Innledninger om anime på Kristiansand Barnefilmfestival
22. april 2015 § Legg igjen en kommentar
I går åpnet den årlige Barnefilmfestivalen i Kristiansand for attende gang, og jeg hadde fått oppgaven å holde en liten innledning til visningene av to av filmene, samt å gi mulighet for spørsmål fra salen etter filmen. Det er en festival jeg har fått med meg noen filmer fra hvert år de siste årene, deriblant Studio Ghibli’s Prinsesse Kaguya i fjor. I år viste de også to animefilmer fra Japan, og det var altså disse jeg ble bedt om å innlede til. Jeg har alltid likt å prøve å gi videre den entusiasmen jeg føler for noe (hva som helst, egentlig), og synes det er morsomt å prøve å finne ut hvordan jeg kan gjøre dette best mulig for det gitte publikummet, enten det (som i går) er 3.- og 4.-klassinger, videregående-elever eller voksne folk.
Animefilmene på årets program var Hayao Miyazakis Oscar-vinnende klassiker Chihiro og Heksene fra 2001 (premiere på den nye, norske dubben, som gjør at barn endelig kan ha fullt utbytte av den) og det nye krigsdramaet Giovanni’s Island av Mizuho Nishikubo og Studio 4°C. Jeg håper å komme tilbake til å skrive mer om sistnevnte om ikke så lenge, stay tuned (men ikke sitt tiltaksløs foran skjermen og vent).
Fortellingen om prinsesse Kaguya: Stor film om liten jente
28. november 2014 § 1 kommentar
Denne filmanmeldelsen sto først på trykk i Vårt Land 27.10.2014.
Hvis noen kan filmatisere et mer enn tusen år gammelt japansk eventyr om en overjordisk prinsesse som blir født i en bambus, må det være japanske Studio Ghibli. Fortellingen om prinsesse Kaguya er det bejublede animasjonsstudioets nyeste film på norske kinoer, og er en kunstnerisk maktdemonstrasjon fra en av Japans fremste og eldste animatører.
Menneskelige detaljer
En eldre, barnløs bambuskutter finner en dag en jentebaby inni et lysende bambustre. Hun er ikke mer enn en tomme stor, men fullt utviklet og i flotte klær. Han tar henne med hjem til kona, der hun vokser til en vanlig baby for øynene på dem. Den lille jenta vokser med forbausende fart og en overnaturlig lærenemhet, suger til seg ethvert inntrykk fra menneskenes verden. Hun blir raskt en yndling blant barna som morer seg i de frodige, landlige omgivelsene, og det er umulig å ikke falle pladask for den rene og skjære menneskeligheten som stråler fra de kjærlig observerte detaljene i disse oppvekstskildringene.
Foredrag om Hayao Miyazaki på Arendal bibliotek
16. oktober 2013 § 2 kommentarer
I morgen, torsdag 17. oktober er jeg invitert til å holde foredrag om Studio Ghibli og Hayao Miyazaki på Arendal bibliotek, som del av deres animerelaterte helaftens arrangement Natt på biblioteket med Studio Ghibli. Forrige gang jeg holdt foredrag som del av et arrangement på Arendal bibliotek, var det møtt fram en stor gjeng med interesserte, deriblant en betydelig gruppe cosplayere som konkurrerte, og arrangørene var veldig fornøyde med interessen og mottakelsen arrangementet fikk, både i og utenfor målgruppen.
Fasaden på bruktmangabutikken Mandarake i Shibuya i Tokyo.
I skrivende stund (ikke publiserende) sitter jeg på flyet hjem fra Japan etter en veldig innholdsrik, men intens uke som medreiseleder for en folkehøgskoleklasse. Siden andre oppdrag krevde omtrent all tilgjengelig arbeidskapasitet frem til avreisen, har jeg brukt ledige øyeblikk til å forberede foredraget mens jeg har vært i Japan. Det har – som ventet – vært en god match: Turen vår inkluderte jo blant annet et besøk på det særegne og fantasifulle Studio Ghibli Museum ved Mitaka/Kichijoji utenfor Tokyo, samt et par besøk i otaku-butikken Mandarake i Shibuya, der jeg fikk med meg noen bra Ghibli-relaterte bøker av typen The Art of – en om filmen Nausicaä og en om tv-serien Conan – Boy from the Future som Miyazaki regisserte før han begynte å regissere helaftens filmer og senere stiftet Studio Ghibli. I tillegg til disse relaterte tingene var det også et visst historisk og eksotisk (japanofilt?) sus over det å sitte bak i hagen til ryokanet vårt og skrive på foredragsnotater mens store karper svømte rundt i den sildrende dammen foran meg.
De som kommer på foredraget på torsdag, kan forvente å lære mer om historien bak Studio Ghibli og Miyazakis filmografi, samt hva som er særegent for Ghiblis filmer. Jeg vil også prøve meg på en liten sammenliknende studie av temaer som går igjen i flere av filmene (noe jeg også overfladisk var inne på her), og slik forsøke å sammenfatte den viktigste grunnfilosofien som kommer til uttrykk.
I arbeidet med foredraget har jeg også hatt utbytte av bøkene Studio Ghibli – the films of Hayao Miyazaki and Isao Takahata (2009) av Colin Odell & Michelle Le Blanc og Anime – from Akira to Princess Mononoke (2000) av Susan J. Napier.
Foredrag om manga og anime i Arendal 6. februar 2013
30. januar 2013 § 1 kommentar
Plakaten for Japan Manga Anime i Arendal
«Japan Manga Anime» er navnet på et arrangement der jeg skal bidra, i Arendal førstkommende onsdag 6. februar kl. 17. Arrangementet holdes på Arendal bibliotek, og er en del av Arendal Vinterfestival. Først skal det serveres sushi og japansk te, holdes cosplay-konkurranse og åpnes en mangautstilling av elever fra design- og tekstillinja på Sam Eyde Vgs. [EDIT: Her er link til elevenes side om mangautstillingen.] Deretter skal undertegnede i ilden med et foredrag om manga, anime og japansk populærkultur. Jeg vil beskrive hvilken rolle manga og anime, tegneserier og tegnefilm, spiller i det japanske samfunnet – verdens mest tegneserielesende land. I tillegg skal jeg prøve å svare litt på hva som er typiske trekk for manga og anime, hvordan disse mediene har utviklet seg som de har, og hvorfor de er så enormt populære i Japan.
Etter foredraget er det visning av Møte på valmueåsen fra Studio Ghibli på Arendal kino, så jeg avslutter foredraget mitt på biblioteket med å fortelle litt om bakgrunnen for denne filmen.
Møte på valmueåsen: Miyazakis koselige studentopprør
23. november 2012 § 4 kommentarer
For den som er interessert, er det en fryd å se filmens skildring av 60-tallets Japan, en periode som er preget av økonomiske oppgangstider, opptrapping til OL i Tokyo og en bratt overgang fra «det gamle» til «det nye».
I dag er det norsk premiere på Møte på valmueåsen (From Up on Poppy Hill, eller Kokuriko-zaka kara), den nyeste filmen fra Studio Ghibli. Filmen er regissert av Goro Miyazaki, etter manus av pappa Hayao (Litt av en mann å leve i skyggen av, forresten. Stakkars Goro, snakk om å hoppe etter Dæhlie.) For den jevne Studio Ghibli-fan her til lands, kan fort vekk denne filmen komme til å treffe litt utenfor blinken, uten at det egentlig sier noe om filmens kvalitet. For det første har den en helt og holdent realistisk, historisk setting, noe som har vært sjeldent hos Ghibli Miyazaki. I tone og målgruppe kommer den kanskje nærmest tenåringsdramaet Whisper of the Heart, den kanskje smaleste og sobreste Ghiblifilmen som er utgitt på norsk. For det andre kan tematikken og deler av plottet fort få de under 10–12 til å falle av lasset, selv om den romantiske delen av historien sikkert treffer blink hos jentene. Men når dette er sagt (jeg er tross alt ingen Excel-elskende markedskonsulent), så er filmen en fornøyelig, rørende og medrivende liten perle på sitt vis, og den nostalgiske og harmoniske Ghibli-følelsen er høyst til stede.
Anime på kino i Oslo denne uken: Møte på Valmueåsen og A Letter to Momo
20. november 2012 § 3 kommentarer
Det hender en sjelden gang at jeg savner å bo i Oslo, eventuelt bare litt nærmere. For eksempel når det settes opp spennende, nye animefilmer på kino. Stort sett er jeg fornøyd med at både Internett og postgang er like raskt på Birkeland som i Oslo, for jeg kjøper uansett lite anime i fysiske butikker. Men det er noe eget med det store kinolerretet …
Den første visningen er av Møte på Valmueåsen (From Up on Poppy Hill, eller Kokuriko-zaka kara), den nyeste filmen fra Studio Ghibli, regissert av Goro Miyazaki, etter manus av pappa Hayao. Filmen vises på Cinemateket onsdag 21/11 kl 18, som en førpremiere. Filmen vises til og med gratis, men visstnok må man melde seg på via e-post, mer info hos Mangapolis. Jeg så den på dvd her om dagen, og likte den i grunn veldig godt, selv om den nok treffer litt smalere enn mange andre Ghibli-filmer, med en eldre målgruppe og en historisk, realistisk setting. Jeg skal jommen prøve å få skrevet ned litt om den snart.
Den neste filmen vises på Oslo Internasjonale Filmfestival, en årlig favoritt fra tiden i Oslo. Årets animefilm er A Letter to Momo (Momo e no tegami) fra regissør Hiroyuki Okiura. Dette er filmen han har jobbet med siden han regisserte Jin-Roh (tilfeldigvis filmen jeg skal innlede til på Fredrikstad bibliotek i morgen kveld, mer om den i en senere bloggpost) i 1999. Filmen handler om jenta Momo, som etter farens dødsfall flytter til en stille øy sammen med moren. Men faren etterlot henne et brev, og etter at Momo ankommer øya, begynner mystiske ting å skje – ting som visstnok har en sammenheng med brevet. Denne filmen har jeg ikke sett, men den ser ut til å ha mer enn én ting felles med klassikeren Min nabo Totoro. Filmen vises på Cinemateket lørdag 24/11 kl 15 og søn 25/11 kl 17.45.
Mangakonkurranse og visning av ny Ghibli-film
8. mai 2012 § Legg igjen en kommentar
Jeg bare videreformidler kjapt to nyheter jeg har fått høre om via Japans ambassade i Norge:
1. 
Den 6. årlige internasjonale mangakonkurransen er nå utlyst, og aspirerende talenter som har mangaserier liggende i skuffene sine, bør sporenstreks gjøre dem ferdige og sende dem inn – enten til ambassaden i Norge, eller direkte til Japan. Sjekk mer info og frister her.
2. Lørdag 12. mai arrangeres animasjonsworkshopen «Frame by Frame» på Filmens Hus i Oslo, og som en del av programmet vises den nye Studio Ghibli-filmen From Up On Poppy Hill, som ennå ikke har hatt premiere i Norge. I tillegg kommer også en del norske animasjonsstudioer, den celebre gjesten Yoshi Tamura med 20 års erfaring fra Disney og Dreamworks, samt gjengen bak den kommende norske tegneserien Krüger og Krogh (omtalt tidligere her).
Dett var dett.
Arriettas hemmelige verden og Hayao Miyazakis favorittemaer
11. desember 2011 § 1 kommentar
Arrietta
For ikke så lenge siden fikk jeg sett den nye Studio Ghibli-filmen Arriettas hemmelige verden. Filmen er regissert av Hiromasa Yonebayashi, men har manus og «screenplay» av Hayao Miyazaki (basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne), og kan derfor med en viss velvilje kalles en Miyazaki-film. Selv om den kanskje ikke er blant hans topp tre-filmer for min del, så tilfredsstiller den enkelt alle forventninger jeg har til en Studio Ghibli-film.
1. Sterk jente i hovedrollen: Arrietta er en låner som vokser opp med moren og faren sin, og filmen begynner idet hun skal gå igjennom sitt «overgangsrituale» til de voksnes verden, nemlig å gå på låning for første gang. Det viser seg imidlertid at Arrietta ved flere anledninger tar andre valg enn foreldrene har prøvd å prente inn i henne at lånere skal, noe som til dels får store konsekvenser for familien. Men også disse konsekvensene får frem Arriettas sterke personlighet og handlekraftighet. Disse karaktertrekkene deler hun helt klart med Prinsesse Nausicaä fra Nasuicaä, Satsuki fra Min Nabo Totoro, Kiki fra Kikis Budservice og San fra Prinsesse Mononoke.
2. En annen verden i/ved siden av vår egen: Gutten Shô (Johs) kommer til sin tante på landet for å få hvile ut og komme seg fra sykdommen sin, og må belage seg på en svært kjedelig sommer tilbrakt stort sett i sengen. Men ikke før har han kommet inn i hagen foran huset, før han får øye på noe som minner om en liten jente, bare snaue ti centimeter høy, som gjemmer seg bak et blad i gresset og smetter inn i en busk. Før filmen er omme har seeren, men også delvis Shô, blitt bedre kjent med en fantastisk verden som praktisk talt eksisterer inne i vår egen. Litt på samme måte som Mei og Satsuki kan se støvalvene, Totoro og kattebussen i Min nabo Totoro, Sheeta og Pazu finner den flyvende verdenen i Laputa og Chihiro havner i åndenes badehus i Chihiro og heksene (samt kattekontoret i Katteprinsen, men den er teknisk sett ikke noen Miyazaki-film).
3. En hovedperson som har en spesielt god kommunikasjon med (store) vesener andre finner truende: Arrietta er ikke redd for katten, slik de andre lånerne er, og slik en på hennes størrelse burde være. I stedet har hun en slags ordløs kommunikasjon med katten, og på et tidspunkt hjelper den henne også på eget initiativ. For ikke å snakke om at det jo er Arrietta som innleder et slags tillitsforhold til gutten Shô (Johs). Disse forholdene har klare paralleller i både Nausicaä (Nausicaäs forhold til både ohmuene og krigerguden), Laputa (Sheeta og Pazus forhold til vokteren), Prinsesse Mononoke (Ashitaka og Sans forhold til både ulveguden, villsvinguden og skogguden) og Chihiro og heksene (Chihiro som hjelper både den stinkende elveguden og Haku/dragen).
Boblere:
- Landlig , rustikt, idyllisk miljø med et slags tidløst gammeldags europeisk preg.
- Hovedperson som er veldig opptatt av å studere blomster og planter.
- En hovedperson som går mot strømmen og utfordrer etablerte normer i sitt miljø/sin gruppe.
OIFF med Japanfokus
22. november 2011 § 1 kommentar
Årets Oslo Internasjonale Filmfestival (OIFF) er i gang, og mot slutten av uka skal jeg komme meg til storbyen for å ta del i festlighetene. I år har festivalen et litt spesielt fokus på Japan, noe som jo er en selvsagt vei til mitt hjerte. OIFF har alltid vært en opptur for meg, ikke minst (men ikke bare) fordi de alltid har hatt med et par-tre gode japanske animasjonsfilmer som jeg slik har fått mulighet til å se på «the big screen», og det gjerne et snaut år før de blir tilgjengelige på dvd i Europa. Blant de beste opplevelsene fra tidligere års OIFF husker jeg Tokyo Godfathers av Satoshi Kon, franske Corto Maltese basert på Hugo Pratts klassiske tegneserie, graffitifilmen Bomb the System, Harvey Pekar-biografien American Splendor og en rekke andre.
Her er noen av filmene jeg håper å få med meg, og noen stikkord om hva jeg har hørt om dem:
Beats, Rhymes & Life: The Travels of A Tribe Called Quest (am): En hiphop-dokumentar om en av mine absolutte favorittgrupper gjennom tidene. ATCQ står for en glad, leken, sample-fokusert, jazzete og like fullt samfunnsbevisst (conscious) tilnærming til hiphop som for meg utgjør en perfekt antitese til alt som var feil med gangsterrapen fra samme periode. Visstnok kommer Phyfe Dawg på afterparty i Oslo!
Arrietta (jp) er den nyeste helaftensfilmen fra Studio Ghibli, regissert av Hiromasa Yonebayashi, men med et manus av Hayao Miyazaki basert på Mary Nortons kjente barnebøker om Lånerne. Jeg forventer meg kanskje en Ghibli-film med litt mindre sjel og litt mer barnefilm-preg enn f.eks. Prinsesse Mononoke eller Min Nabo Totoro, men jeg tviler likevel sterkt på at filmen vil være bortkastet tid.
Himizu (jp) er visstnok et ganske realistisk og mørkt yakuza-relatert thriller-drama. På det jeg har lest om handlingen (gutt fra fattige og dårlige kår må ordne opp i farens narkotikarelaterte problemer) minner den ikke så rent lite om en Winter’s Bone fra Japan. Det kan imidlertid ikke være snakk om noe rip-off, for filmen er løselig basert på en manga av Minoru Furuya.
Colorful (jp) er en animefilm om en avgått sjel som etter døden får beskjed om at han vil få en ny sjanse til å leve, og deretter blir plassert i kroppen til 14 år gamle Makoto som nettopp har begått selvmord. Han må nå finne ut hva han gjorde galt i sitt første liv, og prøve å rette opp denne feilen.
The Prodigies 3D (fr.) er en fransk animasjonsfilm i 3D som jeg strengt tatt vet veldig lite om, men som jeg tenker å se først og fremst på grunn av den lovende animasjonsstilen, og fordi den tydeligvis har et slags interessant science fiction-plott et sted der inne.
Tokyo Koen (jp) vet jeg omtrent ingenting om, og den ser muligens i overkant klissete ut, men … jeg har jo gode minner fra å gå i parker i Tokyo, så kanskje jeg likevel lar meg overbevise.
Ukas lenker: Gammel Miyazaki-moro, norsk retrospill og ?uestlove
22. august 2011 § 1 kommentar
Jeg er sakte, men sikkert litt på vei tilbake til blogg-livet igjen etter sommerens lange pause. Jeg fortsetter å kalle disse sammenraskede lenkesamlingene uten lange tekster for «Ukas lenker», uten at det må tolkes som noe løfte.
1. Ny-gammel Miyazaki-historie: Den japanske animasjons-regissøren Hayao Miyazaki begynte tidlig å utvikle mange av figurene og universene som er blitt så mesterlig portrett i filmene hans, som Nausicaä, Prinsesse Mononoke og Min Nabo Totoro. På japansk er det tidligere utgitt en av hans illustrerte historier fra 1983 som tydelig hinter frem til de to førstnevnte av disse filmene. For en tid tilbake la fanbloggen The Ghibli Blog ut enda en slik historie, denne gang fra 1980, som tydelig hinter til alle tre nevnte filmer. De har også vært så snille å oversette historien til engelsk.
Og mens vi er inne på Studio Ghibli: Visste du at mange av personene bak de nevnte filmene også på et tidspunkt var involvert i å lage en filmversjon av Little Nemo in Slumberland, den klassiske storformat-tegneserien fra Winsor McCay? De endte alle opp med å forlate filmen, som ble utgitt i 1992, men de rakk først å produsere denne mesterlige piloten som jeg nylig kom over. Ah, tenk for en film det kunne blitt:
2. Norsk eventyrplattformer: Det norske tomanns-spillstudioet D-Pad, nylig behørig hypet på VGTV, har akkurat lansert første demo til deres svært etterlengtede Owlboy. Spillet er så vidt jeg har forstått et plattform-eventyrspill, og den nydelige håndtegnede pixel-2D-grafikken levner liten tvil om at disse guttene er oppvokst med de første generasjonene Nintendo- og Sega-konsoller. Jeg har ikke rukket å spille demoen selv enda, men gleder meg som en liten unge (bokstavelig talt). Jeg er litt inne i en retrospill-periode om dagen og forundres ikke så rent lite over de sterke følelsene lavoppløste pixler kan vekke i meg. Derfor håper jeg å rekke å komme tilbake til temaet dataspill-nostalgi ved en senere anledning.
3. ?uestlove: Musikknettstedet Pitchfork publiserte nylig et langt intervju med Amir «?uestlove» Thompson, trommisen i hiphopgruppa The Roots. ?uestlove har nå i femten år vært det sannsynligvis mest sentrale musikalske og produserende geniet bak den særegne The Roots-sounden (jeg våger påstanden at gruppa er den eneste som virkelig har fått instrument-hiphop til å fungere like bra som «two turntables and a microphone»-oppskriften). Som produsent har han også bidratt betydelig på mange av «Soulquarrians»-medlemmenes plater, som Erykah Badu, D’Angelo og Common. I dette intervjuet snakker han, som den intelligente karen han er, om hele karrieren sin.
Hans Ivar Stordals blogg 