Seth og den uimotståelige nostalgien – Livet er til å holde ut, tross alt
8. juni 2012 § Legg igjen en kommentar
LIvet er til å holde ut, tross alt av Seth, på norsk fra No Comprendo Press
I dag åpner tegneseriefestivalen OCX 2012, og en av gjestene jeg gleder meg mest til, er den kanadiske serieskaperen Seth. (Det vil si, jeg har alltid moderate forventninger til å se serieskapere live, men innimellom kan noen glimte til .) Jeg kjenner ikke Seths karriere inngående, selv om jeg vet at den blant annet består av illustrasjonsoppdrag for Penguin Books, New York Times og The New Yorker. Jeg har imidlertid lest hans mest kjente bok mange ganger, nemlig It’s A Good Life If You Don’t Weaken, en tittel som ble glimrende oversatt til Livet er til å holde ut, tross alt da No Comprendo Press ga den ut i fjor. « Read the rest of this entry »
Eventyrplattformere del 2: Flashback
7. mai 2012 § Legg igjen en kommentar
- Jeg følger opp innlegget om eventyrspill og fortsetter på den (korte) lista over kule eventyrplattformere jeg har spilt i det siste:
Cutscene fra Flashback.
2. Flashback av franske Paul Cuisset (Delphin Software 1992) er en virkelig spillklassiker som mange har vært borti. Det ble opprinnelig lansert til Amiga, og ble deretter portet til både DOS, Mac, Sega Mega Drive og Super Nintendo, for å nevne noen. Det er faktisk det bestselgende franske spillet til dags dato. Det er ofte kalt en oppfølger til Another World, men er i virkeligheten helt uten annen forbindelse enn utgiverselskapet og utviklere som hadde samarbeidet tidligere. Spillet foregår i 2142, og setter deg i rollen som Conrad B. Hart, en agent for «The Galaxia Bureau of Investigation». Etter en kort filmatisk introsekvens (som er av helt rå kvalitet anno 1992) finner du deg selv uten hukommelse på en slags jungelplanet. Etter som historien skrider fram, oppdager du mer og mer av historien som ligger bak, nemlig at du har oppdaget en skjult invasjon av Jorden, utført av aliens som forkledd som mennesker har inntatt fremtredende posisjoner i regjering og statsapparat. Ditt mål er derfor å komme deg tilbake til sivilisasjonen og redde Jorden. « Read the rest of this entry »
Eventyrplattformere del 1: Another World
26. april 2012 § 3 kommentarer
Another World
Jeg kom på at det var naturlig å følge opp innlegget om pek-og-klikk-eventyrspill med noen innlegg om nye, gamle og nygamle eventyrplattformere. Det er nemlig den andre sjangeren jeg har vært ganske hekta på i det siste. Også her har det hjulpet at en del gamle klassikere plutselig er blitt tilgjengelige på iPhone – jeg vet godt at jeg ofrer en del kontrollfølelse og grafikkopplevelse i forhold til å spille på PC, men det veier tyngre at jeg faktisk får spilt spillene når jeg har litt tid til overs. Denne gangen deler jeg opp i flere innlegg for å få det litt fortere unna. Først ut:
Another World – 20th Anniversary Edition
1. Another World fra franske Delphine Software (1991), utviklet av Eric Chahi, er en spillklassiker som var ekstremt banebrytende på mange måter. Spillet ble opprinnelig utviklet for Amiga, og var omtrent samtidig med Prince of Persia når det gjaldt å bruke en nyskapende rotoskopteknikk for å gjengi naturtro bevegelser. I motsetning til Prince bruker Another World imidlertid vektorgrafikk, og ikke pixelgrafikk. Dette gjorde at spillet kunne levere fullskjerm-video som tok svært lite lagringsplass. Det var nemlig et av de første spillene som fortalte en filmatisk historie med bruk av cutscenes, samt benyttet seg av filmatiske grep under spillets gang. Det var også unikt at spillet klarte å fortelle en historie uten å bruke noen form for tekstdialog, og at det heller ikke hadde egne display for liv, energi, kart eller andre elementer på skjermen. « Read the rest of this entry »
Nye, gamle og ny-gamle adventurespill
23. april 2012 § 6 kommentarer
Space Quest II – Vohaul’s Revenge, min første adventurespill-favoritt
Helt fra jeg først ble introdusert for dataspill i barndommen, har jeg alltid hatt en forkjærlighet for adventurespill (eller eventyrspill). Disse spillene er bygget på en klar historie som skaperen vil fortelle, og for å komme videre i historien, må man snakke med mennesker, samle gjenstander og/eller løse en rekke små oppgaver og «puzzles». Som liten var det særlig de rike, ofte håndtegnede miljøene, gode karakterene og morsomme, sprø eller spennende historiene som fenget. For en småbarnsfar med et visst tidspress er det også positivt at en faktisk blir ferdig med disse spillene, i motsetning til mange andre slags spill. Det siste året har jeg (når tiden har tillatt det) derfor ridd på en liten bølge av gode, gammeldagse adventurespill.
Stadig flere spill av denne typen, både nye og gamle, har blitt tilgjengelig på iPhone.Dette gjør det for min del lettere å få tid til å spille (man har jo alltids fem minutter ledig her og der). Dessuten er dette en plattformtilpasning som gir mening – berøringsskjerm er jo perfekt for pek-og-klikk-spill, samt at selv den lille iPhone-skjermen har omtrent den samme grafikkoppløsningen som mange av de gamle spillene opererte med uansett. Men av og til er det også deilig å spille på en større skjerm, noe som gir en litt rikere opplevelse.
Her er et lite knippe adventurespill jeg har likt godt i det siste (og jeg nevner ikke Monkey Island-spillene, fordi de kjenner alle fra før): « Read the rest of this entry »
Ukas lenker: Gammel Miyazaki-moro, norsk retrospill og ?uestlove
22. august 2011 § 1 kommentar
Jeg er sakte, men sikkert litt på vei tilbake til blogg-livet igjen etter sommerens lange pause. Jeg fortsetter å kalle disse sammenraskede lenkesamlingene uten lange tekster for «Ukas lenker», uten at det må tolkes som noe løfte.
1. Ny-gammel Miyazaki-historie: Den japanske animasjons-regissøren Hayao Miyazaki begynte tidlig å utvikle mange av figurene og universene som er blitt så mesterlig portrett i filmene hans, som Nausicaä, Prinsesse Mononoke og Min Nabo Totoro. På japansk er det tidligere utgitt en av hans illustrerte historier fra 1983 som tydelig hinter frem til de to førstnevnte av disse filmene. For en tid tilbake la fanbloggen The Ghibli Blog ut enda en slik historie, denne gang fra 1980, som tydelig hinter til alle tre nevnte filmer. De har også vært så snille å oversette historien til engelsk.
Og mens vi er inne på Studio Ghibli: Visste du at mange av personene bak de nevnte filmene også på et tidspunkt var involvert i å lage en filmversjon av Little Nemo in Slumberland, den klassiske storformat-tegneserien fra Winsor McCay? De endte alle opp med å forlate filmen, som ble utgitt i 1992, men de rakk først å produsere denne mesterlige piloten som jeg nylig kom over. Ah, tenk for en film det kunne blitt:
2. Norsk eventyrplattformer: Det norske tomanns-spillstudioet D-Pad, nylig behørig hypet på VGTV, har akkurat lansert første demo til deres svært etterlengtede Owlboy. Spillet er så vidt jeg har forstått et plattform-eventyrspill, og den nydelige håndtegnede pixel-2D-grafikken levner liten tvil om at disse guttene er oppvokst med de første generasjonene Nintendo- og Sega-konsoller. Jeg har ikke rukket å spille demoen selv enda, men gleder meg som en liten unge (bokstavelig talt). Jeg er litt inne i en retrospill-periode om dagen og forundres ikke så rent lite over de sterke følelsene lavoppløste pixler kan vekke i meg. Derfor håper jeg å rekke å komme tilbake til temaet dataspill-nostalgi ved en senere anledning.
3. ?uestlove: Musikknettstedet Pitchfork publiserte nylig et langt intervju med Amir «?uestlove» Thompson, trommisen i hiphopgruppa The Roots. ?uestlove har nå i femten år vært det sannsynligvis mest sentrale musikalske og produserende geniet bak den særegne The Roots-sounden (jeg våger påstanden at gruppa er den eneste som virkelig har fått instrument-hiphop til å fungere like bra som «two turntables and a microphone»-oppskriften). Som produsent har han også bidratt betydelig på mange av «Soulquarrians»-medlemmenes plater, som Erykah Badu, D’Angelo og Common. I dette intervjuet snakker han, som den intelligente karen han er, om hele karrieren sin.
Visittkort som aldri fikk se dagens lys
3. mars 2011 § 3 kommentarer
Jeg har akkurat sendt mitt første visittkort i trykken, det er jo liksom noe man må ha (sies det). I den forbindelse fikk også litt lyst til å vise fram et par av de forkastede designforslagene mine.
Syntax error
Forkastet versjon 1: Dette var lenge min personlige favoritt – bare synet av denne skjermen vekker så mange gode følelser i meg. Jeg er også ganske fornøyd med den nøyaktige gjenskapningen, og det faktum at det (til tross for litt juks med den store, inverterte skriften i navnet) faktisk skulle være mulig å få frem nøyaktig dette skjermbildet (bare i 4:3-format) på den gamle boksen. Men tross dette: Det ble litt for mye skrift som ikke tjener formålet med et visittkort, og noen forsøk viste at alderssegmentet der jeg kunne forvente at folk forstod referansen i beste fall strakk seg fra 25–40. Og enda mer grunnleggende: Det er jo faktisk ikke dataspill jeg jobber med, selv om jeg kanskje skulle ønske det. Rett på den digitale skrahaugen med det!
Mixtape
Forkastet versjon 2: Jeg likte godt ideen om å la visittkortet representere et velkjent fysisk objekt, så jeg lagde denne skissen. Hadde jeg gått videre med ideen, ville jeg nok ha håndskrevet teksten på etikettene og fått selve etikettene til å se enda mer «fysiske» ut. Tanken var å kanskje stanse kortet med avrundede hjørner og legge spottlakk på selve kassetten. Men til syvende og sist strandet også dette på selve relevansen – jeg driver ikke akkurat noe særlig med musikk lenger, og hva i innerste granskauen har da en kassett med noe som helst å gjøre? Unntatt å se kul ut, da, selvfølgelig … FAIL!
Fem nyskapende flashspill som fortjener fem minutter
1. mars 2011 § 3 kommentarer
Jeg fikk Commodore64 da jeg var åtte år, og har helt siden den gang hatt dataspill som en selvfølgelig (om enn ikke alltid så stor) del av hverdagen min. Tjueto år senere er det så selvfølgelig for meg at dataspill kan være kunst, at det ikke engang faller meg inn at det kan finnes noen der ute som er uenige. Nå er det for øvrig ikke alltid noe poeng i at alt mulig skal gå rundt og være kunst, og slett ikke dataspill – men for alle dere der ute som synes kunst er et fint ord som dere liker å strø om dere med:
Her kommer en liten liste over fem enkle dataspill som bruker nyskapende spilldesign og spillmekanikk til å skape en unik opplevelse som til og med noen ganger peker utover selve spillet, kanskje i form av et slags meta-plan, og som ikke kunne vært formidlet i noe annet medium. Felles for dem alle er også at de på en eller annen måte bidrar til en form for nyskapning innenfor den spillsjangeren de tilhører. Så vidt jeg vet er alle spillene også laget av bare én eller noen få personer, og de tar ganske kort tid å spille.
1. Mitoza er egentlig ikke et spill, men en slags surrealistisk lekegrind. Du begynner med et frø, og blir med visuelle ikoner presentert for to valgmuligheter, å gi det til en fugl som spiser det, eller plante det i en potte. Hvert valg du tar fører til to nye valg, men før eller siden fører alle valg tilbake til det lille frøet. Spørsmålet er bare hvor mange, og ikke minst hvor morsomme, veier du kan finne tilbake til frøet igjen.
2. Small Worlds er et slags retro-plattformspill der karakteren du spiller bare består av noen ganske få pixler. Etter som du finner veien rundt og utforsker verdenen omkring deg, zoomer skjermbildet gradvis ut og åpenbarer stadig mer av de fine pixelart-omgivelsene … og omgivelsene forteller også spillets bakgrunnshistorie. Lyddesignet er for øvrig et kapittel for seg, så ta på headphones.
3. Get Home er et ganske emo retro-plattformspill som ved første tastekast kan virke ganske sjangertypisk. Formålet er å hoppe og løpe for å finne veien hjem før sangen er ferdig, og til å hjelpe seg finner man ulike drikker og power-ups. Twisten som gjør spillet så unikt kommer først når man har nådd målet …
4. Continuity er et plattformspill der brettene ikke scroller, men i stedet er delt opp i enkeltskjermer. Det interessante i spillmekanikken er at man ved å trykke på space zoomer ut, og så kan omrokkere på brettskjermene for å løse spillgåtene.
5. Samorost er et nydelig pek-og-klikk-eventyrspill fra skaperne av Machinarium (og Samorost 2). Det har nydelige tilsynelatende håndtegnede bakgrunner som mest av alt minner om Dáli-malerier med en steampunk-vri, og forteller en historie av det litt småsurrealistiske slaget. Mye av gleden ligger i å utforske hvilke elementer som lar seg manipulere for å løse de ulike puzzlene. (Spillmatic har forresten befestet uttrykket fiklespill som den norske oversettelsen av uttrykket puzzle game, siden puslespill selvsagt var opptatt. Herved tatt til følge.)
BONUS: Jeg kan nesten ikke la være å nevne Super Mario Crossover, selv om det kanskje ikke akkurat hører hjemme på denne listen. En Mario-fan har gjenskapt det originale Super Mario Bros i flash-versjon, men lagt til muligheten for å spille som Link, Mega-Man, Snake, Seamus og flere andre av de klassiske NES-karakterene. Disse har i stor grad beholdt egenskapene de hadde i sine respektive spill, og spillopplevelsen blir derfor en helt annen alt etter hvilken karakter man velger å spille med. Fantastisk!
PS. Takk til det ypperlige radioprogrammet/podcasten/bloggen Spillmatic for tips om noen av disse spillene.
Hans Ivar Stordals blogg 