Fortellingen om prinsesse Kaguya: Stor film om liten jente
28. november 2014 § 1 kommentar
Denne filmanmeldelsen sto først på trykk i Vårt Land 27.10.2014.
Hvis noen kan filmatisere et mer enn tusen år gammelt japansk eventyr om en overjordisk prinsesse som blir født i en bambus, må det være japanske Studio Ghibli. Fortellingen om prinsesse Kaguya er det bejublede animasjonsstudioets nyeste film på norske kinoer, og er en kunstnerisk maktdemonstrasjon fra en av Japans fremste og eldste animatører.
Menneskelige detaljer
En eldre, barnløs bambuskutter finner en dag en jentebaby inni et lysende bambustre. Hun er ikke mer enn en tomme stor, men fullt utviklet og i flotte klær. Han tar henne med hjem til kona, der hun vokser til en vanlig baby for øynene på dem. Den lille jenta vokser med forbausende fart og en overnaturlig lærenemhet, suger til seg ethvert inntrykk fra menneskenes verden. Hun blir raskt en yndling blant barna som morer seg i de frodige, landlige omgivelsene, og det er umulig å ikke falle pladask for den rene og skjære menneskeligheten som stråler fra de kjærlig observerte detaljene i disse oppvekstskildringene.
Oppvekstscenene i filmen er skildret med stor varme og menneskelighet.
Håndtegnet uttrykk
Et av filmens mest slående kvaliteter er den unike visuelle stilen: Med akvareller og japanske tresnitt (ukiyo-e) som forbilder har filmen et distinkt håndtegnet og papirpreget uttrykk (som ironisk nok krever avansert digital teknikk). De livaktige, vakre pastellbakgrunnene tones til stadighet nesten helt ut mot kantene av lerretet, og karakterene bringes til liv med presise, kullstiftaktige konturer som i dramatiske øyeblikk kan eksplodere i grove, ekspressive penselstrøk: Resultatet er på alle måter mesterlig.
Kompleks klassereise
Etter funnet av jenta, finner mannen små gullklumper inni hver bambus han kutter, og denne formuen vekker også hans ærgjerrighet. Til tross for Kaguyas gryende interesse for en av guttene i bygda, får faren det for seg at de ikke lenger hører til blant bøndene på landsbygda, og kjøper et staselig gods i byen. Han kler familien opp i overklasseklær og stotrer klumsete i vei på et oppstyltet adelsmål. Han leier inn en lærerinne som skal lære datteren å oppføre seg slik det sømmer seg for en prinsesse, men den lærenemme og hittil så formbare Kaguya vil ikke ta til seg de stive og unaturlige skikkene fra den japanske adelen. Som enhver moderne eventyrprinsesse vil hun heller ikke giftes med noen av de fem adelige frierne faren inviterer, og gir dem i stedet umulige oppgaver for å vinne hennes hånd.
Filmens følelsesmessige klimaks er malt med grove, uttrykksfulle penselstrøk.
Fatal slutt
Men prinsessens egenrådighet er ikke en Disney-aktig sjablong: Filmen latterliggjør riktignok farens statusbegjær, som han tilsynelatende tar for gitt at jenta deler, men har likevel ikke et enkelt og individualistisk «vær deg selv»-budskap. De ydmykende resultatene av Kaguyas lek med frierne får en fatal slutt som kan være i overkant sterk kost for småjenter med rosa rysjeskjørt. Like sterk, følelsesmessig, er Kaguyas påfølgende tause resignasjon. En drømmeaktig sekvens som utpensler prinsessens trang til flukt er filmens kanskje sterkeste følelsesmessige klimaks.
Imponerende finale
Prinsesse Kaguya er regissør Isao Takahatas første helaftens film på fjorten år, og [EDIT] har tatt ham hele åtte år å fullføre. Den [/EDIT] er også varslet å bli hans siste, og utgjør en imponerende karrierefinale for 78-årigen. Med-gründeren av Studio Ghibli er blant verdens mest anerkjente animatører, men har likevel befunnet seg i skyggen fra makkeren Hayao Miyazaki, den mer suksessrike og sprudlende av de to. Takahatas filmer har gjerne vært mer nedtonede og utpreget japanske, og dermed krevd litt mer av seerne.
Det er også denne, som riktignok er tillatt fra 7 år, men likevel best egnet for de noe eldre – lengden på godt over to timer og mangelen på norsk dubbing underbygger dette. I andre halvdel mister filmen dessuten litt fremdrift i fortellerrytmen, trolig knyttet til det originale eventyret.
I motsetning til mange typiske folkeeventyr har fortellingen en uventet og til dels trist slutt: Nettopp den menneskelige varmen fra filmens begynnelse får et slående motstykke idet prinsessens guddommelige opprinnelse innhenter henne. Men slutten kan også forsterke filmens fremste budskap, formidlet både i bilde og handling: At et menneskes liv på jorden, om enn aldri så enkelt, i seg selv er noe vakkert og verdifullt.
Trailer for filmen:
Hans Ivar Stordals blogg 
[…] har fått med meg noen filmer fra hvert år de siste årene, deriblant Studio Ghibli’s Prinsesse Kaguya i fjor. I år viste de også to animefilmer fra Japan, og det var altså disse jeg ble bedt om å […]