The Walking Dead: Nominert til Sproingprisen og bladaktuell

19. april 2013 § 2 kommentarer

Første utgave av månedsbladet The Walking Dead kommer ut 6. mai 2013.

Første utgave av månedsbladet The Walking Dead kommer ut 6. mai 2013.

To små oppdateringer om zombietegneserien The Walking Dead, som jeg i fjor oversatte for Apart Forlag: Bok 1, Til døden skiller oss ad, er nylig blitt nominert til Sproingprisen, Norges gjeveste pris for tegneserier, i kategorien beste oversatte tegneserie i 2012. Jeg tror nok ikke jeg skal ta noe av æren for dette, men uansett er det gledelig med

I tillegg er serien nå også straks aktuell som månedsblad! Ja, du leste riktig. Det skulle ta sin tid, men den 6. mai kommer altså første utgave av månedsbladet The Walking Dead ut i bladhyllene i butikker og kiosker over hele landet, utgitt av min gamle arbeidsgiver Egmont Serieforlaget og distribuert gjennom BC. Hvert blad inneholder to amerikanske blader, altså snaut femti sider tegneserie, pluss en liten snutt med noe redaksjonelt stoff. Jeg håper mange nye lesere plukker det opp, inspirert av tv-serien, og samtidig at Egmont har tålmodighet til å satse iallfall et halvt års tid, til materialet i bladene kommer forbi det allerede publiserte materialet.

Jeg må også nevne at to andre utgivelser jeg så vidt har hatt de lange, tynne fingrene mine borti (språkvask) også er nominert til Sproingprisen i kategorien beste oversatte serie, nemlig Minuskel forlags Aya fra Yopougon og Skyttergravskrigen. Gratulerer så mye til Minuskel og oversetter Alexander Leborg!

Advertisements

Skyttergravskrigen av Tardi på norsk: Mareritt i svart-hvitt

15. november 2012 § 2 kommentarer

Tidligere i høst hadde jeg gleden av å få korrekturlese bobleteksten i den norske utgaven av den gruvekkende, men mesterlige historiske tegneserien Skyttergravskrigen (C’était la guerre des tranchées) av franske Jaques Tardi. Boken kommer ut på Minuskel Forlag i disse dager, og fyller med det et viktig hull i tegneserieutgivelsene her til lands (mer om det i neste bloggpost EDIT: link lagt til).

Skyttergravskrigen er ikke strengt tatt en dokumentar – karakterene og historiene deres er ikke hentet fra virkeligheten. Likevel er de kanskje nesten virkeligere enn virkeligheten, fordi hver enkelt karakter i boka representerer tusener på tusener som led tilsvarende skjebner i dette som kanskje var den mest meningsløse krigen noensinne.

« Read the rest of this entry »

Gode anmeldelser av Kikkeren og Aya fra Yopougon

3. mai 2012 § Legg igjen en kommentar

Jeg har tidligere nevnt at jeg har korrekturlest og skrevet forord i tegneserieboken Kikkeren av Yoshihiro Tatsumi og språkvasket/korrekturlest Aya fra Yopougon, begge utgitt på Minuskel forlag. Etter lansering har begge bøkene fått mye fin omtale (i den grad noen tegneseriebok får mye omtale i Norge). Kikkeren ble omtalt av Leif Ekle på Bok i P2 den 23.03, (EDIT:) samt at Tatsumi selv ble gjenstand for en stor artikkel i D2 rett i forkant av lansering. Boken ble også anmeldt på Serienett av Trond Sætre («En utsøkt utgivelse av et interessant stykke tegneseriehistorie.») og i Bergens Tidende av Walter Wehus. Også Aya fra Yopougon ble anmeldt i Bergens Tidende av herr Wehus. Gratulerer, Minuskel.

(EDIT: Dagbladet plukket også opp Aya smått om senn.)

The Walking Dead 1 – Til døden skiller oss ad

En annen tegneserie for voksne som jeg har vært tyngre involvert i, er utgivelsen av The Walking Dead bind 1 på norsk fra Apart forlag. Denne har jeg oversatt, og jeg bidrar også litt på markedsføringsfronten. Nå som salget sakte, men sikkert kommer i gang, venter jeg spent på om det etter hvert kommer anmeldelser av den også. Ikke minst bør jeg selv få ut fingeren og skrive litt om serien snart! I mellomtiden kan du kjøpe boka f.eks. i Outland-butikker, Adlibris.com eller Bokkilden.no.

Glassbyen på norsk

16. mai 2011 § 3 kommentarer

Her om dagen fikk jeg endelig hendene i den norske utgaven av tegneserieversjonen av Glassbyen av Paul Auster. Og den norske utgaven har blitt knallfin synes jeg, en pen paperback med tykt klaffomslag, tykt og godt papir og pen tekst. Jeg nevnte så vidt tidligere at jeg skulle få korrekturlese denne boka, noe jeg gjorde, og jeg må si at det å jobbe med kvalitetstitler som denne virkelig får meg til å føle at jeg har en digg jobb. (Og for ordens skyld: Det følgende er altså på ingen måte ment som noen objektiv anmeldelse, men er bare mine forsøk på å dele med meg av litt av de tankene den utrolig interessante boken etterlot meg med.)

Det finnes mange måter å adaptere en roman til tegneserie på, men dette er vel omtrent så langt unna en Illustrerte Klassikere-forflatning som det er mulig å komme. Art Spiegelman skriver i forordet sitt litt om bakgrunnen for hvordan denne utgaven ble til, og det forklarer saker og ting: At manusforfatter Paul Karasik på sett og vis hadde ventet på en anledning til å omarbeide akkurat denne romanen til en tegneserie. Og dette merkes. I utgangspunktet skulle man tro at denne romanen, så sparsom på tradisjonell handling som den er, ville være ekstremt uegnet for en slik omarbeiding. Likevel har det nye verket endt opp som noe langt mer enn det opprinnelige, ikke nødvendigvis bedre, men en helt annerledes opplevelse. Karasik har på glitrende vis skilt mellom hva som må fortelles og hva som må vises, og også valgt hvordan passasjer og handling kan berikes og tolkes av bilder som tilfører nye perspektiver og understreker de allerede eksisterende.

For den som ikke kjenner den, er den korte romanen Glassbyen (City of Glass) av Paul Auster en slags postmodernistisk detektivroman, som på samme tid er en slags metaroman og en dekonstruksjon av detektivsjangeren. På overflaten handler den om forfatteren Daniel Quinn som under psevdonymet William Wilson skriver krimromaner om privatdetektiven Max Work. (Allerede her har vi altså tre nivåer av «virkelighet».) Romanen begynner den dagen Quinn mottar en telefon fra noen som spør om de har kommet til detektiven Paul Auster. (Forvirret? Dette er bare begynnelsen – forfatteren Paul Auster dukker også opp etter hvert!) Etter flere oppringninger svarer Quinn til slutt ja, og tar på seg oppdraget å beskytte en mann, Peter Stillman, fra hans sinnssyke far som etter lang tid skal slippes ut av fengsel. Dette blir begynnelsen på Quinns tilsynelatende mentale forfall, men også på en uhyre interessant. En av forklaringene på dette forfallet finner vi tidlig i boken, under presentasjonen av Quinn:

Det Quinn likte best med krimgåtene, var sparsommeligheten. Det finnes ikke én setning, ikke ett ord, som er uten betydning. Selv det som tilsynelatende er uviktig, kan være helt avgjørende. Absolutt alt blir essensielt; bokens sentrum forskyves, er over alt … og sirkelen kan ikke sluttes før boken er lukket.

Som krimforfatter er dette Quinns tanker om krimsjangeren, og det forklarer også den iveren han legger for dagen i å utføre oppdraget sitt (som jo til å begynne med bare dreier seg om å forhindre en forbrytelse, ikke å oppklare en som har funnet sted). Oppdraget viser seg å føre Quinn en helt annen retning enn han var forberedt på, på en slags idéhistorisk heisatur med så ulike referanser som historien om Babels tårn, Paradise Lost, Don Quijote og Lille Trille. Og underveis kan ikke leseren annet enn å undres over om Quinn har rett eller sørgelig galt i sin forutsetning: Er det ingenting i en krimroman som er uten betydning? Og enda mer interessant blir dette når boken gradvis visker ut de tynne veggene mellom fiksjon og virkelighet. Til syvende og sist er det kanskje forholdet mellom litteraturen, språket og virkeligheten som etterforskes, og ikke en forbrytelse. Konklusjonen ville jeg ikke gitt bort om jeg kunne, men i dette tilfellet kan jeg det uansett ikke – den eneste veien til denne bokens konklusjon går fra perm til perm.

Carl Barks og Don Rosa på kontoret

6. mai 2011 § Legg igjen en kommentar

For å feire et kult jobboppdrag har jeg hengt opp denne fine kortstokken med Donald Duck-motiver av tegneren Carl Barks (designet av en tidligere kollega, Egmont Serieforlagets AD Stein Hjelmerud) på kontorveggen min. Endene henger nå i ramme og plast og kikker meg over skulderen, for å passe på at jeg jobber samvittighetsfullt. Onkel Skrue ville nok helst jeg skulle jobbet til femti øre timen.

Slik blir bok 1 av 9 i Don Rosa Samlede Verk seende ut.

Anledningen for denne etterlengtede «extreme office makeover»-en er at jeg rett før påske fikk et kult oppdrag, å være korrekturleser for et kommende Donald-praktverk i ni bind (ca 2 500 sider!) ved navn Don Rosa Samlede Verk. For den uinnvidde er Keno Don Rosa de siste tredve årenes soleklart mest populære Donald Duck-tegner. Den eksentriske mannen fra Kentucky har bygget hele karrieren sin (eller skal vi kalle det forfatterskapet sitt) på Carl Barks’ Donald- og Skrue-fortellinger, og har på et vis gjort hver eneste Carl Barks-fjær om til fem ender. Noen av Don Rosas fremste kjennetegn som forfatter er stor fantasi og humor, sans for eventyr og spenning, respekt for leserens intelligens, interesse for historie og geografi, en nesten autistisk oppmerksomhet for detaljer og en flammende lidenskap for at alt som skjer i (og utenfor) Andeby skal være konsekvent og sammenhengende. For ikke å snakke om en nesegrus beundring for, helt på grensen til tilbedelse av, Carl Barks.

Don Rosa er den Donald-tegneren jeg likte klart best i barndommen (det var jo i hans glansdager, sikkert noe av grunnen til at jeg kjente til ham tidligere enn f.eks. Carl Barks), men det er fortsatt en rekke av historiene hans jeg ikke har lest, og iallfall ikke i sammenheng. Dessuten inneholder jo bøkene til sammen ca 500 sider med artikler, bakgrunnsinformasjon og referanselister, og den slags elsker jeg å pirke med. Så det kommende året har jeg mange timer i lenestolen å se fram mot.

Livet med rød kulepenn: VG-nett og overskrifter

24. mars 2011 § Legg igjen en kommentar

Har man først slått seg inn på en karriere som korrekturleser og bruker halve dagen på den slags, så kan det være vanskelig å «skru av». Dette kan forståelig nok gå omgivelsene på nervene, det er jeg den første til å beklage (halvhjertet). Men noe jeg synes er mer forstyrrende enn regelrette stavefeil, som alle kan begå innimellom, er orddelinger og stygg setting av tekst. Og der er det jomen nok å irritere seg over, for den som er tilbøyelig til det.

Typografi på nett er kompliserte greier. Ikke bare har man inntil nylig måttet holde seg til fonter som folk flest har intstallert på datamaskinen, man må også leve med at nettsider vises svært ulikt i ulike nettlesere, på ulike operativsystem og eventuelt med ulike skjermstørrelser. Likevel tør jeg påstå at det er mulig å få til noe bedre typografi enn disse eksemplene, alle klippet fra forsiden på VG-nett akkurat nå:

Hjelp, kjære, se, jeg oversetter filmtitler …

2. februar 2011 § 8 kommentarer

Hjelp vi flyr

Hjelp vi flyr, en trendsetter innen oversettelse av filmtitler

I 1980 ble det skrevet verdenshistorie. Nei, jeg tenker ikke på Iran–Irak-krigen eller Kielland-ulykken, jeg tenker på en ny trend innen oversettelsen av filmtitler. Dette året kom nemlig filmen Airplane, eller Hjelp vi flyr, som den ble hetende på norsk (uten komma etter «hjelp»!). Dermed var Hjelp-filmene født.

Et snaut titalls filmer led en liknende ublid skjebne det kommende tiåret, mest kjent blant dem er selvsagt alle Chevy Chase-feriene. Mest bemerkelsesverdig av Hjelp-filmene er for øvrig kultfilmen Spinal Tap, som faktisk het Hjelp, vi er i popbransjen i sin første norske utgave. Pop, ja! Tittelsjangeren fikk for øvrig et par undersjangere, med Kjære-filmene og Se-filmene, men de er ikke verd å dvele ved her.

Nå er det nye tider. Filmer markedsføres globalt og har premiere over hele verden samtidig, og det er ikke til å undres over at de fleste filmer får beholde sitt utenlandske navn også i Norge. At filmer får nye utenlandske titler (som da Miss Congeniality på mystisk vis ble Miss Undercover) overrasker visst heller ingen. Imidlertid slår det meg som snodig at ikke flere har brukt den geniale Hjelp-formelen, tross alt lar jo de fleste filmplot seg presse ned i denne formelen mer eller mindre friksjonsløst. Jeg nevner i fleng fra mine egne favoritter, og oppfordrer samtidig fantasifulle lesere om å bidra med egne forslag i kommentarfeltet:

  • Hjelp, jeg skal til Jupiter! (2001: En romodyssé)
  • Hjelp, jeg har bestilt en kidnapping av kona mi! (Fargo)
  • Hjelp, jeg har et romvesen i magen min! (Alien)
  • Hjelp, barna mine tror det bor en rund og søt skoggud i skogen vår! (Min nabo Totoro)
  • Hjelp, vi er i countrybransjen! (O Brother, Where Art Thou?)
  • Hjelp, jeg har sprengt Neo-Tokyo! (Akira)
  • Hjelp, noen har hacket hjernen min! (Ghost in the Shell)
  • Hjelp, faren min er Sith! (Star Wars)
  • Hjelp, jeg er en romanfigur! (Stranger than Fiction)
  • Hjelp, jeg har fått en farlig ring! (Ringenes Herre)
  • Hjelp, jeg er (kanskje) en replicant! (Blade Runner)
  • Hjelp, jeg føler meg bortkommen i Tokyo! (Lost in Translation)

Bonus for tekstnerder: Nettstedet FontFeed kommenterer regelmessig typografien i filmplakater. Hvis du synes dette er morsomt og passe nerdete, kan du lese innleggene her.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with språkpirk at Hans Ivar Stordals blogg.