Gjør det selv: Lag et etui til Kindle lesebrett av en gammel bok

2. september 2013 § 1 kommentar

Hva passer vel bedre som Kindle-cover enn en ekte bok?

Hva passer vel bedre som Kindle-cover enn en ekte bok?

Så har det altså skjedd – jeg har gått hen og skaffet meg en elektronisk lesedings, en Kindle Paperwhite. Jeg har lenge lurt på hvor lang tid det skulle ta, men rett og slett ikke hatt nok lyst på det – det vil si, vært mer lysten på papirbøker. For meg er bøker flest noe mer enn bare teksten i dem – jeg liker rett og slett bøker som fysisk objekt. Så fikk jeg høre om et lesebrett med e-ink (et absolutt krav for meg, siden jeg leser for mye på skjerm fra før) som også har et svakt lys for lesing i mørket. På sikt en potensiell ekteskapsredder, med andre ord, for oss som liker å sovne lesende. Men hva gjør man så for å beskytte dingsen mot skitt og lort og knall og fall, og samtidig bevare en viss kulturell kapital? Jo, man lager selvsagt et etui av en gammel bok. Alle fordelene til et lesebrett kombinert med følelsen, lukten og utseendet til en papirbok. Den perfekte kombinasjon. « Read the rest of this entry »

Presentasjoner i Slid.es – bye, bye, MS PowerPoint

12. juni 2013 § 1 kommentar

Slid.es er et spennende alternativ til Powerpoint.

Slid.es er et spennende alternativ til Powerpoint.

Alle som fra tid til annen må holde presentasjoner, enten til foredrag eller til møter på jobben,  på et tidspunkt ha ønsket å kaste Microsofts PowerPoint – eller enhver datmaskin som har det installert – i veggen. Det er for meg et enormt mysterium at et program som brukes av mange sansatte i mange bedrifter, og som skal utføre en i utgangspunktet ganske enkel oppgave, kan være så utrolig vrient å få til å fungere. Alle knoter jo?! Legg til at det er nesten umulig å få en presentasjon til å se noenlunde ok og ryddig ut uten å bruke latterlig mye tid på å finjustere maler og layout med de latterlige «designverktøyene», så har du et godt argument for at det er på høy tid at noen kom med et nytt alternativ.

La meg introdusere Slid.es (tidligere kjent som Rvl.io). Dette er et HTML- og javascript-basert presentasjonsverktøy på nett. Funksjonene er strippet ned til et minimum, med en enkel og ren og intuitiv design. 95 % av brukerne vil klare seg fint med de få, enkle designmalene som tilbys, og de resterende kan få fikle med HTML som de selv vil. En enkel introduksjon finner du her. « Read the rest of this entry »

Tips ønskes: Tekstredigering på buss

26. august 2011 § 5 kommentarer

I dag ønsker jeg meg tips. Det har seg nemlig slik at min gamle, trofaste Macbook Pro (fra omtrent midt i forrige desennium) har funnet ut at den heller vil være stasjonær – tastaturet og museflaten har sluttet å virke. Den er nå altså konstant sengeliggende (eller pultliggende), dømt til å holdes kunstig i live via et par ledninger (eksternt tastatur og mus) for resten av sin levetid. For en skjebne.

Hvis bare en eller annen tablet fullt ut kunne støtte "spor endringer" ...

Så til poenget: Jeg bruker omtrent halvannen time av arbeidstiden min hver dag på buss. En bærbar maskin av noe slag er derfor et must, og jeg har stadig oftere begynt å ønske meg en maskin som ville være litt lett å håndtere i et trangt buss-sete, ofte med en medpassasjer i setet ved siden av og på ganske svingete veier.

Jeg vet hva du tenker (tror jeg), for det samme tenkte jeg: Dette er den perfekte unnskyldning for å skaffe meg den dingsen jeg (og alle andre) egentlig ikke trenger: en iPad. Perfekt for å lese og redigere word-dokumenter og pdf-er uten alt styret med å åpne en stor laptop og finne en (vond) arbeidsstilling. Ikke sant?

Feil. Det viser seg nemlig at ingen av tekstbehandlings-appene til iPad støtter den ene funksjonen som jeg har soleklart mest behov for: Nei, jeg snakker ikke om clipart og wordart. Jeg snakker om «spor endringer», eller «track changes». Denne funksjonen er et must for folk som arbeider mye med tekst, fordi den lar én person redigere en annen persons tekst på en slik måte at endringene markeres i en annen farge (med navnet til den som har redigert) og kan godtas eller forkastes automatisk. Men … så langt er det altså kun appen «Docs to Go» som kommer i nærheten, den kan nemlig vise endringene. Imidlertid kan man ikke tilføye nye endringer eller godta/avslå de eksisterende, og altså er man like langt. Flere har også foreslått Macbook Air til meg, men det er uaktuelt: Til den prisen kan jeg få fem-seks habile netbooks, og skal jeg først ha meg en ny mac, skal den iallfall være sterk nok til at jeg også kan jobbe i InDesign og Photoshop på den.

Så: Er det noen der ute som har noen tips? Er det rett og slett en liten mini-bærbar/netbook (som Asus Eee e.l.) som er løsningen for meg, eller finnes det andre alternative tablets etc. der ute? Finnes det kanskje en tablet med penn som lar meg notere rett i pdf-filer og lagre notatene i filen? Bør jeg rett og slett gå for en av de nye hybrid-tabletene som har touch-skjerm og avtagbart tastatur, og som kjører gode, gamle Windows? Eller bør jeg rett og slett slutte å ta buss og heller kjøpe denne? Kjør debatt!

To nye skriveredskaper jeg elsker

14. april 2011 § 5 kommentarer

En god del av jobben min går ut på å skrive. Og det er ikke alltid like enkelt. Ulike tekster byr på ulike utfordringer, og den største av dem alle er selvsagt det å HA noe å skrive, og å skrive det BRA. Det kan nok ingen redskaper i verden hjelpe meg med. Men i tillegg til denne åpenbare utfordringen, stanger jeg konstant hodet mot en vegg som ofte føles mye mer frustrerende: Min egen utålmodighet og uendelige evne og vilje til å bli distrahert! Jeg skal bare kjapt sjekke om den mailen har kommet, undersøke en faktaopplysning på Wikipedia, svare en chat som popper opp på Skype, bytte låt på Spotify, sjekke om det skjer noe på Facebook, kanskje den mailen har kommet da … og selv om jeg heldigvis maler med litt brede penselstrøk her, så er det sikkert flere enn meg som kan kjenne seg igjen. Men det er vel ingen verktøy som kan hjelpe med dette?

Screenshot av Omm Writer

Velkommen inn på scenen, Omm Writer. Dette er noe såpass sjeldent som et nytt tekstbehandlingsprogram. Og hva i alle dager skal man med det når man har MS Word eller Open Office med en million funksjoner? Jo, Omm Writer er et program som er designet for å hjelpe en å skrive. Det er en mega-nedstrippet tekstbehandler for Mac, PC og snart iPad, som kun kjører i fullskjerm. Og ikke bare det, eventuelle andre skjermer du har tilkoblet blir også svarte. På skjermen foran deg har du kun et dust bakgrunnsbilde og en blokk med enkel, uformatert tekst i den bredden og høyden du selv foretrekker. Tekstmarkøren er en diskret liggende strek som ikke blinker. Når man beveger musen kommer et lite, diskré sett med ikoner opp, samt en ordteller, og så snart du fortsetter å skrive forsvinner alt igjen og etterlater deg alene med teksten. Over høyttalerne kan du (hvis du vil, jeg vil sjelden) få et dempet, avslappende ambient-soundtrack eller papirrasling og annen kontentumlyd. Du kan velge mellom fire ulike fonter, og ellers kan du bare skrive. Ingen fet eller kursivert skrift, ingen lister eller tabeller, ingen linjaler eller Wordart (grøss!) – kun skriving!

Field Notes steno

Og hvis dette i all sin enkelhet fortsatt ble for høyteknologisk for deg, så anbefaler jeg denne notisboken fra tidligere nevnte Field Notes. En ca A5-stor notisbok i journalistblokk-aktig utførelse. Permene er i stiv kartong og er fulle av nyttig informasjon som «Tips for tic-tac-toe», «How to survive a paper cut», «Commonly misspelled words» og ikke minst «Uncommonly misspelled words» (deriblant bafflegab og gobbledygook). Boken har 80 linjerte sider som også har en vertikal midtdeler for eventuelle spalte-tilhengere. Som vanlig fra Field Notes er all tekst betryggende satt i Futura. Hvis du ikke liker å skrive i verken Omm Writer eller denne notisboka, spørs det om du liker å skrive i det hele tatt.

BONUS: Sjekk forresten denne artikkelen fra NRK Beta (stjålet fra digitalguru Cory Doctorow) om hvordan man unngår distraksjoner mens man skriver.

Musikklytting for viderekommende: Last.fm, LastHistory og Stalkify

8. mars 2011 § Legg igjen en kommentar

I serien «Hans Ivar gir etter for nevroser» har vi i dag kommet til det å føre statistikk over musikklytting. Mange har sikkert hørt om tjenesten last.fm, som automatisk fører statistikk over all musikklytting man gjør på iTunes, Winamp, Spotify, mp3-spillere og mange andre programmer og enheter (kalt scrobbling). Etter hvert danner denne lyttingen en slags profil som lar en finne ny musikk man liker basert på hva andre brukere med samme smak også lytter til. Dessuten kan det jo være gøy (les: nerdete) å se hvilke artister og låter man hører mest på etc. Ulempen er at når man runder, si, 25 000 lyttinger, så er det forholdsvis sjeldent at stillingen i teten endrer seg.

Stalkify kombinerer last.fm og Spotify

Men dette er altså bare begynnelsen, det er her den virkelige nerdingen begynner. Noen glupe mennesker har nemlig kommet på muligheten for å sy sammen last.fm med streamingtjenesten Spotify. Det kuleste resultatet er Stalkify. Her kan man taste inn brukernavnet sitt på last.fm og få ut en rekke spillelister generert på bakgrunn av statistikken sin: Mest hørte låter, mest hørt i det siste, sanger man har trykket «love» på og mange andre. Tjenesten er noen ganger litt buggete, blant annet tar det ofte lang tid før spillelistene genereres, og noen sanger jeg iallfall aldri har hørt på dukker plutselig opp, men ellers er tjenesten glimrende. Like kult er forresten Discoverfy som bruker statistikken på last.fm (ikke bare din egen) til å generere Spotify-spillelister med artister som likner på en valgt artist.

Med LastHistory kan du gå på oppdagelsesferd i musikkhistorien din

Virkelig next level-nerding blir det imidlertid først med LastHistory, et program for mac som gir deg en visuell fremstilling av hele din last.fm-historie. Ved å bevege muspilen over de fargede punktene dukker det opp navn og informasjon på hver enkelt sang, med forgreninger til de alle andre forekomstene av sangen i historien din. Programmet integrerer med iTunes så du kan lytte til sangene direkte, mimre om hva du hørte på sist sommer, enkelt se når på døgnet du hører på ulik musikk, snuble over den gruppa du hørte på mens du var på den Tokyo-turen for tre år siden osv osv. Artig for unga, særlig siden programmet er veldig lekkert designet.

LastHistory – Interactive Visualization of Last.fm Listening Histories and Personal Streams from Frederik Seiffert on Vimeo.

Book Depository: Bedre enn Amazon, eller like ille?

15. februar 2011 § 7 kommentarer

Jeg oppdaget for en stund siden nettbokhandelen Book Depository, og er blitt ganske imponert over den. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg har kjøpt fra Amazon gjennom årenes løp (ikke slik at vi snakker om et ufattelig stort tall, jeg har bare ikke oversikt), men det har vært med en stadig sterkere bismak. For det første vet jeg at stadig flere uavhengige bokhandlere har gått dunken i årevis, særlig stilt overfor konkurransen fra de store bokhadelkjedene. Men i de siste årene sliter til og med de store kjedene, kanskje særlig med konkurransen fra Amazon, og svarer med et stadig dårligere og mer bestselger-orientert tilbud, noe som sikkert er dømt til å dytte dem enda lenger ut mot kanten. Dessuten har Amazon fått et stadig dårligere rykte blant alle i bokbransjen (kanskje unntatt den lille promillen med suksessrike self-publishers) for å presse priser, utestenge forlag som nekter å innrette seg etter kravene deres og generelt oppføre seg som klassens bølle fordi de er så soleklart størst.

Book Depository

Book Depository, mitt nye førstevalg … tror jeg.

Så tilbake til Book Depository: Jeg har altså tatt en kikk på nettstedet (har ikke kjøpt noe enda), og til å begynne er jeg blitt litt begeistret. Noen av de viktige forskjellene på Book Depository og Amazon er blant annet:

  • Alle priser er inkludert frakt, noe som oftest gir lavere pris ved kjøpt av én eller noen få bøker.
  • Bøkene sendes enkeltvis.
  • Book Depository selger bare bøker, det er ikke et gigantisk digitalt kjøpesenter.
  • Et uttalt mål om bredde og tilgjengelighet, som blant annet gir seg utslag i at de stadig trykker opp mange utilgjengelige bøker på sitt eget imprint, Dodo, samt linker til bruktboksiden AbeBooks.com når titler er umulige å oppdrive.
  • Enklere og mer brukervennlig kjøpsopplevelse (litt subjektivt, men det synes iallfall både jeg og denne testen.)
  • De støtter litt uavhengig forskning og noen gode formål, selv om jeg ikke helt kan gå god for hvor mye dette i virkeligheten monner.
  • For ikke å glemme: Prisene er, så langt jeg selv har sett, som oftest lavere enn på Amazon.

Men det siste punktet har jeg et litt ambivalent forhold til: Som forbruker er jeg selvsagt ute etter lave priser, og betaler nødig mer enn nødvendig. Ja, jeg skal faktisk innrømme at jeg svært, svært sjelden går inn i en norsk bokhandel og kjøper en ny norsk bok til fullpris. Men: Det er allikevel en forskjell for meg på det å kjøpe en paperbackutgave av en bestselger til lavest mulig pris (en pris forlaget selv har satt lavt), og på det at f.eks Amazon, verdens største bokhandelkjede, skal presse fortjenestemarginene overfor forlagene til en slik grad at alle taper på det, unntatt forbrukerne (i første omgang) og Amazon selv, som uansett tjener mer penger på å selge smykker og elektronikk. Sistnevnte, at en aktør som har en slags kvasi-monopol-status nærmest kan diktere forlag å selge med tap, liker jeg ekstremt dårlig. Det er nemlig sånt som til syvende og sist vil gå ut over bredden i bokmarkedet. Og det er jeg opptatt av.

Jeg skal slett ikke skryte av å være så «sær» i bokveien, men jeg vet iallfall godt at mange av bøkene i hylla mi er av sorten som enten er gått ut av trykk eller har ligget og balansert på fortjeneste-knivseggen helt fra begynnelsen. Og slike bøker, der jeg vet at forlagene har tatt en sjanse og har et genuint ønske om å gjøre tilgjengelig en bok eller et stoffområde de vet er smalt, det er jeg opptatt av å støtte. Og nettopp derfor er jeg litt ambivalent til dette med å alltid kjøpe billigst. Det er jo åpenbart at jo mindre penger jeg gir fra meg, jo mindre penger (i snitt) sitter forlaget igjen med. Og uansett hvor viktig forhandlerleddet er, så blir det ingen bokutgivelser uten forlag. Iallfall ingen bra bøker.

Så hva skal jeg gjøre? Noen andre som har tanker eller nye perspektiver på dette? Jeg ønsker nemlig virkelig å gjøre det beste for alle parter her, men synes det er vanskelig å orientere seg.

Book depository live

Se en live presentasjon av hvilke bøker som kjøpes hvor i verden.

Et lite apropos: En fiffig gimmick er forresten Book Depository Live, der man kan se live hvilke bøker som blir kjøpt over hele verden, og kanskje få seg et lite tips?

Fem lovende nettserier som ikke er striper

4. februar 2011 § 2 kommentarer

Dette er kanskje feil innledning, men jeg må advare om at jeg ikke er noen stor fan av nettserier. Jeg er en gammel mann i en ung kropp, og liker best å lese på papir. Dessuten er det altfor få nettserier (foruten striper, så klart, og ingen av de jeg nevner her) som egentlig er skreddersydd for å leses på skjerm. Og da må det scrolles og navigeres og tas hensyn til alle mulige andre ting enn nettopp leseropplevelsen. Zuda Comics så en stund ut til å skjønne noe (seriene var i liggende format tilpasset skjerm, og mange kom i papirutgaver til slutt), men verken den tekniske løsningen eller selve seriene holdt mål. På dette området har jeg forresten tro på norske Fredrik Rysjedal og hans kommende samarbeid med Bringsværd, Kodémus.

Men selv om mange nettserier fortsatt bare er papirserier som blir lagt ut på nett, så er det klart at nettserier har masse for seg: De er gratis, man kan følge med på dem jevnlig, man kommer (ofte) tettere på skaperen og den kreative prosessen, pluss at det selvsagt alltid vil finnes en liten gjeng fantastisk talentfulle folk som av en eller annen grunn ikke passer inn i de store forlagenes rammer, men som likevel har livets rett. Derfor har jeg her samlet fem nettserier jeg synes er ganske kule akkurat nå, presentert i noenlunde tilfeldig rekkefølge.

  1. Ratfist av Doug TenNapel – I Ratfist møter vi Ricky, i hovedrollen som den evneløse superhelten Ratfist, og rotta hans Milt. Men allerede på de første snaut tjue sidene tror jeg vi har vært vitne til en superhelts origin story, der Ratfist har pådratt seg mer evner enn han kanskje skulle ønske. TenNapel er en av mine tegneserie-helter fra langt tilbake. Skaperen av dataspillkarakteren Earthworm Jim har lenge operert i et slags mellomsjikt mellom kommersielle serier og undergrunnsserier, med uhyre fantasifulle og underholdende bøker som Creature Tech, Eearthboy Jacobus, Tommysaurus Rex og Iron West. Et av kjennetegnene hans er pastisj-bruken av popkulturelle fenomener som zombier, romvesener, roboter, spøkelser, dinosaurer og alt annet som er kult, gjerne kombinert med ellers «realistiske settinger». I det siste har han tatt steget opp til det mer etablerte forlaget Scholastic med sin «grafiske roman» Ghostopolis.
  2. Runners av Sean Wang –En underholdene actionserie om den brokete besetningen på et smugler-romskip. I likhet med tv-serien Firefly minner den meg om hvorfor jeg syntes de gamle Star Wars-filmene var så kule (nemlig fordi de var morsomme, og ikke stive i maska).
  3. Unsounded av Ashley Cope – Lovende fantasyserie med en høylydt jente og zombien hennes i hovedrollene. Jeg har ikke lest langt ennå, men noen av konseptene i serien har virkelig gjort meg nysgjerrig. Historien virker ganske fantasy-anime-inspirert, om det går an å si noe sånt.
  4. Lackadaisy Cats av Tracy J. Butler – Visuelt lekker sepia-serie satt i forbudstida i USA, bare med katter i hovedrollene. Jazz, booze, femme fatales og gangstere. Og jeg er riktignok ikke noen kattekjenner, men jeg er rimelig sikker på at denne dama er utrolig flink til å tegne kule katter!
  5. Copper av Kazu Kibuishi – OK, denne er kanskje strengt tatt ikke lovende lenger siden den vel er ferdig, samt at den alt har holdt det den lovte. Men den var noe av det første den utrolig talentfulle Kibuishi ga ut. Noen kjenner den kanskje igjen fra Tommy og Tigern i 2008, da jeg trykket en del utvalgte episoder herfra. Blant mine favoritter er episoden der de hopper på Super Mario-sopper. Og så liker jeg godt det lavmælte samspillet mellom de to karakterene. Kibuishi er forresten også bidragsyter og redaktør for de nydelige Flight-antologiene, og har gått videre med den veldig vellykkede fantasy-serien Amulet for forlaget Scholastic.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with tips at Hans Ivar Stordals blogg.