Mangakonkurranse og visning av ny Ghibli-film

8. mai 2012 § Legg igjen en kommentar

Jeg bare videreformidler kjapt to nyheter jeg har fått høre om via Japans ambassade i Norge:

1. Den 6. årlige internasjonale mangakonkurransen er nå utlyst, og aspirerende talenter som har mangaserier liggende i skuffene sine, bør sporenstreks gjøre dem ferdige og sende dem inn – enten til ambassaden i Norge, eller direkte til Japan. Sjekk mer info og frister her.

2. Lørdag 12. mai arrangeres animasjonsworkshopen «Frame by Frame» på Filmens Hus i Oslo, og som en del av programmet vises den nye Studio Ghibli-filmen From Up On Poppy Hill, som ennå ikke har hatt premiere i Norge. I tillegg kommer også en del norske animasjonsstudioer, den celebre gjesten Yoshi Tamura med 20 års erfaring fra Disney og Dreamworks, samt gjengen bak den kommende norske tegneserien Krüger og Krogh (omtalt tidligere her).

Dett var dett.

Tre animetitler med perspektiver på sosial teknologi

14. mars 2012 § 2 kommentarer

For litt siden var jeg invitert, som en av fire foredragsholdere, til et arrangement ved navn «Bilder av Japan» på Litteraturhuset. Oppgaven var å si noe om det japanske samfunnet fra min innfallsvinkel (altså manga/anime). Jeg valgte meg et ganske smalt tema som kanskje er lite representativt for mainstream-markedet for manga/anime: Sosiale medier og kommunikasjonsteknologi. Jeg tror imidlertid resten av verden har mye å lære av Japan (samt Korea) på dette området, om ikke annet fordi dette tilsynelatende er landene der slik teknologi først har gjennomsyret det brede lag av befolkningen. Foredraget skulle være på 15–20 minutter, så det var dessverre ikke tid til de grundigste dypdykkene eller analysene. Under følger en ganske beskåret versjon av foredraget:

I filmen Summer Wars fra 2011 møter vi den sjenerte Kenji Koiso, en begavet mattenerd som arbeider deltid som programmerer i det landsomspennende sosiale nettverket OZ, visuelt representert som en fargerik virtuell verden med personlige avatarer, alt i en stil som er den japanske superflat-kunstneren Takashi Murakami verdig. Kenji blir invitert med på slektstreff til den søte klassevenninna Natsuki Shinohara, for å spille Natsukis kjæreste i mormorens 90-årsdag. Selv om likhetene mellom Facebook og OZ er åpenbare, har likevel OZ blitt noe mye mer omfattende: Det er koblet sammen med bedrifter, banker, statlige og kommunale tjenester og GPS-systemer, for å nevne noe, og alle unntatt de gamle bruker OZ for alle dagliglivets gjøremål. « Read the rest of this entry »

Arriettas hemmelige verden og Hayao Miyazakis favorittemaer

11. desember 2011 § 1 kommentar

Arrietta

For ikke så lenge siden fikk jeg sett den nye Studio Ghibli-filmen Arriettas hemmelige verden. Filmen er regissert av Hiromasa Yonebayashi, men har manus og «screenplay» av Hayao Miyazaki (basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne), og kan derfor med en viss velvilje kalles en Miyazaki-film. Selv om den kanskje ikke er blant hans topp tre-filmer for min del, så tilfredsstiller den enkelt alle  forventninger jeg har til en Studio Ghibli-film.

Først og fremst, så klart, er forventningen om at filmen skal være morsom, fascinerende, vakker, levende, forførende og engasjerende – check på alt sammen. Vel så interessant er forventningen om at Miyazaki skal inkludere favoritt-teamene sine. Og også her var det ganske full pott (med et gapende hull på flyvescener, som var nesten fraværende, men så er dette tross alt ikke Miyazakis egen historie heller). Den fantasirike regissøren har nemlig noen favorittelementer han kommer tilbake til igjen og igjen, som en slags grunntone som sniker seg inn i alle verkene hans. Og jeg må understreke at jeg ikke mener det som kritikk å liste dem opp slik: Disse elementene er jo blant de viktigste grunnene til at Miyazakis filmer treffer oss så godt, og vi elsker ham for dem. Ikke sant?

1. Sterk jente i hovedrollen: Arrietta er en låner som vokser opp med moren og faren sin, og filmen begynner idet hun skal gå igjennom sitt «overgangsrituale» til de voksnes verden, nemlig å gå på låning for første gang. Det viser seg imidlertid at Arrietta ved flere anledninger tar andre valg enn foreldrene har prøvd å prente inn i henne at lånere skal, noe som til dels får store konsekvenser for familien. Men også disse konsekvensene får frem Arriettas sterke personlighet og handlekraftighet. Disse karaktertrekkene deler hun helt klart med Prinsesse Nausicaä fra Nasuicaä, Satsuki fra Min Nabo Totoro, Kiki fra Kikis Budservice og San fra Prinsesse Mononoke.

2. En annen verden i/ved siden av vår egen: Gutten Shô (Johs) kommer til sin tante på landet for å få hvile ut og komme seg fra sykdommen sin, og må belage seg på en svært kjedelig sommer tilbrakt stort sett i sengen. Men ikke før har han kommet inn i hagen foran huset, før han får øye på noe som minner om en liten jente, bare snaue ti centimeter høy, som gjemmer seg bak et blad i gresset og smetter inn i en busk. Før filmen er omme har seeren, men også delvis Shô, blitt bedre kjent med en fantastisk verden som praktisk talt eksisterer inne i vår egen. Litt på samme måte som Mei og Satsuki kan se støvalvene, Totoro og kattebussen i Min nabo Totoro, Sheeta og Pazu finner den flyvende verdenen i Laputa og Chihiro havner i åndenes badehus i Chihiro og heksene (samt kattekontoret i Katteprinsen, men den er teknisk sett ikke noen Miyazaki-film).

3. En hovedperson som har en spesielt god kommunikasjon med (store) vesener andre finner truende: Arrietta er ikke redd for katten, slik de andre lånerne er, og slik en på hennes størrelse burde være. I stedet har hun en slags ordløs kommunikasjon med katten, og på et tidspunkt hjelper den henne også på eget initiativ. For ikke å snakke om at det jo er Arrietta som innleder et slags tillitsforhold til gutten Shô (Johs). Disse forholdene har klare paralleller i både Nausicaä (Nausicaäs forhold til både ohmuene og krigerguden), Laputa (Sheeta og Pazus forhold til vokteren), Prinsesse Mononoke (Ashitaka og  Sans forhold til både ulveguden, villsvinguden og skogguden) og Chihiro og heksene (Chihiro som hjelper både den stinkende elveguden og Haku/dragen).

Boblere:

  • Landlig , rustikt, idyllisk miljø med et slags tidløst gammeldags europeisk preg.
  • Hovedperson som er veldig opptatt av å studere blomster og planter.
  • En hovedperson som går mot strømmen og utfordrer etablerte normer i sitt miljø/sin gruppe.

OIFF med Japanfokus

22. november 2011 § 1 kommentar

Årets Oslo Internasjonale Filmfestival (OIFF) er i gang, og mot slutten av uka skal jeg komme meg til storbyen for å ta del i festlighetene. I år har festivalen et litt spesielt fokus på Japan, noe som jo er en selvsagt vei til mitt hjerte. OIFF har alltid vært en opptur for meg, ikke minst (men ikke bare) fordi de alltid har hatt med et par-tre gode japanske animasjonsfilmer som jeg slik har fått mulighet til å se på «the big screen», og det gjerne et snaut år før de blir tilgjengelige på dvd i Europa. Blant de beste opplevelsene fra tidligere års OIFF husker jeg Tokyo Godfathers av Satoshi Kon, franske Corto Maltese basert på Hugo Pratts klassiske tegneserie, graffitifilmen Bomb the System, Harvey Pekar-biografien American Splendor og en rekke andre.

Her er noen av filmene jeg håper å få med meg, og noen stikkord om hva jeg har hørt om dem:

Beats, Rhymes & Life: The Travels of A Tribe Called Quest (am): En hiphop-dokumentar om en av mine absolutte favorittgrupper gjennom tidene. ATCQ står for en glad, leken, sample-fokusert,  jazzete og like fullt samfunnsbevisst (conscious) tilnærming til hiphop som for meg utgjør en perfekt antitese til alt som var feil med gangsterrapen fra samme periode. Visstnok kommer Phyfe Dawg på afterparty i Oslo!

Arrietta (jp) er den nyeste helaftensfilmen fra Studio Ghibli, regissert av Hiromasa Yonebayashi, men med et manus av Hayao Miyazaki basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne. Jeg forventer meg kanskje en Ghibli-film med litt mindre sjel og litt mer barnefilm-preg enn f.eks. Prinsesse Mononoke eller Min Nabo Totoro, men jeg tviler likevel sterkt på at filmen vil være bortkastet tid.

Himizu (jp) er visstnok et ganske realistisk og mørkt yakuza-relatert thriller-drama. På det jeg har lest om handlingen (gutt fra fattige og dårlige kår må ordne opp i farens narkotikarelaterte problemer) minner den ikke så rent lite om en Winter’s Bone fra Japan. Det kan imidlertid ikke være snakk om noe rip-off, for filmen er løselig basert på en manga av Minoru Furuya.

Colorful (jp) er en animefilm om en avgått sjel som etter døden får beskjed om at han vil få en ny sjanse til å leve, og deretter blir plassert i kroppen til 14 år gamle Makoto som nettopp har begått selvmord. Han må nå finne ut hva han gjorde galt i sitt første liv, og prøve å rette opp denne feilen.

The Prodigies 3D (fr.) er en fransk animasjonsfilm i 3D som jeg strengt tatt vet veldig lite om, men som jeg tenker å se først og fremst på grunn av den lovende animasjonsstilen, og fordi den tydeligvis har et slags interessant science fiction-plott et sted der inne.

Tokyo Koen (jp) vet jeg omtrent ingenting om, og den ser muligens i overkant klissete ut, men … jeg har jo gode minner fra å gå i parker i Tokyo, så kanskje jeg likevel lar meg overbevise.

Jeg får dessverre ikke med meg Smuggler (jp) basert på manga-oneshoten av Shohei Manabe, men jeg husker det som spennende lesning, så jeg skulle gjerne fått den med meg.

Winter’s Bone og det grå Amerika

17. november 2011 § 1 kommentar

Her om dagen fikk jeg endelig sett en film jeg har hatt på lista mi lenge, Winter’s Bone. Og den gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg. Det har fått meg til å tenke nøyere gjennom hva det egentlig er ved filmen som treffer meg så sterkt. Jeg tror det har med en myte å gjøre. Men en sann myte.

Filmen handler om 17 år gamle Ree fra de fattige områdene oppe i Ozark-fjellene i Louisiana. Her tar hun seg av sin psykisk syke mor og sine to småsøsken. En dag kommer sheriffen og forteller henne at faren, som er fengslet for metamfetamin-produksjon, har pantsatt huset deres som kausjon. Nå har han imidlertid ikke møtt opp til rettssaken, og hvis han ikke dukker opp i løpet av en uke, blir huset deres tvangssolgt. Ree ser ingen annen utvei enn å sette i gang å lete etter faren, en leting som tar henne dypt ned i områdets dystre underverden preget av mistenksomhet og en knallhard indre justis. Men til tross for at både Ree’s situasjone og miljøet historien utspiller seg i, er ganske nedslående saker, var likevel filmen på et vis oppløftende og inspirerende, sikkert på grunn av Rees ukuelige ståpåvilje og bein i nesa.

NWA – Gangsterhistorier i ny drakt

Men tilbake til hva ved filmen som fester seg så: Det er nok ingen land i verden en gjennomsnittlig nordmann har fått så inngående skildret som USA. Gjennom tv, film, bøker, musikk og alle andre medier blir vi stadig presentert for ulike versjoner av dette myteomspunne landet som selvsikkert og selvfølgelig tar hovedrollen i verdens underholdningsbransje – iallfall slik de selv ser det. Og selv om glatte Hollywood-inspirerte fortellinger om de vellykkede, rike og hvite stort sett alltid har dominert, er det heller ingen mangel på alternative bilder av dette landet. Et så sammensatt land som USA skulle det forresten bare mangle at det fantes mange ulike bilder av: Nybygger- og western-historier, den amerikanske drømmen, collegelivet, borgerkrigshistorier, road movies, gangsterhistorier i gammel og ny drakt –  og de fleste av dem er i en eller annen grad sanne.

Med jevne mellomrom blir dessuten en film eller tv-serie ansett for å bryte gjennom mytene og gjøre eksisterende historier i samme sjanger til skamme som ren fiksjon. De siste årene har særlig serier som The Sopranos, The Wire og Treme blitt hyllet for å revitalisere sine respektive sjangre med godt researchete realistiske skildringer av dagens USA. Og jeg tviler overhodet ikke på at disse og andre filmer og serier portretterer noe som finnes. Mange seere sitter igjen med en ubevisst følelse av å ha fått et glimt av noe ekte, noe virkelig. Men hvem er egentlig i stand til å si med en viss troverdighet hva som er det ekte USA? Det finnes tross alt millioner av mennesker som virkelig lever klisjéen av den amerikanske drømmen, men likevel avfeier jeg denne historien ofte som en myte, og hvorfor det? Ikke fordi den ikke er oppnåelig eller mulig, for det er den, men fordi den ikke er representativ – det finnes for mange unntak. (Dessuten vekker selvsagt suksesshistorier en viss mistenkelighet i oss egalitære nordmenn – når noen virker for desperate i sitt forsøk på å bevise sin egen suksess, kan man til slutt ikke kan annet enn å tvile på sannhetsgehalten – men dette er et sidespor.)

Jeg synes ordet «myte» passer bra på disse bildene av USA. Ikke for å antyde at disse bildene ikke er sanne, det er ikke hovedsaken. Snarere er det for å antyde at vi forholder oss til mange av bildene mer med følelsene våre enn med argumenter, fakta og befolkningsstatistikk. Som det står på Wikipedia: «’mythos’ begner den fase hvor bilder og fantasi er virkemidler for erkjennelse, mens ‘logos’ betegner den fase hvor tanken og begreper avløser det mytiske tenkesett.» I denne betydning merker jeg at Winter’s Bone virkelig appellerer til meg på en mytisk måte, med noe som jeg best kan beskrive som «myten om det grå Amerika». Det er selve bildet eller følelsen av den amerikanske landsbygda, gjerne midt-Vesten, med endeløse veier, slitte hus og bygninger, altfor store og mange biler fra for lengst nedlagte fabrikker, trailer parks, fast food-sjapper og vanlige arbeiderklassefolk som lever sine stille og usynlige liv i komfortabel avstand til maktens sentrum og i skyggen av den amerikanske drømmen.

Men hvor har jeg dette bildet fra? Jeg har bare vært i USA én gang, og holdt meg altfor nært de store byene til å se mer enn små glimt av dette. Snarere må jeg innrømme at en stor del av dette bildet kommer fra filmer, bøker, tv-serier, tegneserier og musikk jeg har konsumert opp igjennom årene. En del av dem er åpenbart fra virkeligheten, fotografier og dokumentarer, men selv de lyver på sitt vis, ved å rette fokus på det som passer inn og utelate alt det andre. Til syvende og sist spiller det uansett ikke så stor rolle i denne sammenheng hvorvidt bildet er sant eller ei: Hvis jeg tror det er sant, at filmen eller tv-serien gjenspeiler en virkelighet som faktisk eksisterer, bidrar det i beste fall til å forsterke mitt følelsesmessige engasjement i historien, og skaper slik en fascinasjon eller til og med lengsel etter å oppleve mer. Hvis jeg finner meg selv i dette humøret, hører jeg ofte på noen av låtene under, som alle forteller historier om folk i «det grå Amerika»:

Sufjan Stevens – Flint (For The Unemployed And Underpaid)
Damien Jurado – Denton, TX
Damien Jurado – Ohio
Damien Jurado – Medication
Jim White – Still Waters

Searching for the Wrong-Eyed Jesus

En annen film som portretterer USAs backwoods, i dette tilfellet sørstatene, er dokumentaren Searching for the Wrong-Eyed Jesus. Her guider alt.country-artisten Jim White seeren gjennom det religiøse og musikalske sør. Det gjør han i et stort, bensinslukende drog som kjører i skytteltrafikk mellom de tre typene steder der folk samles, nemlig kirker, barer og diners. Filmen er akkompagnert av nydelig musikk av bl.a. Jim White selv, Cat Power og David Eugene Edwards (16 Horsepower). Interessant nok er folks forhold til kirker og (kulturell) kristendom også temaet for ekstramateriale-dokumentaren til Winter’s Bone, der en del av filmens statister fra Ozark-fjellene diskuterer hillbilly-kulturen og hva som er unikt med den. Det er nok umulig å forstå denne delen av USA uten å forstå den lavkirkelige kristendommen som egentlig lå til grunn for en stor, stor del av den opprinnelige europeiske utvandringen til USA. Jeg kunne godt skrive litt om at jeg synes det er viktig å utfylle det sosiologiske og psykologiske perspektivet på religion med et perspektiv som faktisk tar troen på alvor på troens egne premisser, men det hører ikke hjemme i denne bloggposten. Nyt heller denne traileren:

Anime som ikke er anime del 2 – Tatsumi, en animert tegneserie

14. november 2011 § 1 kommentar

Som tidligere nevnt har jeg i høst hatt gleden av å møte et par spennende animasjonsregissører (den første skrev jeg om her). Den andre var Eric Khoo, en singaporsk regissør jeg hadde gleden av å delta i et samtalepanel med på årets Film fra Sør.

Serieteket October 8

Eric Khoo har altså laget animasjonsfilmen Tatsumi, basert på den japanske serieskaperen Yoshihiro Tatsumis novelleserier, samt hans selvbiografiske tegneserie. (Jeg skrev mer om Yoshihiro Tatsumi og filmen her.) Under kan du se et intervju med regissøren på Serieteket, der den første samtalen fant sted:

Regirssøren Eric Khoo var et fascinerende møte. Han har bakgrunn som serieskaper selv, og oppdaget ganske tidlig Yoshihiro Tatsumi gjennom en enkelt samling av hans novellehistorier som, hittil ukjent for meg, ble utgitt i USA på 80-tallet. Da han bestemte seg for å be Tatsumi om lov til å produsere denne filmen, var Tatsumi først ekstremt skeptisk, og mente at han var en altfor smal og uinteressant serieskaper. Trolig var dette delvis vikarierende grunner, for ifølge Khoo snudde Tatsumi plutselig om da han fikk se Khoos notatblokk full av tegneskisser. Da forsto Tatsumi at prosjektet ville være i de beste hender, og ga tommel opp.

Noe interessant Khoo kunne fortelle, var at Tatsumi selv overhodet ikke var klar over hva som skjedde i tegneserie-undergrunnen i USA og Europa på 60- og 70-tallet, og først lang tid senere ble oppmerksom på andre serieskapere som hans egen produksjon har blitt sammenliknet med. Også «graphic novel»-begrepet, som er så sammenliknbart med Tatsumis «gekiga»-begrep, kom på et langt senere tidspunkt enn gekiga-bevegelsen.

Tatsumi foreslo videre at Khoo gjerne kunne forandre litt på historiene etter sitt eget forgodtbefinnende, men det nektet Khoo plent: Han ønsket å forholde seg til seriene nærmest som storyboards, og har så vidt mulig ikke puttet inn en eneste strek som ikke fantes i de originale seriene. Med et par interessante unntak: Etter å ha møtt Tatsumi og fått noen glimt av hverdagen hans, insisterte Khoo på at filmen også måtte inneholde det første møtet med kafédamen som senere ble kona hans, og som han er svært knyttet til. Filmen inneholder dessuten en kameo-opptreden av Khoo selv som går tur med den lille hunden sin.

Hele samtalen kan for øvrig høres på Film fra Sør sine sider, her.

Mens Khoo og jeg ble introdusert for hverandre og forberedte oss litt til samtalen, kom vi også inn på en rekke andre serieskapere som på ulike måter er beslektet med Tatsumi, både i Japan og i Vesten. Dette vakte på nytt interessen min for en del mangaskapere og mangatitler som kom ut for en del år siden, og som jeg tidligere har latt passere litt under radaren. Dessuten har utgivelsene av Tatsumis serier på D&Q også satt i gang en liten bølge av både historiske og alternative mangautgivelser fra mange ulike forlag, utgivelser som plasserer seg trygt utenfor det kommersielle sporet de fleste forbinder med japanske tegneserier (dette er med andre ord en spennende tid å være voksen mangaleser på om man ikke behersker skriftlig japansk). I løpet av de kommende ukene og månedene håper jeg å få skrevet litt om noen av disse her på bloggen, f.eks. krigsmemoaren Onward Towards Our Noble Deaths av Shigeru Mizuki, Lone Wolf and Cub av Koike/Kojima, Red Snow av Yoshiharu Tsuge og forhåpentligvis noen flere. Også det nyere horror-dramaet 7 Billion Needles er noe jeg har på lesetapetet om dagen, etter et interessevekkende førstebind, samt A Zoo in Winter av Jiro Taniguchi. Gøy gøy.

Anime som ikke er anime del 1 – Koji Yamamuras håndtegnede animasjon

8. november 2011 § 1 kommentar

I løpet av det siste halvåret har jeg hatt en slags liten oppsving i interessen min for japanske tegnefilmer og tegneserier – særlig de litt alternative. Jeg har nemlig hatt gleden av å møte et par filmskapere som på hver sin måte har gitt meg en god grunn til å grave litt dypere i disse mediene.

Koji Yamamura svarer på spørsmål på Cinemateket i Oslo, tolket av Magne Tørring.

Koji Yamamura svarer på spørsmål på Cinemateket i Oslo, tolket av Magne Tørring.

Det første møtet fant sted i september, da den japanske kortfilm-animatøren Koji Yamamura besøkte Oslo for å holde seminar for norske animatører. Jeg har lenge hatt noen av Yamamuras filmer på min ”vil se”-liste, særlig kortfilmen Franz Kafka’s A Country Doctor, og var derfor veldig begeistret over å høre at han skulle besøke gamlelandet (mitt, altså). Jeg hadde selvsagt ikke noe å gjøre på seminaret for animatører, men rakk i stedet å komme heseblesende fra en annen jobb akkurat idet Yamamuras siste kortfilm var ferdig (!) på Cinemateket. Da begynte imidlertid en interessant runde med spørsmål fra salen, som jeg hadde stor interesse av. Og siden det var en bekjent av meg som tolket for Yamamura-san, hadde jeg såpass flaks at jeg fikk slå av en lang prat med filmskaperen etterpå. Siden Norge også var siste stopp på europaturneen hans, fikk jeg til og med med meg det eneste dvd-eksemplaret hans med meg hjem. Slå den!

Yamamuras kortfilm Franz Kafka's A Country Doctor

Yamamura er en animatør som er trygt plassert utenfor japansk animasjons mainstream, de kommersielle tv-, dvd- og helaftens-produksjonene. Her er det ingen sterke farger, dynamiske bevegelser, blinkende bakgrunner eller store, blunkende øyne. I stedet er det snakk om håndtegnede kortfilmer for barn, utelukkende tegnet av ham selv på papir, bilde for bilde, og scannet av hans kone/assistent. Kun et minimum av effekter, som noen enkle bakgrunnsfarger og frostrøyk etc, legges på digitalt i etterkant. På denne måten produserer han pluss minus fem minutter film i året, som primært vises som forfilmer eller som del av kortfilmsamlinger på barnekino.

Yamamuras filmer er fulle av tvetydige og snodige handlinger, visuell kreativitet og en barnslig fortellerglede. Ofte er det et nydelig samsvar mellom fortellingen og det visuelle uttrykket, som i filmatiseringen av Franz Kafkas A Country Doctor, der doktorens stadig skiftende hodefasong på merkelig vis blir en visuell representasjon av den uberegneligheten og irrasjonaliteten vi ofte forbinder med Kafkas personer. Yamamura overrasker ofte seeren ved å leke med mediet sitt – strekene på skjermen er i det ene øyeblikket representasjoner av objekter og personer, slik vi forventer i tegnefilm, men reduseres i det neste øyeblikket til de enkeltstrekene de er, for så å gli drømmeaktig over til å representere noe annet. Yamamuras filmer er dessuten usedvanlig åpne for tolkning til barnefilmer å være (iallfall i våre Disney Channel- og Nickelodeon-tider, det er mulig det var annerledes den gang NRK fôret den oppvoksende generasjon med østeuropeisk animasjon.).

Til slutt, traileren for Yamamuras nyeste film, Muybridges Strings, som dessverre ikke kunne vises i Oslo (link til en annen side):

Muybridges Trailer

APROPOS:
En annen japansk animatør med et særegent uttrykk er Oscar-vinneren Kunio Kato. Under finner du linker til noen prøvesmaker på hans verk, jeg anbefaler særlig den øverste filmen til alle som kan komme over den på noe vis (f.eks. ved å bli betalende medlem på Crunchyroll, noe jeg ikke er selv).

La Maison en Petites Cubes
The Diary of Tortov Roddle

Yoshihiro Tatsumi – samtalepanel på Film fra Sør

3. oktober 2011 § 4 kommentarer

Eric Khoo er en av hovedgjestene på årets Film fra Sør, og det settes også opp en egen utstilling fra filmen Tatsumi.

Filmfestivalen Film fra Sør viser i år animasjonsfilmen Tatsumi av singaporske Erik Khoo. I den forbindelse skal jeg delta i et samtalepanel på filmfestivalen lørdag 8. oktober, både før visningen på Serieteket kl 13 (gratis) og før visningen på Litteraturhuset kl 21. Samtalen blir mellom regissøren Khoo, tegneseriekritiker og -ekspert Øyvind Holen og meg selv.

Yoshihiro Tatsumis selvbiografi A Driftling Life

Tatsumi er en biografisk film om den japanske mangategneren Yoshihiro Tatsumi som særlig virket på 50-, 60- og 70-tallet. Han har de siste årene vært aktuell i Vesten i forbindelse med at det kanadiske forlaget Drawn & Quarterly har begynt å utgi de gamle tegneseriene hans, bl.a. redigerte samlinger av Tatsumis mange sosialrealistiske novelletegneserier. For to år siden kom også hans omtrent 800 sider lange selvbiografi, A Drifting Life, ut på D&Q.

Filmen Tatsumi er en animert film, men basert utelukkende på Tatsumis egne tegninger, som på digitalt vis er gitt bevegelse og farge. Uttrykket er derfor langt fra den dynamiske sanseeksplosjonen mange forbinder med japansk animasjon, anime. I stedet er det en rolig, ganske statisk, men likevel forunderlig levende verden som Eric Khoo har manet frem fra papirsidene. Filmen blander Tatsumis selvbiografiske historie med novelletegneseriene hans på en måte som skaper en slags sammenheng mellom de to – både tematisk og historisk, men også visuelt. Mange av Tatsumis serier handler fra før av om unge menn med et utseende som varierer lite fra serie til serie, og det er derfor duket for at de ulike historieplanene smelter i hverandre for seeren, som får en sterk opplevelse av at det ligger noe selvopplevd også bak hans fiktive serier (en tematikk som vel er så gjennomdiskutert i litterære miljøer at diskusjonen er i ferd med å dø ut).

Yoshihiro Tatsumi var en av de viktigste drivkreftene i en bevegelse av tegnere som kalte seg noe sånt som The Gekiga Movement. De ønsket å komme bort fra barnestempelet som tegneserier hadde. Dette gjorde de blant annet for å unnslippe den sensuren som fulgte med det å uttrykke seg i et medium som de fleste mente var rettet mot barn. De forkastet derfor det vanlige ordet for tegneserier, manga, til fordel for uttrykket gekiga, som betyr «dramatiske bilder». (Debatten var svært sammenliknbar med den «comics vs graphic novels»-debatten som har foregått i Vesten siden 90-tallet.) I dag finnes det (meg bekjent) ingen tegnere som bekjenner seg til gekiga-bevegelsen, men det er liten tvil om at gruppens kunstneriske visjoner har blitt tatt opp av mange senere tegnere, og at Tatsumi har sin del av æren for at det finnes et vell av tegneserier i Japan i dag som henvender seg til alle aldersgrupper, kjønn og interessegrupper.

Til slutt, en video om hvordan filmen Tatsumi ble til, som jeg etter hvert forstod at nok også er en reklame for HP-teknologi.

Japanske apokalypser 3: Patlabor 1 & 2 av Mamoru Oshii

11. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Her kommer endelig tredje og siste installasjon (tror jeg) i den lille miniserien min om apokalyptiske fremstillinger i japansk populærkultur. Denne gangen strekker jeg kanskje begrepet «apokalypse» vel langt, men jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive om to personlige favoritter jeg mener er oversett. Det er to filmer som særlig tar for seg terrorisme og storbyens sårbarhet.

Før jeg setter i gang, må jeg bare peke på denne artikkelen som setter disse fabuleringene mine i et nytt lys: Den forteller at søkene etter «Godzilla» på Wikipedia økte markant i etterkant av jordskjelvet i Japan 11. mars, og forklarer det med et ønske om å forstå, i et forsøk på å skape mening. Kort sagt hevder artikkelen at noen typer mennesker pugger strålingsdoser og leser om thorium, mens andre søker etter Godzilla på nettet og skriver teite artikler om populærkultur. Ragadadisj!

Patlabor: The movie og Patlabor 2: The movie av Mamoru Oshii

Patlabor er samlenavnet på en serie historier fortalt over ulike medier, utviklet i fellesskap av et team som kalte seg Headgear. De to filmene jeg skriver om her, fra henholdsvis 1989 og 1993, representerer det definitivt mest sofistikerte fra Patlabor-universet. I denne nære fremtiden har det blitt vanlig å bruke store menneskestyrte robotdrakter, såkalte labors, særlig i anleggsbransjen. Blant annet er de flittig brukt i det såkalte «Babylon Project», et enormt prosjekt for å demme opp Tokyo Bay og slik skape mer land for eiendomsutvikling o.l. (For øvrig ikke noen fremmed tanke, Japan har allerede flere kunstige øyer.) Men med den nye teknologien kommer også nye former for kriminalitet og ulykker, som krever at også politiet har en egen enhet for labors – patrol labors, eller patlabors. I Oshiis filmer er imidlertid gjerne de politiske omstendighetene rundt plottet litt mer virkelighetsnære enn man er vant til å se på film, så politiets patlabor-enhet er i virkeligheten ikke mer enn en svært underprioritert og stemoderlig behandlet avdeling som har hovedkvarter på en landfyllingsplass langt utenfor Tokyo sentrum.

Selv om begge filmene står støtt på egne ben, behandler jeg dem her nærmest som én film. De har nemlig såpass mange likhetstrekk i både tematikk og plot at det lar seg gjøre. Imidlertid er jeg ikke et sekund i tvil om den andre filmen er den beste av dem, og i mine øyne en altfor oversett klassiker innen anime, kanskje rett og slett fordi den på et vis er for virkelighetsnær. Her har Oshii alt funnet sin egen stil som han senere har perfeksjonert, den karakteristiske vekslingen mellom action, dialog og dvelende bildemontasjer.

Kort sagt tar disse filmene for seg storbyenes sårbarhet for terrorisme, og hvor avhengige vi har gjort oss av moderne teknologi. Og selv om ingen av filmene handler om verken verdens eller byens totale undergang, så viser de levende hvordan tryggheten i det moderne samfunnet kan være en illusjon det skal lite til å knuse. Begge filmene, men særlig Patlabor 2, har imidlertid fått et helt nytt sett med konnotasjoner etter 9/11.

Den første filmen tar for seg en serie hendelser der labors går berserk og forårsaker store ødeleggelser, øyensynlig uten noen god forklaring. Under etterforskningen av hendelsene kommer det for en dag at alle de aktuelle robotene nylig hadde oppgradert til et nytt og bedre operativsystem, HOS, programmert av en ingeniør ved navn Hoba som begikk selvmord i filmens åpningsscene. Nøyere undersøkelser av operativsystemet, samt etterforskning av alle Hobas 26 (!) ulike bosteder i Tokyo, avslører at operativsystemet gjør labor-ene følsom for en slags høyfrekvent lyd som f.eks. kan forårsakes av store bygninger som vibrerer i vinden. Nå er en tyfon på vei mot Tokyo, og beregninger viser at «Arken», et enormt labor-verksted som ligger midt i Tokyo-bukten som en del av Babylon Project-demningen, med stor sannsynlighet vil vibrere på en slik måte at alle byens labors vil gå amok.

Den andre filmen forholder seg enda mer til virkelighetens verden. Den åpner med en scene der japanske tanks fra JSDF (Japan’s Self Defence Forces – etter den andre verdenskrig har ikke Japan hatt en konvensjonell hær) blir beskutt i jungelen i et annet sørøst-asiatisk land, men ikke får radiotillatelse til å besvare ilden. Én av tanksene tar til slutt saken i egne hender, og står til slutt igjen som den eneste overlevende. Filmen hopper så til «dagens» Tokyo, der en bombetrussel er fremsatt mot en av byens mange broer, og broen er derfor sperret. Brått stuper et jagerfly ned fra himmelen og fyrer av en rakett mot broen, som raser sammen. Som resultat blir det erklært unntakstilstand i byen, og forsvaret, JSDF, rykker inn i hovedstaden for å forsvare den mot den ennå ukjente fienden. Fra dette punktet av har filmen en uhyggelig stemning av uvisshet og frykt, og bildene viser tanks, soldater og veisperringer som blander seg med det dagligdagse, sivile folkelivet. Imidlertid varer det ikke lenge før et av byens mange reklameluftskip plutselig kommer svevende ned i en tett befolket gate og utløser en farget gass. Folk flykter i panikk, men det viser seg imidlertid at gassen var ufarlig. Likevel svever flere luftskip over byen, og befolkningen holdes på et vis som gisler. Til sist rulles det opp en konspirasjon bestående av én mann – den overlevende fra tanksepisoden i begynnelsen av filmen. Han mente den rådende freden i Japan var bygget på en løgn og en illusjon, og bestemte seg for å bringe krigen, eller opplevelsen av den og frykten for den, til hovedstaden for å vekke innbyggerne.

Begge filmene tar opp en rekke ulike temaer og har et rikt rom for tolkning, og det er umulig å yte dem virkelig rettferdighet her. Ikke minst er den fremtredende bruken av bibelske begreper og sitater noe som interesserer meg veldig. I Patlabor 1 siterer filmens antagonist fra historien om Babels tårn, da Gud griper inn og ødelegger menneskenes planer. I Patlabor 2 siterer antagonisten fra Jesu ord i Matt 10.34, «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden …» Særlig interessant er det sistnevnte i lys av at filmen langt på vei sympatiserer med denne mannens forsøk på å «vekke opp» innbyggerne, og at mange av mannens synspunkter bl.a. om Japans defensive militærpolitikk faktisk er synspunkter Oshii langt på vei selv står for.

I denne sammenheng er jeg imidlertid mest opptatt av hvordan Oshii i filmene tematiserer byen. Han viser hvordan byen er som en levende organisme som pulserer, vokser og stadig fornyer og utvikler seg. Dette er nemlig særlig sant i et land som Japan, som på 70- og 80-tallet opplevde en enorm økonomisk vekst som nærmest fikk skyskraperne til å tyte opp av bakken. Filmene inneholder mange dvelende og vakre scener av Tokyo sett fra havet og kanalene, et uvanlig perspektiv som de færreste får oppleve, og som Oshii har basert nøye på research. Her ser man de siste restene av den «gamle» bebyggelsen, de gammeldagse og til dels falleferdige trehusene. Dette er viktig fordi det er med på å understreke bakteppet for hele Patlabor-universet, som er de voldsomme byggeprosjektene i Tokyo, planene om å tørrlegge Tokyo-bukten og følgene dette har fått på mange plan.

Men det mest påtrengde perspektivet på byen handler altså om trygghet kontra frykt. For filmene viser hvordan byens trygghet balanserer på en knivsegg, all den tid det er umulig å beskytte seg mot alt. Ikke minst er det umulig å beskytte seg mot det uforutsigbare. Og hvem kan egentlig på forhånd forestille seg et virkelig terrorangrep? Hvem kunne forestilt seg et 9/11? Eller enda mer «point in case», hvem kunne forestille seg at det to år etter Patlabor 2 ville finne sted et virkelig giftgassangrep i Tokyo. Faktisk forteller Oshii selv at politiet kom og avhørte ham etter dette angrepet, på grunn av filmens fellestrekk med det virkelige angrepet som drepte tretten mennesker. Men filmen handler ikke bare om terror. I en større sammenheng stiller antagonisten opp hva som er best av en «urettferdig fred» og en «rettferdig krig». Han mener at freden de nyter i Japan (og vitterlig kunne han ha utvidet det til de fleste land i Vesten) er en «urettferdig fred», en fred, økonomisk vekst og livsstil som direkte og indirekte bygger på krig og urettferdighet som finner sted andre steder i verden, og som vi i stor grad lukker øynene for.

Til slutt må jeg bare nevne at disse to filmene er gitt ut både i USA og Europa i en av de beste collector’s edition-utgaver jeg har sett, begge med en egen disk med ekstramateriale, en egen bok om produksjonen og en egen bok med komplette storyboards. I disse utgavene er filmene remastret til 5.1-surround, og den nydelige og atmosfæriske filmmusikken til Kenji Kawai kommer virkelig til sin rett.

Se også artikkelen min om regissør Mamoru Oshii her.

Japanske apokalypser 2: Nausicaä av Hayao Miyazaki

24. mars 2011 § 3 kommentarer

Her kommer neste stopp i serien om apokalypser fra den japanske fiksjonens verden (les også om foranledningen og del 1):

Nausicaä of the Valley of the Wind av Hayao Miyazaki

Mangaserien Nausicaä of the Valley of the Wind er skrevet og tegnet av den svært anerkjente filmregissøren Hayao Miyazaki (Studio Ghibli) fra årene 1982 til 1994, med pauser innimellom for å jobbe på filmer. Miyazaki er jo nemlig mest kjent som regissør, og i forbløffende likhet med Akira ble også Nausicaä animert som helaftens film av skaperen selv før mangaen var fullført, og med en svært forkortet og forenklet historie. I mine øyne står absolutt filmen om Nausicaä seg som en flott og fascinerende eventyrfilm, men den kan på ingen måte måle seg med det mesterverket denne tegneserien er.

I denne snaut 1200 sider lange økologiske fabelen skildrer Miyazaki en verden som er så kompleks og troverdig, på alle plan, at den eneste verdige sammenlikningen jeg kan komme på er Tolkiens Midgard (det er mulig det er skrevet andre fiktive verdener som er like dypt og grundig unnfanget, med politiske, økonomiske, religiøse og økologiske sammenhenger, men jeg har iallfall ikke kommet over noen). Vi møter en verden der en liten håndfull menneskelige sivilisasjoner klamrer seg fast i ytterkantene av en enorm, viltvoksende soppskog som kalles forråtnelsens sjø (Sea of Corruption) hvis sporer er svært giftige for mennesker og dyr. Denne skogen har vokst frem over de tusen årene som er gått siden hendelsen som omtales som «de syv ilddagene» (Seven Days of Fire), en vagt beskrevet krig med en type masseødeleggelsesvåpen som kalles gudekrigere. Denne apokalypsen kom som en kulminasjon av flere århundrer med grov ødeleggelse av jordens ressurser, ofret på industrialiseringens alter. De eneste som nå kan overleve i forråtnelsens sjø er gigantiske, forvokste insekter. Aller størst blant disse er ohmuene, enorme, mystiske vesener som likner krysninger mellom hvaler og skrukketroll. De overlevende menneskene lever i skyggen av denne skogen, i en kamp om de få gjenværende ressursene, tvunget til å bruke gassmasker og på annet vis beskytte seg hver gang de skal nærme seg sporene.

Leserens første møte med en ohmu. Legg merke til Nausicaä foran ohumen i bilde to.Seriens hovedperson, prinsesse Nausicaä fra det lille kongeriket Vindens Dal, er en eventyrheltinne av det aller reneste og edleste slaget, helt uten at det føles overdrevet. Hun har en helt spesiell interesse for naturen og en egen evne til å forstå og kommunisere med dyr, inkludert insekter og de nevnte ohmuene. Det lille kongeriket Vindens Dal er en av flere små vasallstater som blir tvunget til å komme keiseren i det store riket Torumekia til unnsetning når han bestemmer seg for å invadere nabolandet Dorok. Torumekia har en stor konvensjonell armé, mens prestekasten i Dorok har utviklet et våpen fra sporene i forråtnelsesens sjø som de svarer med. Imidlertid har sporevåpenet en uant effekt, og ender opp med å spre forråtnelsens sjø over store deler av Dorok, noe som resulterer i enorme menneskelige tap og at mesteparten av landet blir ubeboelig. Av ukjente grunner kommer også de gigantiske ohumene strømmende til den nye soppskogen i enorme, rasende horder som legger alt øde i sin vei. Til sist konfronteres også Nausicaä med et enormt, radioaktivt biovåpen (eller «giftig lys», som det kalles) i en slags uhyggelig og enorm menneskeskikkelse, de omtalte gudekrigerne. Denne stammer fra de syv ilddagene, og er gravd frem fra bakken og gitt liv av den maktsyke Torumekiske keiseren.

workshopen om japansk populærkultur jeg nylig deltok på, tok faktisk to av foredragsholderne, Takayuki Tatsumi og Paul Rollason, for seg nettopp temaet om apokalypser i japansk populærkultur. Det ble pekt på at langt de fleste apokalyptiske historier, kanskje alle, portretterer en skapende ødeleggelse, en slutt som også er en ny begynnelse. Dette kan absolutt også sies om Nausicaä. Selv om selve apokalypsen, de syv ilddagene, ligger omkring tusen år tilbake i tid, representerer forråtnelsens sjø fortsatt en slags tilstedeværelse av apokalypsen. Også utfallet av krigen med biologiske våpen resulterer i en slags apokalypse. Imidlertid har Nausicaä dyrket sporer i rent vann og oppdaget at soppskogen i seg selv ikke er giftig. I stedet tar den faktisk opp i seg jordens giftstoffer og renser sakte, men sikkert jordsmonnet og gjenoppretter livsgrunnlaget på jorden, for til slutt å bli til stein og forvitre. Denne oppdagelsen blir bekreftet av Skogfolket, en mystisk folkegruppe som har tilpasset seg et isolert liv midt i forråtnelsens sjø. Et av Nausicaäs viktigste anliggender er derfor å spre denne kunnskapen til de krigende statslederne for om mulig å skape en ny forståelse av hva som er menneskenes fremtid på jorda.

Uten at jeg skal gjengi hele den lange og komplekse handlingen i serien, må jeg si noe om den mesterlige og unike behandlingen Miyazaki gir de store, filosofiske spørsmålene i serien. Prinsesse Nausicaä kommer nemlig til den ikke uventede, men likevel urovekkende konklusjonen at det er menneskene selv, og ikke forråtnelsens sjø, som utgjør den virkelige forurensningen på planeten. Dette fører imidlertid ikke prinsessen til noen slags fatalisme eller motløshet. Mot slutten av historien får hun vite at de siste menneskene før de syv ilddagene forutså de store ødeleggelsene som ville komme, og skapte forråtnelsens sjø som en rensende prosess, en slags siste utvei. Imidlertid lagret de også sitt eget DNA i en krypt i Dorok, slik at noen en dag kunne gjenreise en «ny og ren» menneskehet fra askene av den gamle. Dette gjør imidlertid Nausicaä sint. Hun vil ikke godta at menneskehetens håp ligger i å kunstig bringe frem en ny menneskeslekt. Hun ødelegger det lagrede DNAet og «dømmer» dermed menneskeheten til enten å forandre seg til det bedre, eller også gå til grunne. Denne konklusjonen er radikal og uventet, men står helt i tråd med Nausicaäs stadige understreking av livets ukrenkelighet.

Nausicaäs oppdagelse om at plantene (når de bare blir gitt rent vann og ren luft) selv er ufarlige, er også på et høyere plan en parallell til måten prinsessen møter hver eneste person, skapning og ytre fiende på: Med den overbevisning om at hvis de vises forståelse og respekt, vil de i mange tilfeller også gi det samme tilbake. Dette kommer tydelig fram  allerede i seriens første tyve sider, der hun redder et menneske fra en løpsk ohmu ved å roe den ned, og også får seg et trofast kjæledyr ved å la den lille ekornreven bite henne i fingeren uten å trekke hånden skremt tilbake. På denne og liknende måter stifter Nausicaä om mulig fred overalt der hun kommer. Men dette er ikke det eneste messias-aktige ved henne. Hun oppfyller også, svært uventet, både Dorokenes og skogfolkets profetier om en fredsskapende skikkelse, og går attpåtil selv gjennom en slags død og oppstandelse.

 

Nausicaä ble først samlet på engelsk i fire bøker med vestlig leseretning og ganske lite format. Senere har serien heldigvis kommet i forlaget Viz’ editor’s choice-serie i syv bøker i større format, nå med vestlig leseretning og de japanske lydordene intakt. I tillegg til at Miyazaki selv har gjort små visuelle forbedringer her og der, er serien bemerkelsesverdig i at den er trykket i et sepia-aktig blekk med en svak bruntone, og på et papir som ikke er helt bleket. Resultatet er en «mykere» opplevelse som føles mer organisk og eldet, perefekt for en serie med dette temaet. Hver utgave har i tillegg en utbrettsplakat med et maleri av Nausicaä og et kart i farger.

Les mer på nettets største uoffiselle fanside om Nausicaä og Studio Ghibli.

Where Am I?

You are currently browsing the Film category at Hans Ivar Stordals blogg.