Seth og den uimotståelige nostalgien – Livet er til å holde ut, tross alt
8. juni 2012 § Legg igjen en kommentar
LIvet er til å holde ut, tross alt av Seth, på norsk fra No Comprendo Press
I dag åpner tegneseriefestivalen OCX 2012, og en av gjestene jeg gleder meg mest til, er den kanadiske serieskaperen Seth. (Det vil si, jeg har alltid moderate forventninger til å se serieskapere live, men innimellom kan noen glimte til .) Jeg kjenner ikke Seths karriere inngående, selv om jeg vet at den blant annet består av illustrasjonsoppdrag for Penguin Books, New York Times og The New Yorker. Jeg har imidlertid lest hans mest kjente bok mange ganger, nemlig It’s A Good Life If You Don’t Weaken, en tittel som ble glimrende oversatt til Livet er til å holde ut, tross alt da No Comprendo Press ga den ut i fjor.
Livet er … er en fiktiv selvbiografisk tegneserie om serieskaperen Seth som prøver å spore opp en (også fiktiv) gammel og obskur vitsetegner som kalte seg Kalo. Underveis på dette selvpålagte detektivoppdraget reiser han hjem til sine barndoms trakter i en kanadisk småby, der den stereotype taperen av en bror fortsatt bor hjemme hos moren i en grå, begivenhetsløs tilværelse. Seth har vanskelig for å forholde seg til dem og føler at han intellektuelt og kulturelt befinner seg på en annen planet, men plages tilsynelatende også av vissheten om at han på mange måter er mer lik dem enn han selv liker å tro. Kanskje er det ikke så mye mer enn hans ambisjonsnivå som skiller dem, en forskjell som på mange måter bare gjør ham mer ulykkelig enn dem.
Seth er godt klar over at hans sterke motvilje mot forandring ikke er noe å være stolt av.
Seth kretser stadig rundt spørsmål om sin egen uhelbredelige nostalgi og antipati overfor endringer av ethvert slag. Seriens Seth (som sikkert har mer enn noen få ting til felles med virkelighetens) er en singel og ganske deprimert serieskaper og -entusiast med en sterk forkjærlighet for gamle tiders storhet, enten det dreier seg om tegneserier, arkitektur, klesstil eller livsstil. Han kan legge ut i det uendelige til enhver som vil høre, om hvordan alt var bedre før.
Et øyeblikk av usensurert selvinnsikt?
Imidlertid plages han av tanker om at nostalgien hans kanskje ikke er mer enn dårlig kamuflert engstelse og dårlig tilpasningsevne. Som han selv sier: «Jeg hater tanken på at min tro på fortidens overlegenhet egentlig bare skyldes et malplassert, overrasjonalisert estetisk valg.» Mange av bokens passasjer om dette temaet er en fryd å lese. Jeg kjenner meg ganske godt igjen i Seths ordflom av overanalytisk introverthet, og sammen med samtalepartnernes reaksjoner – enten de nå er stillhet eller poengterte observasjoner – utgjør dialogen et finstemt hele som det stadig kan leses mye undertekst inn i.
Et av bokens undertema er antiklimaks – når det å nå et mål eller enden på en reise, ikke gir den tilfredsstillelsen eller følelsen man hadde forestilt seg. Seth oppsøker noen av stedene han har sterke barndomsminner fra, men opplever at de spesielle, gode følelsene totalt uteblir. Uten å røpe altfor mye, er dette også gjenkjennelig i selve bokens handling.
Seth bruker få, men effektive streker for å formidle en levende atmosfære.
Livet er … har en rolig og kontemplativ atmosfære. Seth kan bruke to sider på å gå fra jernbaneperrongen til huset han skal til, og underveis røper Seth (både den virkelige og den fiktive) sin svakhet for arkitektur og bylandskaper, som gjerne skildres effektivt ved hjelp av noen få enkle, presise strøk. Det passer også boken svært godt å være tegnet i «duokromt», svart-hvitt-gråblått, og trykket på et ganske gulaktig papir – nesten som om boken er ferdig eldet allerede før utgivelse. Og bokens epilog, det nydelige galleriet av de få publiserte (fortsatt fiktive) Kalo-vitsetegningene klippet ut fra gamle aviser og ukeblader, avslutter på en perfekt måte bokens selvoppholdte univers: Et univers som på samme tid luller en inn i en uimotståelig nostalgi, og på samme tid stiller ubehagelige spørsmål ved denne nostalgiens gyldighet.
Hans Ivar Stordals blogg 
Legg igjen en kommentar