Møte på valmueåsen: Miyazakis koselige studentopprør

23. november 2012 § 4 kommentarer

For den som er interessert, er det en fryd å se filmens skildring av 60-tallets Japan, en periode som er preget av økonomiske oppgangstider, opptrapping til OL i Tokyo og en bratt overgang fra «det gamle» til «det nye».

I dag er det norsk premiere på Møte på valmueåsen (From Up on Poppy Hill, eller Kokuriko-zaka kara), den nyeste filmen fra Studio Ghibli. Filmen er regissert av Goro Miyazaki, etter manus av pappa Hayao (Litt av en mann å leve i skyggen av, forresten. Stakkars Goro, snakk om å hoppe etter Dæhlie.) For den jevne Studio Ghibli-fan her til lands, kan fort vekk denne filmen komme til å treffe litt utenfor blinken, uten at det egentlig sier noe om filmens kvalitet. For det første har den en helt og holdent realistisk, historisk setting, noe som har vært sjeldent hos Ghibli Miyazaki. I tone og målgruppe kommer den kanskje nærmest tenåringsdramaet Whisper of the Heart, den kanskje smaleste og sobreste Ghiblifilmen som er utgitt på norsk. For det andre kan tematikken og deler av plottet fort få de under 10–12 til å falle av lasset, selv om den romantiske delen av historien sikkert treffer blink hos jentene. Men når dette er sagt (jeg er tross alt ingen Excel-elskende markedskonsulent), så er filmen en fornøyelig, rørende og medrivende liten perle på sitt vis, og den nostalgiske og harmoniske Ghibli-følelsen er høyst til stede.

« Read the rest of this entry »

Advertisements

Skyttergravskrigen av Tardi på norsk: Mareritt i svart-hvitt

15. november 2012 § 2 kommentarer

Tidligere i høst hadde jeg gleden av å få korrekturlese bobleteksten i den norske utgaven av den gruvekkende, men mesterlige historiske tegneserien Skyttergravskrigen (C’était la guerre des tranchées) av franske Jaques Tardi. Boken kommer ut på Minuskel Forlag i disse dager, og fyller med det et viktig hull i tegneserieutgivelsene her til lands (mer om det i neste bloggpost EDIT: link lagt til).

Skyttergravskrigen er ikke strengt tatt en dokumentar – karakterene og historiene deres er ikke hentet fra virkeligheten. Likevel er de kanskje nesten virkeligere enn virkeligheten, fordi hver enkelt karakter i boka representerer tusener på tusener som led tilsvarende skjebner i dette som kanskje var den mest meningsløse krigen noensinne.

« Read the rest of this entry »

De som hater Gud

24. mai 2011 § 2 kommentarer

Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 23.05.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens.

Mange mennesker hater eller anklager Gud uten å dermed fornekte hans eksistens. En ny bok kaller dem misoteister.

Hating God – The Untold Story of Misotheism

Det finnes religiøse dissidenter som ikke kan plasseres på en skala fra ateisme til satanisme, fordi de verken fornekter Guds eksistens eller beundrer hans moststander, og disse bør kalles misoteister. Det mener engelskprofessoren Bernard Schweizer fra Long Island University i USA. I boken Hating God – The Untold Story of Misotheism setter han en rekke skjønnlitterære forfattere som Philip Pullman, Mark Twain, Emily Brönte og Elie Wiesel, men også filosofer som Proudhon, Bakunin, Freud og Nietzsche, i denne kategorien. Slik forsøker han å nedskrive historien om de som, skjult eller åpenlyst, har skrevet om sine antipatier overfor Gud.

Angripe Gud. Ateister har gjerne vært delt i to grupper, de som slår fast at Gud ikke eksisterer og de som simpelthen ikke tror. Felles for begge er at de tradisjonelt har forholdt seg ganske likegyldige til Gud, som de tross alt ikke tror eksisterer. Mange har dessuten ment at tiden spiller på deres side mot religion og overtro.
De siste årene har imidlertid en annerledes og mer lidenskapelig ateisme vokst frem. Bevegelsen er ofte gitt tilnavnet «nyateisme», og kjennetegnes ved at de er langt mer agiterende og bruker en mer fiendtlig retorikk. Denne fiendtligheten er imidlertid først og fremst rettet mot religion som system og samfunnsfaktor. Det er altså troen på Gud, eller andres gudsbilder, som får gjennomgå.
Det er særlig på disse punktene at misoteister skiller seg fra ateister, mener Schweizer. Misoteistene kjennetegnes nemlig ved at de bruker krefter på å angripe Gud selv, tilsynelatende ute av stand til å gi slipp på ham eller gi ham opp. Oftest klandrer de Gud for lidelsen i verden, anklager ham for å ha latt skaperverket seile sin egen sjø og at han passivt tillater grusomme overgrep, naturkatastrofer og ondskap.
Schweizer poengterer i bokens innledning at dette spesielle standpunktet – det å motsette seg en Gud uten å fornekte at han finnes – ofte har blitt oversett av kritikere, hvis det da ikke feilaktig er klassifisert som ateisme. Dette tror han skyldes at standpunktet gjennom historien gjerne har måttet skjules mellom linjene eller gjemmes i fiksjon, av frykt for represalier. For en forfatter i f.eks. 1800-tallets England ville det slett ikke være uten konsekvenser å gi uttrykk for blasfemiske holdninger.

Fra Paradise Lost, illustrasjon av Gustave Doré, 1866.

Litteraturen. Det er for øvrig ikke tilfeldig at vi finner så mange tilfeller av misoteisme nettopp i litteraturen, mener Schweizer. Det ligger i sakens natur at et hat rettet mot Gud ikke konkret kan settes ut i handling. Den som hater Gud kan aldri helt vite om hatet på noen måte påvirker adressaten – ofte er det jo nettopp Guds tilsynelatende fravær og passivitet som er anklagen. Litteraturen, det være seg sakprosa eller fiksjon, blir dermed for mange den best egnede arenaen for å kunne utkjempe en slags duell mot Gud.
Begrepet misoteist består av det greske misos (hat) og theos (Gud), og er slik beslektet med ord som misogyni (kvinnehat). Men om begrepet er nytt, så kan selve fenomenet egentlig spores iallfall helt tilbake til Jobs bok. For der Job selv bare i et forbigående glimt gir uttrykk for sitt raseri overfor Gud, så er det annerledes med Jobs kone. Det eneste historien forteller om henne er oppfordringen hennes i bokens andre kapittel: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Etter dette forsvinner Jobs kone ut av historien, og Schweizer lar henne dermed stå som historiens første misoteist.
Blant Schweizers mer dristige eksempler på tidlige misoteister er den engelske poeten John Milton, som skrev Det tapte paradis (1667) med det uttalte mål å «vise at Guds veier var de rette». Mange, deriblant C.S. Lewis og William Blake, har imidlertid påpekt at Milton virker langt mer interessert i Satan enn i Gud. Kritikeren William Empson gikk på sekstitallet så langt som å hevde at Milton ikke bare skjult beundrer Satan, men at verkene hans på en kløktig måte lar leserne gjennomgå sitt eget «fall» idet de tar seg selv i å ubevisst velge side med den karismatiske Satan, mot en selvisk og manipulerende Gud.

Hovedfiende. Misoteistene kan for det meste deles inn i to tydelige kategorier. Den ene kaller Schweizer for de absolutte misoteistene, de som av ulike årsaker har gjort Gud til sin hovedfiende og nærmest fryder seg over å angripe, anklage og sverte ham.
I denne kategorien havner blant annet den engelske revolusjonære og intellektuelle Thomas Paine (1737–1809). Han var blant de første moderne tenkere som gikk åpent ut med nådeløs kritikk av Bibelens Gud, særlig på grunnlag av det han beskrev som de «… onde og pinefulle henrettelsene og den uopphørlige hevngjerrigheten som fyller mer enn halve Bibelen».
Philip Pullman er en annen som trekkes fram i denne kategorien. Sistnevnte er ofte blitt kategorisert som ateist, særlig på grunn av sin aggressive kritikk av religion og kirken, om enn i form av fantasyhistorier. Når Schweizer likevel kaller ham en misoteist er det delvis fordi Pullman i intervjuer har gitt uttrykk for et agnostisk ståsted i spørsmålet om Guds eksistens. Enda viktigere er det imidlertid at Pullman tilfredsstiller et annet av misoteistenes kjennetegn – at han ikke klarer å sette Gud til side. «Det er tydelig at jeg ikke har klart å unnslippe fra den avskyelige oppfinnelsen Jahwe. Han er død, men han vil ikke legge seg ned», skriver Pullman i et brev til Schweizer.

Håp til Gud. Den andre kategorien av misoteister, som skiller seg langt tydeligere fra ateistene, er de han kaller pinede misoteister. De kjennetegnes av at de riktignok roper ut i sinne og anklager mot Gud, men at de samtidig nærer et slags håp om at Gud vil tilbakevise anklagene deres og vise seg som den gode og rettferdige Gud de mener han skal være. På dette punktet har disse mye til felles med Job.
I sin bok Nattsyn (2008) skriver Ellen Merete Wilkens Finnseth om Job: «Hans øyne lyser av kampgnist og mørk vilje. Hver gang han ser i Guds retning, renner han over: anklager, håner, setter Gud i bås. Han avviser den Allmektige, forlanger og kommanderer.» Men disse anklagene har allikevel et element i seg av å ville engasjere Gud, bringe ham i tale, avkreve ham et svar. Da Job til slutt løfter sin stemme mot Gud, er det ikke fordi han forventer at Gud er ond – snarere tvert imot, han er rasende nettopp fordi han forventer noe annet av Gud. Derfor, antyder Wilkens Finnseth, kan hans anklager dypest sett ses på som en bønn: «For det finnes tider da Jobs taktløse rop er den eneste mulige form for bønn. Og en bønn er det.»

Holocaust. Den moderne misoteisten som i denne forstand har mest til felles med Job er trolig jødiske Elie Wiesel. Han er den mest kjente av holocaust-overleverne som i ettertid har viet mye av livet sitt til å skrive om de grusomme opplevelsene fra konsentrasjonsleirene, vel å merke etter en ti års selvpålagt ventetid.
«Jeg benektet ikke Guds eksistens, men jeg betvilte hans absolutte rettferdighet», skriver Wiesel i sine første memoarer fra holocaustårene, Natten (1958). Schweizer sporer utviklingen i Wiesels forhold til Gud og mener å finne en stadig hardere kritikk av Gud, en kritikk som på et tidspunkt vanskelig kan kalles annet enn blasfemi. For eksempel inneholder flere av verkene hans et motiv han selv var vitne til i Auschwitz; en gruppe jøder i en konsentrasjonsleir som tiltaler Gud for mord i en rettssak, og til slutt enstemmig finner Gud skyldig. I boken Messengers of God avviker Wiesel også sterkt fra den vanlige forståelsen av Jobs bok, idet han kritiserer Job for å altfor lett godta Guds forklaring.
Wiesel selv har imidlertid gitt uttrykk for at han mener at selv flammende kritikk av Gud er trygt innenfor rammene av jødisk protestteologi. «Jødedommen er den eneste religionen som gir de skapte retten til å gjøre opprør mot skaperen og si: ‘Nei!’» (Conversations, 2002) Kanskje er dette en forklaring på at vi i senere år finner en annen tone fra Wiesels penn. I All Rivers Run to the Sea (1996) har Wiesels fokus flyttet seg fra menneskenes lidelse til Guds lidelse: «Er han ikke vår alles far? … Hvordan kan vi unngå å synes synd på en far som er vitne til at hans barn massakreres av andre av hans barn?»

Moralske. Wiesel rører her ved et av misoteismens kjernepunkter, nemlig årsakene til Gudshatet. Schweizer gjør i boken sin et poeng av at misoteistene han skriver om stort sett ikke er umoralske eller amoralske utskudd. Snarere kan de fleste kalles humanister, med et sterkt samfunnsengasjement og rettferdighetssans på menneskehetens vegne. Det er med andre ord på et moralsk grunnlag at de angriper Gud, med anklager om at han er likegyldig overfor, eller til og med aktiv deltaker i, menneskenes lidelse.
Schweizer opererer også med en tredje kategori misoteister, nemlig politiske misoteister, som først og fremst anklager Gud på et politisk eller idémessig grunnlag. Disse forfatterne har først og fremst anklaget Gud for å være en kvinneundertrykker, slavedriver, maktsyk diktator eller, som i Nietzsches tilfelle, for svak og nådig.

Bernard Schweizer (1962–) er opprinnelig fra Sveits, og er professor i engelsk litteratur ved Long Island University, Brooklyn i USA. Hans spesialområder er moderne engelsk litteratur, reiseskildringer og religiøs tematikk. Har bl.a. skrevet boken Hating God – The Untold Story of Misotheism (New York, 2010).

Japan, landet på kanten av stupet

14. mars 2011 § 2 kommentarer

Bølgebrytere ved stillehavskysten utenfor Iwaki, et bilde jeg tok i april 2004

De siste dagene har vært uvirkelige. Det virker som om katastrofen i Japan ingen ende vil ta, og at alvoret i situasjonen bare øker for hver time som går. I skrivende stund, tre dager etter, er altså det rekordsterke jordskjelvet og tsunamien blitt etterfulgt av en rekke små og store etterskjelv, eksplosjoner/skader ved tre kjernekraftverk og nå faretruende aktivitet i en vulkan. Jeg har vært i Japan to ganger, og begge gangene besøkte jeg byen Iwaki på nordøstkysten. Dette er et av områdene som ble aller hardest rammet av tsunamien. Selve sentrum av byen ligger et stykke fra kysten beskyttet av fjell, og har derfor klart seg bra, men områdene utover mot kysten er visstnok nærmest utslettet. Heldigvis har jeg hørt fra alle venner og kjente i landet, og vet at de er uskadd. Likevel er det uvirkelig å tenke på at nettopp her hvor jeg sto har denne enorme bølgen skyllet inn og ødelagt alt i sin vei.

Sentrum av Iwaki ligger et stykke fra kysten, med en del fjell rundt, og skal visstnok ha kommet greit ut av det. Foto av undertegnede.

Alt dette får meg til å tenke på at til tross for at Japan på mange måter er et svært trygt og velutviklet samfunn, er det likevel et land som på en måte har måttet venne seg til å leve på kanten av stupet. Selv om jeg ikke vil drive psykoanalyse på nasjonsnivå, så tror jeg det er en lite vågal påstand at de fleste japanere er preget av å ha en rekke katastrofer friskt i sitt kollektive minne: Jordskjelvet i Tokyo i 1923 (over 100 000 døde), jordskjelvet i Kobe i 1995 (over 6 000 døde og enorme materielle skader) og, i en klasse for seg, atombombene i Nagasaki og Hiroshima i 1945 med de påfølgende stråleskadene. For mens jordskjelv har vært en konstant og lunefull, men like fullt kjent fare, var atombombene katastrofer av et totalt nytt og ukjent slag – en grusomhet det ikke fantes ord for å beskrive. I tillegg til disse kommer også den «konvensjonelle» bombingen som la Tokyo og Osaka i ruiner i 1945, og som faktisk kanskje har preget mange japanske sinn like mye som atombombene. En kan også nevne andre, miljøkatastrofer som kvikksølvfogiftningene i Minamata og terrorangrepet med saringass i Tokyo i 1995.

Det virker på meg som om disse katastrofen er blitt etset inn i folks bevissthet og på et eller annet vis, ikke overraskende, også har sevet inn i populærkulturen. Titler som Barefoot Gen (både manga og anime) og filmen Grave of the Fireflies, samt Serieglobus-aktuelle Town of Evening Calm, Country of Cherry Blossoms, tar alle for seg virkelighetens grusomheter fra den andre verdenskrig og årene etter. Disse er sterke og nære skildringer som viser bombingens grusomheter på nært hold, og fra et barneperspektiv.

Godzilla fra 1954

Men svært mange manga- og animetitler viser også ulike apokalyptiske hendelser av fiktiv art. Muligens kan vi spore dette tilbake til 1954, med det radioaktive monsteret Godzillas herjinger i filmen med samme navn (som til dags dato har fått et tredvetalls oppfølgere). Av nyere dato kan vi nevne titler som Akira, Neon Genesis Evangelion, Nausicaä of the Valley of Wind og Patlabor – dette er bare et lite knippe serier og filmer som handler om enorme fiktive ødeleggelser i science fiction-form. Om det dreier seg om terapi fra skapernes side, ubevisst bruk av felles referanserammer, kynisk utnyttelse av sjokkeffekten eller rene tilfeldigheter, kan man selvsagt ikke vite. (Nå er det selvsagt ingen mangel på såkalte katastrofefilmer fra f.eks. Hollywood heller, så perspektivet jeg legger for en dag her kan kanskje beskyldes for å være nihonjinron. Jeg våger likevel påstanden om at det har vært en viss forskjell i måten temaet har blitt behandlet på i Japan og Hollywood – men kanskje ble den mindre etter 11. september 2001?)

Jeg er klar over at dette perspektivet kanskje kan oppfattes som ufølsomt i disse tider, å snakke om tegneserier mens virkelige mennesker lider, men jeg mener det absolutt ikke slik. Snarere er nok dette mitt spede forsøk på å forstå og prøve å identifisere meg med dette folket. Jeg tror nemlig ofte populærkulturelle fenomen er et godt sted å begynne for å ta tempen på de rådende stemningene og ideene i en befolkning, folkesjela eller hva man nå skal kalle det. Ikke minst fordi populariteten disse verkene oppnår til en viss grad kan indikere hvor sterk gjenkjennelseseffekt og resonans verket har.

I noen installasjoner fremover tenkte jeg å prøve å se nærmere på noen av de mest interessante eksemplene på fiktive apokalypser i manga og anime.

EDIT: I tiden fremover vil det tydeligvis (og forståelig nok) bli mindre katastrofescener i anime. Denne artikkelen som nylig ble postet på Anime News Network forteller om en rekke filmer og episoder som i nær fremtid enten vil bli sensuerert eller tatt av luften på grunn av slike scener.

Secondhand Sureshots: En hyllest til sampling

16. februar 2011 § 2 kommentarer

Jeg så akkurat en nydelig film som ga meg gåsehud langt inn i sjela, nemlig Secondhand Sureshots, en kort dokumentarfilm fra dublab. Her møter vi de fire DJ-ene/beatmakerne J.Rocc, Daedelus, Ras G og Nobody som får i oppgave å lage hver sin beat under et sett med regler og begrensninger som på en måte slekter litt på dogmereglene til Lars von Trier (og sikkert mange andre kunstneriske manifester).

Secondhand Sureshots

Secondhand Sureshots

Konseptet er så enkelt som det er nydelig: Fire DJ-er/beatmakere får fem dollar hver til å kjøpe fem brukte vinylplater fra billigkassene i sin lokale bruktbutikk. Deretter har de resten av dagen på seg til å lage én beat. Beaten skal kun bestå av samples fra de fem platene, ingen synther eller trommemaskiner eller noe annet kan brukes i tillegg. Til slutt trykkes de fire beatsene opp på vinyl i fire eks (!), utstyres med hvert sitt cover som til sammen utgjør en helhet, og plasseres i hemmelighet tilbake i billigtkassene i de fire bruktbutikkene der originalplatene kom fra. Og sannsynligvis vil de fire platene aldri bli samlet igjen.

dublab presents…SECONDHAND SURESHOTS (preview) from dublab on Vimeo.

Jeg synes det er noe nydelig med sampling som kunstform – å ilegge seg selv den kunstneriske begrensningen det er å kun bruke biter og bruddstykker fra allerede eksisterende kunstverk til å skape noe nytt og annerledes. For riktignok er det en slags begrensning, men som mange kunstnere vet er også begrensninger ofte et kreativt springbrett som hindrer en fra å gå fra vettet stilt overfor de ellers uendelige valgmulighetene man har. Det er dessuten noe utrolig vakkert med å plukke frem gamle, nedstøvete vinylplater fra historiens skraphaug, glemte kunstverk fra glemte artister trykt i et (nesten) glemt medium, og blåse nytt liv i det som en fugl føniks som gjenoppstår fra asken. På sitt beste er det å regne som et anerkjennende nikk og en siste ære til artistene som samples, om så ingen lenger husker hvem de var (men så klart: på sitt verste er det kynisk utnyttelse, det er alltid noen som står klare til å surfe på andres suksess). Det er faktisk en ydmykende tanke, å på en så håndfast måte kikke både bakover og fremover i musikkhistorien, se den musikken som har gått forut for ens egen musikalske utvikling, og som gjennom sampling på et vis har blitt ens egne musikalske forfedre, bærere av det DNA-et man selv videreformidler. Noe av den gåsehudfølelsen jeg har her jeg skriver dette, fikk jeg også da jeg så filmen Scratch. I en scene sitter DJ Shadow blant tusenvis av vinylplater og snakker vakkert om akkurat dette.

Secondhand Sureshots er utgitt som en CD/DVD-kombo, og har også kommet ut i en vanvittig forseggjort limited edition-utgave med 12″, CD, DVD, slipmat og unike cover som er silketrykt på andre originale 12″-covere mm., les mer om det her.

Pagan Christianity?: Organisert kristendom på hoggestabben

3. februar 2011 § 2 kommentarer

Pagan Christianity? av Frank Viola og George BarnaDet knallrøde omslaget på boka Pagan Christianity? (2008) av Frank Viola og Geroge Barna er ganske passende, for mye av stoffet i boka må åpenbart oppfattes som en rød klut av mange. Iallfall bør den være en tankevekker for de fleste kristne, og helt sikkert også for folk som ikke er kristne, skulle de ta seg bryet å bla litt.

Bokas hovedtese er omtrent som følger: Svært, svært mye av det vi i dag tenker på som kristen praksis, kultur og tradisjoner har ikke sitt opphav fra Jesu eller apostlenes lære. I stedet er dette tatt opp fra den omkringliggende kulturen gjennom århundrene, og går egentlig på tvers av idéene og grunnprinsippene som Jesu og apostlenes praksis sprang ut fra. For å si det på en litt flåsete måte, hevder Viola at kristne i 18-1900 år har skapt tradisjoner, praksis og institusjoner som i all hovedsak avviker fra den opprinnelige kirken grunnlagt av apostlene. Drøy påstand? Absolutt. Men jeg tror ikke den uten videre bør avfeies helt.

Forfatteren Viola har i mange år vært en sentral skikkelse i den såkalte «huskirkebevegelsen» i USA, en totalt desentralisert bevegelse. Hans uttalte formål med boka er å spore mange elementer av kristen praksis tilbake til sine opprinnelser, og slik vise at de nettopp er pagan, eller hedenske (Viola gjør svært tydelig at hedensk ikke er ment som en kvalitativ vurdering, men rett og slett betyr at det ikke har jødisk-kristne røtter). Noen eksempler på kristen praksis Viola mener er uten bibelsk belegg, er bruken av egne kirkebygninger, liturgi (faste gudstjenesterutiner), lønnede og ordinerte prester/pastorer, forberedte prekener som gudstjenestenes hovedinnhold, musikkledere, fast betaling av tiende eller kollekt, akademisk presteutdannelse, skille mellom «lek og lærd» og mye mer.

Viola ser for seg at kristne bør fortsette å praktisere troen på samme måte som den (ifølge Viola, men dette er det ganske mye belegg for) ble praktisert av de første kristne på 00-, 100- og 200-tallet: De kristne samles i hjemmene og bruker bare helt unntaksvis store offentlige samlingssteder. De danner ingen organisasjoner eller hierarkier. Ingen leder møtene, men alle bidrar fritt med sanger, oppmuntringer, skriftlesninger, bønn etc etter som de føler seg ledet av Gud. Ingen har betalte funksjoner. Det finnes ingen skille mellom lek og lærd, i høyden utpeker menigheten noen «eldste» som bærer ekstra autoritet, men da kun etter at disse personene i praksis har vist seg å være ledere i lang tid. Nattverd er et faktisk (mettende) måltid, og alle kristne kan dele ut nattverd og døpe nyomvendte. Det samles ikke regelmessig inn penger til menigheten som gruppe, men alle deler med hverandre, støtter de som trenger det (både i og utenfor kirken) økonomisk og tar seg av hverandre som en familie.

«Men fungerer dette virkelig i praksis?» er det lett å spørre. Forfatterens eget svar er at han har levd med denne sortens menighetsliv i over tyve år, samt besøkt utallige liknende grupper, og at, ja, det fungerer slik han forventer det skal: Det skaper et fellesskap der ingen er tilskuere, der alle opplever at de vokser, der alle møter utfordringer og tydelig ser hverandres tilkortkommenheter og mangler (mennesker er mennesker), men der enheten som oppstår spontant i møtene ofte gjør sterkt inntrykk på de utenforstående som får se det. I så stor grad, sier han, at mange blir troende rett og slett av å bevitne det.

Et av kapitlene jeg synes var mest interessant, var om å se Bibelens bøker og brever i helhet, og i sammenheng. Viola argumenterer (slik mange andre gjør, deriblant The Message-forfatteren Eugene Peterson) for at introduksjonen av kapitler og vers i Bibelen (år 1227 og 1551) har ført til en «klipp-og-lim»-praksis blant kristne. Denne fører til at man ofte forkynner, argumenterer eller handler på bassis av enkelte bibelvers, snarere enn å se hovedinnholdet i hver enkelt bok eller brev i helhet og kontekst.

We have been conditioned to come to the New Testament with a microscope and extract verses to find out what the early Christians did. We need to abandon that whole mentality, step back, and take a fresh look at the Scriptures. We must become familiar with the whole sweeping drama from beginning to end. We need to learn to view the New Testament panoramically, not microscopically.

Et annet interessant poeng, er at brevene i Det nye testamente (de av Paulus) ikke ble kronologisk ordnet, men ordnet etter lengde. Dette gjør at den vanlige bibelleser lett går glipp av sammenhengen og den historiske konteksten brevet ble skrevet i, og ikke forstår hvilke temaer eller problemstillinger det aktuelle brevet er ment å adressere. Kombinert med en «klipp-og-lim»-praksis kan dette føre til at Det nye testamente kan tas til inntekt for svært mye som egentlig har lite å gjøre med de første kristnes liv og lære.

Pagan Christianity? er skrevet som en slags hybrid mellom en faglig avhandling, en populærvitenskapelig bok og en argumenterende/forkynnende bok. Språket er lett tilgjengelig, uten altfor mye fagterminologi, men hvert kapittel inneholder gjerne et hundretalls fotnoter og referanser som lar leseren tilegne seg ekstra informasjon eller vurdere påstandene i teksten mer kritisk. Samlingen av «kritiske spørsmål» etter hvert kapittel er også et lurt trekk, for å foregripe en del unødvendige misforståelser. Samtidig avviker Viola ofte fra den «saklige» stilen, og kommenterer historieskrivingen med sine egne meninger. På ett vis er det godt han er «ærlig» nok til å la sine egne synspunkter skinne såpass tydelig gjennom, på et annet vis trekker den tydelige biasen hans kanskje litt av troverdigheten vekk fra selve historieskrivingen.

Men hvordan kan en kristen forholde seg til disse tankene? Må man sporenstreks melde seg ut av menigheten/kirken sin og gå ut på leting etter alternative fellesskap, eller danne dem selv? Jeg tror ikke det, og i stor grad maner også forfatterne til å ta seg god tid og tenke seg godt om i denne forbindelse. Jeg kan si med en gang at jeg ikke kommer til å gjøre det i overskuelig fremtid, først og fremst fordi jeg har tro på at mange av idealene Viola snakker om også kan blomstre i «enkle institusjoner», så lenge de anerkjenner at hver enkelt kristen har tilgang til Gud uten å gå via paver, prester eller institusjoner. Dessuten synes jeg implikasjonene – at nesten alle kristne i 1800 år har vært på villspor – er vanskelig å svelge. Boka har imidlertid gjort meg mer bevisst på noen temaer jeg ønsker å holde opp som min egen indre hovedmotivasjon for å delta i en kirke, om enn ikke alle strukturene er slik jeg skulle ønske de var. Det viktigste for meg er at den lokale kirken, uansett organisasjonsform, til syvende og sist ikke er noe annet enn summen av mennneskene i den. Og Gud, selvsagt, noe som forandrer regnestykket en hel del.

Bokas og forfatterens hjemmeside
Pagan Christianity? på Amazon

Lone Wolf and Cub – tilgi meg for å ikke ha lest deg

17. januar 2011 § 1 kommentar

Lone Wolf and Cub 1

Lone Wolf and Cub 1 - her i nesten full størrelse:(

Årene 2010/11 ser ut til å bli et år av lange episke verk for min del. Ikke bare er jeg nylig ferdig med en ny gjennomlesing av Ringenes  Herre (lydbok denne gangen) og hele mangaserien Monster, men jeg har også akkurat begynt på to klassikere jeg utrolig nok aldri har kommet i gang med før, nemlig Sandman og samurai-mangaen Lone Wolf and Cub av Kazuo Koike og Goseki Kojima.

For nordmenn på min alder (+/- 5 år) var det stort sett en av tre veier inn i manga: Dragon Ball, Akira eller Lone Wolf and Cub. Og min var altså Akira, scifi-mesterverket til Katsuhiro Otomo. Jeg har møtt noen Lone Wolf-fanatikere på min vei, og har sant å si irritert meg litt over noen av dem, særlig siden flere av dem har hatt til felles at de ikke virker så opptatt av annen manga. Dessuten har jeg nok i mitt stille sinn betvilt de faktiske litterære kvalitetene til denne serien, siden jeg har lest et par av de første bøkene og anså historiene som rimelig repetitive og bygget over én litt klisjéfylt lest: Ôgami Ittô er den råeste samuraien som finnes (og så har han en unge).

Personlig har jeg holdt meg til Vagabond av Takehiko Inoue, som jeg har hatt inntrykk av at er en mye mer sofistikert og «spirituell» serie – men nå er jeg altså fem bøker inn i Lone Wolf, og må innrømme at jeg er litt positivt overrasket. Jeg må likevel vente en stund før jeg skriver noe inngående om den 28 bøker lange serien.

Bare tre observasjoner foreløpig:

  • Hvilken idiot i Dark Horse bestemte å publisere serien i et så knøttlite format, omtrent 1/4 av arealet til originalen? Serien er komplett uleselig på buss eller i dårlig lys (og nei, jeg har ikke dårlig syn og leser ellers hva som helst på buss), og jeg griner av å tenke på hvor mye sterkere en del av tegningene ville vært i større format. Serien ble jo opprinnelig publisert på amerikansk og dansk i originalformat, men bare i kortere hefter … og var ikke engang halvveis da det amerikanske forlaget gikk konk. Sikkert bra for skogen og klimaet, men synd for leserne.
  • Jeg kan ikke noe for å irritere meg over at Frank Miller har tegnet coverne på bøkene, hva har liksom han med denne serien å gjøre? Joda, det var sikkert bra at en «superstjerne» som han fikk øynene opp for denne serien og ga den litt drahjelp i statene, men likevel … Det er som å se «Quentin Tarantino presents» på en filmplakat … det er bare noe med det som er turn-off for meg. Dessuten er Frank Millers versjoner av Ôgami Ittô, og ikke minst bevegelsene hans, veldig ulike originalen.
  • Jeg har en åpenbar moralsk aversjon mot den sanseløse og til dels meningsløse nedslaktningen som hovedpersonen står for, og at dette gang på gang forsvares med det enkle og uimotsigelige faktum at han har «chosen the way of the meifumadô». Men dette må jeg nok tenke litt mer inngående og nyansert på senere.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with historie at Hans Ivar Stordals blogg.