferdig fred», en fred, økonomisk vekst og livsstil som direkte og indirekte bygger på krig og urettferdighet som finner sted andre steder i verden, og som vi i stor grad lukker øynene for.

Til slutt må jeg bare nevne at disse to filmene er gitt ut både i USA og Europa i en av de beste collector’s edition-utgaver jeg har sett, begge med en egen disk med ekstramateriale, en egen bok om produksjonen og en egen bok med komplette storyboards. I disse utgavene er filmene remastret til 5.1-surround, og den nydelige og atmosfæriske filmmusikken til Kenji Kawai kommer virkelig til sin rett.

Se også artikkelen min om regissør Mamoru Oshii her.