Kreativ tekstbruk i tegneserier

3. februar 2015 § Legg igjen en kommentar

Denne listen ble først publisert sammen med denne artikkelen i tidsskriftet Bokvennen 4/2014, et fabelaktig vakkert og interessant spesialnummer om tegneserier som er i salg fram til mars. Anbefales.

De etablerte konvensjonene for tekst i tegneserier er i stadig utvikling. Snakkeboblen er ikke mer enn omtrent 120 år gammel, og oppfattes i dag som en selvfølgelighet. Bare serieskaperens fantasi setter grenser for hvordan teksten kan presenteres visuelt for å fylle nye behov eller formidle nye konsepter. Her er et lite knippe eksempler på kreativ og gjennomtenkt tekstbruk:

Eisner_Spirit

Spirit © Will Eisner

Uttrykke stemning, tema eller stil – Spirit av Will Eisner

Eisner var en mester til å inkorporere titler og annen tekst i bildene sine på en visuell og effektfull måte. Å la tekst fremstå som fysiske objekter inni rutene knuser på et vis den tynne hinnen mellom illusjon og virkelighet, men samtidig forsterkes enheten mellom tekst og tegning. I tillegg kan historiens stemning, tema eller tone alluderes til på en effektfull måte, allerede fra første øyeblikk. « Read the rest of this entry »

Advertisements

«Avstandsforhold» slippes i dag

5. november 2013 § Legg igjen en kommentar

Avstandsforhold forside

Forsiden på Avstandsforhold, design av Frode Bo Helland

Som tidligere omtalt her har jeg jobbet som frilans redaktør for boken Avstandsforhold, en samling essayer, reportasjer og portretter om temaet verdighet. Boka kommer ut i dag, i forbindelse med 30-årsjubileet til Digni, bistandsorganisasjonen som står bak boka. Den gis ut på Luther Forlag. Jeg er veldig spent på mottakelsen, for samtidig som jeg innser at verdighet kanskje ikke er et veldig spenstig eller «sexy» ord, så har jeg personlig hatt utrolig stort utbytte av å dykke inn i tematikken sammen med den andre redaktøren og igangsetteren Kåre Eriksen.

Det har også vært en luksus å få med så mange dyktige bidragsytere som har strukket seg for å levere tekster med stor spennvidde og høy kvalitet. Personlig fikk jeg mye ut av Ellen Merete Wilkens Finnseths undrende tekst om Frans av Assisi, Patrik Hagmans tekst om hvordan kirken kan handle politisk med integritet, Geir Gulliksens personlige utforskning av egen og andres sårbarhet, Thomas Hylland Eriksens analytiske blikk på giverens makt og Erik Solheims flammende Jesus-fremstilling, bare for å nevne noen.

Kanskje får jeg anledning til å skrive mer om bokas mottakelse senere, men foreløpig nøyer jeg meg med å gjengi begynnelsen på bokas innledning:

Blikket møter deg hver dag. Et par øyne. Det er ikke nødvendigvis bedende, men det er et blikk som insisterer. Det sier: «Jeg finnes. Hva har du tenkt å gjøre med det?» Et lite barn med store øyne. Hudfargen, klærne og omgivelsene forteller deg at bildet er fra et annet sted. Et fattig sted. Du liker dette blikket, selv om det også er litt ubehagelig. Det minner deg om at verden er urettferdig. Det hjelper deg til å sette pris på det du har. Du gir litt penger til organisasjonen som har sendt deg bildet. Da har jeg i hvert fall gjort litt, tenker du, og plukker ut brie og aprikossyltetøy fra kjøleskapet.
Kanskje er det slik de fleste av oss møter bistandsarbeid. Barnet på kjøleskapet, kalenderen fra bistandsorganisasjonen, tv-aksjonen. Bilder og hendelser som skal få oss til å stoppe opp et øyeblikk, spandere en tanke og gjerne litt penger. Såpass må vi kunne avse. Ikke at det mangler kritikere. «Avlat!» roper de. Ja, for gjør vi ikke dette først og fremst som en symbolhandling, for å bøte på den dårlige samvittigheten vår? Det kan være uutholdelig å se på fjernsynsbilder av kjendiser med afrikanske spedbarn i armene. Det føles bare ikke troverdig. Det er falskheten kritikerne reagerer på. Den dårlige samvittigheten er umettelig. Så hvor mye skal vi bidra med? Alt eller ingenting? Det månedlige beløpet bistandsorganisasjonen foreslår? Eller handler det kanskje om noe helt annet?
Vi har kalt denne boken Avstandsforhold. Tittelen spiller på et av bokens viktigste mål, nemlig å gjøre kampen mot fattigdom og urettferdighet personlig. I en tid da naiviteten ved å ønske «å redde verden» er lett å latterliggjøre, synes vi det er på tide å spørre: Hva er egentlig vår plass i denne kampen? Oss vanlige middelklassenordmenn som føler på «den rikes ubehag»: Finnes det en annen måte å tenke om dette på, noe som går utover det å gi en hundrings til tv-aksjonen og kjøpe rettferdig kaffe?

Forsatsen på boka

Forsatsen på boka

Boka kan kjøpes direkte fra forlaget (se lenke over), bestilles hos alle bokhandlere og ellers kjøpes på nett fra f.eks. Adlibris, Norli, Haugenbok, Ark og sikkert flere andre.

Bokredaktør for «Avstandsforhold», en essaysamling om verdighet

3. september 2013 § 2 kommentarer

Det siste halvåret har jeg jobbet som redaktør for et spennende bokprosjekt for Digni, en paraplyorganisasjon for de fleste kristne bistandsorganisasjonene. I forbindelse med Dignis 30-årsjubileum har deres kommunikasjonsrådgiver Kåre Eriksen dratt i gang en svært lite jubilerende og selvforherligende jubileumsbok. Boka har i stedet tatt form av en relativt dyptpløyende essaysamling om temaet verdighet – et svært sentralt begrep innen bistand (og som også har gitt organisasjonen sitt navn).

Tittelen på boka blir «Avstandsforhold». Tittelen spiller på et av bokas viktigste mål, nemlig å gjøre kampen mot fattigdom og urettferdighet personlig. I en tid da bistandsfeltet (heldigvis) blir stadig mer preget av profesjonalisering og systemkritikk, og da naiviteten ved «å redde verden» er lett å latterliggjøre, synes vi det er på tide å stille spørsmålet: Hva er egentlig vår plass i denne kampen? Oss vanlige middelklassenordmenn som føler på «den rikes ubehag»: Finnes det en annen måte å tenke om dette på, noe som går utover det å gi en hundrings til tv-aksjonen og kjøpe rettferdig kaffe?
« Read the rest of this entry »

Skjermbaserte tegneserier

14. februar 2013 § 2 kommentarer

Hva er forskjellen på en tegneserie på skjerm og en skjermbasert tegneserie? Det er et spørsmål grafisk design-stipendiaten og tegneserietegneren Fredrik Rysjedal har jobbet med i lang tid. Hans nyeste prosjekt [EDIT] Frozen Moments in Motion[/EDIT] er en slags videodagbok som dokumenterer forskningen og eksperimentene hans på feltet. Den er vel verdt en titt for den som er interessert i tegneserier og/eller digitale medier.

rysjedal

Kort fortalt deler Rysjedal skjermtegneseriene i to: tegneserier som er laget for trykk, men adaptert for skjerm, og tegneserier som opprinnelig er designet for skjermvisning. Sistnevnte kategori er altså på mange måter et nytt medium som preges av at mange av begrensningene fra papiret er borte. Det blir derfor opp til skaperen å velge hvilke begrensninger som skal videreføres (ruter? lydløst? ingen bevegelse?) og hvilke man eventuelt vil frigjøre seg fra. Kan en tegneserie ha animasjon? Skal rutene fortsatt være spredt ut over en flate, eller skal de oppta samme plass, som bilder i en film? Kan man legge inn alternative ruter gjennom handlingen? Kan man ha lyd? Og, ikke minst, hvordan skal man navigere? Dette er spørsmål som kan være viktig å besvare for i det hele tatt å kunne fortsette å kalle noe for tegneserier. Men kanskje vil ikke engang det være spesielt viktig i fremtiden?

Se for øvrig noen relaterte bloggposter fra tidligere: Fem lovende nettserier som ikke er striper og Tre nyskapende digitale tegneserier

Jimmy Corrigan – Verdens beste tegneserie?

10. juni 2011 § 2 kommentarer

Vinneren av Sproingprisen 2010 for beste oversatte tegneserie ble ikke overraskende Jimmy Corrigan – den smarteste gutten i verden (No Comprendo Press, 2010) av Chris Ware, selv om konkurransen i år var forholdsvis tøff. Serien har ved en rekke anledninger blitt utropt til verdens beste tegneserie eller grafiske roman (sic), også her til lands av en ekspertjury i regi av P2 i 2007. Og jeg antar at hvis man først skal forutsette at noe kan være «verdens beste tegneserie», så kan kanskje Jimmy Corrigan være en kandidat. Det får så være at det blir litt som å si at Ulysses eller På sporet av den tapte tid er verdens beste roman, noe som etter alt å dømme også kan sies, uten at det nødvendigvis betyr så mye for for så mange. Men ikke misforstå meg, prisen var 100 % velfortjent.

På overflaten er boken en slags slektssaga om de brutte og elendige farsrelasjonene i familien Corrigan. Hovedpersonen er 36 år gamle (surprise, surprise) Jimmy Corrigan fra Chicago, som i voksen alder plutselig får høre fra sin hittil helt fraværende og ukjente far. Med en nysgjerrighet og et farsfigur-savn som bare så vidt overstiger frykten for det nye og ukjente, reiser han på besøk til faren i Michigan. Boken beskriver den korte tiden de to får dele, og deres klønete, hjelpeløse og til dels mislykkede forsøk på å lære hverandre å kjenne – på å innlede det som tilsynelatende har potensial til å bli begges første ekte, dype og nære relasjon til et annet menneske. Trolig har det bidratt til bokens kultstatus at skaperen selv har gjennomgått et liknende forhold til sin egen far – etter eget sigende beløp den samlede kontakten deres seg til noen få «awkward hours.»

Fra tilbakeblikkene om bestefaren som liten gutt.

Samtidig følger vi også Jimmys bestefar som liten gutt i Chicago på slutten av 1800-tallet, en historie som tematisk går nærmest parallelt med hovedhistorien. Jimmys bestefar er som karakter mer eller mindre identisk med Jimmy, på mange måter er det snakk om «en alternativ gjenfortelling av Jimmys oppvekst». Når historien i tillegg er såpass lik hovedhistorien i tone og stemning, fører det til at de to historiene snarere flyter sammen med enn kontrasterer hverandre. Tilbakeblikkene, som sikkert fyller omtrent halvparten av boka, tilfører imidlertid mye i form av rike miljøskildringer, visuelt storslagne scener(som verdensutstillingen i Chicago) og noen gode bikarakterer. Også noen av sekvensene med mest emosjonell bevegelse, nerve, intensitet og fremdrift i plott befinner seg i denne delen.

De hodeløse bipersonene understreker Jimmys manglende evne til å relatere til dem.

Jimmy er innadvendt, usikker og helt ute av stand til å relatere sunt og normalt til andre mennesker, særlig kvinner. Dette kommer særdeles tydelig fram i historien, siden Jimmy stort sett er ute av stand til å si noe som helst, for ikke å snakke om fullføre en setning. Dette visualiseres nydelig gjennom at Ware bare i liten grad viser bikarakterenes ansikter. Like ofte kuttes hodene fra billedrammene, som for å la leseren se verden gjennom Jimmys skamfulle, nedslåtte øyne. Men om det visuelt sett er en styrke, så er det etter min mening en svakhet for boken som roman (i den grad man kan kritisere den på det premisset – det merkes jo at boken opprinnelig ble publisert som føljetong). I store deler av boken med lot jeg meg begeistre over Wares evne til å skildre stemning og karakter gjennom vart skildrede detaljer i den uforløste og klønete dialogen (som stort sett består i at andre snakker til Jimmy og at han stotrer ufullendte setninger tilbake). Etter hvert som bokens nær 400 sider passerer, synes jeg imidlertid at disse skildringene gradvis mister en del av sin sjarm og stilistiske effekt, og snarere bidrar til en opplevelse av noe litt uforløst. Til å begynne med føles all tausheten nærmest ladet med innhold og spenning, men mot bokens slutt synes jeg boken svikter litt i struktur, helhet og tematisk behandling, for ikke å snakke om karakterutvikling, og ikke helt innfrir den forventningen jeg har til en roman på disse områdene. Og ja, enkelte vil sikkert mene at jeg banner i kirka, eller at jeg dummer meg ut og ikke har forstått at det er dette uforløste og stillestående og antiklimaktiske som nettopp er Wares geniale intensjon … men jeg har mine tvil.

Ikonbasert skjematisk fremstilling av slektsforhold.

Det er særlig på det grafiske og visuelle planet at dette er et tilnærmet fullendt og ekstremt imponerende verk. Alt fra sidenes utgangspunkt i et stramt rutesystem på 12×16 ruter til den nydelige og rike typografien som gjenspeiler ulike designperioder, til den utbrettbare plakaten som utgjør bokens smussomslag, til papirkunst-sidene som man nærmest må konsentrere seg for ikke å klippe, lime og brette i, til de mange ekstremt innovative visuelle og ikonbaserte løsningene som formidler skjematisk faktainformasjon på en glimrende måte, til de mange nyskapende virkemidlene for grafisk historiefortelling – alt dette er Wares sterke side, og et område han briljerer på.

Komprimert sammendrag med rik typografi.

Det skal også legges til at den norske versjonen, grafisk tilrettelagt av årets norske Sproingvinner Sindre W. Goksøyr, gjengir alt det typografiske og visuelle så perfekt som det overhodet kan tenkes å gjøre, og at minst en kvartpart av denne bokens Sproingpris i så måte tilfaller ham. At sidene egentlig skulle vært minst dobbelt så store for at bobleteksten skulle vært uanstrengt leselig, er ikke noe de norske utgiverne har ansvaret for – det ville dessuten dessverre ha gjort boken uhåndterlig stor.

Mitt eneste lille ankepunkt på det visuelle planet er dette: Til å være tegnet av en med så åpenbare ambisjoner og talenter innenfor visuell historiefortelling, overrasket det meg at serien stadig vekk var lite intuitiv å lese, med tvetydig bilderekkefølge (altså uten noen intendert effekt, med piler for å styre leseretningen etc.) som gjorde at jeg måtte tenke på hvilken rute som var den neste, litt som folk som leser manga for første gang. I min ordbok er det ikke god design å forstyrre innlevelsen, uansett hvor imponerende det ser ut. Men dette er egentlig flisespikking.

Så er Jimmy Corrigan virkelig verdens beste tegneserie? Tja, de som liker å si sånt må gjerne kalle den det. Den utvider iallfall de flestes oppfatning av hva som er mulig å gjøre med tegneseriemediet. Men verdens beste grafiske roman, med vekt på roman, det mener jeg det er en overdrivelse å kalle den.

Visittkort – del 2

13. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg viste tidligere et par visittkortdesign jeg forkastet på kladdstadiet, men som jeg likevel fortsatt har en viss forkjærlighet for. Imidlertid glemte jeg ett, pluss at jeg vel heller aldri viste frem hva jeg landet på.

Post-it

Forkastet versjon 3: Dette er kanskje en litt småteit idé, men jeg liker den like fullt, særlig siden den faktisk sier litt om hva jeg driver med: På slutten av en arbeidsdag kan det ligge og slenge en del slike post-its rundt omkring på pulten. Skulle jeg ha gått videre med ideen, måtte jeg definitivt ha tatt bilde av en ekte lapp, og ikke brukt en tegnet versjon som her. Dessuten hadde det jo vært kulest å skrive på den for hånd, og kanskje inkludere litt mer «telefondrodling» og kanskje et par bokstaver som er klusset over etc. Men til syvende og sist ville det nok blitt for uklart og uleselig, og kanskje drept selve poenget med kortet. (Men å lime en fysisk post-it-lapp på et hvitt visittkort, det hadde vært fett. Bare synd det ville falt fra hverandre og blitt totalt meningsløst.)

Slå det opp!

Endelig versjon: Så falt altså valget på denne versjonen. Ideen fikk jeg egentlig fra Majlin Kelihau, AD og tidligere kollega på Egmont Serieforlaget, som på sedvanlig lurt vis påpekte at jeg kanskje burde tenke i retning av noe som er beslektet med det jeg faktisk driver med. Ideen er forhåpentligvis åpenbar for de fleste, og jeg håper også at all teksten rundt er akkurat passe synlig, så den komplementerer snarere enn overdøver den vesentlige informasjonen i cyan. Kamerat og typoguru Frode Helland reddet meg forresten fra å begå en grov typografisynd med den første kombinasjonen av fonter jeg valgte, men han skal ikke ha skylda for at jeg trosset hans råd og holdt meg til litt kjipere (og langt billigere) fonter enn han foreslo. Jeg har forresten regelmessige panikkanfall om å oppdage skrivefeil på dette kortet.

Livet med rød kulepenn: VG-nett og overskrifter

24. mars 2011 § Legg igjen en kommentar

Har man først slått seg inn på en karriere som korrekturleser og bruker halve dagen på den slags, så kan det være vanskelig å «skru av». Dette kan forståelig nok gå omgivelsene på nervene, det er jeg den første til å beklage (halvhjertet). Men noe jeg synes er mer forstyrrende enn regelrette stavefeil, som alle kan begå innimellom, er orddelinger og stygg setting av tekst. Og der er det jomen nok å irritere seg over, for den som er tilbøyelig til det.

Typografi på nett er kompliserte greier. Ikke bare har man inntil nylig måttet holde seg til fonter som folk flest har intstallert på datamaskinen, man må også leve med at nettsider vises svært ulikt i ulike nettlesere, på ulike operativsystem og eventuelt med ulike skjermstørrelser. Likevel tør jeg påstå at det er mulig å få til noe bedre typografi enn disse eksemplene, alle klippet fra forsiden på VG-nett akkurat nå:

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with design at Hans Ivar Stordals blogg.