Oversatt ny bok av Magnus Malm: «Som om Gud ikke finnes» – et nytt blikk på sekularisering

21. august 2015 § Legg igjen en kommentar

Som om Gud ikke finnes Magnus Malm omslag

Som om Gud ikke finnes av Magnus Malm

Den siste boka fra den svenske forfatteren Magnus Malm heter Som om Gud ikke finnes (utgitt på Vårt Land forlag) og er oversatt av undertegnede. Mange lesere i Norge er allerede kjent med Magnus Malms stemme, både fra hans tidligere bøker, taler i ulike kristne sammenhenger, retreater han har ledet eller tekster i f.eks. magasinet Strek. For disse vil det være mye kjent i denne boken, for eksempel hans klare innsikt om at den kristne troen ikke er noe rent «åndelig», men skal leves ut i virkelighetens verden, i spennet mellom sjelelige, relasjonelle, økonomiske, politiske og ideologiske vilkår. Malm har over 25 års erfaring fra ulike former for åndelig veiledning, ikke minst med å lede retreater, og denne erfaringen skinner alltid gjennom i Malms bøker som en dyp innsikt i sammenhengen mellom mennesker kropps-, sjels- og åndsliv. Enkelte har beskrevet Malm som teologisk konservativ, men politisk radikal, en kombinasjon som, utrolig nok, oppleves noe uvant i dagens Skandinavia (skjønt, i denne boken anstrenger Malm seg for å vise at «konservativ» og «liberal» er merkelapper som tilslører mer enn de åpenbarer). « Read the rest of this entry »

Oversatt ny bok av Tomas Sjödin: «Det er mye man ikke må»

24. april 2015 § Legg igjen en kommentar

Det er mye man ikke må sDen svenske forfatteren Tomas Sjödin kan i dag legge en ny bok til sin liste over norske utgivelser: hans nyeste Det er mye man ikke måDenne er også oversatt av undertegnede, i likhet med hans forrige Mens du hviler. Den nye boken har ikke ett enkelt tema, men består av 77 kortere tekster Sjödin opprinnelig har skrevet som fast spaltist for sin lokale avis Göteborgs-Posten. Det betyr at boka egner seg godt for å lese korte stykker nå og da, kanskje som en slags andaktsbok eller nattbordbok.

Forlaget skriver på omslaget:

Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom, eller som en leser skrev: «En god spaltist beskriver noe man allerede visste, men ikke har tenkt på.» Kanskje er det nettopp derfor Tomas Sjödin er blitt en høyt verdsatt skribent. Det er mye man ikke må inneholder 77 refleksjoner hvor det særlig er tre temaer som går igjen: tiden, kjærligheten og troen. Sjödin protesterer mot prestasjonssamfunnet og alt- vi-må-rekke-før-vi-dør-jaget. Han beskriver kjærlighetens gode krav og viser hvordan troen leter seg inn i alle livets kriker og kroker og alltid er en del av det hele.

« Read the rest of this entry »

Monokrom Type Foundry: Nytt norsk skriftforlag for kvalitetstyper

26. november 2012 § 3 kommentarer

Teaserside på Monokrom.no før lansering.

Jeg har gledet meg til å fortelle om dette, men har ventet til tiden var moden, noe den er nå. Noen av dere vet at jeg ikke bare interesserer meg for tekster, men også for selve bokstavene de er skrevet med, typografi og skriftdesign. Vel … nå får jeg endelig tatt denne interessen mer på alvor. Jeg er nemlig i disse dager med på å lansere et flunka nytt skriftforlag (eller fontforlag, som mange kanskje vil si): Monokrom Type Foundry. « Read the rest of this entry »

Tomas Sjödin om å skrive personlig

10. mai 2012 § 6 kommentarer

Tomas Sjödin (t.v.) i samtale med forlagsredaktør Arne Christian Konradsen. Foto av Luther Forlag.

I går var jeg så heldig å bli invitert med på et «forfattermøte» arrangert av Luther Forlag, som jeg innimellom har gjort oppdrag for. Møtet var med den svenske forfatteren, foredragsholderen og pinsepastoren  Tomas Sjödin, som for meg var et nytt bekjentskap. Han beskrives av enkelte som en slags «Sveriges Per Arne Dahl», trolig fordi han i stor grad tar for seg livets «store teamer» på en måte mange kan kjenne seg igjen i. Mange av bøkene hans, hvorav fem finnes på norsk, har tatt utgangspunkt i hans eget liv med to multihandikappede barn, og om hva dette har gjort med ham og lært ham. Etter møtet i går gleder jeg meg til å begynne å gjøre meg kjent med forfatterskapet hans. « Read the rest of this entry »

Glassbyen på norsk

16. mai 2011 § 3 kommentarer

Her om dagen fikk jeg endelig hendene i den norske utgaven av tegneserieversjonen av Glassbyen av Paul Auster. Og den norske utgaven har blitt knallfin synes jeg, en pen paperback med tykt klaffomslag, tykt og godt papir og pen tekst. Jeg nevnte så vidt tidligere at jeg skulle få korrekturlese denne boka, noe jeg gjorde, og jeg må si at det å jobbe med kvalitetstitler som denne virkelig får meg til å føle at jeg har en digg jobb. (Og for ordens skyld: Det følgende er altså på ingen måte ment som noen objektiv anmeldelse, men er bare mine forsøk på å dele med meg av litt av de tankene den utrolig interessante boken etterlot meg med.)

Det finnes mange måter å adaptere en roman til tegneserie på, men dette er vel omtrent så langt unna en Illustrerte Klassikere-forflatning som det er mulig å komme. Art Spiegelman skriver i forordet sitt litt om bakgrunnen for hvordan denne utgaven ble til, og det forklarer saker og ting: At manusforfatter Paul Karasik på sett og vis hadde ventet på en anledning til å omarbeide akkurat denne romanen til en tegneserie. Og dette merkes. I utgangspunktet skulle man tro at denne romanen, så sparsom på tradisjonell handling som den er, ville være ekstremt uegnet for en slik omarbeiding. Likevel har det nye verket endt opp som noe langt mer enn det opprinnelige, ikke nødvendigvis bedre, men en helt annerledes opplevelse. Karasik har på glitrende vis skilt mellom hva som må fortelles og hva som må vises, og også valgt hvordan passasjer og handling kan berikes og tolkes av bilder som tilfører nye perspektiver og understreker de allerede eksisterende.

For den som ikke kjenner den, er den korte romanen Glassbyen (City of Glass) av Paul Auster en slags postmodernistisk detektivroman, som på samme tid er en slags metaroman og en dekonstruksjon av detektivsjangeren. På overflaten handler den om forfatteren Daniel Quinn som under psevdonymet William Wilson skriver krimromaner om privatdetektiven Max Work. (Allerede her har vi altså tre nivåer av «virkelighet».) Romanen begynner den dagen Quinn mottar en telefon fra noen som spør om de har kommet til detektiven Paul Auster. (Forvirret? Dette er bare begynnelsen – forfatteren Paul Auster dukker også opp etter hvert!) Etter flere oppringninger svarer Quinn til slutt ja, og tar på seg oppdraget å beskytte en mann, Peter Stillman, fra hans sinnssyke far som etter lang tid skal slippes ut av fengsel. Dette blir begynnelsen på Quinns tilsynelatende mentale forfall, men også på en uhyre interessant. En av forklaringene på dette forfallet finner vi tidlig i boken, under presentasjonen av Quinn:

Det Quinn likte best med krimgåtene, var sparsommeligheten. Det finnes ikke én setning, ikke ett ord, som er uten betydning. Selv det som tilsynelatende er uviktig, kan være helt avgjørende. Absolutt alt blir essensielt; bokens sentrum forskyves, er over alt … og sirkelen kan ikke sluttes før boken er lukket.

Som krimforfatter er dette Quinns tanker om krimsjangeren, og det forklarer også den iveren han legger for dagen i å utføre oppdraget sitt (som jo til å begynne med bare dreier seg om å forhindre en forbrytelse, ikke å oppklare en som har funnet sted). Oppdraget viser seg å føre Quinn en helt annen retning enn han var forberedt på, på en slags idéhistorisk heisatur med så ulike referanser som historien om Babels tårn, Paradise Lost, Don Quijote og Lille Trille. Og underveis kan ikke leseren annet enn å undres over om Quinn har rett eller sørgelig galt i sin forutsetning: Er det ingenting i en krimroman som er uten betydning? Og enda mer interessant blir dette når boken gradvis visker ut de tynne veggene mellom fiksjon og virkelighet. Til syvende og sist er det kanskje forholdet mellom litteraturen, språket og virkeligheten som etterforskes, og ikke en forbrytelse. Konklusjonen ville jeg ikke gitt bort om jeg kunne, men i dette tilfellet kan jeg det uansett ikke – den eneste veien til denne bokens konklusjon går fra perm til perm.

Bok: Det rene landet

17. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

Det rene landet av Alan Spence, Pax 2007

Jeg har akkurat lest boka Det rene landet (The Pure Land) av skotske Alan Spence. Det er en historisk roman om skotten Thomas Blake Glover som i 1859, ca 21 år gammel, reiste fra Skottland til Nagasaki for å jobbe i handelsselskapet Jardine Matheson, men som endte opp med å spille en viktig rolle i å forvandle Japan fra et middelaldersamfunn til et moderne industriland. Samtidig er det en roman om en mann som på mange måter gjør seg selv hjemløs – en fremmed, gaijin, både i Skottland og Japan, men også med et fragmentert kjærlighets- og familieliv. Forholdene hans er preget av både flyktighet og ujevnbyrdighet, med hyppige besøk i det forlokkende og forfinede forlystelseskvarteret (ifølge romanen), men også av tragiske tap i de relasjonene som faktisk utvikler seg til ekte og gjensidig kjærlighet.

På denne tiden hadde Japan bare helt nylig, og under tvang, åpnet opp for en begrenset handel og diplomatiske forbindelser med omverdenen. I løpet av få år etablerte Glover sitt eget handelsselskap, og han ble i løpet av få år en av de viktigste mellommennene i handelen mellom Japan og Vesten. Det er imidlertid hans rolle som støttespiller for den regjerende Shogunens motstandere, særlig Satsuma- og Chôshû-klanen, som for alvor sikret Glover en plass i historiebøkene. Overbevist om at disse klanene representerte den beste veien inn i fremtiden for Japan, formidlet Glover ulovlig våpen til disse klanene, og smuglet også (ifølge romanen) ut delegasjoner fra begge klanene for å la dem besøke Storbritannia. Resultatet, eller ett av dem, var at Shogunatet ble kastet, Keiseren gjeninnsatt som statsoverhode og den store moderniseringen av Japan (Meiji-perioden) begynte … litt forenklet, for jeg er ingen historiker, og dette handler uansett ikke mest om den virkelige Glover, men om romanens Guraba-san, slik japanerne uttaler navnet hans.

Romanens tittel, Det rene landet, er hentet fra en mahayana-buddhistisk trosretning ved nettopp dette navnet, som er populær i Japan. Det rene land-buddhismen tror at den opprinnelige Buddha, Gautama Buddha, fortalte om en annen Buddha, Amitabha Buddha, som oppnådde å bli gjenfødt i Det rene land, en slags variant av et paradis der det ikke eksisterer noen onde gjerninger som skaper dårlig karma. Ifølge Det rene land-buddhismen finnes det to veier til frelse, både meditasjon og messing av Amithaba Buddhas navn – «Namu Amida Butsu», som det uttales på japansk.

Thomas Glover med familie, ca år 1900

Thomas Glover med familie, ca år 1900

Romanens Glover er imidlertid ingen særlig religiøs mann, og det er særlig kvinnene rundt ham, ikke minst elskerinnen og Glovers sønns mor Kaga Maki, som forholder seg nært til «Namu Amida Butsu». Tittelen spiller åpenbart også på Japan som et rent land, et land til da uberørt av Vestlige impulser og med en elegant, raffinert og forfinet kultur som virker forlokkende på den litt grovkornede skotten Glover (og åpenbart på forfatteren). Det er for øvrig også Maki som introduserer den andre av romanens nøkkelfraser, chotto monoganashii, en japansk frase som ifølge henne er umulig å oversette direkte til engelsk, men som beskriver en litt (chotto) trist følelse over at ting forandrer seg – altså noe beslektet med melankoli og nostalgi. Denne frasen kobles i romanen til de store omveltningene landet går gjennom, men også til de personlige omveltningene i livene til menneskene, og særlig kvinnene, i Glovers liv.

Det er ikke til å komme bort fra at romanen bygger litt opp under noe jeg ikke akkurat lider av et underskudd på fra før, nemlig det vi kan kalle japanofili. Det er en sykdom som i stor grad har rammet Vestlig populærkultur-opptatte ungdom på 90- og begynnelsen av 00-tallet (og som muligens er litt over sitt høydepunkt nå, idet stadig flere øyne vendes mot Kina), men som også har rammet bredt for eksempel i Nederland på 1850-tallet, i Frankrike på 1860- og 70-tallet og i Storbritannia rundt 1900. Som en slags motvekt til denne orientalismen, er det nyttig å ha i bakhodet kjennskap til begrepet nihonjinron, som rett og slett kan bety teorier om det spesifikt japanske. Nihonjinron brukes om alle tekster som tar sikte på å beskrive Japan og det japanske som noe helt unikt, ensartet og homogent, og det japanske språket som delvis uoversettelig. Alt dette har vært utbredte oppfatninger om Japan, oppfatninger mange japanere til dels også har om seg selv og hjemlandet sitt, men som det absolutt er verdt å stille spørsmålstegn ved.

Jeg likte romanen godt, men så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg har en viss interesse for det historiske stoffet. Har man ikke det, er det godt mulig at enkelte deler, særlig i andre halvdel, vil virke litt tunge, fylt som de er av maktkamp mellom ulike klaner og internasjonalt diplomati. Glovers privatliv havner imiderltid aldri langt i bakgrunnen, noe som i mine øyne bidrar til romanens sterkeste fremdrift. Også det korte kaptittelet som bringer bokens hendelser frem til det nåtidige virker litt unødvendig, men jeg tillater meg å gjette at dette er forfatterens forsøk på å formidle sin egen opplevelse av chotto monoganashii i møte med stoffet, og det tilgir jeg ham.  Jeg synes forfatterens valg av synsvinkel, en som stort sett ikke trer inn i Glovers tanker, fungerer godt med tanke på at Glover faktisk er en historisk person. (Det virker for meg åpenbart at det må være en del diktning rundt Glovers personlige liv, men forfatteren har samarbeidet nært med den mest autoritative Glover-biografen, og jeg har iallfall ikke funnet noen historiske fakta som motstrider romanen.) Det gjør at vi som lesere i hovedsak må gjøre oss opp et inntrykk av Glover på bakgrunn av handlingene hans. For min del betyr det at jeg opplever romanfiguren Glover som en fascinerende eventyrer, dels den unge onkel Skrue og dels Marco Polo – men også som en som i stor grad lar seg lede av sine kortsiktige begjær etter kjærlighet (og sex), rikdom, eventyr og berømmelse. Dette begjæret, og snarveiene han noen ganger tar for å tilfredsstille det, er det som noen ganger får ham til å falle mellom flere stoler og tilsynelatende ende opp isolert, hjemsøkt og hjemløs – dypest sett. Det er derfor lite trolig at Glover noen gang ble gjenfødt i Det rene land.

Funny fact: I begynnelsen av boken raver en ung og full Thomas Glover rundt i Aberdeen sammen med vennene sine, og en av vennene (som senere blir en slags rival for Thomas) faller ved et uhell ned fra broen Brig o’Balgownie. Nettopp denne broen har jeg selv gått på, da jeg akkompagnerte fetteren min Kristian Kapelrud på en research-tur til Skottland for fantasybokserien hans Tegnets Forsvarere (som for øvrig nylig kom ut på engelsk). Han hadde også skrevet en scene som utstpilte seg på en bro, og landet på å bruke nettopp denne broen i boken sin. Tilfeldig? NEPPE! (Joda.) Noen bilder fra reseachturen vår har han lagt ut her.

LINKER:

Heltedyrkelse: Pogo av Walt Kelly

26. november 2010 § 3 kommentarer

Pogo på norsk

I jobben som tegneserieredaktør i Egmont Serieforlaget, var jeg så heldig å komme borti mange «helter» – både kolleger jeg fra før av kjente ved navn fra utallige kolofoner og forord, og tegneseriehelter som jeg personlig har hatt mye glede av.

En av arbeidsoppgavene som i størst grad bidro til dette, var jobben som redaktør for et nytt Tommy og Tigern-blad. Med på laget fikk jeg mannen som har oversatt hele Tommy og Tigern-produksjonen til norsk som min mentor/medredaktør, nåværende Nemi-redaktør Sigbjørn Stabursvik. Sammen drodlet vi om hvordan det nye bladet skulle se ut, hvilke andre serier som skulle finnes i det, og hva slags profil bladet skulle ha. Den viktigste bestanddelen (ved siden av Tommy og Tigern, selvsagt) var allerede bestemt, nemlig Jeff Smiths episke mesterverk Bone, som Egmont allerede hadde begynt å utgi i store og lekre samlebøker til bokklubben Serieverket (RIP).

Disse to seriene satte straks både Sigbjørn og meg på samme tanke: Hva er den store fellesnevneren for både Tommy og Tigern og Bone? Jo, skapernes uttalte forkjærlighet og respekt for en serie de begge anser som en av sine viktigste inspirasjonskilder, nemlig Pogo av Walt Kelly. Stripserien Pogo gikk i en rekke amerikanske aviser fra 1949 til 1975, og nevnes som regel i samme åndedrag som Charles Schultz’ Peanuts (Knøttene), hva både kvalitet, ambisjonsnivå, målgruppe og popularitet angår.

Hovedpersonene i Pogo

Hovedpersonene i Pogo

Pogo handler om et fargerikt figurgalleri av antropomorfe dyr i Okefenokee-sumpen i det sørøstlige USA. Serien er ekstremt rik i mange henseender – rik på ordkunstneri og moro med sørstatsdialekten, rik på misforståelser og forviklingskomikk, rik på referanser til politikk og samfunnsliv, rik på detaljer og visuell skjønnhet, rik på håndskrifttyper og kaligrafiske krumspring, og ikke minst rik på uforglemmelige figurer. Men der andre stripeserier er lettfordøyelige og umiddelbare som popcorn, er Pogo omtrent like mektig som en Sarah Bernard. Hver stripe må leses nøye, for det skjuler seg gjerne både doble bunner, skjulte poenger og to parallelle handlinger i en og same stripe. Det er i det hele tatt lett å forstå at serien opprinnelig er skapt for å leses i små daglige doser, og i større format enn dagens aviser bruker på striper.

Tilfeldigvis hadde Sigbjørn bare litt tidligere blitt introdusert for Carolyn Kelly, datter av avdøde Walt og forvalter av seriens videre liv. Dette viste seg å bli veldig strategisk, siden hun ble overbegeistret over å høre at noen var interesserte i å publisere Pogo i Norge. Det hadde nemlig aldri blitt gjort før, untatt en liten runde med en nytegnet, gjenopplivet variant som gikk i Tommy og Tigern tidlig på nittitallet.

Vårt første store hodebry med serien var språket: Som nevnt renner originalen formelig over av ordspill, dialektuttrykk skrevet på snodige måter, misforståtte fremmedord og andre oversetter-mareritt. Det var imidlertid én løsning vi kunne komme på, og ganske riktig viste det seg at vi tross alt bare trengte én løsning: Tor Lier. Tor har lang fartstid som oversetter av stripeserier, og innehar akkurat den riktige blandingen av nesegrus beundring for originalen og det nødvendige stormannsgale overmotet som trengs for å tørre å radbrekke poengene, gjendikte nonsensdiktene og -sangene, og transportere dialektene og referansene til norsk. Og, nevnte jeg god humor? Resultatet ble iallfall så bra som jeg tør påstå en oversettelse av Pogo noensinne kan bli, på noe språk

Til slutt, etter mye om og men og svært strenge kvalitetskrav fra rettighetshaveren, fikk vi også lov til, som første publikasjon i verden, å publisere Pogo-stripene i farger! Og det som skulle til for å overbevise skaperens datter om dette, var fargeleggeren Karl Bryhn. Karl hadde i flere år vært Egmont Serieforlagets hemmelige fargevåpen, med en pensel med i spillet i en rekke stripeserier og ikke minst bladforsider (Særlig Nemi). Og da Karl fikk stikkordet «Technicolor» fra rettighetshaveren, som forklaring på hva Walt Kelly en gang hadde sett for seg, forstod han med en gang hva det dreide seg om. Ut fra maskinen hans rant en strøm av sterke, varme og vennlige farger som nærmest oste av gamle tegnefilmer, pluss psykdeliske innslag som mintgrønne himler, røde trær og lilla gress. Akkurat slik Walt Kelly hadde ønsket det.

Vi begynte publiseringen fra 1951-årgangen, og prøvde så godt som råd var å dele handlingen inn i bolker som kunne leses som én historie. Dette til tross for at handlingen i serien foregår fortløpende, og at Walt Kelly elsket å flette både tre og fire parallelle handlingsforløp sammen til en forviklingssuppe av dimensjoner.

Ønsker du å lese Pogo, finnes det en god del samlebøker «tilgjengelig» (de fleste må kjøpes brukt), som alle inneholder et vell av ekstramateriale og artikler. Amerikanske Fantagraphics arbeider i samarbeid med Carolyn Kelly med å publisere hele Pogo samlet, og bind 1 har vært i kjømda i et par år, men er dog ikke kommet ut ennå.

Ønsker du derimot å lese Pogo på norsk, så er den å finne i Tommy og Tigern-bladene 1-9/2008, 1/2009 og alle Tommy og Tigern-spesialene som har kommet ut kvartalsvis siden. En stor del av dette materialet er også samlet i en bok som kom ut i Seriesamlerkubben i 2009.

Linker:
Offisiell Pogo-side
Pogo på Wikipedia

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with språk at Hans Ivar Stordals blogg.