Møte på valmueåsen: Miyazakis koselige studentopprør

23. november 2012 § 4 kommentarer

For den som er interessert, er det en fryd å se filmens skildring av 60-tallets Japan, en periode som er preget av økonomiske oppgangstider, opptrapping til OL i Tokyo og en bratt overgang fra «det gamle» til «det nye».

I dag er det norsk premiere på Møte på valmueåsen (From Up on Poppy Hill, eller Kokuriko-zaka kara), den nyeste filmen fra Studio Ghibli. Filmen er regissert av Goro Miyazaki, etter manus av pappa Hayao (Litt av en mann å leve i skyggen av, forresten. Stakkars Goro, snakk om å hoppe etter Dæhlie.) For den jevne Studio Ghibli-fan her til lands, kan fort vekk denne filmen komme til å treffe litt utenfor blinken, uten at det egentlig sier noe om filmens kvalitet. For det første har den en helt og holdent realistisk, historisk setting, noe som har vært sjeldent hos Ghibli Miyazaki. I tone og målgruppe kommer den kanskje nærmest tenåringsdramaet Whisper of the Heart, den kanskje smaleste og sobreste Ghiblifilmen som er utgitt på norsk. For det andre kan tematikken og deler av plottet fort få de under 10–12 til å falle av lasset, selv om den romantiske delen av historien sikkert treffer blink hos jentene. Men når dette er sagt (jeg er tross alt ingen Excel-elskende markedskonsulent), så er filmen en fornøyelig, rørende og medrivende liten perle på sitt vis, og den nostalgiske og harmoniske Ghibli-følelsen er høyst til stede.

Møte på valmueåsen foregår i 1963 i Yokohama, nabobyen til Tokyo. Der bor videregående-jenta Umi på et pensjonat i familiens eie, der hun hjelper til ved siden av skolegangen. Faren til Umi var krigsseiler som aldri kom tilbake fra Koreakrigen, og moren er lege og bor i USA. Med andre ord er Umi delvis eller praktisk sett foreldreløs, en ganske veletablert konvensjon i anime.

Det gamle klubbhuset er skildret så levende, detaljert og sanselig som bare Studio Ghibli får til.

Filmens plot er på en ganske gjennomsiktig måte delt i to. På den ene siden handler den om Umi som savner faren sin, og fortsatt hver morgen heiser semafor-flagg til ham utenfor pensjonatet, som ligger ved innseilingen til Yokohama-havnen. En dag på skolen møter hun den vågale og energiske gutten Shun, og de to får raskt et godt øye til hverandre. Imidlertid gjør de begge en oppdagelse om fortiden som setter det gryende forholdet på en avgjørende prøve. På den andre siden handler filmen om det gamle klubbhuset på skolen til Umi og Shun, som oser både av gammel storhet og tiår med hektisk aktivitet uten støvtørking, like tradisjonsrikt som det er falleferdig. Skolens eiere i Tokyo har nå bestemt seg for å rive det gamle klubbhuset og erstatte det med et nytt, men dette vekker noe i studentflokken. Shun står frem som en sterk talsperson for å kjempe for klubbhuset, noe han får majoriteten av studentene med seg på, og ikke uventet får også Umi en sentral rolle å spille i denne kampen.

Studentenes motstand mot rivingen er et glansbilde av kollektiv motstand, komplett med allsang av følelsesladde, samlende sanger.

Studentenes kamp for klubbhuset er i mine øyne et av filmens mest interessante punkter. Dette er blant annet fordi manusforfatter Hayao Miyazaki, som så mange andre på hans alder i animebransjen, har en fortid fra den voldsomme studentopprørsbevegelsen som sveipet gjennom Japan på 60-tallet. Opprørene forekom grovt sett i to hovedbølger, henholdsvis de to første og to siste årene av sekstitallet, men ebbet ut våren 1970, uten synlige resultater, og etterlot mange av de rødglødende studentene svært desillusjonerte. Opprørene var med som et synlig bakteppe i filmatiseringen av Haruki Murakamis Norwegian Wood, og de har kastet urolige skygger i filmene til både Katsuhiro Otomo (Akira) og Mamoru Oshii (Jin-Roh), for å nevne noen få andre. I skarp motsetning til disse dystre eksemplene tegner Miyazaki (som forventet) et langt lystigere og mer harmonisk bilde av studentprotester. For det første er skalaen på konflikten liten, og det står (med all respekt for klubbhuset) lite på spill. For det andre har filmens studentopprør ingen skyggesider, foruten at det kan forekomme mye krangling på allmøtene, og det er derfor heller ingen behov for kritisk behandling av opprørets interne mekanismer, som f.eks. «revolusjonen spiser sine barn»-aktige utviklinger.

Den andre grunnen til at studentopprøret er interessant, er at Miyazakis manus stort sett pleier å sette individet opp mot det kollektive, mens hovedpersonene i denne filmen snarere skaper og deltar i «det kollektive». At skaperen velger denne løsningen når han behandler et tema og en historisk periode som ligger ham selv og hans egne opplevelser nær, i motsetning til de mer uvirkelige settingene i andre filmer, kan kanskje ses på som en nyansering av det ellers litt invidualistiske budskapet. Når det er sagt, er dette selvsagt også en konflikt der det unge står opp mot det voksne og etablerte, der de små sammen står opp mot de rike og mektige, og der tradisjonelle verdier og historisk bevissthet står opp mot ubetenksom og historieløs utviklingstrang og fremtidstro. I den forstand føyer Møte på valmueåsen seg selvsagt pent inn i Ghibli-kanonen, som ofte har tatt opp de negative sidene ved modernisering og utbygging.

Når jeg ikke har skrevet så mye om romansen mellom Umi og Shun, er det kanskje fordi den ikke talte så voldsomt til meg som 31-årig mann, selv om jeg registrerer at den er følsomt og kompetent behandlet. For meg personlig var det særlig det levende og realistiske tidsbildet, både i handlingen og i det visuelle, samt det fengende jazz-sviske-soundtracket av Ghibli-nykommer Satoshi Takebe, som festet seg. Men det var mer enn tilstrekkelig for meg til å anbefale filmen videre.

Tagged: , , , , , , ,

§ 4 Responses to Møte på valmueåsen: Miyazakis koselige studentopprør

  • «For det første har den en helt og holdent realistisk, historisk setting, noe som har vært sjeldent hos Ghibli. I tone og målgruppe kommer den kanskje nærmest tenåringsdramaet Whisper of the Heart, den kanskje smaleste og sobreste Ghiblifilmen som er utgitt på norsk.» Hva da med Grave of the Fireflies? Historisk, nitrist og definitivt med en helt annen tone enn Ghiblifilmer generelt. Utgitt på norsk er den også; jeg har den
    norske DVD-en stående i hylla.

    Kjenner du forresten til noe god litteratur angående studentopprørs-tiden i Japan, eller moderne japansk historie (altså etter 1945) generelt? Jeg har funnet ut at dette er et felt jeg kan for lite om, og tips til bøker (helst på Kindle) mottas med takk.

    • Jeg burde kanskje sagt Miyazaki-filmer, for Grave er jo av Takahata. Likevel, jeg tror jeg står for det jeg har skrevet: jeg synes Whisper er både sobrere og smalere enn Grave – dog ikke tristere eller mer realistisk:)

    • Jeg vet forresten ikke om jeg har noen bøker å anbefale, har ikke lest mye faglitteratur om emnet selv, men det har vært et tema som har vært berørt i en del fagstoff jeg har lest om animefilmer. Det var også litt berørt i emnet «Japan, samfunn og politikk» som jeg tok på Blindern for en del år tilbake.

  • […] foredraget er det visning av Møte på valmueåsen fra Studio Ghibli på Arendal kino, så jeg avslutter foredraget mitt på biblioteket med å […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Møte på valmueåsen: Miyazakis koselige studentopprør at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: